Ensomheten
Du legger ut triste ting. Venter på at noen skal si til deg at alt kommer til å bli bra igjen. Du venter, ingenting skjer. Du vil så inderlig at noen skal si at ting blir bra, selv om du ikke tror på det selv. Du setter på et smil på deg selv slik at du skal lure deg selv. Slik du har gjort i mange år. Til slutt tar ensomheten over. Du tar fram det spisse og risser inn i huden din. Streker som stilles på rekke. Streker som blir røde av blodet. Streker som svir. Du vil vise verden hva ensomheten gjøre med deg. Men du er redd for at de tror at du vil bare vise deg fram. Derfor gjemmer du de. Men de er synlige for ensomheten og deg selv. Du vil be om hjelp, men tør ikke. Du vil ikke be andre om hjelp. De bryr seg jo ikke. Så da sitter du der. Med ensomheten og deg selv.