Ukens bokstav fra A til Ø
Når vi jobber med de eldre arkivene, blir vi stadig slått av alle de flotte forbokstavene på dokumentene. Særlig på 1600-tallet slo skriverne seg løs med bokstaver preget av datidens stil, barokken. Gjennom serien Ukens bokstav har vi våren og sommeren 2016 delt noen av disse bokstavene på Riksarkivets Facebook-side. Her byr vi på en samlet oversikt over hele alfabetet - med korte historier.
A. Dette flotte eksemplaret står for Augustinus Olufsøn som var lagmann i Christiansand og på Agdesiden i 1653. Historien bak dokumentet er dramatisk. Gunnhild Udjus fra Landvik var blitt dømt for trolldom på tinget i Fjære, men fordi noen av de tolv lagrettemennene var i slekt med henne, underkjente lagmannen dommen. Her var det altså slektninger som hadde vært med på å dømme henne til døden! Kilde: Riksarkivets diplomsamling, papir, 30. september 1653.
B. Denne B’en har vi hentet fra sorenskriver Mads Bjørn som dømte i en sak i Ramnes i Vestfold i 1648. Dommen går over fem sider og dreide seg om retten til å hugge i skogen under gården Spishole i Ramnes. Den tidligere leilendingen, Christoffer Sukke, ble anklaget av «hæderlig og vellærde Mand Hr. Jann Simmenssen, sognepræst og guds ords tiennere», for ulovlig hogst i skogen som tilhørte Sem presteembete. Leilendingen tapte, og presten tok vare på rettsdokumentet som nå ligger i Riksarkivets diplomsamling. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, Diplomer fra prestearkiv, Sem og Slagen 28. september 1648.
C. Bokstaven C står for Christen Lauritssøn som var murmester i Christiania. Den 1. august 1660 solgte han en bygård til Hellig Trefoldighets kirke, byens første sognekirke. Av skjøtet går det fram at gården lå i Akersgata og grenset i syd til Hellig Trefoldighets kirkegård, i øst til byens skole og i nord til Anders Pederssøns gård. Kirken lå like vest for byens torg, der Akersgata 2 er i dag. Kirkegården lå sør for kirken og mellom Akersgata og Øvre Slottsgate. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, RA-perg. 1. august 1660.
D. Denne elegante bokstaven står i innledningen til et brev fra 29. desember 1657. Da utnevnte Nils Trolle, stattholder på Akershus, adelsmannen Knut von Hadeln til sjef for et kompani med dragoner. En dragon var en soldat som brukte hest for å komme seg fram, men som steg av hesten når han skulle kjempe. Han var en mellomting mellom en kavalerist og en infanterisoldat. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, RA-perg 29. desember 1657.
E. Denne praktfulle E’en innleder en meget lang og snirklete setning der det første ordet er «Effter». Dokumentet skriver seg fra kommisjonen som i 1651 ble nedsatt for å undersøke Hannibal Sehesteds økonomiske forhold. Sehested hadde vært lensherre over Akershus len og var en aktiv stattholder i Norge, men etter Kristian 4.s død i 1648 mistet han støtte. I 1651 ble han beskyldt for økonomiske misligheter og avsatt. Kommisjonen, som besto av de høye herrene Sten Bille, Nils Krabbe og Jørgen Bjelke, stilte en del spørsmål til fogdene i Akershus len, og dette er svaret fra fogden over Hadeland og Valdres, Nils Bentssen. Men det er nok ikke fogden selv som har skrevet denne flotte E’en, hans underskrift er tydelig skrevet med en annen hånd. Og for den som lurer: Hannibal var tilbake i makteliten i Danmark etter innføringen av eneveldet i 1660. Kilde: Danske kanselli, Skapsaker, tillegg til skapsakene, eske 4, mappe 1, dokument 4.
F. For godset Fossesholm. Gården het opprinnelig Foss etter Vestfossen i Øvre Eiker og var en adelig setegård. Tidlig på 1600-tallet fikk den navnet Fossesholm. Det var moderne å kopiere dansk navneskikk for store herregårder. Eiendommen var særlig verdifull på grunn av skog- og sagbruksdriften. Dette skjøtet fra 1643 gjelder nettopp salg av to sager, Voghals og Thuer. Den nye eieren var Hannibal Sehested, stattholder i Norge. I løpet av de neste årene hadde han overtatt hele godset. Bokstaven er et eksempel på kansellifraktur: frittstående store, elegante og fint formede bokstaver, gjerne brukt i overskrifter. Og når eiendomsoverdragelsen var til selveste stattholderen, kunne man ikke nøye seg med noe mindre enn det beste! Kilde: Riksarkivets diplomsamling, Sehested II C 1.
G. Den innleder overskriften «Guldbrandsdallens Fougderi». Dokumentet ligger i lensregnskapet for Akershus len fra 1646-47 og er et manntall over dem som skulle betale kontribusjonsskatt. Dette var bare en av mange skatter befolkningen måtte betale det året. De andre skattene hadde navn som rosstjeneste, skyssferdspenger, fornautpenger og utskrivingspenger. Kontribusjonen var en skatt både selveiere og leilendinger skulle betale, og her er både navnet på gården og brukeren oppgitt, samt hva gården var verdsatt til og hvor mye bonden betalte i skatt. Lensregnskapene er skannet og tilgjengelige på Digitalarkivet. Du kan lese mer om dem på vår temaside om gamle regnskaper. Kilde: Riksarkivet, Rentekammeret, Lensregnskap, Akershus len, eske 188.1.
H. For Hans Lange til Fossesholm. Etter sine foreldre hadde Hans og søsknene fått et stort gods, men også en formidabel gjeld. Tidene så lysere ut etter at slektningen Hannibal Sehested ble stattholder i Norge i 1642. Broren Nils Lange ble etter kort tid lensherre, og så også generalkrigskommissær i Norge. I 1646 fikk Hans den rike hjembygda Eiker som len. Idyllen varte imidlertid ikke lenge, slektskap på tross. Sehested tvang Hans Lange til å selge seg godset sitt, og i 1648 overtok stattholderen selv Eiker len. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, Sehested II C 1.
I. Denne formidable I’en står for en «Induaaner» i Fredrikstad i 1664, Christoffer Casperssen. Han opptrådte her som fullmektig for sin svigermor Birgitte Rasmusdatter, enke etter byens borgermester Anders Olufssen, og de andre arvingene. Her er vi inne blant høyborgerskapet i Fredrikstad, nesten 60 år før «Anno». Anders Olufssen var trelasthandler og sagbrukseier, samt altså borgermester fra 1636 til sin død i 1660, mens Birgitte var datter av Oslo-kjøpmannen Rasmus Hansen. Som enke videreførte Birgitte driften av sagbruk, bygårder og jordegods, og hun forvaltet etter hvert mer enn 600 gårder, til dels langt unna Fredrikstad. I dette brevet selges to sager i Trondheim stift. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, RA-diplom pergament, 25. august 1664.
J. Jeg i dette brevet var kongens fremste mann i Norge, stattholder Niels Trolle. Rett etter nyttår 1659 utnevnte han Tønne Huitfeldt til krigskommissær med ansvar for grenseområdene mot Sverige øst for Oslofjorden. En krigskommissær skulle sørge for utskriving og utrusting av soldater. I krigstid var oppgavene utvidet til operativ virksomhet, og Tønne Huitfeldt kom snart i aksjon. Vel en uke etter utnevnelsen gikk svenske soldater til stormangrep på Halden. De presset på i 40 dager, men måtte til slutt trekke seg tilbake med store tap. Huitfeldt høstet mye ære og ledet senere byggingen av Fredriksten festning. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, stykke 168, 1658-1660, 3. januar 1659.
K. Kiendis jeg … Slik begynner mange dokumenter om eiendomsforhold fra 1600- og 1700-tallet. Nå ville vi sagt «jeg erklærer» eller «gjør kjent». Det finnes et vell av forseggjorte K’er for Kiendis jeg … i kildene. Vi har valgt Martha Jensdatter, borgermesterenke i Christiania, som i dette dokumentet fra 1643 pantsatte en del jordegods i Østfold og Akershus til byens fattigforstandere for 500 riksdaler. På den tiden kunne man få kjøpt en ku for 3-4 riksdaler. I ettertid kan vi bare spekulere på hva Martha skulle bruke pengene til. Og om de fattige i Christiania indirekte fikk glede av investeringen til fattigforstanderne. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, eske 157, 9. mai 1643.
L. Denne smekre L’en står for Lister Ambt (Lista amt) i matrikkelen av 1665. En matrikkel er et offentlig register over jordeiendom med opplysninger om gårdenes skyld. Skylden var et verdimål som var grunnlaget for beregning av skatter. Denne verdifastsettelsen var svært innfløkt og vilkårlig og med store lokale variasjoner. Krigføringene på 1600- og 1700-tallet førte til at kronen prøvde å øke de faste skatteinntektene, og det ble derfor satt opp nye matrikler både i 1661, 1665 og 1723 for å justere skylden og gjøre den mer ensartet. Disse matriklene er viktige lokalhistoriske kilder med mye verdifull kunnskap om den enkelte gård - hvem som eide den og hva den var skyldsatt til, samt forskjellige opplysninger om utsæd og fehold. Matrikkelen av 1723 er skannet og tilgjengelig på Digitalarkivet, og vi arbeider med å få tilgjengeliggjort dem fra 1661 og 1665.
M. Morten Jørgensen, tidligere byskriver i Christiania, solgte i dette dokumentet fra 1665, en bygård med to jernkakkelovner. Han hadde sin hustru Mari Monsdatters samtykke. Mennene i dokumentet beskrives som ærlige, velaktede og velforstandige. Kvinnene er også ærlige, men må for øvrig nøye seg med å være dydige og gudfryktige. Ordet jernkakkelovn er litt pussig, for en kakkelovn er noe annet enn en jernovn, som det antakelig er tale om her. En kakkelovn er en murt ovn med keramiske fliser. I lang tid ble ordet jernkakkelovn, eller til og med bare kakkelovn, brukt om jernovner. Jernovnene ble en stor norsk eksportartikkel på 1600- og 1700-tallet. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, stykke 170, 1658-1660, 3. mars 1665.
N. Denne litt spesielle N’en står for Niels Muus som var sorenskriver på Hedmark. 22. juni 1653 holdt han alminnelig ting på Norderhov tingstue sammen med seks lagrettemenn fra Løten. Tinget var lokalsamfunnets offentlige sentrum hvor kongelige forordninger ble kunngjort, dommer ble avsagt og privatrettslige dokumenter tinglest. Det ble vanligvis holdt ting tre ganger i året. Blant sakene som ble behandlet den dagen, var en henvendelse fra sognepresten som ønsket å få tatt opp et såkalt tingsvitne om at gården Solberg hadde hatt rettigheter i utmarken fra «Alders tid». Flere bønder bekreftet under ed at gården også i salig herr Niels Krabbes tid (sogneprest 1570-1588) hadde hatt rett til både havning, fangst og fiske og at det aldri tidligere hadde stått hus der det nå var bygget to husmannsplasser. Presten ønsket å få dette tinglest for at ikke han eller hans etterfølgere senere skulle miste disse rettighetene på grunn av en forsømmelse fra hans side. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, Diplomer fra prestearkiv, eske 11, 22. juni 1653.
O. Sorenskriver Peder Otsøn i Lardal ble i mars 1664 kontaktet av Peder Glørsson Hole. Foranledningen var at han hadde sørget for morens, Mari Helgesdatters, underhold og klær til hun døde i sin høye alderdom. Nå ønsket han at søsken og søskenbarn skulle unne ham «det ringe løsøre og faste gods» etter moren til gjengjeld. Og foran seks lagrettemenn sa slektningene seg enige. Hvor gammel Mari ble, vet vi ikke, men hun kan ha vært godt opp i årene. Når gjennomsnittlig levealder da var så mye lavere enn nå, skyldtes det særlig at spedbarnsdødeligheten var så høy. Var man først blitt 50 år, var sjansen god for å leve ytterligere 20-30 år. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, stykke 170, 1664-1666, 15. mars 1664.
P. I januar 1616 satt lagmannen i Oslo Peder Jørgensen punktum i en innviklet sak. Gulbrand Grini i Fet hadde ikke betalt landskyld til presten, og konflikten mellom de to var bitter. Det ble ført flere rettssaker, og i oktober 1615 hadde den lokale tingretten fradømt Gulbrand retten til å sitte på Grini. Men Gulbrand ville ikke gi seg og anket til lagmannen. Måten å gjøre det på, var å gå til sak mot de som hadde avsagt dommen. Så Gulbrand stevnet sorenskriveren og seks lagrettemenn for å ha avsagt feil dom. Men lagmannen mente at de anklagede hadde dømt i henhold til loven, og dommen over Gulbrand ble stående. Han var forpliktet til å betale det han skyldte og til å forlate gården. Dessuten måtte han betale kostpenger til motparten, en riksdaler til sorenskriveren og en halv riksdaler til hver av lagrettemennene. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, Diplomer fra prestearkiv, Fet prestearkiv, 28.-30. januar 1616.
Q. Denne Q’en finner vi i registeret til en kopibok ført i Danske kanselli i København. Den eneste innførselen under Q viser til et kongebrev fra september 1729. Under den store nordiske krig hadde Peder Colbjørnsen i Halden fått utbetalt en stor pengesum som han kunne bruke etter eget skjønn for å holde spioner i Sverige. Peder Colbjørnsen hadde sendt rapport om pengebruken og bedt om å få ansvarsfrihet. Slike utgifter var vanskelige å dokumentere, og trolig hadde det vært umulig å sette opp et detaljert regnskap med nødvendige utgiftsbilag. Slike mangler ville få enhver revisor til å underkjenne regnskapet. Men Kongen ga sin «Quitance» og innvilget full frihet fra ansvar og tiltale. Kilde: Danske kanselli, Norske registre, bd. 1729-1730.
R. Denne R’en står for Rassmus Mickelssøn som var sorenskriver i Nedre Romerike. I begynnelsen av november 1650 møttes han, tolv lagrettemenn og de involverte parter for å gå opp grensen mellom noen gårder i Kråkstad. Den ene part la frem flere gamle pergamentsbrev som alle er sitert i dommen. I et brev fra 1526 beskrives plasseringen av seks grenserøyser og delesteiner, og i 1650 fant retten dem faktisk igjen, riktignok nå overgrodd med mose. En av partene pekte også ut en annen delerøys, men etter nøye granskning mente retten at den ikke kunne «holdes for nogen Redt Steenrøsse eller deelles Steene». Og så kan man jo lure på om disse røysene fremdeles står og skiller sameieskogen til Dyrerud, Harestad, Oppsal og Rud fra gården Stønnerud. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, Diplomer fra prestearkiver, Kråkstad, eske 7, 4.-5. november 1650.
S. Denne S’en er den mest fantasifulle, utbroderte og utsøkt barokke av alle bokstavene i serien vår. Stormechtigste er ordet, og den med størst makt i 1634 var kong Christian 4. Dokumentet handler om hvem som skal ha bygselen på vestre Haug i Eidsberg, men her fester vi oss ved S’en, som innleder dokumentet. Nederst henger en fyldig drueklase, inni bokstaven vokser gress og liljer. Det mest oppsiktsvekkende er de to mannsansiktene i profil som skriveren har plassert i S’ens halesving, vendt hver sin vei. Den ene ser våken og livlig ut, han er utstyrt med hårtust, bart og kraftig fippskjegg, nesten som drueklasen i lite format. Den andre har fått en lignende drueklase, nå som hodehår, han er skjeggløs og ser søvnig ut. Hva fikk skriveren til å boltre seg slik? Vi vet ikke, vi får nøye oss med å undres og glede oss over tanken på skriveren som utfoldet seg slik for nesten 400 år siden. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, Eidsberg prestearkiv, eske 4.
T. Denne kraftige T’en innleder «Trundhiembs Byes Mandtal» fra 1679. Det er en fortegnelse over dem som betalte den såkalte familieskatten i 1679. Skattebetalerne ble delt i fire klasser etter hvor mye de tjente. I første klasse finner vi blant annet borgermestre og rådmenn, kongelige betjenter og «De fornembste og formueste Borgere», i alt 30 skattebetalere. Disse betalte to riksdaler for hvert medlem av husstanden over 12 år. I fjerde klasse var det 234 skattebetalere, og de slapp med å betale 20 skilling for hvert medlem - men det har nok vært tungt nok. Kilde: Riksarkivet, Byregnskap, eske 504, kontribusjonsregnskap for Trondheim 1679.
U. Ulrik Fredrik Gyldenløves navn pryder mange dokumenter fra 1660- og 1670-årene. Navnet i dette skjøtet fra 1666 er særlig dekorativt utformet. Gyldenløve var utenomekteskapelig sønn av Fredrik 3., og han var en mektig person både i de siste årene av farens regjeringstid og under halvbroren Kristian 5. I 1664 ble han stattholder i Norge, og han viste seg snart å være både aktiv, reformivrig og svært innflytelsesrik. I 1671 ble grevskapet Larvik opprettet til ham. Etter 1679 oppholdt Gyldenløve seg stort sett utenfor Norge, og i 1699 trakk han seg fra statsstyret. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, RA-diplom papir, 30. mai 1666.
V. Denne V’en som svinger seg langt ut i margen, er begynnelsen på Vi effterschreffne … Det dreier seg om et arveoppgjør etter Olav Bjørnsson fra Øyer prestegjeld den 3. april 1657. Olav hadde hatt eiendom til en verdi av en hud og åtte skinn i gården Rindal og pant i en annen eiendom verdsatt til 12 riksdaler. En hud tilsvarte 12 skinn, og de seks sønnene arvet hver for seg tre skinn, mens datteren Guru måtte nøye seg med halvannet skinn. Det siste halve skinnet tok arvingene ansvar for å fordele seg i mellom. Riksdalerne ble fordelt på samme måte. Denne skjevdelingen, hvor en sønn arvet dobbelt så mye som en datter, er kjent fra middelalderen og varte helt frem til 1854. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, prestearkivene, eske 167.
W. Denne fantastiske W-en står først i det tyske ordet «Wir». Og vi, det er oldermennene og brødrene i kirurg- og barberlauget i København. 8. februar 1690 bekreftet de at den ærbare og kunstelskende Johan Ulrik Röhl hadde gått tre år i lære hos mester Hinrich Struff, privilegert barberer i Slagelse. Lærebrevet er vakkert skrevet på pergament og det har hengt et segl under. Brevet er også et eksempel på datidens arbeidsvandring. Europeiske håndverkssvenner var pålagt å reise, og en del av dem kom til Norge og endte med å slå seg ned her. Vi merker oss forøvrig at kirurg- og barberfaget var slått sammen, noe som faktisk varte ut på 1800-tallet! Kilde: RA perg. 8. februar 1690. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, RA-diplom pergament, 8.februar 1690.
Z. Forrige bokstav var W, og nå hadde du kanskje trodd at det ville kommet en fin X eller i hvert fall en Y, men vi kan dessverre ikke finne noen av dem som initialer! Men en Z har vi, selv om den ikke er av de mest spektakulære. Zille Marie Andersdaatter Bierch i Christiania fikk i 1730 kongebrev på at hun slapp å skrifte offentlig etter at hun hadde fått et barn utenfor ekteskap. På 16- og 1700-tallet var leiermål, det vil si å ha samleie utenfor ekteskap, straffbart. Og ikke nok med at partene måtte betale bøter, de måtte også stå frem i kirken og bekjenne sine synder! Men hadde man penger, kunne man kjøpe seg fri fra dette ved å søke kongen om å få slippe, og det var det Zille Marie hadde gjort. Istedenfor offentlig skrifte måtte hun betale en sum «efter hendes Midler og Leilighed» til nærmeste hospital. Biskopen måtte godkjenne summen, og vi vet ikke hvor stor den var, men alt i alt var dette en svært kostbar løsning. Bare papiret søknaden var skrevet på kostet 10 riksdaler, og når en ku kostet rundt 3 riksdaler, skjønner vi at dette ikke var for vanlige folk. Kilde: Riksarkivet, Danske kanselli, Norske registre bd. 26, fol. 510, 14. juli 1730.
Æ. Når man skrev til mektige folk, burde man uttrykke seg respektfullt. I 1657 skrev bonden Peder Nilsen Hem i Sandar til stiftsskriveren «Ærlig Welforstandig och Welfornemme Mand» Johan Garmann. Peder ville vite hva det sto i gamle bøker om ødegården vestre Moen. Han mente at ødegården hørte under hans gård, mens sognepresten mente at prestebolet hadde krav på to høns i landskyld og dessuten hadde bygselretten – det vil si retten til å leie ut gården og retten til den drøye avgiften leietakeren måtte yte når avtalen ble inngått. Garmann fant at prestebolet fikk landskyld av Moen, men at det ikke sto noe om bygselrett. Ordet prestebol er avledet av prestebord, altså de inntekter som skulle leveres på prestens bord. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, RA-papir, 6. februar.
Ø. Vi skal til regnskapet for Øxendals Annex Kierke for perioden 1664-1669. Inventarlisten viser at det i 1665 ble kjøpt både et rødt alterklede og en sju alen lang alterduk. Fem år senere ble det laget en ny messeserk, som er den lange, vide, hvite skjorten prestene bærer under messehagelen. Inntektssiden inneholder en oversikt over kirkens jord og en egen post som kalles kirkens kyr. Dette var kyr som var utplassert hos bønder, og som bøndene måtte svare en avgift til kirken for. Men i Øksendal ble to utlevde, gamle kyr solgt fordi ingen ville leie dem. Kilde: Rentekammeret, Kirkeregnskap, Nordmøre prosti 1665.
Å. Til slutt: Å’en kom først i Norge med rettskrivningen av 1917, i Danmark i 1948. Den er derfor ikke med i vår serie med barokke bokstaver.
Takk for følget!