Mye har skjedd siden sist. Etter at jeg fikk påvist prolaps i korsryggen, har jeg brukt dagene så godt jeg har kunnet.
Jeg fikk tidlig kontakt med fysioterapeut ved Aktivklinikken på Lillehammer, og uten hans hjelp, vet jeg ikke riktig hva jeg skulle gjort, samt hvor jeg hadde vært idag. Én ting er alt jeg selv har lært og studert om kroppen, og hvordan den fungerer, men det er noe annet når man selv står oppi det, og får en skade.
Det aller mest krevende og ubehagelige har vært dagligdagse ting man ikke tenker over at man gjør. Bøye seg ned og hente noe man har mistet på gulvet, ta på seg sokker og sko, sitte og stå. Dette er ting jeg pdd har lært meg teknikker for å kunne gjøre uten smerter. Jeg føler meg litt som en gammel dame når jeg skal reise meg opp fra sengen, eller fra gulvet. Jeg kan fremdeles ikke ta en eneste sit-up, men jeg har kommet så langt. Men det har tatt tid. Lang tid. Jeg er glad for at jeg ikke på forhånd visste hvor lang tid dette kom til å ta.
Fra å ikke kunne gjøre annet enn å gå med staver, kunne jeg nokså raskt springe, med og uten staver. Jeg klarte også etterhvert å gå på ski uten staver, og deretter VELDIG, VELDIG langsomt med staver på. Jeg overdriver ikke når jeg sier at stakingen jeg gjorde gikk så tregt at folk snudde seg. Jeg klarte heller ikke å bøye meg fremover, noe som gjorde det nokså stakkato. Jeg fikk etterhvert smerter nedover i baken, og låret, noe jeg kjenner den dag i dag når jeg har belastet ryggen mye. Da er massasje, mobilitet, tøying og styrkeøvelser den beste måten å takle det. I tillegg er jeg nødt til å ta hensyn til skaden jeg har, og bruker all min erfaring, tålmodighet og fornuft i hverdagen.
Det er rart med det, men når man har drevet med dette en stund, tror jeg man raskere forstår at man ikke får gjort annet enn beskrevet over. Tar man sjanser, prøver litt mer enn man tåler, ikke er tålmodig nok vil man mest sannsynlig være redusert over enda lengre tid.
Samtidig skal det sies at jeg hver eneste helg fra 3/12/21 håpet. Og håpet brant ut helg etter helg. Å kjenne på denne lysten, og viljen betyr mye for meg. Mens de andre kjempet om OL-plasser, sprang jeg med staver i mørket med lykt oppover Nordre Lia (en laaang motbakke på Gålå), og tok stadig steg i riktig retning. Løping med staver var den eneste intervalltreningen jeg kunne gjøre i nesten to måneder.
Steinkjer i starten av mars ble mitt “comeback”, og med to pallplasser, fikk jeg selvsagt direkte beskjed om at jeg hadde i det minste fått trent bra. Det jeg merket jeg var utrent på, var overganger, kuler, inn/ut av bakker, teknisk-taktiske ferdigheter. Man blir god på det man trener på osv...
Målet mitt var å rekke NM, det rakk jeg. Jeg klarte meg okei, men var ikke på mitt beste. En og en halv uke senere var jeg en litt bedre utgave av meg selv, og klarte å ta med meg et gull, og et sølv. Medaljene var én ting, men å klare å gjennomføre min plan ut ifra mitt utgangspunkt var det jeg var aller mest fornøyd med.
Jeg er ekstremt takknemlig til dere som har hjulpet meg tilbake, og som fremdeles gjør det. Klarer ikke dette alene.
Ble også møtt med så mye glede av både utøvere, støtteapparat og alle som heier på meg da jeg kom tilbake, det varmer <3
Nå ønsker jeg alle en fin forsommer, så lover jeg å komme tilbake hit med en liten update i juli, da fra mitt sommerparadis i Holmsbu <3
kaledo-art
discoholicmusic
pixelskylines
dededos
andulkaphoto
tangentwithtanner
baratheonpilled
kianamaiart