Lenkestjeling
Edit: Les Sveins opplevelse av affæren på hans egen blogg.
I går ble jeg offer for en interessant forbrytelse. Forbrytelsen har ingen strafferammme eller lovbestemmelser som regulerer dersom det skulle bli en tvist, men likefullt ble det definert som en forbrytelse.
Min gode venn og bandkollega Svein koste seg med å lese twitterfeeden min og fant min tweet om 20 coverlåter av Radiohead. Han synes denne var såpass god at han valgte å fortelle sine Facebookvenner om den.
Så langt er historien helt fin og hadde den sluttet her hadde jeg vært såre fornøyd og danset hånd i hånd med Svein til Radioheads versjoner av Neil Young-klassikere. Men så slutter altså ikke historien så vakkert.
Sveins deling av lenken på Facebook utvider seg til en diskusjon mellom han og hans venner om type innehold på den andre siden av lenken og hvor han fant denne siden. Svein svarer da nonchalant og verdensvant at
Nei, det er en sånn side, med musikk og greier. :) Har ikke brukt den så mye, men de har jo tydeligvis noen gode ting av og til.
I svaret indikerer Svein at han tilfeldig dukket over siden som inneholdt coverlåtene og tilfeldigvis syntes at den burde deles videre til alle hans fans (velger i dette tilfelle å kalle det fans og ikke venner. Det passer bedre i historien). I og for seg kunne dette vært en helt plausibel forklaring og vanligvis ville jeg sett med blide øyne på Sveins deling av musikalske interessantheter. Men i dette tilfellet stusset jeg over tidspunktet for Sveins publisering og det satt meg på sporet av den svært moderne og hyperinteressante forbrytelsen som kalles lenkestjeling.
Ettersom vi deler mer og mer på den elektroniske motorveien så skulle det bare mangle at vi ikke også fikk inspirasjon og ideer av våre venner og bekjente. Men kan vi tillate oss å ikke nevne kilden til inspirasjon?
Jeg konfronterte Svein med lenkestjelingen på tirsdagens øving, sånn i halv ti tiden hvor det ble konstatert at det hadde forekommet lenkestjeling og at ikke kilden var oppgitt i omtalen av lenken. I det konfrontasjonen merket jeg en endret stemning i rommet og et stikk av dårlig samvittighet slo meg rett i mellomgulvet, men som den mannen jeg er valgte jeg å ignorere den dårlige følelsen og oppføre meg som en mann. Svein fikk tydligvis også en vond smak i munnen av sin åpenbare stjeling for minutter etter at vi hadde gått hvert til vårt (ca 14 minutter for å være nøyaktig) tikket det inn en melding
Du har helt rett! Jeg stjal jo lenka di...
Det forekom meg at jeg hadde satt noe i spill jeg ikke hadde intendert. Jeg hadde påført en mann dårlig samvittighet. Min eneste hensikt var å informere om et artig fenomen, men klare tale fikk tydeligvis mottakeren til å føle vemod og sorg over forbrytelsen. Jeg svarte lettsindig med
Haha! Ingen fare :-) men det er jo en interessant nye medier problemstilling! Lenkestjeling ftw ...
Jeg regnet med at det ville avspore videre problematikk ettersom jeg forsøkte å gi en viss honør. Men istedet repliserte Svein:
Jeg tar det meget alvorlig og pleier å være svært nøysom med referansene... (utdrag av sms)
En kjørlig og saklig tilbakemelding som gjorde meg urolig. Han truet med å ikke publisere noe på nett i det hele tatt den kommende uken, en horribel tanke til Svein å være. Jeg måtte svare på en måte som fikk han på bedre tanker.
Du er jo bloggekongen! ...Må publisere!
Deretter kom jeg med en innrømmelse.
Jeg hadde lenkestjelt selv, bare noen timer før jeg konfronterte Svein. Jeg hadde anklaget en kamerat for en forbrytelse jeg selv hadde gjennomført. Denne tweeten (lenken altså) fikk jeg tilsendt av en kollega bare minutter før jeg pakket den inn i lettsindig snikksnakk og dyttet den ut i internett.
Jeg har selv begått en forbrytelse uten straff og uten lovbestemmelser. Jeg er skyldig og en kujon som beskylder mine venner for forbrytelser jeg selv begår.
Jeg tar det til etterretning.