#selvangivelse

[rasordk]

Så fik jeg - måske som den sidste udfyldt selvangivelse. Husk - senest 1. Maj

[dokumenteneforteller]

Hva skjer med opplysningene om skatten min?

For noen dager siden ble skattelistene lagt ut. Hvis du vil, kan du kikke sjefen, naboen og vennene dine i de økonomiske kortene. Men hvor blir det av alle opplysninger vi hvert eneste år sender inn til skatteetaten gjennom selvangivelsen?

Denne kvinnen henter selvangivelsesskjema for Oslo (1958) i en kiosk. Ukjent fotograf, Billedbladet NÅ. Arkivref.: RA/PA-0797/U/Ud/L0012.

Gamle og nye skatter

Parykkskatt fra 1711 og formuesskatt av 1789 gir oss et innblikk i fortidens selvangivelser og skatteinnbetaling. Heldigvis er dette materialet bevart i Riksarkivet til glede for både profesjonelle forskere og hobbyhistorikere.

I dag er skatt og likning langt mer komplisert enn for 200-300 år siden. Samtidig er alt blitt mye enklere for mange av oss; vi slipper simpelthen å levere noe som helst.

Skatteloven av 1911 innførte tvungen selvangivelse for alle. Lenge var det snakk om et firesiders papirskjema. På mørke vinterkvelder satt det norske folk bøyd over poster for inntekter og fradrag, for å bli ferdig til innleveringsfristen 31. januar.

Hva skjedde med selvangivelsene vi puttet i postkassen utenfor likningskontoret?

Selve selvangivelsene er normalt ikke tatt vare på, men skattelister finnes i likningsarkivene. Likningskontorene ble statlige i 1965, og arkivene oppbevares i de ulike statsarkivene. Eldre likningsarkiver ligger i kommunale depoter. Statsarkivet i Oslo har for eksempel arkivene etter likningskontorene i Oslo, Akershus og Østfold frem til opp mot 1980. Skatteopplysningene er for øvrig taushetsbelagte i 60 år.

Dataalderen kom tidlig til skattevesenet. Forsøkene med forenklet selvangivelse begynte i andre halvdel av 1980-årene, og i dag mottar vi en forhåndsutfylt selvangivelse der vi kan foreta rettelser om ønskelig.

Levering av selvangivelsen i 1963 i en kasse i Rådhusets borggård i Oslo. Foto: Øderud, Billedbladet NÅ. Arkivref.: RA/PA-0797/U/Ud/L0020.

Hvor blir det av?

Men hvor blir det av alle de elektroniske opplysningene om våre lønninger og naturalytelser, rentefradrag, løsøre og andre forhold, som hvert år strømmer inn til skattemyndighetene?

Elektroniske data lagres i ulike fagsystemer hos Skatteetaten, og de viktigste av disse er vurdert som bevaringsverdige. Systemet Datastøttet selvangivelsesbehandling (DSB) inneholder alle selvangivelsesdata for lønnstakere og pensjonister fra 1994 til 2008. Forløperen til dette systemet er selvangivelsen på papir. Skatteetaten bruker fremdeles systemet for å finne frem til historiske data, og årene frem til 2001 er avlevert til Riksarkivet.

Fra 2009 overtok System for likning (SL). Det inneholder all likningsinformasjon om alle landets personlige skatteytere og selskaper. Også dette systemet anser Skatteetaten som bevaringsverdig, og her ligger altså informasjonen om din og min likning fra de siste årene.

Det skjer en rivende utvikling innen lagring og bevaring av elektroniske data som blir skapt i offentlig forvaltning. For Arkivverket blir dette et sentralt arbeidsfelt i årene som kommer. Hvordan historikerne (hvis de fremdeles finnes) om 300 år vil gå frem for å forske i nordmenns økonomi anno 2015, kan vi bare spekulere på.

[dokumenteneforteller]

Selvangivelse i de store pudderparykkenes tid

Det er så mangt som er blitt skattlagt gjennom tidene. I 1711 kom det en forordning fra kongen om at alle umiddelbart skulle betale skatt av både sko, tjenestefolks lønn, vogner og lystbåter samt av parykker og fontanger eller andre franske sett eller topper.

Fontange var en oppstaset hodepynt for kvinner som var moderne på den tiden.  Disse skatteobjektene ble sett på som en luksus som de fleste hadde ”meere til Overdaadighed end af Fornødenhed”.

Det var utgiftene i forbindelse med Den store nordiske krig som gjorde at kongen hadde akutt behov for penger. Og behovet ble ikke stillet med disse ekstraskattene. Allerede i juni ble folk også pålagt en såkalt kopp-, heste-, ildsted-, rentepenge- og husleieskatt!

Arkivmaterialet i forbindelse med ekstraskattene av 21. februar 1711 ligger i fogderegnskapene og er en viktig slektshistorisk kilde. Av det mer kuriøse materialet der, er ”selvangivelser” med opplysninger om familiens bruk av parykker.

Men kongen var ikke helt uten hjerte, det fantes unntak for parykkskatten. Gamle menn som av en eller annen spesiell grunn måtte bære parykk, slapp å betale. Blant de bevarte selvangivelsene er det påfallende mange gamle og svakelige menn som trengte sin parykk av helbreds årsak. Og det er kanskje ikke så rart, den var nok god og varm å ha over en blank skalle i et trekkfullt hus. En beskrev parykken sin som liten og grå og av geiteskinn. 

Bildet øverst viser den ferdigtrykte selvangivelsen hvor kommerseråd Lars Moss i Strømsø (Drammen) angir at både han selv og sønnen på syv år bærer parykk, mens hans kone bærer fontange. Dessuten var det to menn i hans tjeneste som også hadde parykk, en ”Skriver-Karl” og en ”Præceptor”, det vil si lærer.

Kommerseråden måtte også oppgi dem han hadde i sin tjeneste, og i tillegg til de to herrer med parykk, var det en kusk, en stuepike, en kokke og en amme. Det er tydelig i det bevarte materialet at det var i de øvre sosiale lag parykker var mest vanlig. For øvrig skattet Moss også av en Carosse, det til si en lukket vogn med fire hjul.

Digitalarkivet har lagt ut eksempler fra ekstraskattene i 1711 hentet fra grevskapene Jarlsberg og Larvik.

Arkivreferanse: RA/EA-4066, Rentekammeret, byregnskaper, serie Rg, stykke 141.

Les mer om regnskapsmateriale i Riksarkivet.

[dokumenteneforteller]

Formuesskatt for 226 år siden

I 1789 måtte bonden Halvor Haagensen Blindern betale 40 riksdaler i skatt av formuen sin. Det kommer frem av denne selvangivelsen, som han leverte inn i forbindelse med formuesskatten som ble pålagt det året. Skattelister og selvangivelser for denne skatten er nå tilgjengelige i Digitalarkivet. Dermed får forskere, lokalhistorikere og slektsgranskere enkel tilgang til et manntall som dekker en stor del av datidens skattepliktige befolkning.

Gå til Formuesskatten 1789 i Digitalarkivet

Formuesskatten av 11. mars 1789 påla det norske folk en engangsavgift av formue, inntekt og næring. Skatten skulle gå til å dekke den militære utrustningen av Danmark-Norge, og en omtrent likelydende forordning ble samtidig gitt for Danmark og hertugdømmene i det nåværende Nord-Tyskland.

En av de som måtte betale, var altså Halvor Blindern (1733-1804). Han var en av Akers dyktigste jordbrukere, og var tidlig ute med å starte potetproduksjon og -salg i større mengder.

Det skulle betales ½ prosent skatt av formuen, når all gjeld var trukket fra. For Halvor Blinderns del utgjorde dette 40 riksdaler, som han oppga i selvangivelsen. Etter datidens forhold var han en svært formuende mann.

Skatten på formue måtte betales av alle og enhver, uansett rang, stand, alder eller kjønn, men blant annet innbo og husgeråd til eget bruk var unntatt beskatning. Den enkelte skulle selv beregne sin egen formue på ære og samvittighet. Dette for å slippe at andre skulle undersøke ens personlige formuesforhold.

I dag er Blindern mest kjent som hjemsted for Universitetet i Oslo, og den driftige bonden Halvor Blindern har en plass oppkalt etter seg på universitetsområdet. Etter Halvors tid, ble Nedre Blindern prestegård i Vestre Aker.

Forordningen om formuesskatten av 1789 gjaldt også skatt på inntekt og næring. Denne skatten utgjorde 5 prosent av inntektene. Inntektsskatten skulle først og fremst betales av alle med offentlige embeter og forretninger, mens næringsskatten gjaldt alle som drev blant annet handel, håndverk, fabrikk, verk, sjøfart og vertshus. De som ernærte seg av jordbruk og fiske slapp å betale næringsavgift.

I arkivet etter Rentekammeret finnes selvangivelser og skattelister fra formuesskatten av 1789, og dette materialet er nå blitt digitalisert. Materialet er en kilde til formuesforholdene i Norge på denne tiden. Det har også verdi som slektshistorisk kilde fordi det inneholder opplysninger om navn, yrke og avgiftenes beløp på alle hovedpersonene i byene. På landet var som oftest bare de som hadde noe å angi navngitt; fattige husmenn og andre slapp å avgi selvangivelse.

Les mer om formuesskatten 1789 på Wikipedia.

Arkivreferanse: RA/EA-4068 Rentekammeret inntil 1814, Reviderte regnskaper, Mindre regnskaper, serie Rfe, stykke 1-64.