Memento Mori
Memento Vivere

oozey mess
AnasAbdin
let's talk about Bridgerton tea, my ask is open

Love Begins
No title available
Aqua Utopia|海の底で記憶を紡ぐ

shark vs the universe
Xuebing Du
i don't do bad sauce passes
we're not kids anymore.
styofa doing anything
No title available
todays bird
noise dept.
Cosmic Funnies

blake kathryn
I'd rather be in outer space 🛸

Andulka
Three Goblin Art
Jules of Nature
seen from United States

seen from United States

seen from Germany

seen from France

seen from Brunei
seen from United States
seen from Venezuela

seen from Venezuela
seen from United States
seen from United States
seen from United States

seen from United States
seen from United States
seen from Portugal

seen from Malaysia

seen from United Kingdom
seen from Sweden

seen from Indonesia

seen from Malaysia

seen from Russia
@phasingval
Memento Mori
Memento Vivere
Three weeks. It's been just over three weeks. I still miss my friend, and the emptiness really sets in now when I am not at mom's. Things seem pointless. It is difficult to find things to use my time on. Nothing engages me, not really. I am at a loss for what to do. I feel so lost and alone. It's so empty.
I've been a bit numb lately, and today as I was discussing with jas the prospect of new world, new lore, new chars... the loss just hit me again. I invested so much time and energy, only to be tossed out like trash out of the blue. No warning, no head's up, no... chance to let me keep the lore, the info. No way to keep in touch.
My days are empty. Quiet. Lonely. Things seem pointless. I just... empty. I feel empty. What is the point of investing into diff chars? Atm, the idea brings no joy.
I miss what was, but i realize it isnt like i can turn back time. I just have to roll with the tide. Let the emotions wash over me. Feel them. Process them. Move on.
So overstimulated
And understimulated at the same time
🙃
Today, this evening, will mark two weeks. It is getting easier. I hope it is easier for you too. I hope my absence in the dnd games wont be too noticable. I mean, i kind of do. I dont think dnd will be the same, since none of the others engage with your world and setting like I do. None of them help worldbuild or try to flesh out the world alongside you. But still, it is good to hang out with friends. Be out. Do your own thing.
I am genuinely happy for you that from the sounds of E, things are better at home. Less tension.
I am sorry for the pressure i must have been putting on you. For taking up so much of your time.
Cant wait for the rest of the minis to be picked up. Partly because i want to have a little talk, and partly... because then there will be no reason to stay in touch with E, or you. I mean, i want to... but arranging things through her just make me feel more alien than ever. Truly an outsider.
I am also having an emotional reaction to how you just hurriedly deleted the discord server. Years of lore, of info, of rp. I'd have liked to keep it, re-read it, maybe write it. But now, it is gone. All I have, is my memory.
Another sad thing, is all the loose threads, the lore I dont know where was going. I dont know where to bring it, as i am choosing to carry on with my version of this world, these characters. I breathed as much life into them as you. I added flesh and organs and skin to your world, just as you made the bones and nervous systems. I pumped blood through it to bring it to life, just as you breathed air into it.
I hope, if we ever talk again, that you will like what i add, where i take things. I hope it will be a pleasant lore update. A way to reconnect. That is, if we ever talk again. If we dont... well, it is for my own sake anyways, not yours.
I wish you and your family the best
Today marks a week, although you were distant before that. There is so much i'd like to say, to talk about and discuss. But it is what it is. Time keeps going, i reckon.
I want to reach out
I want to talk
Are you okay, is this helping, are things better?
Can you still follow your passions and hyperfocus, or must you choke out those parts of yourself?
Do you have to mask and pretend, while suffering?
Is it as difficult for you as it is for me?
Do you miss the story? The dnd? The lore?
Dette er så sykt mye vanskeligere enn eg hadde trodd. Skriver bare fordi eg går ut fra at du enten bare kan motta meldinger fra venner, eller har blokket meg.
Savner deg uansett mye. Savner å ha bestekompisen min. Er sykt trist å se på mobilen, å se at det er stille.
Du var blitt en større del av livet og hverdagen enn eg hadde innsett, som definitivt var grunnen til at det ble som det ble. Eg tok opp for mye plass og tid.
Men sitter å lurer på om det var bare meg, eller dnd i helhet du måtte gi opp. Spesielt siden du slettet serveren. Om det bare er meg... fair enough. Men om det er dnd... tror eg du gjør en feil. Tror du trenger det. Vet iallfall at eg gjør det. Ikkje bare dnd, men å ha noen å engasjere i worldbuilding og stories. Ting føles så tomt nå, uten noen å egentlig dele ting med. Sliter med å gi slipp på ting/stories/characters. Bare... tar ting en dag om gangen. Lar det hele synke inn.
Skulle ønske eg kunne blitt med til veis ende i Alyrio, og har så mange spørsmål som brenner. Det er sykt vanskelig å ikkje sende sms, eller kontakte deg andre steder. Men ønsker ikkje å oversteppe. Ønsker ikkje å risikere å ødelegge all mulighet for å noensinne være venner igjen i fremtiden, om ting skulle endre seg.
It is harder and harder to resist reaching out. Such a sudden loss of my best friend stings. You were a bigger part of my day to day life than i realized.
I am sorry if i took up just as much space in your days. It cant have been good for your family. The adhd failure to take into account the need for balance, huh?
Doodling our characters feels so empty now. I cant share them and make you smile or laugh. It is lonely in a sense. But i am not ready to give up on their stories, or the characters.
I havent felt so alone in a long time. It is difficult, not reaching out. Not pleading, begging. But i dont want to make it more difficult. Or ruin any chances of us being friends again in the future.
I miss you, bud
It is so empty without you.
I didnt think your presence filled my life so much.
Not just the talking, but my creative side. The worldbuilding. Having someone who was so in tune, as hyperfocused as I am.
I miss you, dude. More than you can know.
The space you left behind
I feel the silence of the space you left behind
The emptiness of your absence
Still thrumming with life
With ideas, inspiration
A whole world hangs in the balance
As you struggle to balance
Obligation and passion
I wonder
Do you feel it too?
The silence of my absence
The emptiness of the space i used to occupy
Before you stepped away?
Will you also miss me? Miss reaching for your phone, only to find it empty, silent - lacking me?
Will you miss me as I miss you, when inspiration strikes and you have no one to bounce ideas with?
Will you miss our idle everyday chatter?
Or embrace the silence? Fill it with new things? Will you leave the world you made behind, and betray your own needs?
A lonely lighthouse
Perched on the edge of a cliff
Defiant in the face of wind and sea
A lonely light in the dark
Beckoning you
Showing the way to a safe harbour
In the midst of the storm
Manned by a ghost
Perched on a crumbling cliff
A lonely lighthouse
Girl, go back to bed! It's November, ours is a time of decay.
I think i have always been a ghost.
Or at least, never truly existed.
I dont matter, to anyone. Not really.
This alien lil creature trying to fit in. To give. To care. To be compassionate.
To give.
And give.
And give.
Love. Care. Affection. Solidarity.
Comfort.
You reap what you sow. What you give is what you get.
Am i doing it wrong? Am i wrong for hoping to also find kindness and goodness and comfort and compassion?
Why, if there is such a thing as the will of the universe, such a thing as karma, karmic justice, balance in things... Why, if so, do I only give?
Why is giving of myself the only love language i know? Why can i not stop?
Reaching out, giving, spending energy on others who does not return it... feels more and more like a betrayal of the self.
And i dont like that. It goes against my beliefs... but my beliefs are hurting me, it seems.
I just want it to end.
Please.
Du har prøvd gang på gang å skyve oss bort. Hver gang vi følte vi kom noen vei, så kom det tilbakefall etter tilbakefall, hvor du sa ufine ting - spesielt til meg. Eg kan ikkje unngå å merke ironien av at du bare gikk fra server/gruppechatter nøyaktig slik som Kristi, selv om du har argret deg over hvordan hun gjorde det helt siden hun gikk. For ikkje å snakke om at det var meg det gikk utover når det ble opplevd at Cendre var favoritten. Du tok det ikkje opp med Marcus, men tok det opp med meg. Eg måtte endre ting. Eg måtte passe på hvordan eg gjorde ting.
Er det forventet at eg skal la deg piske ut når som helst? At eg aldri kan si at nok er nok, uten at eg blir anklaget for å ikkje bry meg? Å aldri ha brydd meg? Ofte så kommer det til et punkt der ting blir for mye. At Marcus for eksempel måtte velge at hans helse, situasjonen med familien hans, hans psyke, var viktigere for han enn å være der for deg. Spesielt når det konstant opplevdes at du prøvde å skyve oss bort heller enn å kommunisere hva du trengte, hva du følte, hva vi kunne gjøre.
Eg prøvde aldri å belæare deg om din egen situasjon - eg prøvde å gi deg et perspektiv utenfra. Fordi eg veit sjøl at når eg er på en så mørk plass (og det er vel og vitenskapelig bevist at folk legger mer merke til det negative, og har en forvrengt virkelighetsoppfattelse når de er veldig deprimerte) at eg ikkje oppfatter ting slik de er. At eg ser skygger bak alle ord og handlinger, og tolker alt i verste mening. Eg prøvte å gjøre for deg det Lauren og enkelte andre gjør for meg: være et anker til realiteten. Som kan ærlig si hva de oppfatter ut fra informasjonen tilgjengelig.
Eg beklager at det ikkje har vært det du har trengt. Eg beklager at eg feilvurderte hvilken hjelp du trenger. Det er grunnen til at eg hele tiden har oppfordret deg til å oppsøke hjelp. Fordi eg har visst at eg ikkje kan gi det du trenger. At Marcus ikkje kan gi det du trenger.
Eg har prøvd, og eg har feilet. Og nå er eg livredd for å si noe som helst, fordi eg er redd for at du skal begynne en ny spiral.
Eg har unngått å snakke om ting - viktige ting - i frykt av din sinnstilstand. Eg har latt meg selv være såret og hatt det vondt, for å ikkje legge mer på dine skuldre. Fakta er, at i mitt forsøk på å hjelpe deg ut av vannet, i mitt forsøk på å redde deg fra drukning, så har du konstant dratt meg under. Og nå er eg så utmattet at eg såvidt klarer å holde mitt eget hode over vann.
På nyttår ga Marcus opp. Han bestemte seg for at nei, han kan ikkje gjøre mer. Han har prøvd. Men han kan ikkje la seg drukne i forsøket på å hjelpe - han må tenke på seg selv og familien. Og for det, så sier dere at han ikkje brydde seg. At han ikkje har kapasitet til å bry seg. At det bare var fine ord og ikkje handling. Nøyaktig hva skulle han gjøre? Hva skulle han si? Hva kunne han gjort, for at du skulle hatt det bedre nå?
Ingenting. For det er ikkje på hans skuldre. Det var aldri på hans skuldre. Det er bare én person som kan gjøre noe, realistisk sett - og det er deg. Vi kan prøve å hjelpe deg. Prøve å armere deg med sentimenter som kan hjelpe. Du betyr noe. Du har en plass i verdenen, i historien. Vi bryr oss om deg. Du er viktig. Du fortjener å ha det godt. Men ingenting av dette hjelper når vi ikkje kan gjøre så mye. Eg kan prøve å komme med observasjoner utenfra alt eg bare vil, men det nytter ikkje om du ikkje lytter, om du ikkje ser det selv, om du ikkje tror meg.
Eg har følt meg ansvarlig for alt. Alle gangene du har skrevet ting, og slettet de. Alle gangene du har lagt det på meg. At eg skal ha løsningen til å fikse alt.
Du ba meg finne liket ditt. Du har gjentatte ganger sagt det ikkje blir begravelse eller minnestund. "Fuck deg, ikkje kom i begravelsen"
Du har vridd ting eg har sagt og lagt intensjoner og ord i min (og marcus sin) munn, for å bruke de som nye pisker mot deg selv.
Er det forventet at eg skal utholde dette i det uendelige? Skal eg alltid måtte sitte å holde inne at eg er såret, at eg er skadet av deg når du slår rundt deg i fortvilelse? Angrer du på det du har sagt? Ja. Så klart. Men det endrer ikkje at det er blitt sagt. Skal eg holde ting for meg selv, ha det vondt, for å stille deg i et bedre lys til folk rundt meg? Som om mine foreldre ikkje er bekymret fordi de har sett at eg har blitt verre og verre?
Du skulle sett mor sitt ansikt når eg fortalte at du hadde bedt meg finne liket ditt.
Og når eg tenker over det… måten du nektet å la oss ta deg til legevakten, valgte å heller la meg bekymre meg, lide, frykte. Og nå føles det som om det forventes at eg bare skal ta det. At eg ikkje har noe valg. At du er mitt ansvar.