#guldkysten

[semteslagirl]

Gold Coast / Guldkysten (2015)

“We must not give up the fight. I am on fire. Can you feel it? Today we are not fighting for Denmark. We fight for your future. The ones who will follow you. All those we will never meet.”

[knightlyss]

things watched in 2017 → guldkysten (2015)

“You have to think beyond the borders you have been given.”

[zachebe]

[emiliosanhueza-blog]

Guldkysten

GULDKYSTEN

2015

2.5/5

Danske Guldkysten er problematisk og (naivt) ego-sentrisk, spesielt om du forholder deg til filmen som et cinematisk innlegg i revisjonismen av Danmarks stygge kolonihistorie. At filmen snubler i sin behandling av det betente temaet er noe som har blitt lagt merke til av andre før meg. Kritikken ble i juli 2015 oppsummert i kronikkform av Lene Myong og Mathias Danbolt og publisert i danske Politiken. Denne kritikken baserer seg, i hovedsak, på at filmen fokuserer nesten utelukkende på et knippe danske, hvite rollefigurer og lar afrikanere, enten de er slaver eller innbyggere, være statister og i bakgrunnen på det som, strengt tatt, er deres historie og tragedie. Beskyldningene om etnosentrisme er treffende, selv om det er vanskelig å tolke filmen som noe annet enn kritisk til Danmarks rolle i kolonialiseringen av Afrika.

Dog er det mere: Dessverre har Guldkysten, som ren fiksjonsfilm, et hav av problemer i det estetiske og narrative — også de brolagt med gode intensjoner. Regissør Daniel Dencik har gått for en naturalistisk tone i foto og lyd (og det ser og høres veldig bra ut), stort sett, bortsett fra i sekvenser som ikke klarer å fremstille fortellingen om hovedpersonen Wulff (Jakob Oftebro) sitt indre gjennom dramaturgi og kausalitet. Oftebros reise inn i en dypere forståelse av Afrikas natur og skjønnhet blir forsåvidt ikke dramatisert noe særlig mere enn at han er der en stund og prøver å hjelpe til med plantasjene. Rollefigurens vei mot nye tanker klarer ikke å bli formidlet gjennom annet enn plutselige montasjer som minner mer om reklamefilmer enn en cinematisk reise inn i naturen og spirituell oppvåkning. Når plottet endelig tar fart, langt uti filmen, er det dessverre for sent. Samtidig gjør ikke Guldkysten noen form for kurskorrigering hva angår afrikaneres rolle i filmen, selv når handlingen skriker etter det.

Disse to kritikkene henger sammen all den tid en annen strategi i manus og en bredere tilnærming til Oftebros relasjon med de lokalt innfødte — og en større vilje fra regissøren — ville kontret kritikken på begge fronter. Wulffs reise føles dramaturgisk svak all den tid Oftebro er den eneste dynamiske karakteren. Sånn sett er mangelen på Afrikas deltagelse like mye et manusproblem, det fins bare en agerende rollefigur gjennom hele filmen, som det er et etnosentrisk problem.

Du kan høre meg snakke om filmen + Kinolars sine kommentarer og spørsmål i podcasten Yoda Neida: apple.co/1MjSqpy

[odakange]

En lille øl på #tjilipop efter en meget voldsom biografoplevelse #ale16 #guldkysten #rantzausgade #mitkbh

[collatzconjecture]

[oneiriad]

I went to see Guldkysten. Jakob Oftebro is a true master in the art of portraying a poor, adorable woobie cinnamon-bun-too-innocent-for-this-world. (Even if I had to keep reminding myself that innocent, yes, adorable yes pure yes - but also a bit of a “white man’s burden” mindset in a time and place that’s banned slave trade, but not yet slavery - except then he discovers illegal slave trading being done, poor guy, and sets out to do something about it - oh, and he’s gradually going mad and people are very mean to him. A lot. And there’s absolutely gorgeous imagery of nature and wild, noisy, discordant, electronic music.)

Anyway. it reminded me of Heart of Darkness, but that’s the obvious and easy comparison. Also, Dead Man by Jim Jarmusch, that’s a movie I find myself thinking off in comparison.