Hva er det med den kaffen?
Hvorfor sier vi takk for kaffen? Det er jo verdens enkleste ting å lage! Den kan jo praktisk talt lages i søvne, jeg gjør det hver morgen...
Hvorfor blir vi glade når mor og far takker for et hyggelig kaffeselskap? Hva har du gjort? Kjøpt billig is og tømt pulver i en kaffemaskin?
Hva slags tanker går gjennom hodet når vi sier «la oss ta en kaffe; snart, en dag.. eller en gang»? Hvorfor er det så sabla lett og si, og nærmest umulig å gjennomføre? Når ble vi så viktige at timen vi ellers bruker foran speilet, TV-apparatet eller på butikken ikke kunne brukes til kaffe?
Hvorfor må vi akkurat si «vi må treffes å ta en kaffe»? vi vet jo at det ikke er sant? Eller? Er det sånn at vi i kampens hete er totalt uvitende om vår egen travle hverdag og genuint tror på at det er tid til kaffe? For det er det jo ikke. Ingen har tid til det! Du avtaler tid, for tredje gang på rad, men noe annet viktig (!!) kommer i veien. Alle har det sånn. Eller?
Fordi vi ønsker ikke å drikke kaffe. På 7 av 10 steder som serverer kaffe, får du kun middelmådig, overpriset kaffe uansett (egen observasjon).
Når skal vi fatte at det er ikke kaffen vi er interessert i «det er deg!»?
Hvorfor sier vi så ja, på det teite spørsmålet? I frykt for å såre noen? I redselen for at hvis du svarer nei, så blir du aldri spurt igjen? Du vil jo ikke være nei-personen.
Et godt svar burde bli noe sånn som «ja, det er teknisk sett mulig at vi kan drikke kaffe sammen en gang i framtiden, men jeg er en svært viktig og travel person som har mer meningsfylte oppgaver enn å høre hvordan det går med deg og dine..., ...men sånn bortsett fra det så vil jeg gjerne!».
Fordi vi vil faktisk så veldig gjerne. De fleste av oss tror det når vi sier det.
«Nå må det ikke bli så lenge til neste gang», hører jeg ........... (sett inn det som passer, eksempel; bestemor, barndomsvennen, klassekameraten) si, i det jeg forlater rommet/kafeen osv.
Kaffe, er dessuten ikke bare kaffe. Kanskje er det det som skaper forvirring og gjennomføringsproblem?
Å gå på cafe for å drikke kaffe, er noe du til dels gjør for å få en god matopplevelse, og ofte fordi det er enklere enn å invitere folk til sitt eget hjem.
Å drikke kaffe i en kaffedialog, kan ansees som et vennlig møte, med åpne diskusjonstema. Kaffe og kaker gjør vi gjerne hos besteforeldre, i bryllup eller konfirmasjon.
Kaffe på tur smaker aller best, men krever at den du drikker kaffe med også liker å oppholde seg ute hele året.
Kaffe etter klokka 20:00 på kvelden betyr ofte tre ting; innlevering, date eller karsk.
Hvilken skal du velge, eller hva sikter egentlig den nye bekjenten til, når han/hun tar kontakt?
Er det farlig å ta feil? Er det dumt å drikke «kaffe med noko attåt» ilag med bestemor, eller ta med seg jåledukka på tur i skogen for bålkaffe? Kan det være trivelig med besøk selv om du jobber med innlevering?
Kan «koppen med kaffe» være det avbrekket vi trenger i vår viktige og travle sfære? Er det mulig at vi ikke skal sette av tid til kaffe, men heller tenke motsatt; kaffepausen er der, bruk den fornuftig?
Om du så bomma på valget av kaffe, kan det tenkes at du gjorde noen andre i godt humør? Ikke vær nei-personen, vær heller nei takk om du ikke klarer å bestemme deg. Si ja når deltakersannsynligheten faller på over 90% og tenk som så at kaffe uansett alltid er tolererbart godt å drikke.
2087
origamiaround
dededos
kianamaiart
tangentwithtanner
germansingergirl
turnnoffyourmind