Helsepersonells roller i utvikling
Dette er mitt første blogginnlegg. I prosessen med dette kurset får jeg mange assosiasjoner til min egen arbeidssituasjon. Jeg tenker da på lærerens rolle som har gått fra å være den personen som vet alt og bringer dette til eleven og nå i større og større grad legger til rette for læring og blir mer en ressursperson. Jeg underviser ikke i skolen, men er sykepleier på en nyfødt intensiv avdeling.
Barnet er pasienten, men vi skal også hele tiden forholde oss til foreldrene. For en generasjon siden fikk ikke foreldre komme inn på barneavdelingene. Det var helsepersonell som visste best og barna skulle beskyttes mot smitte og forstyrrelser. Gradvis har man forstått at det er foreldrene som er den viktigste personen i barnets liv og avdelingene har gradvis blitt åpnet mer og mer opp. Det at foreldrene er mest mulig sammen med barnet er viktig for tilknytning og for at de nå skal bli en familie.
Det har vært en utvikling fra at helsepersonellet visste best og gjorde alt med barnet til at foreldrene gradvis begynne å ta del i stellet. Helsepersonellets rolle har gått fra å fortelle og å vite best, til å veilede, men fortsatt gjør helsepersonellet det meste. Utfordringen for mange helsepersonell i dag er at foreldrene nå selv går på nettet og finner informasjon om barnets diagnose og det er de som i noen tilfeller vet best og de stiller spørsmålstegn ved den pågående behandlingen. Situasjonen idag er at ved noen sykehus bor ikke foreldrene på samme rom som barnet, men de kan komme og være sammen med barnet bortsett fra ved feks legevisitt. På enkelte andre sykehus er det slik at foreldrene bor på samme rom som barnet, gjør det meste av stellet også der barnet er kritisk sykt, men da under veiledning av helsepersonell. Foreldrene er da også med på legevisitten og diskuterer barnets behandling. Det at foreldrene er med på visitten vil i de fleste tilfeller gjøre at de er fortløpende orientert og føler seg tryggere. Foreldrene blir en viktig person i barnets behandlingsteam og regnes med som en ressurs. Det at foreldrene er tilstede og kan gi barnet så mye hud til hud kontakt som mulig er en viktig del av behandlingen for premature barn.