Makroskop

Ser stort på merkevarer. Skrives av Jørgen T. Helland - Head of Digital i Brandlab. 

[makroskoposlo]

OL i tabber

[makroskoposlo]

Logo for Westerdals - prosess, prosess og prosess

Det er virkelig ikke ofte at en ny logo for en stor og kjent aktør slår umiddelbart an. Men de første reaksjonene på den visuelle profilen for nye Westerdals - Oslo School of Arts, Communication & Technology, ser virkelig ut til å ha truffet godt. La oss snakke litt om det som ligger bak.

Fusjoner av kulturer Det er tre etablerte kulturer som skal fungere sammen. Den visuelle profilen skal ikke bare ta det med seg, men også skape et felles bilde på identitet og rentning for den nye superhøyskolen. Jeg vet ikke så mye om kulturen i noen av disse skolene, men rent faglig er det ting som skulle tilsi at det har utviklet seg relativt ulike verdisett, ulike administrasjonsformer og så videre. Det er forskjell på tekstforfattere og utviklere, det er noe annet å lede et filmprosjekt enn et webprosjekt. Utfordring å kommunisere kompetanse- og kreativitetsoverføring I dette tilfellet er fanen, flagget eller hvilket som helst annet metafor du velger for samlende symboler, ekstra viktig da de tre skolene i utgangspunktet ikke skal samlokaliseres. Det blir derfor en utfordring for skolen å hevde at kunnskapsoverføringen mellom de tre institusjonene syder når studentene og foreleserne ikke bruker tid sammen. Det igjen setter store krav til prosessen som er gjennomført ved utarbeidelsen av visuell profil. Dette sies på nyhetssaken på nettstedet: – Prosessen forut for utviklingen av ny visuell profil har vært ekstremt viktig. Den har gitt oss et verdigrunnlag vi kan stå med i hverdagen og som gir føring i alt vårt arbeid. I den visuelle identiteten søkte vi en form som var samlende, nysgjerrig, raus og som tåler tidens tann, Dette sier Vibecke Osfoss, Westerdals’ prosjektleder for utvikling av ny visuell identitet. Typisk prosjektledersnakk, men akk så viktig. Designprosesser handler vel så mye om folk Det er virkelig godt å vite at de har gjort dette og fremhever det i en slik setting. Mange designprosjekter er nemlig vel så mye å få folk med på laget som det er å lage nye og vakre (som i dette tilfellet) logoer og profiler. For å si det på en annen måte: hvis den kulturelle sammensmeltingen ikke funker, så er det ikke den visuelle profilens feil. Det er det sjelden, men hvis ikke prosessen tar høyde for mange interessentgruppers behov, blir den visuelle profilen et internt symbol på det som er feil, ikke det som samler. En interessant sammenlikning er i så måte prosjektet vi i Brandlab gjennomfører med VisitOSLO. Der ble både bransjen og befolkningen regnet som interessenter. Den prosessen var preget av intern forankring, men med mer fokus på ekstern involvering. Et annet interessant trekk er: – Prosessen har vært ledet an av interne krefter, med bidrag fra kompetanser på tvers av studiene. I løpet av våren har studenter og ansatte møttes i workshops og arbeidsgrupper for å diskutere hva og hvem den nye høyskolen skal være – og ikke være. Vi inviterte til slutt fire designbyråer til en pitch, og til slutt falt valget av designpartner på Anti Inc. For meg høres dette ut som en kunde som har vært i kontroll over sin egen prosess. Og det er så inderlig godt å høre at de som skal sende folk ut i kreative yrker inkluderer, åpner øynene og samles. Bravo! Eksternt byrå riktig Mange vil kanskje tenke at disse tre skolene skulle klare å koke sammen et slagkraftig designteam til å gjøre jobben selv. Eller utlyse interne designkonkurranser. Men, jeg tror at i slike settinger er det mer riktig å bruke eksterne. Ikke bare trenger man perspektiver fra utsiden, man trenger gjerne også noen som bærer det kreative som ikke hører til en av fusjonspartnerne. Dessuten tror jeg at durkdrevne designere er flinkere enn studenter. Sånn er det bare. Jeg håper bare at Anti også har fått tatt del i selve prosessen og ikke bare vært mottaker av en brief fra en prosjektgruppe. Før vi får se hele profilen i sin utfoldelse på nett og andre steder, kan vi bare nyte den vakre logoen med den snedige Call-to-action-skrevet inn. ACT, folkens!

Les på Kampanje om tankene bak formgivningen.

[makroskoposlo]

OL i Oslo 2022 - helter og idealer

Merkevaren OL har mistet sitt fotfestet i Norge. Den brer ikke lenger vidt og bredt nok nok til å få oss til å svelge 35 minus 8 milliarder. Grunnen er først og fremst er at merkevaren forvaltes dårlig av organisasjonen som eier den. Og så er det litt dyrt, da. Jeg tror at behovene for OL er i endring og at vi selv har beveget oss bort fra de olympiske idealer. Derfor er det vanskelig for ja-siden å nå gjennom med sine argumenter.

De Olympiske ringene representerer verdier som veldig mange deler og representerer i så måte ideelt motstykke til alt det som er ille med verden. I OL konkurrerer man som likeverdige, i motsetning til i resten av verden som er preget av ulikhet. I OL vinner man fordi man fortjener det, i mosetning til resten av verden der man vinner fordi man har mest ressurser. Naturligvis er det i slike grunnleggende tanker at idealene kommer i veien for virkeligheten, men sannheten er at de olympiske ringer er logoen til en av de sterkeste heltemerkevarene vi har her i verden. Det er i OL at vi ser helter utfolde seg og siden interessen og medietrykket er så stort over så lang tid, er det også tid og interesse for å fortelle historiene til atletene. Det er der vi setter prestasjonene på arenaen sammen med historien til mennesket bak. Den olympiske merkevaren er basert på at vi skal ha helter. Min påstand er at vi får stadig færre helter gjennom idretten, og stadig flere helter andre steder.  Ingen helter uten skurker - ingen vinnere uten tapere Det er også i OL at skurker skapes og helter skrapes. Merkevaren OL har alt dette i seg, alle de historiene vi trenger for å gjøre en slags mening ut av ren underholdning. OL er et helteunivers, rent og tydelig. Derfor er den fremdeles en av verdens sterkeste merkevarer, den har en funksjon i så mange menneskers forståelse av verden. Vi trenger å se vinnere, vi trenger å se en haug med tapere. Slik er livet, tenker vi. OL speiler livet. Men den klassiske helten tar problemer større enn sine egne og overvinner sine egne utfordringer, gjerne sammen med at han finner seg selv og seirer over ondskap. Som den norske befolkning generelt blir olympierne sunnere, rikere og penere for hvert år som går. Selvfølgelig har de også sitt å stri med, og de jobber sannsynligvis mye hardere enn du og meg, men de bærer ingen andres problemer enn sine egne. De regnes som priviligerte, spesielt blant den vanlige mannen i det åpne kontorlandskapet som misunner dem all den friske lufta de får. De fine turene i marka.  Olympierne konkurrerer ikke for andre enn seg selv. Selv Birken har flere gode formål i sekken enn den gjengse norske OL-troppen. Nevn én norsk vinterolympier i nyere tid som har i det hele tatt snaiet innom noe som minner et samfunnsproblem og vunnet. Det kan godt hende at det finnes noen jeg ikke har tenkt på, men poenget er at nordmenn i dag gjerne ikke ser behovet for å løfte fram idrettshelter i like stor grad i dag. Ikke har de spesielt lavere hvilepuls enn oss (selv om oksygenopptaket gjerne ligger litt over gjennomsnittet) og ikke ser det ut til at de bryr seg om så mye annet enn seg selv. En av grunnene til at OL ikke får den støtten det trenger er at nordmenn ikke trenger helter i like stor grad. Og grunnen til det er at landet vårt ikke trenger så mye endring slik den store majoriteten ser det. Helter inspirerer oss til å gjøre noe. Til å gjøre noe vi ellers ikke ville ha gjort. Til å jobbe hardere, utvide perspektivene våre, bekjempe urettferdighet, slåss for de svake, bli bedre på ski. 

Penger og politikk foran idealer Olympiaden har alltid vært midt oppi storpolitiske problemer. Lekene har vært avlyst, boikottet, utsatt for terroangrep og snømangel. I det siste har de også vært så uheldige å bli arrangert i et par land som ikke er utpreget demokratiske. Menneskerettigheter ser heller ikke ut til å være høyt på agendaen i de landene. I kombinasjon med nordmens skepsis til alle stater som ikke er i union med enten Texas eller Danmark, er demokratikortet svært kraftig i en hver diskusjon. Spesielt når det står om 35 minus 8 milliarder.   Selve IOC-organisasjonen er heller ikke så demokratisk og åpen som vi liker å si at vi liker det. Toppmennene som driver organisasjonen er akkurat like rike og rundmagede som andre toppmenn i internasjonale organisasjoner. VI liker å tro at de har blitt så rike og rundmagede fordi de er toppmenn i IOC, eller at de har brukt sin rikdom og rundmagethet for å bli toppmenn i IOC. Det er altså grunn til å tro at for de folka der er penger og posisjon viktigere enn Olympismen. Penger foran idealer. Nordmenns idealer er også

Det kan jammen hevdes at også for oss nordmenn så går penga foran idealene. Hvordan kan vi si det annerledes når vi selv investerer i oljesand og hevder å være miljøforkjempere, når vi selv selger millardervis av våpen og hevder vi er en fredsnasjon, når norske bedrifter i utlandet spiller akkurat det samme spillet som de andre for å vinne mens vi selv hevder å være så lite korrupte?

Det snakkes ofte om den norske selvopptattheten og selvgodheten. Jeg tror at bak OL-skepsisen ligger det et genuint ønske om å bidra til en bedre verden. Det er bare det at OL ikke hjelper oss med å være den helten vi ønsker å være. Den helten vi faktisk ikke er.