Vi har vært i Cape Town i to uker. Det har vært veldig fint, og en stor kontrast til Mufulira og Zambia. Det er en vakker by omringet av dramatisk natur med endeløse muligheter rundt seg. Klær og annet skrot er veldig billig, så det er fort gjort å handle litt mer enn man planlegger. Cape Town er veldig moderne, og du finner all type mat du skulle ønske deg. Sjømat er generelt lite tilgjengelig i Zambia, så det har vært veldig deilig å kunne spise fersk fisk og skalldyr. Selv med en hel uke fri etter uken på University of Western Cape føler jeg meg på langt nær ferdig med byen.
Ett av høydepunktene var en road-trip ut av byen sammen med Christian, Simon og Sigbjørn. Christian og Kristoffer har leid en gammel folkevognbuss med telt på taket. Kristoffer skulle ta en tattovering, så han måtte dessverre bli igjen i byen da jeg og de andre satte kursen mot Stellenbosch. Med Christian bak rattet tok vi blikkboksen ut på motorveien. Ca en times kjøring utenfor byen kom vi til Stellenbosch, det er en universitetsby, men området er kanskje mest kjent for vinproduksjon. Vi leide sykler og fikk utdelt et kart med rundt hundre avmerkede vingårder som tilbød vinsmaking. Skuffelsen var stor hos alle, spesielt Simon, som hadde satt som krav at vi skulle ha sykler med kurv. Vi fikk heldigvis overtalt han ut av vranghumøret ganske fort. Vi bare fikk plass til to sykler i bilen satt jeg og Sibgjørn oss på syklene ut av byen mot vinområdet mens Christian og Simon kjørte bilen ut til campingplassen. Vi skjønte tidlig at det ikke var helt lagt opp til sykkelvinsmaking. Bilene suste forbi oss da vi la avgårde ti kilometer langs motorveien. Det var litt lengre enn vi hadde forventet, men vi klarte oss. Vi fikk omsider kommet oss til en vingård. Sjelen fikk ro i landlige opplevelser, og det var god stemning da vi fikk de første skvettene med vin. Vi fant ut av Ernie Els (en kjent golfspiller, som frem til nå bare har vært et navn for meg) hadde en vingård i nærheten. Det ble neste mål. Det blåste noe helt vanvittig, så da vi fant en restaurant midt i ødemarken var alle enige om lunsj. Stedet var en hel del fasjonabelt enn oss, der vi kom i sandaler og shorts på syklene våre, men prisene var skammelig lave og vi ble servert med de største smil. Nydelig mat og vin for en slikk og ingenting. Med friskt mot satt vi kursen mot Ernie. Det var et godt stykke, og nå begynte det å gå opp for oss hvorfor ikke sykkel var det vanligste fremkomstmiddelet i området. Da vi nådde toppen av en uendelig lang bakke, kom vi frem til et gigantisk hus/slott med en gressplen en golfspiller verdig. Dette var vinsmakingens definitive høydepunkt, utsikten var helt rå, vinen var god og vi fikk en tur i troférommet til Ernie.
Da vi kom tilbake til campingplassen fikk vi tips om hvor vi burde dra neste dag. Garden Route er en vei som går langs havet østover fra Cape Town, og vi ble fortalt at vi burde ta den ned til en by som heter Gaansbaai. Der har de også burdykking med hai. Det hadde jeg egentlig bestemt meg for at jeg aldri skulle gjøre, men de tre andre ville, så vi dro til Gaansbaai for å se om vi kunne få plass på en båt som kunne ta oss ut for å svømme med livsfarlig hvithai. Idioti, spør du meg, men jeg kunne rett og slett ikke sitte på land mens de tre andre svømte med hai. Jeg hadde ikke orket den bilturen hjem. Garden Route var nydelig, og vi kom til Gaansbaai og fikk booket oss på en båt klokken 06:00 dagen etter. Kvelden tilbrakte vi på campingplassen med triksegris, ost og vin. Vi prøve å se solnedgangen fra et fyr, men det var stengt frem til fyret fra klokken 17:00 og lørdag og søndag. Det ble konkludert fra folkevogna at Sør-Afrikansk turistindustri har litt å gå på.
Haidykking var fascinerende. Ikke i nærheten av så skummelt som vi trodde det skulle bli, og det var litt dårlig sikt, så i løpet av den timen jeg satt i bur i kaldt vann så jeg én hai. Jeg var en av to som så hai av seks mennesker i buret, så jeg var heldig i uhellet. Jeg følte meg veldig trygg i buret, men det skulle ikke mye fantasi til for å tenke seg hvordan situasjonen hadde vært uten bur. Vanvittig stort dyr, og gøy å se noe så sjelden. Vi så flere hai fra båten, det var jo moro. Jeg har tidligere hatt litt reservasjoner mot denne typen dykking, men de på båten kunne fortelle oss at bransjen har blitt ryddet opp i de siste årene, og at det nå er sterkt regulert av myndighetene. Han var kanskje ikke den beste kilden, men jeg velger å tro på det, og har dermed tilnærmet ren samvittighet.
Vi kjørte samme dagen tilbake til Cape Town, med retning Cape Point. Det var veldig flott, vi gikk ut til tuppen som nesten er afrikas sørligste kyst og tok bilder og kikket på sjøen og Kapp det gode håp. Dramatisk landskap, og sjøsprøyten sto flere titalls meter opp på steinene, så er er glad vi var der fra landveien og i godt vær.
Den siste hele dagen i Cape Town brukte jeg og Siggbjørn på å klatre opp på Table Mountain. Først gikk vi gjennom rikmannsstrøket opp til fjellet, og fikk virkelig se de store forskjellene med townshippen fra gårsdagen friskt i minne. Vi skulle gå ruten som heter India Venster. Det var litt vanskelig å finne veien, men var veldig heldige og møtte en kar som var på vei ned. Han fortalte oss hvor vi skulle starte. Litt flaks, for vi var på vei til nesten å gi opp å komme oss opp det bratteste. Det var veldig fint, veien opp var krevende, og vi lurte mange ganger på hvordan vi skulle komme oss videre og hvor stien gikk. Plutselig sto vi på en halvmeters bred sti med mange hundre meter ned til høyre uten gjerde og var enige om at i Norge hadde det vært et lite gjerde akkurat der. Ruta vi gikk var ikke for den høyderedde, og det var flere ganger vi faktisk måtte klatre med begge hender og bein. Vi møtte totalt fire menneske på den halvannen times turen, og det var et lite antiklimaks da vi kom opp på flata og møtte de andre rutene. Toppen var fryktelig flat, og utsikten er nok finere fra Lions Head (et av de mange andre fjellene rundt byen), det får bli neste gang. Turen opp var iallfall fabelaktig!
Litt rart å forlate gjengen som vi har vært med i to uker nå, spesielt de av dem som jeg ikke vet når jeg skal se igjen. Takk til alle for en fin uke på UWC og en morsom og sosial uke i Cape Town.Nå sitter jeg på flyplassen i Dar es Salaam og venter på flyet til Moshi (Kilimanjaro). Der venter forhåpentligvis en pickup fra folka som skal ta oss med på fjellet, så møter jeg Torunn på hotellet der vi skal bo i kveld og i morgen. Lørdag kommer til å gå med til pakking og sjekk av pakkeliste, før vi tar de første forsiktige skrittene mot jul og Afrikas tak. Det går rykter om at det finnes sylte, lefse og sennep i sekken fra Norge. Jeg venter i spenning.