Fredrik Drevon. Journalist

Journalist based in Oslo, Norway. Get in touch: fredrik[at]drevon.no Phone: [phone] Velkommen til min nettside. Her finner du noen arbeidsprøver på reportasjer jeg har laget. Jeg har vært ansatt i noen av Norges største mediebedrifter og har i andre perioder jobbet frilans. I tillegg har jeg gjort mange oppdrag for bl.a. BBC News: TV, radio og podcast. Har du spørsmål, tips eller innspill, kontakt meg gjerne på fredrik[at]drevon.no

[drevon]

Lag dine egne truger

Se video i saken. Alt du trenger er bjørk, hyssing og line. Og litt tålmodighet.

På Luftforsvarets overlevelseskurs på Hardangervidda fikk jeg en sjelden mulighet til å lære hvordan man lager truger av litt hyssing og det man finner i naturen.

– Det mest foretrukne treverket er bjørk. Bruk fersk bjørkeris opp til en lillefinger i tykkelse for å lage sirkelen. Fest dette med hampetau som gir god friksjon, sier stabssersjant Torkel Bratland.

For nybegynnere tar det cirka fire timer på å lage ett trugepar av denne typen.

[drevon]

Har du kastet deg på «vaffelteppe»-trenden?

Stylist: – Jeg gjemmer mitt og tar det frem når det har gått av motebølgen.

Vaffelteppe-trenden går helt tilbake til 1930-tallet. Og faktisk enda lenger. Det kommer an på hva man mener med et vaffelteppe.

Akkurat nå ser det ut som teppet ikke er så "hot" lenger i Norge. Men plutselig er det tilbake?

Les vaffelteppemysteriet her ... En klassiker fra 2020!

[drevon]

«Sinnasnekker'n» får sjokk i kollektiv: - Å fy fader!

TV 2 HJELPER DEG: Vi har undersøkt utleieboliger i Bergen. Ett toalett peker seg ut.

Vinteren 2022 var jeg i Bergen med Otto Robsham og gransket utleiemarkedet. Her kan du lese om ett av studentkollektivene vi besøkte.

[drevon]

Ein mekkis frå Voss

Ingeniør Arne Røen har klatret karrierestigen fra ufaglært mekaniker på Voss til kabelspinner på verdens bredeste bru.

Reportasjen ble opprinnelig publisert i Nito Refleks, nr. 2/2014

På denne nettsiden har jeg her publisert et lite utvalg av tekster og bilder fra min store journalistiske produksjon. Dette i tråd med åndsverkloven og vanlig skikk og bruk.

- Eg har no vore ein mekkis i alle mine dager og gått gradane med mopeder, motorsykler og heile den pakko der, sier Arne Røst i et Skype-intervju med Nito Refleks.

Røens karriere startet som ufaglært mekaniker ved Hordaland Mekaniske  Verksted på Voss. Utdannelsen hans var kort: Fra 1978-80 tok han maskinlinjen ved Ingeniørhøgskolen i Bergen.  - Jeg lærte litt om alt og alt om litt, oppsummerer Røen sin  toårige utdannelse.

Magasinet Nito Refleks som publiserte saken opprinnelig har ikke lenger et nettarkiv, men saken kan heldigvis fortsatt leses her.

[drevon]

Diktfyren på Boca

Gunnar Vetlesen (46) er hverken rik eller berømt, men han har noe som jentene liker. Han kan dikt utenat.

Bli med på en reise tilbake til et helt annet Oslo som fantes for 20 år siden!

Reportasjen med stemningsrapport fra Bar Boca i Oslo ble opprinnelig publisert i magasinet Vinduet 3/2005

Følg gjerne lenken over for en enda bedre leseopplevelse. I ettertid er reportasjen publisert her som en arbeidsprøve. Dette i tråd med åndsverkloven og vanlig skikk og bruk. På denne nettsiden har jeg publisert et lite utvalg av min store journalistiske produksjon

- Skal jeg opp i norsk muntlig? var Gunnars kommentar da jeg spurte om han kunne tenke seg å bli intervjuet om sitt yndlingsdikt, "Hestene står i regnet" av Astrid Hjertenæs Andersen.

Torsdag kveld på Bar Boca. God stemning og nesten fullt ved alle bord. To søte jenter borte ved døra, ellers intet å skrive hjem om. Bortsett fra Gunnar. Jeg river i en øl og spør hvorfor han er så glad i dette diktet.

- Det er det mest fullendte norske etterkrigsdikt, har jeg lest et eller annet sted. Først og fremst handler det om lengsel og intenst begjær. Bildene er erotiske: "Dette svale, sterke, våte ..." Rytmen er fin, og selv om man ikke skjønner ordene, får man rytmen. Det er som å være på disco.

FORBUDTE DIKT

Gunnar Vetlesen, levemann og byråkrat, fremfører dette diktet rundt omkring på Grünerløkkas barer. Han er ikke typen for nervøse diktopplesninger med feedback-mikrofon og trykkende stillhet i salen.

- Man må kunne diktet utenat, man må ha jobbet med det, sier evig unge Gunnar, som med innlevelse og kraft deklamerer utvalgte vers for hvem som enn måtte befinne seg i nærheten. I det siste er han blitt mer diskrét, ettersom han har fått diktforbud på Bar Boca og Parkteatret. Mellom diktene har han lengre utlegninger om samfunnet i dag, og skjemtsomme ord til pikene. Spesielt til kjæresten, den grafiske designeren Vibeke Marmburg, som nå sitter et kyss unna og drikker rødvin.

- Det er kult å bli intervjuet! sier Gunnar, og folkene på den andre siden av bordet skåler med.

VIBEKE KUPPER INTERVJUET

Iblant får Gunnar det han selv så treffende kaller fitteblikket. Da har han peilet seg inn på en jente, og sier at han bare skal bort i baren og kjøpe en øl ...

- Hvor mange damer har du dratt med dette diktet?

- He, he. Jeg tok Vibeke på "Hestene står i regnet". Diktet er livsbejaende. Kvinner tolker inn erotikk i det. Jeg har løpt rundt på Løkka og deklamert det mest fullendte dikt, et dikt som fortjener å bli hørt flere ganger.

Vibeke husker det annerledes: - Det var ikke diktet det kom an på. Jeg så ham lenge før det.

- Blir du sjalu over at han tar dette diktet for hvem som helst?

- Nei. Jo, litt. Jeg blir sur for at han deler noe så personlig med alle. Vibeke legger til at selv om mange blir fanget av Gunnars deklamering, er det også de som reagerer med å drite ham ut, fordi de ikke er trygge på seg selv:

- Gunnar er sånn sett en klovn, for han vet aldri hva slags reaksjon han får.

Selv er Vibeke glad i diktet "Goodmorning Midnight" av Emily Dickinson.

Hei, Vibeke kupper intervjuet! roper Gunnar.

- Hestene står i regnet–, begynner jeg.

- Folk skal alltid snakke om hvor de jobber og hvor mye de tjener, sier Gunnar. Ta heller et dikt og la det være utgangspunkt for en diskusjon.

FROMT BEGJÆR

- Har du noen erfaring med hester rent konkret?

- Nei, men jeg har tegnet mange hester. Når hester står i regnet tar de det rolig. De behersker tilværelsen de lever i. For dem er det et fromt begjær. I stedet for å kjempe mot lengsel og begjær, kan man være lengsel og begjær. Vibeke er veldig natur. Jeg er også veldig natur.

- På hvilken måte?

- Jeg jobber i første linja på Aetat og føler meg som en hest i regnet der. På Løkka er det mange mennesker som har et enormt handlingsrom, og de blir stressa av det. De blir fastlåst i sine drømmer.

- Hva menes med fromt begjær?

Vibeke: - Det er naturens begjær. Vårt begjær er ikke fromt.

Gunnar: - Begjæret er kvinnen. Hun er et vilt dyr.

GUNNAR GOES POETICAL

Da jeg konfronterer Gunnar med at han har fått diktforbud på Boca, svarer han at det ikke er den største forbrytelsen å fremføre et dikt. Men det egentlige målet hans er å få dikt inn i byråkratiet.

- Vi må ha dikt på jobben. Inspirasjon! Somaliere og marokkanere elsker "Hestene står i regnet". Bergensere også.

- Iblant tar du hele repertoaret?

- Ja, Arne Garborgs "Om pengar", André Bjerkes "Amor fati", og "Å elska" av Aslaug Vaa.

- Dikterens oppgave er å gripe det udefinerbare, terskelen mellom det sterke og det sårbare, forklarer Vibeke.

Jeg faller litt av lasset og hører på kajakkdiskusjonen ved nabobordet:

- Du må kunne eskimorulle for å overleve?

- Nei, du må bare komme deg ut av kajakken og snu den!

Så tar Gunnar det berømte diktet sitt. Han legger hodet på skakke og spenner hestemusklene i kjeven:

- "Når mitt sinn er fylt av drømmer / mere dunkle, mere fjerne / enn min tanke kan forklare ..."

Hovedpulsåren i halsen hans vokser for hvert ord. Etterpå er han tørst som en hest i ørkenen.

- Kjøper du en øl til meg? Kortet mitt er brukket.

Hestene står i regnet

Når mitt sinn er fylt av drømmer, mere dunkle, mere fjerne enn min tanke kan forklare, mere ville, mere hete enn mitt hjerte kan forstå, vil jeg bare stå i regnet slik som hester står i regnet på en bred og saftig slette mellom tunge fjell, som her. Stå og kjenne kroppen suge dette svale, sterke, våte, som i strie strømmer siler over ansikt, hår og hender. Likne skogen der den suger, som et barn, av himlens bryster. Likne sletten, full av sødme, sitrende av fromt begjær. Slik som hester står i regnet, lutende, med våte flanker, og lar duft av muld og væte drive sterkt og søtt i sinnet, vil jeg stå og bare være og la himmel-yret falle, inntil tanken fri for feber følger drømmene til klarhet i en steil og stille ro.

Fakta om Astrid Hjertenæs Andersen (1915-85)

Hun debuterte med samlingen De ville traner (1945) fulgt av De unge søylene (1948), Skilpaddehagen (1950), Strandens kvinner (1955), Vandrersken (1957), Pastoraler (1960), Frokost i det grønne (1964), som fikk Kritikerprisen.

I 1967 kom den merkelige romanen Dr. Gnomen og i 1968 Hyrdefløyten. Epistler fra Algerie. Et utvalg dikt, Som en vår, kom i 1970. Senere samlinger er Rosenbusken (1972), Svaner og nåtid (1973) og Et våroffer(1976).

I 1980 gav hun ut samlingen De tyve landskaper, skrevet til bilder av ektemannen, Snorre Andersen. Samlede dikt kom i 1985.

Kilde: snl.no

[drevon]

Oppsøkende metode ble avgjørende for å avdekke muggent leiemarked

Tekst: Fredrik Drevon, journalist.

Artikkelen reflekterer kun forfatterens egne meninger.

I 2015 deltok jeg på en konferanse i Atlanta i USA arrangert av Investigative Reporters and Editors (IRE), et forum der journalister fra hele verden kan hjelpe hverandre ved å «dele reportasjeideer og metoder for å finne nyheter og kilder.»

På IRE-konferansen ble jeg kjent med effektive verktøy for å finne informasjon i databaser og sosiale medier, som jeg har hatt enorm nytte av i mange reportasjer.

Samtidig har kontorbasert journalistikk også noen begrensninger. Førstehånds kjennskap til det man gransker kan være gull verdt.

Dra ut og se selv

Så sant det er praktisk og tidsmessig mulig mener jeg at å dra ut og undersøke selv er det beste man kan gjøre for å lage relevant og solid journalistikk.

I TV 2 hjelper deg hadde jeg blant annet regi på en 44 minutters episode om leiemarkedet for studenter. Episoden ble laget fra desember 2021 til februar 2022. Jeg var på denne tiden ansatt i produksjonsselskapet Mastiff som laget TV 2 hjelper deg for TV 2, lineært og på TV 2 Play.

Banking på dører, i tillegg til mye kontorbasert research, resulterte i fem reportasjer om sjokkerende boforhold i Bergens utleiemarked.

Jeg startet med å lete etter studenter som ville fortelle om sine opplevelser på tv, og fant snart en rekke grumsete utleieforhold i Oslo og Trondheim.

Men studentene jeg snakket med i Trondheim, ønsket tilsynelatende bare å bruke meg som en brekkstang for å fremme krav overfor huseier. Så tanken streifet meg snart at det kunne ligge noen sterke historier om boligutleie i byen mellom de syv fjell.

Mistanken ble bekreftet da jeg kom over en sak i E24 om et eiendomsselskap i Bergen som hadde nektet en leietaker å fremleie til to indiske IT-konsulenter, fordi selskapet «hadde veldig dårlige erfaringer med indiske leietakere».

Bergens neste minste rom?

På Finn fant jeg et studentkollektiv i Bergen med et ledig soverom på fem kvadratmeter. I tillegg ble det reklamert med null kroner i depositum, et klart varsel om ugler i mosen. Leiligheten lå i et fireetasjers hybelhus i gangavstand fra Norges Handelshøyskole.

For å få et reellt bilde av utleieforholdet (en huseier vil sannsynligvis kommunisere ulikt med studenter og journalister) fikk jeg en ung mann utenfor redaksjonen til å kontakte eiendomsselskapet via Finn-melding.

29. desember 2021 spurte medhjelperen min høflig om huseier kunne oversende en video med gjennomgang av leiligheten. Huseier svarte i korte trekk at bildene i annonsen var gode nok og at det var «førstemann til møllen».

Deretter spurte assistenten min i en ny melding om det er lov å leie ut et rom på fem kvadratmeter. Svaret kom samme dag: «Hører at vi ikke skal ha med deg videre som leietaker. Ha en god jul videre.»

Utleiers tone i dialogen kombinert med hans motvilje mot å gi en potensiell leietaker skikkelig informasjon om boligens standard, var gode grunner til å gå videre med saken.

På innsiden av det mugne markedet

Jeg måtte nå finne en vei inn i kollektivet. Opplysningen i annonsen om null kroner i depositum indikerte at dette var en utleier som har spesialisert seg på leietakere med dårlig råd, siden de fleste nok er klar over at depositum er nødvendig for et ryddig leieforhold. Videre regnet jeg med at leietakerne kunne være i en sårbar posisjon og ikke ville se seg tjent med å snakke med en journalist rett uten videre.

Det ville ikke nødvendigvis blitt mulig å komme inn i kollektivet hvis jeg skulle kontaktet leietakerne via telefon.

Når det gjelder studentkollektiv er det dessuten vanskelig å finne kurante telefonnummer ved adressesøk. Mange som flytter hjemmefra melder ikke flytting umiddelbart. Jeg ønsket også selv å holde en lav profil siden deadline lå to måneder frem i tid.

Dermed tok jeg med en fotograf og oppsøkte boligen uten forhåndsavtale. Dette var i januar. Det var mørkt og regnet høljet ned.

Hybelhuset i Moldbakken fremsto i ganske dårlig stand. Navneskiltene så ut til å være veldig gamle. Intet tydet på at ringeklokkene virket. Da jeg banket på så jeg at dørhåndtaket hang løst og at ytterdøren ikke var lukket helt igjen rett og slett fordi den ikke var mulig å lukke igjen. Det så ut som døren hadde slått seg i rammen.

Låsen og lukkemekanismen var defekt. Jeg åpnet døren og så inn i et slitent trapperom.

- Hallo? Ropte jeg. Ingen svarte.

Jeg ba fotografen vente utenfor ettersom jeg ønsket å gå varsomt frem.

Stue uten vindu

Jeg banket på døren i andre etasje. Det var et tåkete glass i øvre del av døren. Slik som de hadde i gamle dager. Til slutt kom en ung kvinne og åpnet. Hun var selv bare på besøk, men ringte en av leietakerne som jeg fikk snakke med. Jeg presenterte meg og forklarte at vi lager en TV 2 hjelper deg-episode om boligmarkedet for studenter, og at Finn-annonsen for rommet på fem kvadratmeter hadde vekket min interesse.

Vi ble enige om å ikke gjøre noen intervjuer der og da. Det jeg først og fremst ønsket var å filme boligen innvendig, og det fikk vi lov til.

Da vi filmet i det ledige fem kvadratmeters-rommet ble vi møtt av en intens muggstank som det ikke sto noe om i Finn-annonsen. Lufteluka var malt igjen. Det var store svarte felter i vinduskarmen som så ut som muggsopp.

Så viste seg også at stua i kollektivet hverken hadde vinduer, eller tilgang på dagslys. Dette sto det heller ikke noe om i annonsen som kalte boligen «Perfekt for studenter».

I Byggteknisk forskrift står det rom for varig opphold «skal ha minst ett vindu som gir tilfredsstillende utsyn.»

Jeg kom også tilbake til kollektivet ved en senere anledning med Otto Robsham, og vi gjorde en grundigere teknisk gjennomgang av hybelhuset. Vi ble geleidet rundt av en annen leietaker som også viste meg leiekontrakten. Nå var alle leietakerne ombord i saken. De var desperate etter å komme seg ut av kontrakten og trengte vår hjelp.

Store muggproblemer

I denne saken avdekket vi at utleier lokket studenter med Ikea-gavekort for å signere usett på treårs leiekontrakter.

Vi avdekket stue uten vindu, store muggproblemer, muggent soverom på fem kvadratmeter, vannlekkasje fra loft med mulig ulovlig beboelse (ifølge Plan- og bygningsetaten) og el-anlegg fra 1930-tallet i kjelleren. Mycoteam dokumenterte stor forekomst av mugg i boligen.

Reportasjen som ble både tv-dokumentar og nettsak på tv2.no førte til at de fire gjenværende leietakerne umiddelbart slapp ut av kontrakten uten kostnader. Utleier ville hverken stille på intervju eller gi kommentar.

På et hybelhus i Strandlien på den andre siden av Bergen, har det i mange år vært store muggproblemer, trusler og veldig rare leiekontrakter.

Granskningen jeg gjorde der førte til at to leietakere slapp ut av kontraktene sine. De skrev i etterkant at de slapp ut takket være TV 2 hjelper deg. Dessuten fikk en tidligere leietaker tilbakebetalt feilaktig fakturert leie. Daglig leder lover å slutte med utleie.

På denne adressen var det ingen leietakere som i utgangspunktet ønsket å stå frem da jeg gjorde en ringerunde i forkant.

Men da fotograf og jeg møtte opp uten noen forhåndsavtale, kom jeg på gaten i snakk med en hyggelig student som tilfeldigvis viste seg å være leietaker og sa ja til å vise oss rundt i kollektivet der han bodde. I øverste etasje traff jeg tre studenter som sa ja til å stå frem.

Rømningsvei sperret av piggtråd

I et gammelt hvitt hybelhus bak Bryggen, i Nikolaikirkeallmenningen, hadde jeg derimot ordnet en avtale på forhånd. To studenter hadde tipset meg om elendig inneklima. Da vi dro dit fikk vi se en rømningsvei med flere rader med piggtråd foran.

I kjøkkenet i første etasje var det hverken vindu eller tilgang på dagslys. Viftene på to bad fungerte ikke. Ifølge leietakerne var det er så fuktig at de ikke kunne ha håndklær i disse badene. Et soverom i andre etasje som ble kalt «muggrommet» var ubebodd av åpenbare årsaker.

Granskningen førte til at utleier fjernet piggtrådene fra rømningsvei, innstallerte nye badevifter og startet renovasjon av muggrommet. Det skal nå pågå en større ombygging av huset.

Norges skumleste toalett

Leieboerforeningen i Norge tipset meg om fortvilte studenter i Nygårdsgaten. Så jeg dro dit med Otto Robsahm for å undersøke.

Leietakerne klaget over inneklima som skal ha gjort dem syke, ytterdør som ikke kan låses, bittesmå soverom med helt eller delvis defekt ventilasjon, ødelagt vifte på badet, et vindu som løsnet helt fra ramma da vi åpnet det, og et merkelig veggløst toalett som var plassert fritt på en avsats ved en rømningsvei.

Men heller ikke her var det klart om noen ville stå frem. Beboerne var redde for konsekvensene av å stå frem.

Det var først etter at jeg tok en to-timers prat på kafé med to av leietakerne og hadde grundige Facetime-samtaler med foreldrene deres at tre av beboerne valgte å stå frem.

Reportasjen førte til at samtlige fem leietakere slapp umiddelbart ut av sine treårskontrakter. Huseier, som ga kommentar, men ikke ville stille på intervju, skulle enten selge leiligheten eller igangsette renovasjon.

Se video med Otto Robshams reaksjon på toalettet

Trolig Norges minste soverom.

Et ektepar i Bergen leide ut en treroms i Kong Oscars gate. Ett av soverommene var på 2.6 kvadratmeter og skal ha blitt leid ut for 5.500 per måned. Dette er trolig Norges minste soverom.

24-åringen som leide rommet kunne ikke møte meg til tross for gjentatte forsøk over flere måneder. Så det fikk holde med telefonintervjuer. Hun fortalte om en konflikt med utleier om termisk brudd på to vinduer. Utleier krevde 6.800 fra leietaker for dette.

Som følge av reportasjen min valgte utleier å betale tilbake de 6.800 kronene og lover at 2,6 kvadratmeters-rommet heretter ikke skal brukes som soverom. Jeg var på adressen ved tre ulike anledninger og ringte døren, men ingen svarte. At jeg møtte opp der ga uansett verdifull kunnskap om stedet som jeg ikke kunne ha funnet på Google maps, eller hos Plan- og bygningsetaten, selv om jeg også fant plantegninger av boligen før den ble hyblifisert.

https://www.tv2.no/a/14385881/

Med andre ord har førstehånds erfaring fra miljøer man skal granske stor verdi på flere måter.

Hvis man ønsker åpne kilder i en betent sak er det helt sentralt å bygge tillit. Og det er lettere å bygge et tillitsforhold ansikt til ansikt enn via telefon eller e-post. Min erfaring er at den første praten med kilden ofte er avgjørende for om vedkommende vil bidra til saken eller ikke. Førsteinntrykket er viktig.

Alle journalister bør spørre seg selv: I løpet av forrige måned: Hvor mange kilder har jeg møtt ansikt til ansikt? Hvor mange nye miljøer har jeg oppsøkt?

Og hva er det med utleiemarkedet i Bergen, egentlig? Eller Trondheim. Du kan google det. Eller oppsøke stedene fysisk. Som de sier i Frankrike: "Il faut aller voir", man må dra og se selv.

[drevon]

Presten ser Haralds jagerfly komme mot huset i lav høyde

F-84 HAVARI: Det var ikke mange meterne om å gjøre før jagerbomberen hadde ført til tap av menneskeliv. Fauske prestegård 23. mars 1954. Foto: Egil Johnson / Norsk Luftfartsmuseum.

Saken er opprinnelig publisert 08.09.22 på klikk.no.

Jeg intervjuet i 2022 den pensjonerte piloten Harald Risvik.

I 1954 var han 22 år gammel og pilot i jagerflyet Thunderjet.

23. mars 1954 havnet han i uvær på et tilsynelatende enkelt oppdrag for å teste flyets hydrauliske systemer. Han klarte ikke å lange og måtte skyte seg ut av cockpit, men flyet fortsatte i retning en prestegård.

10 år etter utskytningen fra jagerflyet hadde Harald hovedrollen i enda et flydrama, denne gang som kaptein for Braathens Fokker Friendship med 35 passasjerer om bord . . .

Les hele saken på klikk.no.

LEGENDARISK NORSK FLYFOTO: F-84-pilot Per Oscar Kjendlie sitter i flyet med kjennetegn Y-FN fra 331 skvadron. Foto: Nato

Les hele saken på klikk.no.

[drevon]

My report for BBC News Scotland about the Frey Walrus epic. 15 August 2022. 

Audio clip quoted in accordance with fair usage.

The concept of fair usage exists within UK copyright law; commonly referred to as fair dealing, or free use and fair practice. It’s a framework designed to allow the lawful use or reproduction of work without having to seek permission from the copyright owner(s) or creator(s) or infringing their interest.

[drevon]

Alma bar på en grusom historie

Alma bodde alene på en øy i 30 år. Hemmeligheten hennes ble ikke avslørt i programmet Der ingen skulle tru. Men NRK-profil Oddgeir Bruaset forteller den her.

Illustrasjon: Faksimile fra avisen Fremover 22. februar 1988.

Publisert på klikk.no 18.12.20

I denne saken intervjuet jeg både tidligere programleder Oddgeir Bruaset, og fotograf og journalist Harald Harnang, som gjennom flere år dokumentert Revelsøy og andre øyer i området.

I over 30 år bodde Alma Jenssen (1918-2008) alene på Revelsøy, ytterst i Ofotfjorden.

Selv når det stormet som verst måtte hun passe fyrlykta på den andre siden av øya. Hvis det blåste for hardt kastet hun seg ned i lyngen og rullet til en tryggere posisjon. En særegen teknikk som hun perfeksjonerte.

I vinterhalvåret kunne Alma være isolert i flere uker av gangen, men ifølge Bruaset var hun aldri redd.

– Selv om hun var liten og sped er hun kanskje den sterkeste av alle jeg har møtt, rent psykisk sett, sier Bruaset.

[drevon]

Meglernes triks for å «fyre opp» budrunden

PÅ INNSIDEN AV MEGLERENS «VERKTØYKASSE»

Tekst: Fredrik Drevon

Les hele reportasjen som ble publisert på klikk.no 15.09.2020

Vi var på boligjakt og hadde funnet en sydvendt leilighet med balkong og fjordutsikt. Budrunden var i gang, og etter en treg start ble prisantydning passert i ekspressfart. 

Det var fortsatt et stykke igjen til vår smertegrense, så vi høynet med et nytt bud og regnet med at det skulle avgjøre det hele i vår favør. Men vent litt. Megleren hadde flere triks i ermet. Blant annet denne meldingen på sms:

«Spinnvillt! Nå tipper jeg du satt en støkk i de to andre her. Gir deg beskjed asap. Må avklare de andre :) også er det et par på privatvisning der nå. Texas?» 

Les hele reportasjen på klikk.no

[drevon]

Messa på Håøya. Et mørkt kapittel i norsk industrihistorie

KULTURMINNE PÅ HÅØYA: Ifølge Riksantikvaren ble bygget på midten av Håøya oppført under sprengstoffindustrien: "Bygningen huset bl.a. gatejenter hentet fra Oslo for å jobbe her ute. Bygningen representerer derfor også sosialhistorien om disse jentene som ble satt til å utføre ofte farlige arbeidsoppgaver". Foto: Fredrik Drevon

Planen gikk ut på å selge sprengstoff til Russland. Arbeidskraften var blant annet prostituerte fra Kristiania.

Opprinnelig publisert på klikk.no 19.01.21

Da jeg gransket tidligere mediedekning av fabrikkens historie, og snakket med blant annet Teknisk Museum, fant jeg ut at hyppig resirkulerte påstander om slaveri og bordell på øya manglet dokumentasjon.

I denne reportasjen intervjuet jeg blant andre pensjonist Stein Barli, tidligere bestyrer ved Follo museum, og kystkulturkonservator i Akershus.

– De store spørsmålene jeg har stilt er: Hvordan ble de kvinnelige arbeiderne ble utvalgt? Hvordan fungerte egentlig AS Haaøen fabriker i forhold til justisen i hovedstaden? Ble kvinnene deportert eller rekruttert? Var det en straffekoloni? Hvor mye fikk de betalt?

Men Barli understerker at han ikke har funnet svar på disse spørsmålene.

– Man må inn i politiarkiver fra den tiden for å finne svar. Det ligger i papirer som ikke er rørt, sier Barli.

Les hele saken om på klikk.no 

[drevon]

Sjekk båten til tippoldefaren min! Masta på nordlandsjekta Anna Karoline var 27 meter. Ett og samme stykke tømmer

Les kronikken min i Avisa Nordland. Opprinnelig publisert 26.06.20 i Avisa Nordland.

Følg gjerne lenken over for en enda bedre leseopplevelse. I ettertid er kronikken også publisert her for å fortelle om journalistikken jeg lager, i tråd med åndsverkloven og vanlig skikk og bruk. På denne nettsiden har jeg publisert et lite utvalg av min store journalistiske produksjon.

Har du noen gang stått på et ti meter høyt stupetårn og sett ned? Det er høyt. Mastehøyden på nordlandsjekta Anna Karoline var 27 meter. Ett og samme stykke tømmer.

Da båtbygger Gunerius Brataker i 1876 bygget jekta Anna Karoline, trengte han ikke tegninger. Han kunne dette utenat. Kortreist gran og furu er ypperlige materialer. Etter at tømmeret var hugget og håndsaget til bord, spant, osv., måtte materialene ligge og tørke noen måneder. Anna Karoline er i likhet med nordlandsbåten klinkbygget, som er en typisk nordisk konstruksjonsteknikk med overlappende bord klinket sammen med jernsøm. En fordel ved klinkbygging er at bordene kan være tynnere enn ved kravellbygging, der bordene ligger kant i kant. Slik fikk man en lettere båt ved klinkbygging. En annen årsak til at Anna Karoline er klinkbygget kan være at det var denne metoden man hadde størst kompetanse på. Vikingskipene er også klinkbygget.

Tre tønner sprit

Sjøsetting av jekter var en stor begivenhet med obligatorisk oppmøte for flere titalls lokale fiskerbønder. Kraftprøven med å trekke og skyve den 60 fot lange og 21 fot brede Anna Karoline på rundstokker, var ingen spøk. Men da hun omsider lå i vannet var det tid for fest. Bjørn Tore Pedersen skriver i boken Jekta. Eventyrets farkost, at det gikk med tre tønner sprit til å bygge en jekt. Én tønne når kjølen var strukket; én tønne når utbord og skrog var ferdig, og én tønne ved jekteutsetting.

Masten ble rigget med to firkantede seil, såkalte råseil, oppkalt etter den horisontale stokken (råa) som holder seilet oppe. Sjekk dimensjonene: Storseilet måler 14,5 x 10 meter og veier 600 kilo.

Min tippoldefar Ole Vandsvik (1850–1926) fra Ytterøya i Trondheimsfjorden, var reder og skipper på Anna Karoline. Ole var gift med Anna Pedersdatter (1860–1915) fra Kiran på Fosenhalvøya. 

Da Anna Karoline sto ferdig som råseilrigget klinkerjekt med flakdekk var hun spesialbygget for transportoppdrag på vår langstrakte og værbitte kyst. På vinteren kunne hun gå til Lofoten og hente fisk. Om bord ble det saltet fisk og torskerogn. Hjemme på Kiran ble fisken vasket og lagt ut på svaberg for å bli til klippfisk. Dette var mye jobb da fisken måtte holdes tørr. Mens fisken tørket kunne Anna Karoline gå med trelast. Senere ble klippfisk fraktet til Vestlandet. Hun har også gått med tørrfisk mellom Vesterålen og Bergen. I perioder lå hun i Moskenes i Lofoten som flytende butikk. 

Anne og Ole fikk syv døtre. En av dem het Petra. Siden hun ble 93 år gammel fikk jeg gleden av å møte henne. Petra og søstrene hennes måtte være med å vaske svabergene før fisken skulle legges ut. Ved siden av arbeidet som jekteskipper, drev Ole bank og telefonsentral i Kiran, og jentene på gården måtte ta sin tørn med å passe telefonen.

På jektene var eieren gjerne med som skipper og forretningsmann, men det var styrmannen som hadde kommando om bord. Han sto i baugen fordi utsikten var svært begrenset akterut bak råseilet, og lasten som kunne ruve fem meter over rekka.

Enkle kår om bord

«Hopen i Lofoten» er det malt med gule bokstaver på akterspeilet. Det er fra jektas siste eier. I 1954 kjøpte Nordlandsmuseet Anna Karoline av Angell & Sønner i Hopen, Lofoten.

Mannskapet sov gjerne i det som ble kalt vengen akterut, eller i en kahytt under fordekket. Det var enkle kår om bord. Fiskelukten var åpenbart intens. Når de lå i havn kunne de koke opp grøt eller fisk i en ovn i vengen.

Hvordan var det å seile en jekt? Siden råa ligger på tvers av fartøyet gir det mye plass om bord, sammenlignet med den langsgående gaffelriggen. Anna Karolines totale lasteevne var 90 tonn dødvekt. Min erfaring er at råseilet er suverent på lens (vinden rett bakfra), og på slør (vinden litt på skrå bakfra), men ubrukelig i motvind. Vikingene kunne dra ned råseilet og ro mot vinden. Det var verre for jektene. Dessuten skulle lasten holdes mest mulig tørr for både sjøvann og regnvann. Jektene måtte ofte vente på en god bør, eller medvind. På 1800-tallet kunne seilasen mellom Nord-Norge og Bergen ta alt fra en uke til flere måneder.

Hvor kommer jekta fra?

Oldtidens egyptere hadde en hieroglyf formet som et råseil. Men klinkbygging regnes som en nordisk tradisjon. Selv om jekta viderefører kunnskap fra mange ulike kulturer, kan vi trygt kalle den norsk. Betegnelsen jekt er nærmest umulig å oversette. Da Jektefartmuseet laget engelske og tyske plakater til sin nye utstilling, het jekt fortsatt jekt. Anna Karoline var en innovativ løsning på et unikt problem: Hvordan frakter vi tørrfisk, klippfisk og en rekke andre varer i lunefulle norske farvann med fjorder, skjærgård og åpent hav? 

Jektefarten foregikk over flere hundre år og hadde enorm betydning for Norge både økonomisk, politisk og kulturelt, ikke bare ved at bygd og by fikk viktige varer, ideer og kunnskap, men også ved at norsk sjømat tidlig kom ut på det europeiske markedet via Bergen. Kultur er et omfangsrikt begrep, og norsk kystkultur er i konstant endring. Men den klinkbygde råseilbåten og andre tradisjonsbåter er fortsatt til berikelse for mange. Forbundet Kysten har 125 lokale kystlag som arrangerer ro- og seilturer under mottoet «vern gjennom bruk». 

Tradisjonsbåten, enten den ligger på museum eller brukes på havet, er et konkret utgangspunkt for oppdagelsesferd. Kanskje finner du også båt et sted bak slektstreet ditt?

En teknologibragd i gran og furu

På Jektefartmuseet i Bodø kan du se verdens eneste bevarte originale nordlandsjekt, Anna Karoline.

[drevon]

− Aga Khan prioriterer sine egne, sier norsk ekspert

Aga Khans bistandsimperium er blant de dyktigste i Asia til å skrive søknader om penger, i følge Arne Strand ved Christian Michelsens institutt.

Les del 3 i min reportasjeserie om norsk bistand til sektleder og imam, Aga Khan.

[drevon]

Les min reportasje i påskeutgaven av Vi Menn.

515 millioner norske skattekroner ble betrodd milliardæren Aga Khan.Hvorfor vet ingen hvor uhjelpen ble av?

Her er Hans Høyhet Aga Khan (83). 515 millioner norske skattekroner har prinsen og sektlederen fått bruke på vegne av norske myndigheter de

[drevon]

Tyrkiske konflikter slår rot i Norge

Mens Erdogan er i USA for å pleie sin «bromance» med Trump, er det flere tyrkiske konflikter i Norge som er pleietrengende.

Gateslagsmål i Oslo mellom tilhengere og motstandere av Tyrkias invasjon av Syria. Hvorfor slåss de? Hva er bakgrunnen for konflikten? Les nyhetsanalysen min på TV2.no.

[drevon]

Kastet ut av NAL etter klager på byggeprosjekter: – Vi har ingen lignende tilfeller

Muhammed Al-Rubaye er sparket ut av Norske arkitekters landsforbund (NAL), etter klager fra kunder på hans byggeprosjekter.

Arkitekt Muhammed Al-Rubaye er kastet ut av NAL for misbruk av MNAL-tittelen, og alvorlige brudd på forbundets etiske regler. På tross av at Al-Rubaye er svartelistet av Mitt Anbud, dømt i lagmannsretten til å betale erstatning til misfornøyde kunder og er slått personlig konkurs som følge av dette, har han vært aktiv på en rekke byggeprosjekter i 2019. 

[drevon]

Byggefeil, konkurs og dom stopper ikke entreprenøren: – Han gjorde alt feil og forsvant

Til tross for stadige konkflikter har arkitekt Muhammed Al-Rubaye fortsatt å ta på seg nye oppdrag. - Det er tragisk, mener frustrert huseier. Nå ber han myndighetene ta affære.

Den irakiske arkitektens byggeprosjekter blir omtalt som useriøse og ufagmessige i en rekke taktsrapporter. Likevel klarer han å finne nye oppdrag.