Mørket med gnist og flamme, gater hvisker navn,
en stillhet som er tung som nattens svarte kavn.
To hender som er kalde, finner varme i en stund,
ikke stort, ikke lite—bare ekte, bare helt.
Vi trenger ikke farer, ikke gull og kor,
bare en strofe, en puls, en liten dør.
Kjærlighet trenger ikke være stor eller liten,
når den tilhører sammen blir den mer enn sølv i verdi.
Hjerte av ild trenger ikke å bli mindre der det hører hjemme,
i mørket og i lyset— er vi flammen som vil bli fremme.
Vi bærer gamle arr som er der,
i vår hånd så brenner det,
vi smiler mot hverandre mens verden brenner bånd.
Det er ikke mengden som må måles på en skala,
det er hvordan vi holder fast når alt vil falle.
Ingen store løfter, ingen falsk forgylt tro,
bare flammer som brenner oss sammen, nå og nå.
Kjærlighet trenger ikke være stor eller liten,
når den tilhører sammen blir den mer enn sølv i verdi.
Hjerte av ild trenger ikke bli mindre der det hører hjemme,
i mørket og i lyset— er vi flammen som vil bli fremme.
Ikke mål min kjærlighet med kalde vekter,
den veier mer enn løfter, mer enn tomme skatter.
La dem kalle det lite— la dem si det blir borte,
vi vet at små lys tennes til stjerner innvendig.
Hjerte av ild! Hjerte av ild!
Brenn gjennom natten, spytt ut all din ild!
Vi trenger ingen troner, ingen høye ord som lyver,
alt annet rives og forsvinner.
Kjærlighet trenger ikke være stort eller liten,
når den tilhører sammen blir den mer enn sølv i verdi.
Hjerte av ild trenger ikke bli mindre der det hører hjemme,
hold meg nær i mørket—la oss være brannen, la oss være hjemmet.
Når verden teller tomme støv av gull og glans,
er vi to som holder nattens siste dans.
Mer enn sølv, mer enn ord—en hemmelig ild,
kjærlighet trenger ikke være stor eller vill.
jacobvanloon
snowghoul
dailybridgerton
ellievsbear
theartofmadeline
discoholicmusic
vaporwave
