+260 10 mnd @jonsivertsen - Tumblr Blog

Informasjonsarbeid

De siste månedene har det vært endel informasjonsarbeid for NIF. Som del av Idrettens fredskorps er også litt etterarbeid med rektuttering og jobb med å undervise idrett og bistand. Etterarbeidet er veldig fritt. I helgen var jeg og Håkon og hadde stand og dialogmøter med deltagere på Friidrettsforbundets kompetansehelg i Stavanger. Det var givende, og vi tror vi har fått rekruttert noen søkere til årets eller de neste årenes opptak. Målet er å spre informasjon om programmet både på kort og lang sikt. Det er veldig lett å anbefale andre å reise ut når vi er så fornøyde med egne erfaringer. Forhåpentligvis klarer vi å formidle våre erfaringer slik at så mange som mulig leverer søknad. Vårt håp er at mange søker, og at de som eventuelt er usikre får med seg den informasjonen de trenger for å ta et godt valg i løpet av prosessen frem mot avreise. Slik jeg opplevde det var det vanskelig å vite hva vi gikk til frem til vi kom i kontakt med NIF, og opplegget derfra var veldig bra.

Kompetansehelgen var svært godt regissert med ca 220 deltagere, hvorav 60 av disse var unge ledere. Veldig inspirerende å møte så mange oppegående og engasjerte unge idrettsmennesker. Når attpåtil mat og hotell var av kjempestandard, dro jeg og Håkon hjem mette, blide og fornøyde etter helgens oppdrag.

For noen uker siden var jeg og Håkon på Sunnfjord folkehøgskole. Det er en folkehøgskole med global linje, beachvolleyballinje og volleyballinje både med toppidrettsspissing og med breddelinjer. Der hadde vi et totimers foredrag om idrett i Afrika, litt om bistand og litt om rollen som idrettsleder. Når vi først var i Førde dro vi innom Høgskulen i Sogn og Fjordane og holdt et rekrutteringsforedrag der. Der hadde vi ikke så mange tilhørere, men tatt i betraktning at det er en liten skole, er vi fornøyd allikevel.

Det er veldig spennende å få erfaring med å holde foredrag, og det er gøy å gjenoppleve Zambia gjennom å fortelle og vise bilder. Gøy at folk vil høre, og vi merker mer og mer at erfaringene vi har fått lar seg overføre til norske forhold, og at det fortsetter å modnes nå et halvt år etter hjemreise.

Jeg har visst vært hjemme i et halvt år

Det er helt utrolig som tia flyr, sa´n. Nå har det gått seks måneder siden vi landet i Oslo etter å ha vært ti måneder i Zambia og omegn. Livet etter hjemkomst har vært omtrent som forventet. Kort oppsummert har jeg jobbet masse, søkt nye jobber, hatt en eksamen i statsvitenskap, ledet to sommerturer i den norske fjellheimen, vært på tre festivaler, gått Trømborgfjella på langs, virket som volleyballtrener i 4. divisjon i et halvt år, debutert som spiller i 2. divisjon, og vært to uker i Chicago på besøk hos Olivia.

Opplevelsene i Zambia er i ferd med å gå fra å være inntrykk til å bli minner. Jeg opplever ikke noe voldsomt savn etter Zambia enda, selv om jeg selvsagt savner menneskene jeg møtte der. Vi var fra begynnelsen forberedt godt på hva det innebærer å reise hjem fra en sånn opplevelse. Det har vært veldig nyttig å være bevisst på hvilke utfordringer som kan ligge i det å komme skulle komme tilbake etter mange sterke opplevelser. Jobben jeg var satt til å gjøre er fullført. Samtidig vet jeg at prosjektet fortsatt er i drift der nede. Disse to tingene har vært med på å gjøre det godt og lett å sette punktum. Jeg kommer alltid til å ha ekstra følelse for Zambia, og jeg håper jeg er i posisjon til å kunne reise tilbake dit om ikke altfor lenge.

Søknadsfristen til Idrettens fredskorps går ut 1. februar, og jeg håper virkelig at mange søker. Jeg ville aldri vært foruten opplevelsene jeg fikk i løpet av ti måneder, og bare i løpet av de minuttene jeg har skrevet nå, har jeg opparbeidet et savn som er større enn det jeg ser står beskrevet i avsnittet over.

Løse tanker om å reise fra et sted til et annet

En siste gang går turen fra Lusaka til Mufulira. Det er et busstrekke jeg har blitt godt kjent med i løpet av det siste året. Den første turen gikk nordover i september 2014 sammen med mannen jeg skulle tilbringe det kommende året sammen med. Jeg visste fint lite om hva jeg gikk til den gangen. Denne siste turen vet jeg godt hva som venter meg på holdeplassen. De støvete veiene som virket så uendelig fremmede er blitt hjemme. Jeg kjenner Shoprite like godt som jeg kjenner Meny på Grønland. Jeg kjenner mange flere av naboene og byorginalene enn hjemme. Jeg vet akkurat hvilke fartshumper jeg må bremse for, og hvilke jeg kan sykle rett over hvis jeg svinger farlig nær fortauskanten. De første kalde kveldstimene liggende på trappa som fortsatt hadde varme fra solen. Tidlige og late helgemorgener med te og en bok. Kvelder uten strøm med matlaging over ild. Det har vært lett å finne roen, og min og andres verden virker å ha hatt en fast rytme. Tidvis har det vært et savn å ikke ha tilgang på aktivitet hele tiden, men stort sett har det vært veldig fint å bare bli en del av den fredelige rytmen. Slitsomme dager på jobb og mye fysisk arbeid sammen med enorme mengder oppmerksomhet fra omgivelsene har gjort det taktfaste livet nødvendig og godt. Det skal bli utrolig godt å komme hjem, hovedsaklig fordi jeg gleder meg til å se alle kjente. Jeg har opplevd mye, og det er gått et år hjemme også. Det er rart å tenke på alt jeg har opplevd og gått glipp av. Arbeidsoppgavene begynner å gå mot slutten, og jeg er i ferd med å avslutte mitt liv i Zambia mentalt. Det er vanskelig både å forklare og forstå hva et år i så uvante omgivelser har gjort med måten jeg tenker. Kanskje har ingenting skjedd, kanskje har inntrykkene gjort at jeg har forandret meg fortere og annerledes enn jeg ville gjort hjemme. Det blir spennende å ta med de nye inntrykkene og bekjentskapene hjem til den vante tilværelsen. Det kan bli lettere å forstå hva som er skjedd når mine to verdener får møte hverandre. Jeg reiser snart foreløpig fra det zambiske livet på ubestemt tid. Det er fint og vemodig. Jeg håper jeg får anledning til å reise tilbake om ikke så altfor lenge. Spesielt rart er det å reise fra mennesker og initiativer som jeg er blitt nær med. På mange måter er det vanskeligere å vite hvordan ting utvikler seg her enn hjemme. Det er færre garantier for at folk klarer seg godt her, på den måten er det noe helt annet enn å forlate venner og kjente i Norge. Nå skal jeg gjøre ferdig eksamen og nyte den siste tiden mens jeg hjelper det lokale volleyballaget med omstrukturering av klubben. Forhåpentligvis kan det bli en positiv varig forandring jeg kan være med å legge igjen. Om ikke jeg har fått kultutsjokk, har jeg iallfall fått meg noen solide kulturoverraskelser. Nå gjenstår det å se om overraskelsene kommer like tett når jeg skal gjeninnføres i det norske samfunnet. Antagelig kommer det til å dukke opp noen tanker når jeg kommer hjem, så det er ikke noe endelig punktum for min karriere som sporadisk blogger.

Dette er en annerledes matoppskrift

Dette er en litt komplisert og tidkrevende oppskrift, men jeg kan garantere at resultatet er blant det aller beste du har smakt. 7 måneder eller flere i Zambia 1 måned med loff med smør og te til frokost Larver til middag 1 gang i uka Kuknær til middag Innvoller til middag 0 skiver godt brød på 1 år 0 pålegg på et år 0 tålmodighet til å vente lenger Et solid dryss hjemlengsel 1 boks makrell i tomat 3 wasa havreknekkebrød Pepper Etter å ha opparbeidet deg de første ni ingrediensene er prosessen ganske enkel. Åpne boksen med makrell (vær forsiktig med sprut fra lokket, og ikke skjær deg i fingeren, lokket er veldig skarpt), hakk innholdet godt med en kjøkkenkniv. Sørg for å blande godt, så du får en jevn fordeling av saus og fisk i hele boksen. Dette KAN også gjøres ettertid, men resultatet bli best om blandingen gjøres i boks. Når all fisken har like mye saus på seg, tar du kniven og sprer innholdet fra boksen jevnt på de tre havreknekkebrødene. Kvern en generøs mengde pepper over de tre knekkebrødene. Måltidet nytes best med et glass melk og norsk musikk (jeg har god erfaring med kaizers orchestra).

Der ble vi rana midt på natta, gitt

Bloggingen fikk stukket en betydelig kjepp i hjulene for en måneds tid siden. Jeg og Kristoffer ble ranet på hostellet der vi bodde da vi var i Livingstone for å samarbeide med Nicolaj og Håkon i arbeidet de gjør her nede. Vi fikk sett litt hvordan de jobber, og jeg og Håkon skulle holde et kurs for noen unge volleyballtrenere. Det møtte dessverre ikke opp noen trenere, og vi fikk senere vite at han som skulle invitere spillere for oss, aldri hadde invitert noen. Spesielt interessant var det å være med Nicolaj på en skole for funksjonshemmede og være med på gymtime/bevegelsestime der. Det er en veldig stor utfordring å få med alle når det er så stor forskjell i funksjonsevne, Nicolaj og lærerene tilpasset opplegget, og det virket som at alle deltagerne fikk veldig mye ut av timen. Dette tilbudet har de kun en gang i uken, og det var tydelig at de gledet seg, og at de hadde godt av å bli utfordret fysisk.

I løpet av uken vår ble vi altså ranet. Jeg våknet klokka 03:00 av at noen rotet rundt i baggen min. Først la jeg meg bare til å sove igjen, i ørska som jeg var, men hjernen min reagerte nok litt, og jeg reiste meg i sengen kort tid etterpå. Vi kjenner betjeningen ganske godt, og det første som slo meg var at noen prøvde å spille oss et puss. Jeg skjønte fort at det ikke var tilfelle da de på spørsmål om hva de drev med, svarte at jeg måtte holde kjeft eller så kom de til å drepe oss. Da følte jeg at det var greit å legge seg ned igjen. Kristoffer våknet, reiste seg i sengen, bare for å legge seg raskt ned igjen da en machete klinget mot sengestolpen hans. Ranerne våre rotet rundt i baggene og klærne våre etter verdisaker en stund, og de traff jackpot. De fikk med seg mye både fra meg, Kristoffer og en sistemann som bodde på samme rom som oss. Macen og passet var blant greiene som ble tapt. Heldigvis hadde jeg brukt mobiltelefonen til å høre på musikk. De av dere som har fulgt bloggen har kunnet følge den dramatiske og historien om uhellene med mobiltelefonen, og vil sikkert forstå hvor lettet jeg var da jeg innså at jeg fortsatt hadde den i behold.

Heldigvis fikk vi også gå fra det hele med helsa i behold. Ingen av oss har hatt noen reaksjoner på den noe dramatiske hendelsen etterpå heller. Hendelsen er anmeldt, men det ser ikke ut til at saken kommer til å bli løst. Passene våre ble funnet av hostellets ansatte langs fluktruten, det samme med mitt bankkort. Det reddet mye av situasjonen, og nå har mamma og Roald kommet på besøk. De har tatt med bankbrikke, min gamle Mac, ny sekk og nytt kredittkort. Nå som skriveredskapene er på plass, kommer det til å oppdateres litt oftere igjen. Shallabais.

Kort innpå

Casino-stilling: Kristoffer 421-427 Jon Eivind. Skal ha møte i dag. Strømmen gikk på kontoret. Drar til Lusaka i morgen ettermiddag.

Dusj, lyset på badet, wollah fetter, beinhard type på gymmen, lørdagstrening med ivrige knøtter.

Streite avtaler og faste rammer

Det tok bare noen få timer før alt var ved det vante i Mufulira. Ny bolig har vist seg å være veldig deilig, vi har litt mer plass, litt mer lys, og vi har litt mer avstand til nærmeste nabo. Forholdet til naboen i det forrige huset var ganske kaldt, det var mye fyll og spetakkel der, barnegråt og kjefting og smelling midt på natta. For n´te gang var det ungehyl og åpenbar fyll, jeg sov, Diana og Musonda (vertssøster og versfar) gikk til politiet med saken. Vi trodde naboskapet hadde nådd et slags bunnpunkt da han ble sendt i fyllearresten den kvelden. Da jeg kom hjem fra volleyballtrening et par dager senere hadde naboen vært hjemme hos oss og truet Diana med juling. Det hele var ganske underlig. Spesielt underlig var det fordi naboskapet var uvanlig nært rent fysisk. Vi bodde under samme tak, kun adskilt av vegger som hadde en meter glippe opp til taket. Effekten kan sidestilles med den til et tykt forheng. Situasjonen nærmet seg det latterlige, og farsen var komplett da naboen ropte over veggen en kveld og kalte Diana en hund. Voldstruslene var uhyggelige, og langt mindre komiske, men det skjedde heldigvis aldri noe mer. Diana var etter noen dager mest fornærmet over at han hadde blitt behandlet som kona hans. Kall gjerne kona di for en hund, men vennligst vær sivilisert med naboen.

Vi hadde fått installert dusj i den forrige leiligheten, og det savner jeg litt. Savnet var veldig stort den første kvelden jeg satt i badekaret og sleit med å skvette vann over meg for å gjøre kveldsvasken. Nå har vi fått et desilitermål inn på badet, og det gjør en overraskende god jobb som dusj. Hodelykta fungerer som badelampe, og jeg har utviklet teknikker for bading og vasking med en hånd mens den andre hånda styrer desilitermålet. Spesielt fornøyd er jeg med skuldervasketeknikken. Når jeg holder desilitermålet med høyre arm og bruker venstre til å vaske høyre skulder får jeg, med hjelp av hodelyktens begrensede effekt, tilsynelatende veldig stor biceps.

Jeg og Kristoffer er godt i gang med trening. Det er fotball et par ganger i uka, fortsatt endel volleyball og treningssenteret fire-fem ganger i uka. Hoppetauet er tilbake i bruk. Det er helt kritisk å fortsette treningen nå, formen var under enhver kritikk da vi kom hjem fra ferie. Kristoffer har satt seg som mål å ta 17 hangups til sommeren, og mottoet når det er tungt å komme seg på gymmen har blitt «jaja, vi er jo bare nødt». For å sitere Frank fra Oslo kommune «Vi trenger streite avtaler og faste rammer».

Dagene går sin vante gang på jobb. Jeg har ventet veldig lenge på en møteinnkallelse som mine overodrnede i Lusaka skal sende ut, og jeg får ikke gjort noe særlig på jobb før det er gjort. Jeg har noen idéer til konsepter jeg vil starte, og forrige lørdag hadde jeg trening med en gjeng småtasser på volleyballbanen. 20 glade og ivrige gutter, og jeg fikk hjelp av to lokale jenter. Neste lørdag håper vi at det kommer en gjeng med jenter også. Håpet er at jentene kan ta over treningen helt etterhvert. Det blit nyttig erfaring for dem samtidig som vi får aktivisert mange barn som stort sett bruker lørdagene rundt omkring. Ungene er ofte flinke til å aktivisere seg selv, men det virker som de setter pris på organisert trening også. Streite avtaler og faste rammer.

Fotballmagi

Det er veldig lenge siden jeg har spilt fotball, og jeg har på mange måter lagt den aktive karrieren veldig bak meg. I løpet av ferien har vi spilt veldig mye fotball-gris, og godt hjulpet av de andre gutta har interessen for å utøve fotball kommet krypende litt og litt. Etter utrolig mye uryddig fotball i en fotballtennisøkt i Lusaka innså jeg at touchet har forlatt meg i ganske stor grad på tross av periodvis intensiv happing i ferien. Det har vært artig å bruke ball og bein igjen, og det var med stor glede jeg fant et par altfor fancy gule Mercurial grussko og et par svarte Nikes i skinn med gammeldagse runde knotter på den lokale sportsbutikken i Mufulira. Prisen lå på seks hundre kwatcha for begge parene, og etter inspeksjon og konsultasjon med tidligere sportsbutikkansatte Søyland ble jeg to fotballsko rikere på onsdag. Jerv-gutten selv kommer forberedt med grussko, så han fant seg et par latterlig billige Mercurials. Vi kom frem til at om de er fake, er det allikevel veldig billige sko, og de ser virkelig solide og ekte ut. Siden vi gikk ut av butikken har det klødd i gamle fotballføtter hos oss begge. Det var nært på at jeg tok på meg skoene og gikk rundt i huset onsdag kveld, akkurat som i gamle dager. Kry som en hane over de nye skoa.

Torsdag var vi i møte med sportskomiteen i skolene i Mufulira. Vi hadde planer om å dra og sparke som vi sa i gamle dager, og det var med en viss lettelse vi innså at vi måtte dra fra møtet klokka 16:30 da kontoret vårt skulle stenge. Ettermiddagen var preget av intens fuktighet og varme i luften, og det hadde enda ikke regnet da vi forlot møtet. Det betyr fire ting. Én, det kommer til å regne. To, det kommer til å regne snart. Tre, det kommer til å regne mye. Fire, lynet og torden kommer til å dundre løs. Ivrige som to skolegutter satt vi oss allikevel på hver vår sykkel med kurs mot et område der vi trodde vi kunne finne en grei fotballbane. Vi lette etter en bane vi har hørt skal være bra. Skuffelsen var stor hos de to store barna da vi så at det allerede var et lag som brukte hele banen til å trene. Slukørede satt vi på sykkelsetene og så over gjerdet før vi satt kursen avgårde for å lete videre etter en fotballbane.

Neste plass var den beste skolen i Mufulira, der vi tenkte vi kunne spørre pent om å få slå noen pasninger. Porten var låst, og det begynte å se mørkt ut for de to pjokkene som bare ville sparke litt. På vei tilbake så vi en rugbybane som hadde fotballmål inne i rugbystengene. Hvilken lykke! Da vi kom ned til klubbhuset fant vi Manfred, trener for Mufulira Mighty Wanderers og George, kompis og styremedlem i Mighty. Vi fikk tillatelse til å spille, knøyt på oss de magiske skoene, og entret banen. Etter ti minutter åpnet himmelen alle sine sluser, men da var vi allerede dypt hypnotisert av lærkula. De som trente på banen ved siden av ga seg etter tjue minutter. Vi ble stående. Innlegget kom fra Kristoffer. Jeg angrep ballen med alt jeg hadde, og nådde den akkurat så jeg fikk tatt den på halvspretten. Marginene var ikke på min side. Ballen sneiet tverrliggeren og spratt bak mål. Den skjøt fart og klarte akkurat å snike seg over gjerdet. AH! Jeg var så nær, så endte ballen i krattet. Det var på tide å klatre over gjerdet og lete etter ballen. Leting etter ball er en obligatorisk del av alle fotballtreninger, og ingenting er riktig hvis man finner den med en gang. Etter noen minutter i krattet fant jeg ballen til stor jubel. Ingen var så lettet som meg, krabbende rundt i det tette buskaset med advarsler om økt fare for slanger i regntiden friskt i minne. Pasning på pasning, innlegg etter innlegg, headinger, vendinger, elendige touch, magiske touch, regn, gjørme, silkepasninger, mottak harde som skudd, og ikke minst, feiringer. Ingenting var så gøy på løkka som når du hadde klart å kopiere en av de store heltene og du i noen ekstatiske øyeblikk ikke tenkte på at bare kompisen som slo pasningen så det fantastiske målet du putta. Jeg løfta ballen inn i feltet, Kristoffer steg til værs, headet ballen ned ved stolperota, ropte SERGIO RAMOS!!! og kysset hånda, akkurat slik helten selv gjør det. Noen minutter senere kom et ganske likt innlegg fra Kristoffer. Jeg trippet utenfor feltet frem til Kristoffer tok sats mot ballen. Ballen fikk en perfekt bue, jeg satset og traff ballen perfekt med pannebrasken. Midt på panna, der ingenting gjør vondt. Ballen raste avgårde, traff bakken en meter før mål, gikk via stanga og inn. Alan Shearer. Bare Alan Shearer header sånn. Jeg kjente det rykket i høyrearmen, og jeg var på St. James´Park. Hånda løftet seg helt av seg selv, publikum var i ekstase. Jeg var Alan Shearer i fem sekunder og alle hadde sett målet. Utagbart. Like etterpå var jeg Jon Eivind, 27 år, på ei klissvåt og gjørmete gressmatte i Mufulira. Med nye sko, og nygammel fotballglede, like glad som Alan Shearer var da han puttet på St. James´Park

To fornøyde store pjokker satt seg på syklene fra fotballbanen da mørket falt. Våt og gjørmete smilte jeg både inni og utenfor da Annie ga streng beskjed om at jeg måtte gå rett på badet og vaske meg da jeg kom hjem.

#fotball

Ett møte med Zambisk møtekultur

I dag har jeg og Kristoffer vært med på vårt første helzambiske møte. Vi fikk være med på årsmøte for idrettslærerene i Mufulira. 5-6 styremedlemmer og 15 koordinatorposisjoner for de forskjellige idrettene skulle velges. Tidligere har vi kun vært med på møter der enten NIF eller andre internasjonale aktører har deltatt. Det var ikke veldig overraskende at møtet startet en time og et kvarter etter det skulle, og klokka 12:55, da vi kom var det bare en annen deltager på plass. Det føles ganske håpløst at voksne folk, atpåtil lærere som burde være godt vant med ringeklokker og tidspress, ikke er i nærheten av å stille til tiden. Vi kom i gang 14:15, og styreformannen kunne informere om at han på morgenen hadde fått høre at det måtte gjennomføres valg før 7. februar. Han siterte et mistenkelig skrukkete brev som var datert 22. januar før han spurte om det var greit å ta valget på sparket, på tross av at vedtektene krever at det skal kjøres valgkamp for posisjonene. Det virker kanskje i utgangspunktet i overkant grundig å kjøre valgkamp for disse posisjonene, men vedtekter er vedtekter i min bok. Jeg har også fått indikasjoner fra andre hold om at dette valget har vært kjent før i dag tidlig, men ingen motsa seg å kjøre valg. Enten er det litt snuskete, ellers har alle en stilltiende enighet om at valgkamp før sportssyrevalg er som spurvejakt med kanon. Valg ble det iallfall.

Styreformannen ble enstemmig valgt uten at noen nominerte motkandidat. Enkelt, fort og greit. Jeg og Kristoffer måtte aktivt frasi oss stemmeretten da vi ble tildelt stemmelapper ved viseformannsvalget. Vi takker for tilliten. Valget av basketrepresentant ble vunnet 20-23 etter 47 avgitte stemmer, der én stemte blankt. Det er usikkert på om folk på dette tidspunktet bare ville hjem, eller om de ikke tenkte på det, men jeg og Kristoffer så på hverandre og syntes det var rart at tre stemmer (papirlapper samlet inn i kremmerhus) hadde blitt borte. At valget i tillegg ble avgjort nettopp av tre stemmer kan ha vært en merkelig tilfeldighet. Vi var med for å lære om sportsstrukturen og ville ikke blande oss inn i styre og stell, så vi ble sittende like stille som de andre tilhørerne.

Da klokka ble 16:30 måtte vi dra. Koordinatoren til Kristoffer skulle låse kontoret der vi har sykler, fotballutstyr, datamaskiner og alt som er viktig her i verden. Jeg kommer allikevel til å sove godt i natt, vel vitende at jeg forlot et møte som hadde startet en time og femten minutter for sent.

Zambia er tilbake i vater, jeg er tilbake i Mufulira

I løpet av vårt politiske asyl på Lusaka backpackers fant jeg ut at jeg uansett trengte å møte noen fra ZAVA for å diskutere mitt neste halvår på jobb i Mufulira. Kristoffer fikk beskjed om å vente for å ta med en laptop som Edusport skulle sende til Mufulira fra reparasjon. Jeg fikk arrangert et møte, men uheldigvis dukket det opp noe i familien til en av de jeg skulle møte på fredag, så vi ble nødt til å utsette til lørdag. Det viste seg også at Bjørn Omar og Diane fra NIF var i Lusaka. Vi ble invitert på frokost med dem lørdag, møtet mitt med ZAVA ble da lagt rett etter frokost. Jeg og Kristoffer kom litt trøtte til frokost etter en lang kveld på SkyBar der vi krasjet en fest og tok med oss restene av pizzaen deres hjem i doggybag. Til frokost møtte vi Marie og Maria, og etter frokost skulle NIF og ZAVA ha møte. Jeg ble med på møtet som skulle vise seg å bli veldig nyttig. Jeg og generalsekretær Charles Hamboote fikk gått gjennom min rolle det kommende året, og han kom med noen ønsker og vi ble enige om retningslinjer for hvordan jeg skal fortsete arbeidet mitt. Et slikt møte var på høy tid, og jeg tror vi alle fikk mye ut av det. Jeg fikk iallfall litt arbeid med meg i baggen jeg skulle ta til Mufulira dagen etter. Vi satt antagelig verdensrekord i frokost, for etter mitt møte ble vi sittende igjen, så hadde Maria et møte, så kom Ida, så gikk frokost over i lunsj, etter lunsj tok vi en øl, og før vi visste ordet av det var klokka 17:30. Da satt jeg og Kristoffer kursen mot Lusaka Backpackers igjen og spilte to runder casino og så litt fotball før vi la oss. Etter all ventingen vi ble anbefalt føltes det passe ironisk da vi satt avgårde på søndag. Dagen etter at valgresultatene faktisk ble offentliggjort. Dette var dagen vi hadde blitt advart mest mot å dra, men på grunn av trøbbel med opptellingen var ikke resultatene klare før lørdag kveld. Edgard Lungu endte opp med å vinne valget, han er den mest populære i Copperbelt, så vi følte oss trygge på å reise nordover. Vi kom oss avgårde med den første bussen, klokka 09:30 etter et par timer venting ombord og ankom Mufulira klokka 16:00. Jeg hadde tidligere i uken fått vite at familien min i Mufulira har flyttet, så det var med litt uro i kroppen jeg kunne konstantere at ingen plukket opp telefonen da jeg prøvde å ringe og sende meldinger på vei oppover. Jeg fikk heldigvis kontakt da vi var i Ndola, en time unna, og avtalte henting på stasjonen. Etter å ha kjørt Kristoffer hjem gikk turen videre til vårt nye hjem i Francis, Mufulira. Huset er større enn det forrige, med stor hage, avokadotrær, guavatrær og mangotrær (mangosesongen hadde desverre sitt høydepunkt mens vi var på ferie, og det er ingen igjen i hele byen). Rommet mitt er litt mindre enn det forrige, men helt fint. Ingen dusj her, så nå er det vask i baljer det neste halve året. Jeg har etterhvert innsett at dusj er veldig luksus her, så jeg kan ikke klage, men det blir et savn å kunne ta seg en enkel dusj. Bading i balje er mer kompisert enn man skulle tro. Jeg må trene og se etter gode teknikker, så får jeg nok taket på det. Vi har litt rotter her og der, og det drypper litt fra taket på kjøkkenet, men huset er helt fint. Det største aberet er at jeg nå bor mye lengre unna volleyballbanen, så det blir litt mer tiltak å komme seg på trening. Det er ikke sikkert det blir seks dager i uka fremover. Regntiden er dessuten kommet til byen, så det er ikke alle dager det lar seg gjøre å trene volleyball. Hoppetauet skal frem fra støvet og noen feriekilo skal redistribueres.

Dag 3 Kilimanjaro

Dag 3 startet med en helt fantastisk morgen. Det var varmt og godt, vi gikk med lite klær og var veldig friske da vi startet. For andre natten på rad sov jeg bare noen få timer denne natten, men jeg følte meg allikevel uthvilt og pigg. Etappen gikk fra Shira Caves via Lava Tower til Barranco camp. Shira ligger på 3885 meter og Lava Tower ble vi fortalt ligger på 4600. Når jeg ser på nettet nå, ser jeg at det står at det ligger over 4800 meter. Jeg er ikke i tvil om hvilken av de to jeg tror på, iallfall. Da vi nærmet oss Lava Tower begynte vi begge å bli slappe og lett svimle. Det gikk fint å gå en stund, Torunn virket etterhvert litt lei, og guidene var ikke helt pedagogiske. Det skjedde flere ganger at vi ble fortalt at vi var fremme ved neste bakketopp, bare for å finne ut at de hadde lurt oss, og det var lengre igjen å gå. Selv følte jeg meg ganske bra helt til 20-30 min før vi nådde Lava Tower. Da vi kom opp var det sludd og sterk vind. Vi søkte ly under en svær steinformasjon for å spise lunsjen vi hadde med. Da jeg åpnet lunsjen spiste jeg et egg, et kyllinglår, en skive og litt juice. Jeg kjente meg sjøsyk og spiste bare fordi jeg måtte, helst ville jeg bare gå ned igjen med en gang. Lava Tower er første dag med akklimatisering, så man skal tilbringe litt tid der for å gjøre kroppen litt vant til høyden. Vi fikk i oss lunsjen og gikk nedover. Formen ble litt bedre og litt dårligere med korte mellomrom for meg og Torunn. Ingen av oss var veldig høye i hatten, men fornøyde med å være på vei ned mot mer normal høyde. Humøret ble ikke hjulpet av at guiden vår hadde fullstendig munndiaré på swahili og virket å ikke ense at vi var i nærheten. Vi var begge sprekkeferdige av irritasjon da vi nådde campen noen timer etter vi begynte å gå ned fra Lava Tower. Torunn ble bedre og bedre etterhvert som vi nærmet oss campen. Jeg begynte å få vondt i mine allerede slarkete knær, og da vi ankom Barranco hadde jeg også pådratt meg en hodepine uten sidestykke. Det kjentes som den verste fyllesyke du kan forestille deg blandet med den håpløsheten man kan kjenne på når man er sjøsyk. Jeg plantet meg rett i teltet, Torunn hooket meg opp med noen kjeks og litt vann. På dette tidspunktet klarte jeg ikke annet enn å ligge helt rolig, og jeg sovnet heldigvis fort. Før jeg sovnet rakk jeg å lure på hvordan i alle dager jeg skulle klare å komme meg videre fra Barranco neste dag. Torunn, nå i rollen som sykepleier, vekket meg rundt klokka seks til middag og helsesjekk. Oksygennivåene og pulsen var bittelitt lavere enn de foregående dagene, men jeg var fortsatt godt innenfor normalverdier. Appetitten var elendig, det ble med 15-20 pastaskruer og en kopp varmt vann. Hodepinen var litt bedre, og jeg kjente meg litt mer som et menneske igjen. Siden alt var i orden med oksygen og puls var guiden veldig sikker på at det var søvnmangelen som hadde gitt meg trøbbel oppe i høyden. Etter middag gikk jeg rett og la meg igjen. Jeg lurte fortsatt på om det var min siste dag på fjellet og gruet meg litt til å våkne hvis jeg måtte ta den leie og tøffe turen tilbake over Lava Tower.

Dagbok fra Kilimanjaro

Jeg skrev utførlig dagbok de to første dagene på Kilimanjaro. Her er mine usensurerte tanker fra de to første etappene på verdens høyeste frittstående fjell. Den tredje dagen ble jeg skikkelig dårlig av høyden, så dagbokskrivingen stoppet her, men jeg skal fylle ut de siste dagene med bearbeidede tanker senere.

Dag 1 Kilimanjaro

18:15, ankom camp for ca. 45 minutter siden. Startet å gå 12:15. Vi har gått rolig hele dagen, både Torunn og jeg føler oss bra. Fint vær hele dagen, ikke en regndråpe. Nå har vi spist popcorn og te, og vi venter på middag. Jeg er litt snufsete etter dagene i campingbil i Sør-Afrika, men tror jeg er på bedringens vei. Ronald og Francis, våre guider, virker veldig bra. Vi har ni (!) bærere i tillegg til dem og kokken som Ronald kaller stomach engineer. Jeg er trøtt og gleder meg til å legge meg i fjellufra. Nå kommer regnet, så vi må bare krysse fingrene for at det stopper før i morgen. Vi lærer swahili mens vi går, men jeg tipper det blir mindre prat etter hvert som vi kommer høyere.

Dag 2

Vi gikk fra Machame, helt nydelig morgen, litt kjølig, men ikke kaldt. Vi fikk servert kaffe i soveposen, Torunn lagde video og sang julesang. Etter 20 minutters gange kom regnet, og det tiltok. Torunn ble veldig våt, jeg hadde litt tykkere bukse, så jeg holdt meg ganske tørr. Torunn tok på seg regnbukse, jeg gikk videre uten. Etter en times tid stoppet regnet. Da var jeg ganske våt, men det tørket fort når sola kom. Ti minutter med solbriller og t-skjorte, så kom regnet igjen. Denne gangen fikk vi på oss regntøy med en gang. Det var lurt, for det regnet hardt i 3-3,5 timer. Humøret var godt og vi holdt oss ok tørre på innsiden av regntøyet frem til vi nådde Camp Shira Cave. Mine bange anelser hva angikk baggasjens tørrhet ble bekreftet da jeg åpna sekken. Dunjakka og begge soveposene var skikkelig våde, det samme med messeteltet og madrassene våre. Det var en tøff oppdagelse, men vi opprettholdt ok-minus moral. Etter en kjip halvtime i camp kom sola frem, og vi fikk tørket mye av tøyet. Alt mitt tøy var vått, nå er det meste ok. Dunjakka jeg har leid tørket først i sola, så på kroppen til en portør som gikk og frøys i bare en tynn fleece. Stor opptur og god stemning med sol og tørt tøy. Etter bolognese til lunsj gikk vi en ettermiddagstur fra 3840 meter til nesten 4000 meter. Det skal visst hjelpe på akklimatiseringen til høyden.

Asyl på Lusaka Backpackers

Hei igjen! Ferien har vært fin, og jeg det har vært mye uviktig som har kommet i veien for blogging. Det kan hende det kommer noen historier og bilder fra ferien spredt litt utover fremover. Jeg har blant annet noen dagboknotater fra Kilimanjaro som jeg tenkte å publisere etter å ha lest over dem. Etter ferie og lite internetttilgang er vi tilbake i Zambia. Ole, Kristoffer, Kristian og jeg ankom Lusaka i helgen, og skulle egentlig reise hvert til vårt på mandag. På grunn av min mobiltelefon som har vært til reparasjon fikk vi ikke reist mandag, da jeg måtte innom og hente den. Telefonen har ligget hos en lokal reparatør som jeg betalte et betydelig depositum. Han har purret meg store deler av ferien på å overføre resten av pengene, og jeg har vært litt skeptisk til hele opplegget. Da jeg kom for å hente den på mandag var alt i orden, telefonen var reparert til avtalt pris. Veldig bra, det hadde vært såre enkelt for Obi å stikke av med både telefon og penger, men han viste seg å være en ærlig fyr. Han spurte med glimt i øyet om julebonusen sin, men ellers gikk alt som avtalt.

Tirsdag ble vi anbefalt å ikke reise til Mufulira, fordi det var nyvalg på grunn av president Satas bortgang i oktober. Vi har også blitt fortalt at vi ikke bør reise noe sted i dag, da det muligens kan bli litt urolig etter at resultatene blir publisert. Jeg og Kristoffer er i kontakt med vertsfamiliene i Mufulira, og det har ikke vært noe problem foreløpig, men de har anbefalt oss å vente til vi vet litt mer om hvordan situasjonen ser ut. Stemmene er enda ikke telt på grunn av trøbbel med å hente inn stemmene grunnet regn. Det er blitt sendt ut okser med vogn for å hente stemmer i de mest avsidesliggende områdene. Vi får se i kveld om vi reiser i morgen tidlig, vi skal ut i byen nå, så vi får se hvordan stemningen er før vi konfererer videre med vertsfamiliene våre i morgen. Alt virker veldig rolig, men foreløpig ligger vi i asyl på Lusaka Backpackers. Vi bruker dagene på å planlegge litt hva vi skal gjøre når vi kommer tilbake til Mufulira, casino-kortspill, lesing og ajourføring av feriegjeld som har gått over styr. Kristoffer leder i skrivende stund 193-187 i casino.

Alle bildene er tatt av Christian Brandbu Pettersen

Roadtrippin

Vi har vært i Cape Town i to uker. Det har vært veldig fint, og en stor kontrast til Mufulira og Zambia. Det er en vakker by omringet av dramatisk natur med endeløse muligheter rundt seg. Klær og annet skrot er veldig billig, så det er fort gjort å handle litt mer enn man planlegger. Cape Town er veldig moderne, og du finner all type mat du skulle ønske deg. Sjømat er generelt lite tilgjengelig i Zambia, så det har vært veldig deilig å kunne spise fersk fisk og skalldyr. Selv med en hel uke fri etter uken på University of Western Cape føler jeg meg på langt nær ferdig med byen.

Ett av høydepunktene var en road-trip ut av byen sammen med Christian, Simon og Sigbjørn. Christian og Kristoffer har leid en gammel folkevognbuss med telt på taket. Kristoffer skulle ta en tattovering, så han måtte dessverre bli igjen i byen da jeg og de andre satte kursen mot Stellenbosch. Med Christian bak rattet tok vi blikkboksen ut på motorveien. Ca en times kjøring utenfor byen kom vi til Stellenbosch, det er en universitetsby, men området er kanskje mest kjent for vinproduksjon. Vi leide sykler og fikk utdelt et kart med rundt hundre avmerkede vingårder som tilbød vinsmaking. Skuffelsen var stor hos alle, spesielt Simon, som hadde satt som krav at vi skulle ha sykler med kurv. Vi fikk heldigvis overtalt han ut av vranghumøret ganske fort. Vi bare fikk plass til to sykler i bilen satt jeg og Sibgjørn oss på syklene ut av byen mot vinområdet mens Christian og Simon kjørte bilen ut til campingplassen. Vi skjønte tidlig at det ikke var helt lagt opp til sykkelvinsmaking. Bilene suste forbi oss da vi la avgårde ti kilometer langs motorveien. Det var litt lengre enn vi hadde forventet, men vi klarte oss. Vi fikk omsider kommet oss til en vingård. Sjelen fikk ro i landlige opplevelser, og det var god stemning da vi fikk de første skvettene med vin. Vi fant ut av Ernie Els (en kjent golfspiller, som frem til nå bare har vært et navn for meg) hadde en vingård i nærheten. Det ble neste mål. Det blåste noe helt vanvittig, så da vi fant en restaurant midt i ødemarken var alle enige om lunsj. Stedet var en hel del fasjonabelt enn oss, der vi kom i sandaler og shorts på syklene våre, men prisene var skammelig lave og vi ble servert med de største smil. Nydelig mat og vin for en slikk og ingenting. Med friskt mot satt vi kursen mot Ernie. Det var et godt stykke, og nå begynte det å gå opp for oss hvorfor ikke sykkel var det vanligste fremkomstmiddelet i området. Da vi nådde toppen av en uendelig lang bakke, kom vi frem til et gigantisk hus/slott med en gressplen en golfspiller verdig. Dette var vinsmakingens definitive høydepunkt, utsikten var helt rå, vinen var god og vi fikk en tur i troférommet til Ernie.

Da vi kom tilbake til campingplassen fikk vi tips om hvor vi burde dra neste dag. Garden Route er en vei som går langs havet østover fra Cape Town, og vi ble fortalt at vi burde ta den ned til en by som heter Gaansbaai. Der har de også burdykking med hai. Det hadde jeg egentlig bestemt meg for at jeg aldri skulle gjøre, men de tre andre ville, så vi dro til Gaansbaai for å se om vi kunne få plass på en båt som kunne ta oss ut for å svømme med livsfarlig hvithai. Idioti, spør du meg, men jeg kunne rett og slett ikke sitte på land mens de tre andre svømte med hai. Jeg hadde ikke orket den bilturen hjem. Garden Route var nydelig, og vi kom til Gaansbaai og fikk booket oss på en båt klokken 06:00 dagen etter. Kvelden tilbrakte vi på campingplassen med triksegris, ost og vin. Vi prøve å se solnedgangen fra et fyr, men det var stengt frem til fyret fra klokken 17:00 og lørdag og søndag. Det ble konkludert fra folkevogna at Sør-Afrikansk turistindustri har litt å gå på.

Haidykking var fascinerende. Ikke i nærheten av så skummelt som vi trodde det skulle bli, og det var litt dårlig sikt, så i løpet av den timen jeg satt i bur i kaldt vann så jeg én hai. Jeg var en av to som så hai av seks mennesker i buret, så jeg var heldig i uhellet. Jeg følte meg veldig trygg i buret, men det skulle ikke mye fantasi til for å tenke seg hvordan situasjonen hadde vært uten bur. Vanvittig stort dyr, og gøy å se noe så sjelden. Vi så flere hai fra båten, det var jo moro. Jeg har tidligere hatt litt reservasjoner mot denne typen dykking, men de på båten kunne fortelle oss at bransjen har blitt ryddet opp i de siste årene, og at det nå er sterkt regulert av myndighetene. Han var kanskje ikke den beste kilden, men jeg velger å tro på det, og har dermed tilnærmet ren samvittighet.

Vi kjørte samme dagen tilbake til Cape Town, med retning Cape Point. Det var veldig flott, vi gikk ut til tuppen som nesten er afrikas sørligste kyst og tok bilder og kikket på sjøen og Kapp det gode håp. Dramatisk landskap, og sjøsprøyten sto flere titalls meter opp på steinene, så er er glad vi var der fra landveien og i godt vær.

Den siste hele dagen i Cape Town brukte jeg og Siggbjørn på å klatre opp på Table Mountain. Først gikk vi gjennom rikmannsstrøket opp til fjellet, og fikk virkelig se de store forskjellene med townshippen fra gårsdagen friskt i minne. Vi skulle gå ruten som heter India Venster. Det var litt vanskelig å finne veien, men var veldig heldige og møtte en kar som var på vei ned. Han fortalte oss hvor vi skulle starte. Litt flaks, for vi var på vei til nesten å gi opp å komme oss opp det bratteste. Det var veldig fint, veien opp var krevende, og vi lurte mange ganger på hvordan vi skulle komme oss videre og hvor stien gikk. Plutselig sto vi på en halvmeters bred sti med mange hundre meter ned til høyre uten gjerde og var enige om at i Norge hadde det vært et lite gjerde akkurat der. Ruta vi gikk var ikke for den høyderedde, og det var flere ganger vi faktisk måtte klatre med begge hender og bein. Vi møtte totalt fire menneske på den halvannen times turen, og det var et lite antiklimaks da vi kom opp på flata og møtte de andre rutene. Toppen var fryktelig flat, og utsikten er nok finere fra Lions Head (et av de mange andre fjellene rundt byen), det får bli neste gang. Turen opp var iallfall fabelaktig!

Litt rart å forlate gjengen som vi har vært med i to uker nå, spesielt de av dem som jeg ikke vet når jeg skal se igjen. Takk til alle for en fin uke på UWC og en morsom og sosial uke i Cape Town.Nå sitter jeg på flyplassen i Dar es Salaam og venter på flyet til Moshi (Kilimanjaro). Der venter forhåpentligvis en pickup fra folka som skal ta oss med på fjellet, så møter jeg Torunn på hotellet der vi skal bo i kveld og i morgen. Lørdag kommer til å gå med til pakking og sjekk av pakkeliste, før vi tar de første forsiktige skrittene mot jul og Afrikas tak. Det går rykter om at det finnes sylte, lefse og sennep i sekken fra Norge. Jeg venter i spenning.

Ferdig med eksamen

En uke med studier ved University of Western Cape ble akkurat konkludert med presentasjon av temaet sport og helse. Nå har vi ferie frem til 19. januar. Det kommer brått, men godt. I løpet av Sør Afrika-oppholdet har jeg allerede fått med meg Kaizer Chiefs mot Orlando Pirates, kontinentets største lokalderby, et oppgjør mellom de to største lagene i den myteomspunne townshipen Soweto, og en av verdens største fotballkamper. Kampen var i Johannesburg på vei til Cape Town. Det har vært tid til litt moro også under studieuka, på onsdag var vi på Foo Fighters-konsert. Pluss at vi har spilt endel GRIS i pausene (fotballtriksevarianten). Dave Grohl er en legende, etter to timer og et kvarter utbrøt han fra scenen "we are not even fucking close to beeing finished. Herlig og litt slitsomt for en trøtt student.

Nå gleder jeg meg veldig til å slappe av noen dager, komme meg opp på Table mountain, kanskje surfe litt og se meg litt rundt i området omkring Cape Town. Turen går så videre til Moshi ved Kilimanjaro, der jeg skal møte Torunn (søster). Det blir første gang jeg ser et familiemedlem siden midt i august. (Hei, Daniel). Jeg gleder meg, og selv om jeg har vært og fortsatt føler meg tøff i trynet når det gjelder å feire jul i utlandet, må jeg innrømme at det blir hyggelig og spesielt å feire med Torunn et eller annet sted i nærheten av Afrikas topp.

Trending Blogs

Recently Viewed Blogs

+260 10 mnd