ByLarm 2018
Det er mandag. Og i hælja rakk jeg æla mye, men langt fra nok. Tjue konserter på tre dager er selvsagt en liten klapp på ryggen, ingen tvil om det. Heldigvis var de fleste konsertene vell verdt energibruken, men noen konserter føltes rett og slett som et svik mot musikk generelt. For å ikke snakke om musikken som ble spilt imellom konsertene noen av stedene. Hadde jeg følt for pianobar følelsen, så hadde jeg trukket meg nærmere Karl Johan. Men samme det. Nå må hjernen skru seg tilbake i tid, oppdatere og arkivere opplevelsene en gang til.
Det hele begynte ganske stille og rolig på torsdag, og det var ganske nøye planlagt. Jeg var så fast bestemt å rekke Camilla Rosenlund på Mono klokka 19.00, at jeg tydeligvis hadde lurt meg selv angående tidspunktet en hel time. Camilla Rosenlund er noe helt spesielt. Og det var lett å sanse nervøsiteten i stemmen, men det gjorde absolutt ingenting, for alt er så fantastisk trist og sårt.
Fantastisk trist og sårt er bare forbokstaven, på hva som traff meg på neste konsert. Jeg var absolutt ikke forberedt på det som kom i det Louien gikk på scenen. Halvveis inn i konserten satt jeg gråtkvalt og svelget gigantiske kaktuser. Jeg har ikke ord for hvor mye respekt jeg har for folk som klarer å dele private tanker og følelser på en scene foran en hævv med folk. Med Louien føltes det bokstavelig ut som at et dunkende hjerte var skjært ut av kroppen og lagt på scenen foran meg. Stor respekt!
Sassy 009 var en av Larmens hype, og det ble like mye performance som jeg mistenkte. Det er fett som fy, og veldig nødvendig at artistene nå tar til scenene for å tale om at mennesker nå må behandles som mennesker. Ja, jeg preiker om den evige kvinnekampen. Nei, vi er ikke ferdige, og noen dager føles det som vi akkurat har begynt.
På veien her et sted, så virker det som at GPS`en har svikta og at hjernen begynner å ta en mengder med feil på rekke og rad. Svenske Ängie står på plakaten, og etter å ha pina seg igjennom låt etter låt spilt over anlegget på Rockefeller før Ängie går på, fører ikke akkurat godt med seg i det konserten faktisk begynner. Jeg begynner faktisk å lure på å ta reper`n ned fra tribunen. Et par Buffalos og retro joggedress er dessverre ikke nok til å lure hjernen min inn i en opptreden, som minner meg om noe fra en 5. klasse fremføringen på barneskolen. Det var faktisk ikke noe annet å gjøre, enn å endre kurs.
Hkeem får energien opp igjen, selv om man fort innser at man har stilt seg på feil side av Sentrum Scene. Men det er alltid humor å se hipstere danse sving til rap. Jeg er så takknemlig for tekstene Hkeem har begynt å levere! Når man føler at verden går til helvete, så er det hjernemassasje å se folk stå på en scene og plassere ordene der de hører hjemme. Jeg lover, det er den beste hevnen.
Så blirre surr. Yxng Bane skal på scenen, men tida tikker. Et valg blir tatt, og beina løper for å ta med seg Reykjavikurdætur. Dette skal bli fett, har hjernen blitt fortalt. Og hjernen er innstilt på ekte råhet og iskald natur i form av rap fra Island. Hjørnet rundes inn på Rockefeller og kroppen går inn i en form for sjokk tilstand. “Hva er det som skjer?!” Det er ironi, sier jeg høyt flere ganger. Første låta er bare ironi. Så begynner låt nummer to, og første beat gjør at jeg leter etter håpet igjen. Nei, det er ikke ironi. Det tøffe som skulle leveres fra scenen er ni jenter i hvite, matchende klær, med ekstremt dårlig koreografi dratt ut fra noe jeg ikke en gang vet hva er. Følelsesløs rap med noe som er iskaldt, men så langt fra rått som man kan få noe. Jeg er faktisk fortsatt litt i sjokk, for det er faktisk en av de mest patetiske og pinlige konsertene jeg har opplevd noen gang. Og nok en gang er det ingen andre valg enn å ghoste ned til Sentrum scene igjen.
Yxng Bane har nå nådd scenen, og jeg beveger meg fra venstre mot høyre for å virkelig få mer varme i kroppen. Dessverre slutter konserten altfor brått og for tidlig til at hjertet smelter helt.
Fredagen på ByLarm starter sterkt med Farao på Ingensteds. For meg er det ingen tvil om hvem som vant hele festivalen. For fytti helvete for en konsert! Det føltes litt, som at jeg var den eneste som beveget meg etter musikken en stund. Musikk som virkelig hyllet alt fra tidlig norsk elektronisk musikk ned til noe som kun kan kalles Farao sin egen sinnssyke genialitet! Det er lenge siden jeg har kosa meg så mye på en konsert! Farao mekker musikk som stimulerer absolutt alle hjernebarker. Sjelden braingasm!
Så er det Emir! Jeg har en veldig kjærlighet for rap livet fra Bergen. Det er noe så utrolig sjarmerende med tøffe ansikter med steinharde hjerter. Emir er nok en som jeg har lyst til å putte i lomma og ta med hjem. Ikke bokstavelig talt, men nesten. Emir utfordrer stereotyper og har en helt fantastisk myk stemme. Kjærlighet hele veien!
Det er luke, og Virkelig står for tur på Mono. Det er tight, skranglete og vanvittig sjarmerende. Det er norsk poprock fra åtti-tallet på sitt beste. Det er ingen tvil om at dette bandet vil knuse mange hjerter oppover og bortover.
Det søkes mer varme, og BLVCK O ruser med motoren. Og tro du meg, jeg sier ingenting om hva hverken du eller jeg har på lillefingeren.
Selv etter en hel kveld etter Reykjavikurdætur, så har kroppen ikke helt kommet over sviket. Heldigvis så er det to stykk som fullstendig skal redde hjernen og kroppen ut av situasjonen. Lash skrur på fra første beat som siste konsert ut på Gamla. VOFF! Endelig flammende råhet fra scenen. Og for en utleverende tilstedeværelse på scenen. Og en ting er sikkert Lash, jag ska haft dem allihopa sjæl!
Lørdag er trått. Ikke fra scenen, men kroppen begynner å kjenne på asfalten.
Lil Halima ruller ut varme og tar meg helt på senga med en cover fra Moddi. Det er tårer, og et savn fra fjella i Lofoten som ikke kan beskrives. Lil Halima er kvalitet helt inn til beinet. Sterk tekstforfatter, hinsides stemme og groove ut av dette landet.
Tårene er tørket, og det er helt greit å få rompa igang igjen med nok en konsert med BLVCK O. Jeg er ganske spent på hvor han legger tråden, siden dette er Yngling på Parkteateret. Og det er helt klart en mer tilbakeholden holdning, selv om BLVCK O ikke sensurer seg fullstendig, heldigvis.
Noen som absolutt ikke sensurer seg selv, er 612. På scenen dukker opp noe som minner meg mye om min egen oppvekst. En gjeng med boys, som helt klart ikke er verdensmestere i rapping, men med noen tekster, som absolutt verden må stoppe opp for å lytte til. Og jeg syntes det er så viktig at jeg sier det igjen. Noen ganger må man legge det musikalske til side, og se hiphop for det det er, en usensurert og rå utrykksform. For en ting er sikkert, og det er at hvis noe er punk på denne festivalen, så er det 612.
Ho vil ha mer, rapper Lash. Og det er faktisk ikke noe tvil om det. For Lash leverer en enda stødigere konsert på John Dee. Det har sikkert mye med lyden å gjøre. Vi er på nivå. Det er ingen tvil, for neste gang skåler vi i Henny, Lash!
Er det noe jeg skulle rukket mer av i hælja, så er det dansk musikk. Heldigvis gir School Of X meg en riktig god dose. Alltid befriende å se musikere som nyter og koser seg stort på scenen. De vet at det de har mekka noe utrolig fett, og de vet at publikum føler det. Takk!
I og med at Farao vant hele ByLarm, så er det ingen vei utenom enda en dose. Og det er fett! Like fett og om ikke mer fett enn dagen før. Farao fortjener SVÆRE scener. Respekt hæffra, til månen og tilbake!
Jon Olav ble årets Urørt, og absolutt ikke ufortjent! Til tross for litt lydproblemer, så får Jon Olav levert godt. Og jeg er i motsetning til ganske mange andre, faktisk overrasket for hvor stødig musikken er. Dette er mye mer enn jeg trodde Jon Olav hadde å levere. Jon Olav er en viktig stemme med masse viktig å levere til folket! Hei Erna, våkn opp for faen!
Siste konserten var nøye planlagt og absolutt helt riktig valg. Ivan Ave på Kulturkirken Jakob. Selv om kroppen var nær total forfall, så var det fortsatt litt moves igjen. Ivan Ave med resten av gjengen med ubeskrivelig dyktige musikere leverer godt fra scenen. Det er ikke et problem i sikte fra den siden. Med et problem er det. Det er lørdag natt og klokka nærmer seg 02.00. Folk er fulle og det virker som halve kirka har glemt at det står noen på scenen. Summinga av folk som prater, tar over lydbildet. Og jeg må stå med lukkede øyne for å ha sjanse for å skille musikken fra scenen. Jeg blikka så godt jeg kunne, men folk oppfattet verken det ene eller det andre. Så til neste år, kan vi ikke bli enige om en ting. Hold kjeft! Du er kanskje der for å se og bli sett, men noen av oss er faktisk der for å skaffe vår neste high. Ivan Ave, du er høy som få!