Lucia kommer fra ordet Lux, som betyr lys.
Det er bemerkelsesverdig hvordan man endrer rolle alt etter hvem man er sammen med. Dersom jeg er sammen med ei jente som er sur og negativ om morgenen, inntar jeg automatisk rollen som den positive; dersom jeg er sammen med ei som stråler som ei sol til og med når det er mørketid, blir det derimot fort til at b-mennesket i meg tillater seg å komme til utløp.
I dag har jeg lyttet stolt til den rykende ferske masteren til den nye dilillis-skiva, tidenes hitparade. Jeg har dessuten hørt på noen råmikser fra opptakene som vidunderlige Kråkesølv gjorde sammen med meg i forrige uke. Felles for begge platene er at alle instrumentene ble spilt inn samtidig i samme rom. Det gir en helt egen nerve og energi. Begge er dessuten produsert av meg, og kommer ut til neste år.
Til tross for at jeg er produsent for både dilillis-skiva og mi egen, er det stor forskjell på rollene jeg har hatt i disse to sammenhengene. Elleville dilillis krevde maksimalt av min tålmodighet, og det føltes i blant som at jeg var en slags barnevakt. Dette står i sterk kontrast til innspillingene i forrige uke, hvor det snarere var Kråkesølv som var mine barnevakter.
Jeg har altså litt av begge deler i meg. Og det er greit, synes jeg. Jeg føler i alle fall ikke noe behov for å være i nøyaktig den samme rollen i enhver situasjon. Det er godt å ha kontroll, og det er også godt å gi fullstendig slipp på den.
Heldigvis er både Dilillis og Kråkesølv positive gutter, og da er det så mye lettere å være produsent og komme med innspill. Dersom de hadde vært negative, sagt at sangene var dårlige, dersom de hadde sagt at alt bare var sorgen og at det å spille i band bare er noe dritt, måtte jeg ha brukt all min energi på å dra opp stemningen. Ethvert kreativt innspill fra meg ville muligens lettere ha blitt tolket som kritikk. Når de man samarbeider med, er positive, kan man senke skuldrene og ha en dialog. Man kan si hva man mener uten å være redd for å ødelegge stemningen eller tråkke på noen tær.
Jeg liker å omgås med positive mennesker, og det gjelder også jenter. Jeg faller stort sett alltid for positive, hjertelige og fordomsfrie jenter. Optimisme og positivitet er noe av det herligste jeg vet om, og jeg tror veien til et lykkeligere liv er gjennom å legge bitterhet bak seg. Bitterhet fører ingenting bra med seg. Som en skikkelse i Jonathan Safran Foers persongalleri sier det så treffende: «Bitterhet er som å ta gift i håp om at noen andre skal dø av det.»
Jeg tror kanskje denne dragningen mot positive mennesker også handler om muligheten for meg til å vise mine ikke fullt så positive sider. Selv om jeg anser meg selv for å være ganske positiv, er hodet mitt også velfylt av tanker som ikke alltid er like optimistiske og gledesbetonte. Dersom jeg er sammen med negative og bitre mennesker, finner jeg ikke plass til mine mørkere sider. I møte med negative mennesker ender det bare med at jeg prøver å dra dem opp uten at det er rom for meg å kunne være hele meg, eller så ender vi opp med å dra hverandre ned.
Ideelt sett skal man vel kunne endre på rollene etter behov. At mennesker som står en nært, kan hjelpe en når en behøver hjelp, og at man selv kan gi dem en hjelpende hånd når de behøver det. At man finner noen man både kan være sterk og svak sammen med.
Til nå har alle de positive og fantastiske jentene jeg har falt for, etter hvert vist seg å være ekstremt morragretne. Om dette er tilfeldig eller ikke, er jeg usikker på. Jeg begynner å mistenke at det er en slags sammenheng. Kanskje tillot de seg å bli slik fordi jeg som regel ikke har noe problem med å stå opp med et smil om munnen om morgenen. Jeg ga dem kanskje rom for å være gretne.
Om dette er bra eller ikke, skal jeg la forbli usagt. Det er mulig at jeg var med på å dra frem disse litt negative sidene i dem ved selv alltid å innta den positives rolle, og at det var en slags bjørnetjeneste til både dem og meg. Det er også mulig at det var bra for dem å få rom til å være litt urimelige og ufyselige om morgenen. Få ut litt damp. Tillate seg å være feilbarlig. Ikke la småting hope seg opp til bitterhet.
For så lenge du ikke er bitter, men positiv, så lenge kommunikasjonen kan være trygg og uten følelsen av å balansere på en knivsegg, og uten frykt for å ødelegge en skjør stemning oss imellom, og så lenge jeg kan dele av mine mørkere sider, så skal jeg vel alltids klare å holde ut at det enkelte morgener er jeg som må smile for oss begge. For meg er det jo egentlig ikke så vanskelig å smile; så hvorfor henge oss opp i det? Jeg tar det jo uansett igjen når jeg skal lufte hjertet mitt senere, når dagen blir til kveld; og da er du der for meg med din positivitet. Mørketiden er ikke så tung når jeg ser lys i deg.
P.s.: Musikken som fungerer som lydteppe til denne videoen fra Store Studio-innspillingene med Kråkesølv i forrige uke, er en snutt fra en sang som heter «Lyset». Den handler om min kjærlighet til mennesker som bærer med seg glede og positivitet i hjertet sitt. Den var opprinnelig ikke tiltenkt denne platen, men jeg har blitt så glad i den at jeg har endret litt på planene. Platen skal forøvrig hete Virkelighetsflyktning, andre del: Alt som kunne ha vært, og den blir kjempefin. Om enn noe annerledes enn dilillis' kommende mesterverk.
