Du er mer enn bare karakterer.
Lukk øynene. Pust dypt med magen. Tell til ti. En, to, tre, fire, fem, seks, sju, åtte, ni, ti
Jeg er fortsatt like stressa.
Hvor ofte setter du deg vel ikke ned, og tenker at nå, nå skal du slappe av? Skrur på yndlingsprogrammet, finner fram PC-en for å sjekke Facebook, henter noe godt på kjøkkenet? Jeg gjør det ofte, men likevel kjenner jeg fingrene verke etter å skrive itslearning.com i søkefeltet, jeg må bare sjekke hvordan det gikk på den prøva? Jeg klarer rett og slett ikke å la være.
Frafall i videregående skole er et av de største problemene i Norge i dag, og søkelyset rettes ofte mot de svakeste elevene, og jeg er helt enig i at noe må gjøres for at disse skal få hjelp. Likevel, føler jeg at en stor og viktig del av elevmassen er glemt: flinkisene. Elevene som sitter oppe hele natten for å perfeksjonere norskstilen. Elevene som pugger i timevis for å få 6er på matteprøva. Grunnen til at de ikke dropper ut er ikke at de føler en inderlig kjærlighet for skolen. Det er så mye verre. For det forventes nemlig at vi fullfører, og en forventning er ikke noe en flinkis kan trosse.
Jeg er redd for medelevene mine. Jeg ser meg selv i alt for mange av vennene mine, og jeg ser elever forlate timen gråtende fordi en prøve ikke passer inn i timeplanen. Jeg ser elever som møter opp en time tidligere på skolen, og dra en time senere for å pugge, og jeg ser drømmer gå i knas når medelever får en 4er og spriket mellom forventninger og realitet blir for stort.
I følge NOVA opplever hele 15-20% av norsk ungdom at «alt er et slit» og at de bekymrer seg for fremtiden. Det som tidligere var et stort kollektivt problem har blitt individuelt, og velferdsordningenes tradisjonelle virkemidler funker ikke lenger. Fritidsklubber har lenge vært løsningen for å oppløse typiske negative subkulturer, men det ungdommen trenger nå er et sted å puste ut på. Vi trenger et sted uten forventninger fra voksne, et sted hvor jorda spinner litt saktere.
 Jeg er en av 6er-elevene. Et såkalt skolelys, en av de unge lovende, en nerd i ordets rette forstand, men jeg er har aldri hatt så lyst til å droppe ut som etter at jeg begynte på videregående. Jeg har lyst til å skrike og sparke og fortelle verden at det å lære, det er ikke lenger gøy, det er noe jeg må gjøre fordi det forventes. De tre årene på videregående er kanskje de viktigste for arbeidslivet, og vi har ikke råd til å miste én eneste elev til. Samfunnet trenger oss, men vi trenger forståelse og trøst fra samfunnet når det blir for mange baller i luften. For hva skjer vel når skolesystemet mister deg i bakken, og kunnskapen triller ut av den sprukne hodeskallen din?
Jeg vil komme med en oppfordring til alle mine medelever; pust. Jeg vet at det er vanskelig å balansere skolen, med alt annet, og spesielt i en så ustabil fase i livet. Jeg vet ikke hva jeg driver med selv, eller hva jeg skal bli, men fra og med i dag skal jeg kun gjøre ting jeg liker. Jeg skal lære meg pensum, ikke pugge det. Dere er så mye mer enn karakterer, dere er mer enn et tall i PISA-undersøkelsen. Dere er flotte, unge mennesker som har hele livet foran dere, og det livet kan dere bruke på akkurat det dere vil.
Så lukk øynene nå. Pust dypt med magen. Fortell dere selv at dere er mer enn karakterer og statistikker. Verden forventer ingenting av deg, det er bare du som tror det.
Tell til ti. En, to, tre, fire, fem, seks, sju, Ã¥tte, ni, ti. Gjør som du vil.Â