vaate sokker 123

[vaatesokker123-blog]

03:33

Det er over et år siden jeg møtte deg utenfor kjøpesenteret ved shanxi nanlu. Det er over et år siden vi satt i parken på taket av kjøpesenteret og røykte sigaretter.

Første gangen jeg så deg ble jeg så utrolig nervøs. Hvorfor var du så pen? Du hadde kun på deg svarte klær, men du hadde de fineste øredobbene jeg har sett i hele mitt liv. Håret ditt hadde du satt opp i det vi i Norge kaller en grorudpalme, men det var ikke det jeg tenkte på da jeg så deg, jeg tenkte wow.

Du var så nervøs at vi måtte gå i over en halvtime før du turte å sette deg ned et sted. Vi satt oss på plassen ved Xime. Jeg husker ikke hvor lenge vi satt der, men du begynte å fryse. Jeg frøs jeg og, men jeg brydde meg ikke. Det var så hyggelig å utveksle musikk og røyke sigaretter. Jeg har ikke klart å høre på Brockhampton etter at jeg reiste.

Noe av det første du viste meg var tatoveringen på armen din hvor det stod shy. Jeg er egentlig ganske sjenert jeg og, men det visste du vel.

Husker du da vi sammenlignet Nestlé og Nongfu for å smake hvem sitt vann som var best? Jeg tror jeg vant konkuransen den kvelden jeg kjøpte en flaske med Voss-vann. Hva med de 100 dumplingene vi spiste den kvelden? Eller hvor mye du lo hver gang jeg spilte på den forferdelige fløyta jeg kjøpte av en gammel dame på sykkel utenfor Jiaotong?

Det eneste som var feil var at jeg møtte deg på det tidspunktet i livet mitt hvor jeg hadde minst kontroll over meg selv og følelsene mine. Jeg var i oppløsning og ville skjerme deg fra meg, men du nektet å godta det. Du var ikke så god i engelsk, og jeg var ikke så god i kinesisk. Men vi klarte å kommunisere fordi vi var så like. Jeg forstod det ikke da, og jeg forstod det ikke i vinter, men jeg forstår det nå. Jeg tror du var kjærligheten i mitt liv.

Jeg savner deg

Jeg håper du har det fint

Jeg håper du lever.

[vaatesokker123-blog]

Hvorfor har jeg alltid vært ensom?

Hvorfor er det sånn her?

Jeg er en propell som har viklet seg fast i angsten. Hvor ble det av meg?

For en uke siden møtte jeg en person som var som meg, men uten å sitte fast noe sted. Det var inspirerende, men det var også demotiverende og sårende. Det er jo egentlig ikke noe vanskelig å få det til. Jeg undrer meg sånn over hvordan jeg havnet her, og ikke der.

Egentlig så tror jeg alle har det vondt. Hvorfor ellers skulle en person måtte ønske å være så i gang hele tiden uten å ense sine egne følelser og behov for ro. Det er igjennom å bli bevisst på sine egne følelser og handlinger man finner roen. Og roen tror jeg er det vi alle bør strebe etter.

[vaatesokker123-blog]

Hei, du trenger ikke å svare på denne meldingen

Jeg ville bare si at jeg tror jeg har opplevd det samme som deg et par ganger. Noen ganger mer enn andre ganger. Jeg har ghostet og ikke ghostet. Jeg har sagt ifra og ikke sagt ifra. Det jeg tror skjer hver gang jeg blir betatt av en jente er at jenta trekker seg unna fordi jeg blir så mye, jeg føler så mye, og er bare så altfor mye hele tiden.

Første gangen det skjedde må ha vært så utrolig lenge siden. Den gangen jeg husker best var da jeg gikk på videregående. Hun gikk i parallellklassen min og var veldig søt. Vi møttes et par ganger før hun trakk seg unna og ble veldig kald, kanskje hun hadde møtt en annen? Hun fikk ihvertfall en kjæreste etter en liten stund.

Jeg opplevde det samme i Kina en gang.

Det det har blitt til med meg og kjærligheten er at jeg finner jenter som er forelsket i meg, men som jeg ikke har noen særlige følelser for. Jeg tror det er fordi det er den eneste måten jeg klarer å bli sammen med noen på uten å fucke det opp.

Det er kanskje derfor jeg også skriver denne meldingen til deg. Det gjorde veldig vondt å bli ghostet. Fra å gå lange turer og snakke om livet til å sitte flere timer i strekk å oppdatere instagram i påvente av en ny melding fra deg.

Det går helt fint. Jeg forstår hvor du er.