Du har prøvd gang på gang å skyve oss bort. Hver gang vi følte vi kom noen vei, så kom det tilbakefall etter tilbakefall, hvor du sa ufine ting - spesielt til meg.
Eg kan ikkje unngå å merke ironien av at du bare gikk fra server/gruppechatter nøyaktig slik som Kristi, selv om du har argret deg over hvordan hun gjorde det helt siden hun gikk.
For ikkje å snakke om at det var meg det gikk utover når det ble opplevd at Cendre var favoritten. Du tok det ikkje opp med Marcus, men tok det opp med meg. Eg måtte endre ting. Eg måtte passe på hvordan eg gjorde ting.
Er det forventet at eg skal la deg piske ut når som helst? At eg aldri kan si at nok er nok, uten at eg blir anklaget for å ikkje bry meg? Å aldri ha brydd meg?
Ofte så kommer det til et punkt der ting blir for mye. At Marcus for eksempel måtte velge at hans helse, situasjonen med familien hans, hans psyke, var viktigere for han enn å være der for deg. Spesielt når det konstant opplevdes at du prøvde å skyve oss bort heller enn å kommunisere hva du trengte, hva du følte, hva vi kunne gjøre.
Eg prøvde aldri å belæare deg om din egen situasjon - eg prøvde å gi deg et perspektiv utenfra. Fordi eg veit sjøl at når eg er på en så mørk plass (og det er vel og vitenskapelig bevist at folk legger mer merke til det negative, og har en forvrengt virkelighetsoppfattelse når de er veldig deprimerte) at eg ikkje oppfatter ting slik de er. At eg ser skygger bak alle ord og handlinger, og tolker alt i verste mening. Eg prøvte å gjøre for deg det Lauren og enkelte andre gjør for meg: være et anker til realiteten. Som kan ærlig si hva de oppfatter ut fra informasjonen tilgjengelig.
Eg beklager at det ikkje har vært det du har trengt. Eg beklager at eg feilvurderte hvilken hjelp du trenger. Det er grunnen til at eg hele tiden har oppfordret deg til å oppsøke hjelp. Fordi eg har visst at eg ikkje kan gi det du trenger. At Marcus ikkje kan gi det du trenger.
Eg har prøvd, og eg har feilet. Og nå er eg livredd for å si noe som helst, fordi eg er redd for at du skal begynne en ny spiral.
Eg har unngått å snakke om ting - viktige ting - i frykt av din sinnstilstand. Eg har latt meg selv være såret og hatt det vondt, for å ikkje legge mer på dine skuldre. Fakta er, at i mitt forsøk på å hjelpe deg ut av vannet, i mitt forsøk på å redde deg fra drukning, så har du konstant dratt meg under. Og nå er eg så utmattet at eg såvidt klarer å holde mitt eget hode over vann.
På nyttår ga Marcus opp. Han bestemte seg for at nei, han kan ikkje gjøre mer. Han har prøvd. Men han kan ikkje la seg drukne i forsøket på å hjelpe - han må tenke på seg selv og familien. Og for det, så sier dere at han ikkje brydde seg. At han ikkje har kapasitet til å bry seg. At det bare var fine ord og ikkje handling. Nøyaktig hva skulle han gjøre? Hva skulle han si? Hva kunne han gjort, for at du skulle hatt det bedre nå?
Ingenting. For det er ikkje på hans skuldre. Det var aldri på hans skuldre. Det er bare én person som kan gjøre noe, realistisk sett - og det er deg. Vi kan prøve å hjelpe deg. Prøve å armere deg med sentimenter som kan hjelpe. Du betyr noe. Du har en plass i verdenen, i historien. Vi bryr oss om deg. Du er viktig. Du fortjener å ha det godt.
Men ingenting av dette hjelper når vi ikkje kan gjøre så mye.
Eg kan prøve å komme med observasjoner utenfra alt eg bare vil, men det nytter ikkje om du ikkje lytter, om du ikkje ser det selv, om du ikkje tror meg.
Eg har følt meg ansvarlig for alt. Alle gangene du har skrevet ting, og slettet de. Alle gangene du har lagt det på meg. At eg skal ha løsningen til å fikse alt.
Du ba meg finne liket ditt. Du har gjentatte ganger sagt det ikkje blir begravelse eller minnestund.
"Fuck deg, ikkje kom i begravelsen"
Du har vridd ting eg har sagt og lagt intensjoner og ord i min (og marcus sin) munn, for å bruke de som nye pisker mot deg selv.
Er det forventet at eg skal utholde dette i det uendelige? Skal eg alltid måtte sitte å holde inne at eg er såret, at eg er skadet av deg når du slår rundt deg i fortvilelse?
Angrer du på det du har sagt? Ja. Så klart. Men det endrer ikkje at det er blitt sagt. Skal eg holde ting for meg selv, ha det vondt, for å stille deg i et bedre lys til folk rundt meg? Som om mine foreldre ikkje er bekymret fordi de har sett at eg har blitt verre og verre?
Du skulle sett mor sitt ansikt når eg fortalte at du hadde bedt meg finne liket ditt.
Og når eg tenker over det… måten du nektet å la oss ta deg til legevakten, valgte å heller la meg bekymre meg, lide, frykte. Og nå føles det som om det forventes at eg bare skal ta det. At eg ikkje har noe valg. At du er mitt ansvar.
gummygunk
dailybridgerton
yousharknotpass
blakekathryn
andulkaphoto