Samtidig som Stortinget åpner nye, enorme havområder for oljeindustrien og legger til rette for økende klimagassutslipp i overskuelig framtid, fortsetter klimaendringene å ramme mennesker over hele verden. Det er på tide handlingslammelsen som herjer blant landets politikere opphører.
Denne uken deltar jeg på Global Power Shift i Istanbul, Tyrkia. Sammen med 500 andre ungdommer fra 133 land roper vi nå varsku til verdens ledere. Det er ikke bare et rop om alvoret i klimaendringene, det har vi visst lenge. Det har vi ropt lenge. Nei, denne gangen er det et varsku om at vi ikke lengre finner oss i tomme festtaler, brutte løfter og overbærende blikk. I Istanbul samles vi for å starte en global ungdomsbevegelse med ett mål for øye: å få verdens politikere til å ta ansvar for sine handlinger og for vår framtid.
Det ligger ikke an til at vi har en enkel oppgave framfor oss. Ett år etter at Stortinget vedtok en klimamelding som nok en gang sier at utslippene i Norge skal reduseres, dagen etter at SSB la fram en ny rapport som slår fast at den beste måten å kutte norske utslipp på er å la olja ligge, så åpner altså et samlet storting Barentshavet sørøst for oljeindustrien. I dette havområdet alene ligger 800 millioner tonn CO2 under bakken, det tilsvarer 16 ganger Norges årlige utslipp, og det vil Stortinget nå pumpe opp og brenne. Det er ikke til å tro. Hvordan har avstanden mellom ord og handling blitt så stor blant landets politikere?
For det er jo ikke måte på hvor alvorlig alle mener klimaendringene er. I sin nyttårstale i 2007 sa Jens Stoltenberg «Vi må ta vårt ansvar. Klimautslippene må ned». Og i et innlegg i VG samme år skrev han «Norge skal være et foregangsland. Vi skal gjøre en betydelig innsats for å få ned utslippene i vårt eget land». På ZERO-konferansen i 2011 sa Erna Solberg at hun ikke var imponert over den rødgrønne regjeringens gjennomføringsevne på utslippskutt og at «vinduet for togradersmålet er i ferd med å lukke seg».
Både Jens Stoltenberg og Erna Solberg sier altså at de tror på menneskeskapte klimaendringer, og sier det haster å redusere utslippene. Likevel er det liten vilje å oppdrive til å gjøre noe med Norges største forurenser - oljeindustrien. Det virker som om de to statsministerkandidatene tror at så lenge man bare nevner klima i en tale, eller sier at det haster, så har de gjort sitt. Jeg vet ikke hvorfor Erna eller Jens gikk inn i politikken, men jeg tror jo de gjorde det fordi de vill gjøre noe. Ikke bare snakke om det. Hvorfor er det da så vanskelig for dem å få finger´n ut?
Det samme spørsmålet kverner i hodet til millioner av unge fra hele verden. Hvorfor gjør ikke politikerne noe? Det er det spørsmålet som nå har samlet 500 ungdommer i Istanbul. Over hele kloden vokser klimabevegelser fram. Over hele kloden tar ungdommen tilbake stemmen sin og de krever å bli hørt. Den handlingslammelsen som nå preger den internasjonale klimapolitikken må stanses. Det er vår framtid dere, bokstavelig talt, kaster på havet. Men vi vil ikke lenger tolerere det. Det er på tide dere våkner opp fra den dvalen som tillater at dere ødelegger for framtidige generasjoner, og kloden vår. Det er nok nå.
