Dokumentene forteller

Din historie. Min historie. Vår historie. Velkommen til Riksarkivets blogg.

[dokumenteneforteller]

Bloggen har flyttet!

Vi har fått ny adresse! Du finner alle gamle og nye innlegg her: 

Dokumentene forteller

Denne bloggen vil ikke lenger bli oppdatert. 

Du kan registrere e-postadressen din på Dokumentene forteller for å motta melding om nye innlegg på e-post. Takk for at du følger oss!

[dokumenteneforteller]

Ukens bokstav fra A til Ø

Når vi jobber med de eldre arkivene, blir vi stadig slått av alle de flotte forbokstavene på dokumentene. Særlig på 1600-tallet slo skriverne seg løs med bokstaver preget av datidens stil, barokken. Gjennom serien Ukens bokstav har vi våren og sommeren 2016 delt noen av disse bokstavene på Riksarkivets Facebook-side. Her byr vi på en samlet oversikt over hele alfabetet - med korte historier. 

A. Dette flotte eksemplaret står for Augustinus Olufsøn som var lagmann i Christiansand og på Agdesiden i 1653. Historien bak dokumentet er dramatisk. Gunnhild Udjus fra Landvik var blitt dømt for trolldom på tinget i Fjære, men fordi noen av de tolv lagrettemennene var i slekt med henne, underkjente lagmannen dommen. Her var det altså slektninger som hadde vært med på å dømme henne til døden! Kilde: Riksarkivets diplomsamling, papir, 30. september 1653. 

B. Denne B’en har vi hentet fra sorenskriver Mads Bjørn som dømte i en sak i Ramnes i Vestfold i 1648. Dommen går over fem sider og dreide seg om retten til å hugge i skogen under gården Spishole i Ramnes. Den tidligere leilendingen, Christoffer Sukke, ble anklaget av «hæderlig og vellærde Mand Hr. Jann Simmenssen, sognepræst og guds ords tiennere», for ulovlig hogst i skogen som tilhørte Sem presteembete. Leilendingen tapte, og presten tok vare på rettsdokumentet som nå ligger i Riksarkivets diplomsamling. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, Diplomer fra prestearkiv, Sem og Slagen 28. september 1648. 

C. Bokstaven C står for Christen Lauritssøn som var murmester i Christiania. Den 1. august 1660 solgte han en bygård til Hellig Trefoldighets kirke, byens første sognekirke. Av skjøtet går det fram at gården lå i Akersgata og grenset i syd til Hellig Trefoldighets kirkegård, i øst til byens skole og i nord til Anders Pederssøns gård. Kirken lå like vest for byens torg, der Akersgata 2 er i dag. Kirkegården lå sør for kirken og mellom Akersgata og Øvre Slottsgate. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, RA-perg. 1. august 1660.

D. Denne elegante bokstaven står i innledningen til et brev fra 29. desember 1657. Da utnevnte Nils Trolle, stattholder på Akershus, adelsmannen Knut von Hadeln til sjef for et kompani med dragoner. En dragon var en soldat som brukte hest for å komme seg fram, men som steg av hesten når han skulle kjempe. Han var en mellomting mellom en kavalerist og en infanterisoldat. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, RA-perg 29. desember 1657.

E. Denne praktfulle E’en innleder en meget lang og snirklete setning der det første ordet er «Effter». Dokumentet skriver seg fra kommisjonen som i 1651 ble nedsatt for å undersøke Hannibal Sehesteds økonomiske forhold. Sehested hadde vært lensherre over Akershus len og var en aktiv stattholder i Norge, men etter Kristian 4.s død i 1648 mistet han støtte. I 1651 ble han beskyldt for økonomiske misligheter og avsatt. Kommisjonen, som besto av de høye herrene Sten Bille, Nils Krabbe og Jørgen Bjelke, stilte en del spørsmål til fogdene i Akershus len, og dette er svaret fra fogden over Hadeland og Valdres, Nils Bentssen. Men det er nok ikke fogden selv som har skrevet denne flotte E’en, hans underskrift er tydelig skrevet med en annen hånd. Og for den som lurer: Hannibal var tilbake i makteliten i Danmark etter innføringen av eneveldet i 1660. Kilde: Danske kanselli, Skapsaker, tillegg til skapsakene, eske 4, mappe 1, dokument 4.

F. For godset Fossesholm. Gården het opprinnelig Foss etter Vestfossen i Øvre Eiker og var en adelig setegård. Tidlig på 1600-tallet fikk den navnet Fossesholm. Det var moderne å kopiere dansk navneskikk for store herregårder. Eiendommen var særlig verdifull på grunn av skog- og sagbruksdriften. Dette skjøtet fra 1643 gjelder nettopp salg av to sager, Voghals og Thuer. Den nye eieren var Hannibal Sehested, stattholder i Norge. I løpet av de neste årene hadde han overtatt hele godset. Bokstaven er et eksempel på kansellifraktur: frittstående store, elegante og fint formede bokstaver, gjerne brukt i overskrifter. Og når eiendomsoverdragelsen var til selveste stattholderen, kunne man ikke nøye seg med noe mindre enn det beste! Kilde: Riksarkivets diplomsamling, Sehested II C 1.

G. Den innleder overskriften «Guldbrandsdallens Fougderi». Dokumentet ligger i lensregnskapet for Akershus len fra 1646-47 og er et manntall over dem som skulle betale kontribusjonsskatt. Dette var bare en av mange skatter befolkningen måtte betale det året. De andre skattene hadde navn som rosstjeneste, skyssferdspenger, fornautpenger og utskrivingspenger. Kontribusjonen var en skatt både selveiere og leilendinger skulle betale, og her er både navnet på gården og brukeren oppgitt, samt hva gården var verdsatt til og hvor mye bonden betalte i skatt. Lensregnskapene er skannet og tilgjengelige på Digitalarkivet. Du kan lese mer om dem på vår temaside om gamle regnskaper. Kilde: Riksarkivet, Rentekammeret, Lensregnskap, Akershus len, eske 188.1.

H. For Hans Lange til Fossesholm. Etter sine foreldre hadde Hans og søsknene fått et stort gods, men også en formidabel gjeld. Tidene så lysere ut etter at slektningen Hannibal Sehested ble stattholder i Norge i 1642. Broren Nils Lange ble etter kort tid lensherre, og så også generalkrigskommissær i Norge. I 1646 fikk Hans den rike hjembygda Eiker som len. Idyllen varte imidlertid ikke lenge, slektskap på tross. Sehested tvang Hans Lange til å selge seg godset sitt, og i 1648 overtok stattholderen selv Eiker len. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, Sehested II C 1.

I. Denne formidable I’en står for en «Induaaner» i Fredrikstad i 1664, Christoffer Casperssen. Han opptrådte her som fullmektig for sin svigermor Birgitte Rasmusdatter, enke etter byens borgermester Anders Olufssen, og de andre arvingene. Her er vi inne blant høyborgerskapet i Fredrikstad, nesten 60 år før «Anno». Anders Olufssen var trelasthandler og sagbrukseier, samt altså borgermester fra 1636 til sin død i 1660, mens Birgitte var datter av Oslo-kjøpmannen Rasmus Hansen. Som enke videreførte Birgitte driften av sagbruk, bygårder og jordegods, og hun forvaltet etter hvert mer enn 600 gårder, til dels langt unna Fredrikstad. I dette brevet selges to sager i Trondheim stift. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, RA-diplom pergament, 25. august 1664.

J. Jeg i dette brevet var kongens fremste mann i Norge, stattholder Niels Trolle. Rett etter nyttår 1659 utnevnte han Tønne Huitfeldt til krigskommissær med ansvar for grenseområdene mot Sverige øst for Oslofjorden. En krigskommissær skulle sørge for utskriving og utrusting av soldater. I krigstid var oppgavene utvidet til operativ virksomhet, og Tønne Huitfeldt kom snart i aksjon. Vel en uke etter utnevnelsen gikk svenske soldater til stormangrep på Halden. De presset på i 40 dager, men måtte til slutt trekke seg tilbake med store tap. Huitfeldt høstet mye ære og ledet senere byggingen av Fredriksten festning. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, stykke 168, 1658-1660, 3. januar 1659.

K. Kiendis jeg … Slik begynner mange dokumenter om eiendomsforhold fra 1600- og 1700-tallet. Nå ville vi sagt «jeg erklærer» eller «gjør kjent». Det finnes et vell av forseggjorte K’er for Kiendis jeg … i kildene. Vi har valgt Martha Jensdatter, borgermesterenke i Christiania, som i dette dokumentet fra 1643 pantsatte en del jordegods i Østfold og Akershus til byens fattigforstandere for 500 riksdaler. På den tiden kunne man få kjøpt en ku for 3-4 riksdaler. I ettertid kan vi bare spekulere på hva Martha skulle bruke pengene til. Og om de fattige i Christiania indirekte fikk glede av investeringen til fattigforstanderne. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, eske 157, 9. mai 1643. 

L. Denne smekre L’en står for Lister Ambt (Lista amt) i matrikkelen av 1665. En matrikkel er et offentlig register over jordeiendom med opplysninger om gårdenes skyld. Skylden var et verdimål som var grunnlaget for beregning av skatter. Denne verdifastsettelsen var svært innfløkt og vilkårlig og med store lokale variasjoner. Krigføringene på 1600- og 1700-tallet førte til at kronen prøvde å øke de faste skatteinntektene, og det ble derfor satt opp nye matrikler både i 1661, 1665 og 1723 for å justere skylden og gjøre den mer ensartet. Disse matriklene er viktige lokalhistoriske kilder med mye verdifull kunnskap om den enkelte gård - hvem som eide den og hva den var skyldsatt til, samt forskjellige opplysninger om utsæd og fehold. Matrikkelen av 1723 er skannet og tilgjengelig på Digitalarkivet, og vi arbeider med å få tilgjengeliggjort dem fra 1661 og 1665. 

M. Morten Jørgensen, tidligere byskriver i Christiania, solgte i dette dokumentet fra 1665, en bygård med to jernkakkelovner. Han hadde sin hustru Mari Monsdatters samtykke. Mennene i dokumentet beskrives som ærlige, velaktede og velforstandige. Kvinnene er også ærlige, men må for øvrig nøye seg med å være dydige og gudfryktige. Ordet jernkakkelovn er litt pussig, for en kakkelovn er noe annet enn en jernovn, som det antakelig er tale om her. En kakkelovn er en murt ovn med keramiske fliser. I lang tid ble ordet jernkakkelovn, eller til og med bare kakkelovn, brukt om jernovner. Jernovnene ble en stor norsk eksportartikkel på 1600- og 1700-tallet. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, stykke 170, 1658-1660, 3. mars 1665.

N. Denne litt spesielle N’en står for Niels Muus som var sorenskriver på Hedmark. 22. juni 1653 holdt han alminnelig ting på Norderhov tingstue sammen med seks lagrettemenn fra Løten. Tinget var lokalsamfunnets offentlige sentrum hvor kongelige forordninger ble kunngjort, dommer ble avsagt og privatrettslige dokumenter tinglest. Det ble vanligvis holdt ting tre ganger i året. Blant sakene som ble behandlet den dagen, var en henvendelse fra sognepresten som ønsket å få tatt opp et såkalt tingsvitne om at gården Solberg hadde hatt rettigheter i utmarken fra «Alders tid». Flere bønder bekreftet under ed at gården også i salig herr Niels Krabbes tid (sogneprest 1570-1588) hadde hatt rett til både havning, fangst og fiske og at det aldri tidligere hadde stått hus der det nå var bygget to husmannsplasser. Presten ønsket å få dette tinglest for at ikke han eller hans etterfølgere senere skulle miste disse rettighetene på grunn av en forsømmelse fra hans side. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, Diplomer fra prestearkiv, eske 11, 22. juni 1653.

O. Sorenskriver Peder Otsøn i Lardal ble i mars 1664 kontaktet av Peder Glørsson Hole. Foranledningen var at han hadde sørget for morens, Mari Helgesdatters, underhold og klær til hun døde i sin høye alderdom. Nå ønsket han at søsken og søskenbarn skulle unne ham «det ringe løsøre og faste gods» etter moren til gjengjeld. Og foran seks lagrettemenn sa slektningene seg enige. Hvor gammel Mari ble, vet vi ikke, men hun kan ha vært godt opp i årene. Når gjennomsnittlig levealder da var så mye lavere enn nå, skyldtes det særlig at spedbarnsdødeligheten var så høy. Var man først blitt 50 år, var sjansen god for å leve ytterligere 20-30 år. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, stykke 170, 1664-1666, 15. mars 1664.

P. I januar 1616 satt lagmannen i Oslo Peder Jørgensen punktum i en innviklet sak. Gulbrand Grini i Fet hadde ikke betalt landskyld til presten, og konflikten mellom de to var bitter. Det ble ført flere rettssaker, og i oktober 1615 hadde den lokale tingretten fradømt Gulbrand retten til å sitte på Grini. Men Gulbrand ville ikke gi seg og anket til lagmannen. Måten å gjøre det på, var å gå til sak mot de som hadde avsagt dommen. Så Gulbrand stevnet sorenskriveren og seks lagrettemenn for å ha avsagt feil dom. Men lagmannen mente at de anklagede hadde dømt i henhold til loven, og dommen over Gulbrand ble stående. Han var forpliktet til å betale det han skyldte og til å forlate gården. Dessuten måtte han betale kostpenger til motparten, en riksdaler til sorenskriveren og en halv riksdaler til hver av lagrettemennene. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, Diplomer fra prestearkiv, Fet prestearkiv, 28.-30. januar 1616.

Q. Denne Q’en finner vi i registeret til en kopibok ført i Danske kanselli i København. Den eneste innførselen under Q viser til et kongebrev fra september 1729. Under den store nordiske krig hadde Peder Colbjørnsen i Halden fått utbetalt en stor pengesum som han kunne bruke etter eget skjønn for å holde spioner i Sverige. Peder Colbjørnsen hadde sendt rapport om pengebruken og bedt om å få ansvarsfrihet. Slike utgifter var vanskelige å dokumentere, og trolig hadde det vært umulig å sette opp et detaljert regnskap med nødvendige utgiftsbilag. Slike mangler ville få enhver revisor til å underkjenne regnskapet. Men Kongen ga sin «Quitance» og innvilget full frihet fra ansvar og tiltale. Kilde: Danske kanselli, Norske registre, bd. 1729-1730.

R. Denne R’en står for Rassmus Mickelssøn som var sorenskriver i Nedre Romerike. I begynnelsen av november 1650 møttes han, tolv lagrettemenn og de involverte parter for å gå opp grensen mellom noen gårder i Kråkstad. Den ene part la frem flere gamle pergamentsbrev som alle er sitert i dommen. I et brev fra 1526 beskrives plasseringen av seks grenserøyser og delesteiner, og i 1650 fant retten dem faktisk igjen, riktignok nå overgrodd med mose. En av partene pekte også ut en annen delerøys, men etter nøye granskning mente retten at den ikke kunne «holdes for nogen Redt Steenrøsse eller deelles Steene». Og så kan man jo lure på om disse røysene fremdeles står og skiller sameieskogen til Dyrerud, Harestad, Oppsal og Rud fra gården Stønnerud. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, Diplomer fra prestearkiver, Kråkstad, eske 7, 4.-5. november 1650.

S. Denne S’en er den mest fantasifulle, utbroderte og utsøkt barokke av alle bokstavene i serien vår. Stormechtigste er ordet, og den med størst makt i 1634 var kong Christian 4. Dokumentet handler om hvem som skal ha bygselen på vestre Haug i Eidsberg, men her fester vi oss ved S’en, som innleder dokumentet. Nederst henger en fyldig drueklase, inni bokstaven vokser gress og liljer. Det mest oppsiktsvekkende er de to mannsansiktene i profil som skriveren har plassert i S’ens halesving, vendt hver sin vei. Den ene ser våken og livlig ut, han er utstyrt med hårtust, bart og kraftig fippskjegg, nesten som drueklasen i lite format. Den andre har fått en lignende drueklase, nå som hodehår, han er skjeggløs og ser søvnig ut. Hva fikk skriveren til å boltre seg slik? Vi vet ikke, vi får nøye oss med å undres og glede oss over tanken på skriveren som utfoldet seg slik for nesten 400 år siden. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, Eidsberg prestearkiv, eske 4.

T. Denne kraftige T’en innleder «Trundhiembs Byes Mandtal» fra 1679. Det er en fortegnelse over dem som betalte den såkalte familieskatten i 1679. Skattebetalerne ble delt i fire klasser etter hvor mye de tjente. I første klasse finner vi blant annet borgermestre og rådmenn, kongelige betjenter og «De fornembste og formueste Borgere», i alt 30 skattebetalere. Disse betalte to riksdaler for hvert medlem av husstanden over 12 år. I fjerde klasse var det 234 skattebetalere, og de slapp med å betale 20 skilling for hvert medlem - men det har nok vært tungt nok. Kilde: Riksarkivet, Byregnskap, eske 504, kontribusjonsregnskap for Trondheim 1679.

U. Ulrik Fredrik Gyldenløves navn pryder mange dokumenter fra 1660- og 1670-årene. Navnet i dette skjøtet fra 1666 er særlig dekorativt utformet. Gyldenløve var utenomekteskapelig sønn av Fredrik 3., og han var en mektig person både i de siste årene av farens regjeringstid og under halvbroren Kristian 5. I 1664 ble han stattholder i Norge, og han viste seg snart å være både aktiv, reformivrig og svært innflytelsesrik. I 1671 ble grevskapet Larvik opprettet til ham. Etter 1679 oppholdt Gyldenløve seg stort sett utenfor Norge, og i 1699 trakk han seg fra statsstyret. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, RA-diplom papir, 30. mai 1666.

V. Denne V’en som svinger seg langt ut i margen, er begynnelsen på Vi effterschreffne … Det dreier seg om et arveoppgjør etter Olav Bjørnsson fra Øyer prestegjeld den 3. april 1657. Olav hadde hatt eiendom til en verdi av en hud og åtte skinn i gården Rindal og pant i en annen eiendom verdsatt til 12 riksdaler. En hud tilsvarte 12 skinn, og de seks sønnene arvet hver for seg tre skinn, mens datteren Guru måtte nøye seg med halvannet skinn. Det siste halve skinnet tok arvingene ansvar for å fordele seg i mellom. Riksdalerne ble fordelt på samme måte. Denne skjevdelingen, hvor en sønn arvet dobbelt så mye som en datter, er kjent fra middelalderen og varte helt frem til 1854. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, prestearkivene, eske 167.

W. Denne fantastiske W-en står først i det tyske ordet «Wir». Og vi, det er oldermennene og brødrene i kirurg- og barberlauget i København. 8. februar 1690 bekreftet de at den ærbare og kunstelskende Johan Ulrik Röhl hadde gått tre år i lære hos mester Hinrich Struff, privilegert barberer i Slagelse. Lærebrevet er vakkert skrevet på pergament og det har hengt et segl under. Brevet er også et eksempel på datidens arbeidsvandring. Europeiske håndverkssvenner var pålagt å reise, og en del av dem kom til Norge og endte med å slå seg ned her. Vi merker oss forøvrig at kirurg- og barberfaget var slått sammen, noe som faktisk varte ut på 1800-tallet! Kilde: RA perg. 8. februar 1690. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, RA-diplom pergament, 8.februar 1690.

Z. Forrige bokstav var W, og nå hadde du kanskje trodd at det ville kommet en fin X eller i hvert fall en Y, men vi kan dessverre ikke finne noen av dem som initialer! Men en Z har vi, selv om den ikke er av de mest spektakulære. Zille Marie Andersdaatter Bierch i Christiania fikk i 1730 kongebrev på at hun slapp å skrifte offentlig etter at hun hadde fått et barn utenfor ekteskap. På 16- og 1700-tallet var leiermål, det vil si å ha samleie utenfor ekteskap, straffbart.  Og ikke nok med at partene måtte betale bøter, de måtte også stå frem i kirken og bekjenne sine synder! Men hadde man penger, kunne man kjøpe seg fri fra dette ved å søke kongen om å få slippe, og det var det Zille Marie hadde gjort. Istedenfor offentlig skrifte måtte hun betale en sum «efter hendes Midler og Leilighed» til nærmeste hospital.  Biskopen måtte godkjenne summen, og vi vet ikke hvor stor den var, men alt i alt var dette en svært kostbar løsning. Bare papiret søknaden var skrevet på kostet 10 riksdaler, og når en ku kostet rundt 3 riksdaler, skjønner vi at dette ikke var for vanlige folk. Kilde: Riksarkivet, Danske kanselli, Norske registre bd. 26, fol. 510, 14. juli 1730.

Æ. Når man skrev til mektige folk, burde man uttrykke seg respektfullt. I 1657 skrev bonden Peder Nilsen Hem i Sandar til stiftsskriveren «Ærlig Welforstandig och Welfornemme Mand» Johan Garmann. Peder ville vite hva det sto i gamle bøker om ødegården vestre Moen. Han mente at ødegården hørte under hans gård, mens sognepresten mente at prestebolet hadde krav på to høns i landskyld og dessuten hadde bygselretten – det vil si retten til å leie ut gården og retten til den drøye avgiften leietakeren måtte yte når avtalen ble inngått. Garmann fant at prestebolet fikk landskyld av Moen, men at det ikke sto noe om bygselrett. Ordet prestebol er avledet av prestebord, altså de inntekter som skulle leveres på prestens bord. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, RA-papir, 6. februar. 

Ø. Vi skal til regnskapet for Øxendals Annex Kierke for perioden 1664-1669. Inventarlisten viser at det i 1665 ble kjøpt både et rødt alterklede og en sju alen lang alterduk. Fem år senere ble det laget en ny messeserk, som er den lange, vide, hvite skjorten prestene bærer under messehagelen. Inntektssiden inneholder en oversikt over kirkens jord og en egen post som kalles kirkens kyr. Dette var kyr som var utplassert hos bønder, og som bøndene måtte svare en avgift til kirken for. Men i Øksendal ble to utlevde, gamle kyr solgt fordi ingen ville leie dem. Kilde: Rentekammeret, Kirkeregnskap, Nordmøre prosti 1665.

Å. Til slutt: Å’en kom først i Norge med rettskrivningen av 1917, i Danmark i 1948. Den er derfor ikke med i vår serie med barokke bokstaver. 

Takk for følget!

[dokumenteneforteller]

Blodige spor i arkivene

For en som forsker i eldre arkiver er det naturligvis innholdet som er det vesentligste. Men av og til kan arkivenes fysikk pirre nysgjerrigheten. Vi lot oss rive med da vi oppdaget en rekke mørke flekker på arkivene etter det danske kanselli. Et lite kriminalmysterium åpenbarte seg.

For noen år siden ble det gjort en oppdagelse i Riksarkivet. På et omslag i det arkivet som heter Danske kansellis skapsaker ble det observert noen mørke flekker. Ingen ville ha lagt merke til disse hadde det ikke vært for en påskrift på omslaget og en pil som pekte på flekkene: «En beruset sjømann gjorde (før 1940) nattlig innbrudd i Riksarkivet og etterlot dette og mange andre blodige spor». Merknaden var signert ”HT”, den tidligere arkivar Halvard Trætteberg.

Ved første øyekast ser dette ut som om noen har sølt blekk på omslaget. Det er bare påskriften og pila som røper at dette er blod. Danske Kanselli, Skapsaker, Skap 15, pakke 79, litra A-B. 

Vitneavhør Et innbrudd i arkivene er jo oppsiktsvekkende i seg selv, men at det i tillegg etterlater seg blodspor, gjorde oss den gang enda mer nysgjerrige.  Da denne hendelsen skulle ha funnet sted, var Riksarkivet lokalisert på Bankplassen. Første ledd i oppklaringen av historien var derfor å intervjue noen av etatens nestorer.

Den tidligere statsarkivaren Egil Øvrebø ble kontaktet først. Han kjente til hendelsen, riktignok ikke ved selvsyn, for dette skjedde lenge før han ble ansatt i Riksarkivet. Men han husket at vaktmester Thirud hadde fortalt om denne. Vaktmesteren satt ofte i fyrkjelleren og underholdt de ansatte med gamle historier om arkivet, og dette hadde han selv opplevd. Øvrebø kunne fortelle at sjømannen skulle ha klatret opp en avløpsrenne og kommet inn gjennom et vindu. Og så hadde han blitt funnet sovende oppå et skap. Men Øvrebø var verken sikker på når dette hadde skjedd eller om sjømannen hadde vært beruset. Heller ikke om innbruddet hadde medført blodige spor. Men skulle man få bedre kunnskap, ja da var det best å snakke med Finn Olstad, som var ansatt i Riksarkivet før krigen, mente Øverbø.

Olstad kunne erindre at dette måtte ha skjedd i august 1939, for han fikk høre om saken da han kom hjem fra det nordiske arkivmøtet i København samme år. Videre kunne han fortelle at vinduet som sjømannen hadde kommet inn gjennom, var i tredje etasje i magasinbygget. Vinduet var normalt stengt, og han trodde at noen måtte ha latt det stå åpent. Sjømannen hadde vandret rundt i lokalene og sølt blod ulike steder, men mest utenpå pakker. Sporene forsvant etter hvert som man byttet ut gamle etiketter og utslitt omslagspapirer. Olstad var ikke sikker på om saken var anmeldt, men trodde at sjømannen i hvert fall ikke hadde blitt arrestert.

Riksarkivet på Bankplassen, magasintilbygget til høyre. Foto: Brinchmann, RA/EA-4060/D/L0009/0070

Etter å ha hørt om beretningene til Øvrebø og Olstad, kommenterte daværende direktør Knut Johannessen saken. Han hadde kommet til Riksarkivet i 1970-årene og kjente bygningen på Bankplassen godt. Hans første reaksjon var at vinduene i tredje etasje hadde nettingglass. Det må ha vært nærmest umulig for en person som klatret på utsiden av veggen å slå seg gjennom disse, mente han.

Hva sier arkivene? Etter at tidspunktet for hendelsen var snevret inn, var det på tide å lete etter opplysninger i arkivene, og først i Riksarkivets eget arkiv.

Det viste seg at Trætteberg omtalte saken nærmere i sin arbeidsrapport for august-september 1939. Der sto det at en del av ”skapsakene” hadde blitt griset til av en tyv natten til 8. august. Skapsakene var under ordning, og hadde ligget uinnpakket. Tyven hadde trampet rundt i materialet som ble spredt utover og kom i uorden. Og en hel pakke hadde forsvunnet.

Innbruddet er også behørig omtalt i Riksarkivets årsmelding for 1939/1940. Her skrev riksarkivar Asgaut Steinnes at sjømannen, etter å ha kommet inn i magasinbygget, hadde slått i stykker en del vinduer. Og så hadde han revet arkivsaker ut av hyllene og slengt dem rundt omkring. Men det var ikke blitt noen skade på selve arkivsakene. Politiet hadde blitt varslet og sjømannen satt i forvaring. Senere hadde han måtte betale for reparasjoner.

I Riksarkivets kopibok og blant innkomne saker finner man enda en side av fortellingen om innbruddet. Bankplassen er like ved Akershus festning, og en våken gardist på vaktrunde hadde skjønt at det var noe som ikke stemte. Han tilkalte politiet, som kom og arresterte sjømannen. Gardisten fikk takk for innsatsen. Fungerende riksarkivar Blom Svendsen sendte takkebrev til Garden allerede den 8. august. Derfra kom det svar to dager senere om at gardist Ulvik både hadde blitt meddelt riksarkivarens takk og at kommandanten på Akershus personlig hadde uttalt sin anerkjennelse.

 Den fulle sjømannen greide å klatre helt opp hit til tredje etasje. Riksarkivet har her nylig flyttet inn i nye lokaler på Bankplassen 3, og reoler skal settes opp. 3. etasje, fremste rom. Foto: Brinchmann, RA/EA-4060/C/L0001/0026.a

Politisk mynt på en full sjømann Hvordan gikk det så med sjømannen? Det kommer fram i arkivet etter Oslo politikammer. I dagboka er anmeldelsen ført den 8. august. Og av statistikkboka ser man at saken ble henlagt. Sjømannen var «ikke tilregnelig i gjerningsøyeblikket».

Innbruddet var tydeligvis en sak som både vakte oppsikt i Riksarkivet da den skjedde, og var et levende minne blant arkivets ansatte i lang tid. Intervjuene med Øvrebø og Olstad skjedde nesten 70 år etter selve hendelsen.

Minnene og opptegnelsene i arkivene ga mye informasjon, men etterlot seg også spørsmål. Slo tyven seg gjennom vinduet, eller var det en uforsiktig ansatt som hadde glemt å lukke det? Var arkivsakene pakket inn, eller lå de utpakket? Og hvordan kunne en beruset person klare å opptre som fasadeklatrer?

Det største spørsmålet er kanskje hvorfor riksarkivaren ga en så detaljert framstilling av saken i årsmeldingen. Den tiltenkte leseren var selvsagt Kirke- og undervisningsdepartementet. Svaret på spørsmålet kommer fram av plasseringen av fortellingen, nemlig i den delen av beretningen som angår Riksarkivets bygning. Arkivet hadde fra 1914 vært på Bankplassen. Der disponerte man den gamle bygningen til Norges bank, samt et tilbygg med magasiner. Alt fra innflytningen var bygget for lite, og riksarkivar etter riksarkivar hadde prøvd å få realisert planer om et nybygg. Byggesaken plaget Steinnes gjennom hele hans lange tid som riksarkivar. Han brukte derfor innbruddet som et argument for at bygningene man hadde, ikke var gode nok, og at departementet måtte gi klarsignal for nybygging. Samtidig var det nok viktig for Steinnes å presisere ovenfor departementet at man hadde vært heldig, kanskje heldigere enn fortjent, og at det ikke hadde skjedd noe alvorlig med arkivsakene.

Dessverre gjorde ikke fortellingen om sjømannens framferd i arkivene tilstrekkelig inntrykk i Kirke- og undervisningsdepartementet. Først i 1978 kunne Riksarkivet flytte inn i nye lokaler ved Sognsvann.

[dokumenteneforteller]

På ”harrytur” til Sverige i 1782

Nordmenns trang til å reise mot svenskegrensa for å gjøre en god handel har eksistert i hundrer av år. I våre dager handler vi bacon og snus i håp om å spare penger. På 1700-tallet betalte våre forfedre med fransk brennevin, tobakk og spansk salt og fikk svensk jern tilbake.

Fra midten av januar 1782 kom det lange rekker med sleder til Christiania. De hadde med seg store mengder svensk stangjern, et halvfabrikat som ble videreforedlet til ulike smijernsprodukter. Før måneden var omme, hadde omtrent 65 tonn kommet til byen, og mer  kom utover vinteren mens det ennå var sledeføre.

Ti forskjellige personer sto som importører i januar, to skilte seg ut. Den ene var madam Tullin, enke etter dikteren Christian Braunmann Tullin. Etter mannens død hadde hun overtatt driften av spikerfabrikken ved Fåbro ved Lysakerelva. Fem tonn stangjern skulle til spikerfabrikken. Madam Tullin hadde fått kongelig privilegium på at hun kunne importere inntil 100 skippund, nesten 16 tonn, tollfritt hvert år. Men selv dette var beskjedent i forhold til hva firmaet «Fru Anker og Sønner» tok inn tollfritt for bruk ved Moss jernverk. Omtrent 34 tonn kom i januar, og ytterligere 76 tonn i februar, mars og april.

Utsnitt av kart fra 1772 som viser veien til Sverige ved Magnor. Riksarkivets kart- og tegningssamling, KHB, m5-1. Tegner: Andreas Nicolai Heber.

Det gikk også sleder den andre veien, selvsagt med annen slags last. Både stangjernimportørene og flere andre kjøpmenn sendte varer til grensestrøkene mot Sverige. I tollregnskapene er det gjort rede for at ferden gikk til grensegårder i Aurskog, Høland og Vinger, at svensker var mottakere og tok varene inn i Sverige. Presiseringen av dette hadde nok noe med tollreglene å gjøre.

Varene som gikk på sledeføre mot Sverige, var på siste etappe av en lang reise. De hadde ofte ligget en stund i opplag i Christiania.

”Hukkerten” Maria I april 1782 kom skipper Ambrosius Hansen til byen med «hukkerten» Maria. Han kom fra Bordeaux med varer til mange kjøpmenn. Justisråd Hagerup skulle ha svisker, mandler, valnøtter, aprikoser og florentinsk olje. Slike varer skulle også madam Rhode ha, men hun fikk i tillegg også pomeranser, plommer, paprika, oliven, kastanjer og «velluktende vann». Forhåpentligvis var madam Rhode mer heldig med kastanjene enn Nils Nilsen, han fikk et lass som var «ganske bedervet».

En stor del av lasten var flytende varer. Conrad Hansen fikk 9 ¼ anker med champagne og burgundvin. Et anker er ca. 39 liter. Men mesteparten av drikkevarene ble ikke spesifisert nærmere enn at det dreide seg om fransk vin eller fransk brennevin. Kjøpmann Christen Harridslef fikk 782 viertler med fransk brennevin som han tok med seg hjem til Fredrikshald. Flere Christianiakjøpmenn fikk mindre partier som ble lagt i vareopplag. En viertel er nesten åtte liter. 

Opplagte fordeler Vareopplag var en ordning som gjorde det mulig å ta inn enkelte typer varer uten å betale toll ved ankomsten. I Christiania 1782 gjaldt ordningen for fransk vin, brennevin og vinedikk, fransk og spansk salt, samt tobakksblader. Dessuten fantes det en egen opplagsordning for svensk stangjern. Varene skulle oppbevares under tollerens oppsikt.

I arkivet etter Generaltollkammeret finnes det flere tegninger av tollbygninger. Her en fasadetegning av tollboden i Christiania 1783. Riksarkivets kart- og tegningssamling, GTK 75. 

Det er opplagt at det var en fordel å handle på denne måten. De som skulle importere varer fikk utsettelse på betaling av toll. Det var ikke nødvendig å betale før varene ble hentet ut fra lageret. Opplaget ga størst fordeler for de som reeksporterte varer. De behøvde ikke å betale toll i det hele tatt. Denne tollfriheten for reeksport gjorde det mulig å kombinere ”englandshandel” med ”svenskehandel”.

De kjøpmennene som benyttet ordningen med vareopplag, fikk egne kontoer i tollbøkene hvor det ble ført opplysninger om når varer kom til opplaget og når de ble fortollet eller reeksportert. I Christiania 1782 hadde 39 personer eller firmaer ordinær opplagskonto, og 16 hadde stangjernskonto.

Kjøpmann Scavenius En av dem som fikk varer med Maria, var kjøpmannen Claus Nicolai Scavenius. Han kunne legge 60 oksehoder og ca. 24 viertel fransk vin, 46 oksehoder og 12,5 viertel fransk brennevin og noe vineddik i opplaget. I løpet av året fikk han varer direkte fra utlandet med flere forskjellige skip. Men han kjøpte også opplagsvarer fra andre som drev med opplagshandel, blant annet hans mor madame Scavenius.

En måneds tid senere ble en del av beholdningen lastet inn på Laurentius, som skulle til England. Skipperen, Ole Larsen, hadde også med vin og brennevin fra tre andre kjøpmenn med opplagskonto.

Riktignok sendte Claus Nicolai Scavenius tre partier med vin og brennevin til England i 1782. Men dette utgjorde bare en del av handelen hans. En del vin og brennevin ble solgt til handelskompanjonger. Noe ble sendt med båt til Strømstad og en del til Bergen. En del drikkevarer fortollet han inn selv. Det samme gjaldt også tobakksblader importert fra Amsterdam og spansk salt fra St. Übes. Dette var nok varer som han skulle selge på kramboden sin. Nesten 20 varepartier sendte han over land til grensestrøkene og svenske mottakere. Svenskene ønsket seg stort sett brennevin og salt, men Anders Elstrøm ved Magnor og ett par andre tok også tobakksblad.

I opplagskontoen til Claus Nicolai Scavenius finner vi svensker på rekke og rad. Generaltollkammeret, Tollregnskaper, Christiania inngående tollbok 1782. 

Englandshandelen Scavenius drev ikke bare svenskehandel, han deltok også i englandshandelen. Det var riktignok ved en enkelt anledning at han gjorde dette i 1782. I mars fikk han tilsendt 20 skippund 11 lispund, drøye tre tonn stangjern fra Sverige, og i juli ytterligere noe hundre kilo. Alt sammen ble utskipet til England i begynnelsen av august. Ett skippund var omtrent 159 kilo.

Claus Nicolai Scavenius var blant de kjøpmennene som drev en allsidig handel med opplagsvarer. Andre spesialiserte seg i mye større grad, slik som Jens Schultz. Han nøyde seg med fransk vin og brennevin, og nesten alt han tok inn ble reeksportert til England. Schultz hadde også egen stangjernkonto. Også dette stangjernet gikk til England.

For Christiania-kjøpmenn kunne den kombinerte Sverige-England-handelen være viktig. For svenskene var dette en detalj. Svensk eksport besto i hovedsak av trelastvarer og metaller og mineraler. Stangjern var den desidert viktigste varen. I 1780-årene eksporterte de omtrent 300 000 skippund i året. Det aller meste av eksporten gikk fra Stockholm, Göteborg og Gävle. Det viktigste markedet var England. Svenske skip som dro til England med stangjern fortsatte gjerne seilasen sydover til Frankrike, Portugal eller Middelhavet og tok med salt tilbake til Sverige. Scavenius, Schultz og andre norske kjøpmenn snek seg med andre ord inn i et godt etablert handelsmønster. Dette utgjorde bare en liten promille av den totale svenske stangjernseksporten. Men dette var hovedelementet i Christiania-kjøpmennenes svenskehandel.

[dokumenteneforteller]

«Norske lensrekneskapsbøker» er nå tilgjengelig på nett

Er du heldig, kan du nå ganske lett finne ut hvem som bodde på gården din på midten av 1500-tallet. Riksarkivet har laget et søkbart register til serien med trykte lensregnskap (NLR) hvor du kan søke både på person- og gårdsnavn, samt på kommune.

Dette kartet fra 1757 viser blant annet Sogn, Gaustad, Blindern, Frogner, Tøyen og en rekke andre kjente gårdsnavn i Christiania. Kilde: Riksarkivets kart- og tegningssamling, G. kond. 387.

Som eksempel på hvordan det kan brukes, har vi testet om vi kunne finne ut hvem som bodde på gården Sogn, der Riksarkivet er bygget. Ved å skrive inn Sogn under «Sted» i det søkbare registeret, kom det opp en liste med 51 personer som bodde på forskjellige Sogn-gårder. Vi vet at vår gård den gangen lå i Aker og kunne konstatere at det var i alt syv brukere som var nevnt under Sogn i Aker. Vi valgte å følge Anulv, trykket på navnet hans og kom videre til en side med litt flere opplysninger og henvisning til innførselen i de trykte bøkene. Ved å trykke på lenken nederst til høyre kom vi så rett inn på den skannete siden av de trykte lensregnskapene hvor vi kan lese at «Anulff Sogenn» i 1557-58 betalte både smør, album (en myntenhet) og mel i skatt. Der fant vi også navnene på bønder fra andre gårder i nærheten, som Frøn, Blindern, Ullevål, Bjølsen, Vøyen og Lindern.

"Vllewoll" er Ullevål

Som det fremgår er dette en bokstavtro avskrift av de originale regnskapene, og den kan nok umiddelbart virke nokså uforståelig, men med god vilje og litt trening skjønner man stort sett hva innførslene betyr. At «Vllewoll» er Ullevål er kanskje forståelig, men det er nok verre med at «quitthett» skal bety kvittert. Hvor mye de betalte i skatt er angitt med romertall i små bokstaver, og forrest i hvert bind er det heldigvis en liste over forkortelser. Som trøst kan vi fortelle at denne trykte avskriften i hvert fall er mer forståelig enn de originale regnskapene med gotisk håndskrift som også ligger ute på Digitalarkivet.

Fra denne oversiktssiden går det an å bla i de syv bindene med trykte lensregnskap. Bind 5 inneholder blant annet utgiftsregnskapet for Bergenhus len i 1566-67, og på side 19 kan vi for eksempel lese at det var betalt én daler til tre kvinnfolk som pakket fire lester smør som ble sendt til Danmark.

Bøtelagt for å forbanne Guds vær

På samme oversiktsside er det også lenket til sakregisteret. Vi slo opp for å se hva vi ville finne under oppslagsordet «kniv» og fant ut at det var nevnt en rekke ganger. Vi valgte nærmere spesifisert «tollekniv» som skulle være nevnt i bind 1, side 54. Der var det en fortegnelse over inntektene av bøter, og nest øverst på siden fant vi at sagmester Torgeir Hon i Eiker måtte betale fem daler for å ha stukket en annen med tollekniv! Ordet «banning» vekket også interessen, og på side 228 i bind 5 kan vi se at Peder Edissen i Finnmark ble bøtelagt fordi han «bandede gudz wedher» – det vil si forbannet Guds vær – og det skulle man ikke gjøre den gang! I dette sakregisteret går det altså an å lete opp spennende og uventede ord som pirrer nysgjerrigheten.

Utgiftsregnskap på Bergen kongsgård vinteren 1518-1519, side 51. Tegning av en mannsperson med lue. Kilde: Rekneskapar og jordebøker eldre enn 1570. eske 6, legg 1.

"Garlich" solgte fisk i Bergen

Regnskapene inneholder også lister over tollinntekter med opplysninger om vareslag og navn på fremmede skippere og havner. I regnskapet over skipsskatten for Trondheim len finner vi for eksempel at en skipper med det merkverdige navn Garlich van der Lugtt solgte fisk i Bergen. Slike opplysninger kan du finne både gjennom sakregisteret, via innholdsfortegnelsen for det enkelte bind samt i personnavnregisteret. Selve personnavnregisteret er ført i et excel-regneark som det er lenket til under «Register» i høyremargen på vår temaside om lensregnskap. Der er navnene ført i normalisert form, men det er også en kolonne hvor de er skrevet med original skrivemåte. Du finner også kolonner med farsnavn, slektsnavn, tilnavn, stedsnavn, kommune, yrke, etnisitet samt opprinnelsessted, og i dette regnearket kan du selv sortere på de kategoriene du er interessert i.

Vil du vite mer om de gamle regnskapene kan du lese disse temasidene om regnskap hvor du også vil finne lenker med ytterligere informasjon.

[dokumenteneforteller]

Å være med på notene

Formidling og fremføring av norsk klassisk musikk forutsetter at komponistenes verker er tilgjengelig i form av et tilfredsstillende notemateriale. Det er ofte ikke tilfelle. Dagens norske musikere ser det som utfordrende å programsette bredden av norsk musikk, da tilstanden til svært mange håndskrevne verk er er i dårlig forfatning og vanskelig å få tak i. Notearkivet etter komponisten Marius Moaritz Ulfrstad er et eksempel på dette - men det gjøres noe med i disse dager!

Den glemte komponisten Komponisten Marius Moaritz Ulfrstad ble født på Ellingsøya i Ålesund i 1890, og var en av de betydeligste unge norske komponister i mellomkrigstiden. Ulfrstads verker ble mottatt med begeistring og strålende kritiker i sin samtid. En stor del av produksjonen hans er bare oppbevart i manuskript. I Norge er det svært få som kjenner til Ulfrstad og hvilken suksess og posisjon han hadde i mellomkrigstiden. Det er derfor satt i gang et prosjekt i regi av Ålesund symfoniorkester - Ulfrstadprosjektet - for å bidra til å utbre Ulfstads orkestermusikk, og gjennomgå og fremstille nytt notemateriale.

Noter på lesesalen De siste ukene har Lars-Thomas Holm, kunstnerisk leder i Ålesund Symfoniorkester og PhD-Stipendiat i Musikkarvprosjektet ved Norges Musikkhøgskole arbeidet med privatarkivet etter Marius Moaritz Ulfrstad, som oppbevares i Riksarkivet. Det har vært et nitidig bibliografisk og kildekritisk arbeid som har hatt som mål å samle inn, identifisere og beskrive, katalogisere, analysere og sammenligne kilder som er relevante for de nye noteutgavene som skal framstilles. Musikkedisjon er et krevende og sammensatt fagfelt, da det både er et håndverk og en vitenskap. Det kreves kompetanse i mange disipliner, deriblant musikkhistorie, satslære, harmonilære, partiturkunnskap, notasjon og notetrykk, kildekritikk osv. Editering er ikke et rent teknisk arbeide, da det ikke bare består av transkripsjon av kildene, men det krever også en fortolkende og kreativ innsats.

Lars-Thomas Holm, kunstnerisk leder i Ålesund Symfoniorkester, foran et hav av noter på lesesalen i Riksarkivet.

Nye noteutgaver - I arbeidet frem mot å lage nye noteutgaver vil studiene av kildene gi et dypere innblikk i verkene og komponisten, og omstendighetene rundt det, forklarer Holm. - Arbeidet med enkeltverk gir gradvis innsikt i å forstå en komponist og hans produksjon på flere felt. Det fremadskridende arbeidet avdekker komponistens prinsipper for kompositoriske og notasjonsmessige valg, hans måte å skrive og tenke på, hvor dette også er en forutsetning for å foreta legitime edisjonsvalg.

Ålesund symfoniorkester tar sikte på å fremføre ett verk av Marius Moaritz Ulfrstad i året, og deretter være med på å bidra til å ivareta arven og historien rundt en av Sunnmøres og Norges viktigste komponister fra mellomkrigstiden. Deler av privatarkivet skal etterhvert digitaliseres i samarbeid med Nasjonabiblioteket. 

En smakebit av Ulfrstads musikk; Sunnmørshavet.

[dokumenteneforteller]

De reiste til Karibien

Vinteren var en rolig tid på havna i Fredrikstad i 1780-årene. Men et par uker før jul i 1782 skjedde noe helt spesielt som brøt denne stillheten.

Fredrikstad var en festningsby. Mye av det som ble skapt av liv og røre, skjedde på grunn av festningen og garnisonen. Plasseringen ved Glommas utløp, gjorde den også til en livlig handels- og sjøfartsby. Men dette var sesongbetont.

I løpet av året 1782 seilte om lag 100 skip ut fra Fredrikstad. Byen var ikke blant de store utskipningshavnene som Bergen og Christiania, men byen kunne skilte med en isfri havn.

Ser vi på bestemmelsesstedene for de skipene som forlot Fredrikstad, seilte bare noen få skip til andre steder i Norge. Innenlandstrafikken til og fra Fredrikstad var med andre ord begrenset. Noen omfattende persontrafikk, utover at en og annen slengte seg med en lasteskute, var ikke å snakke om på denne tiden. Trafikk mot utenlandske destinasjoner var det langt flere av. Mer enn 30 av de 100 skipene som seilte fra Fredrikstad i 1782 gikk til Danmark, særlig til København. Dessuten gikk det noen få skip til hertugdømmene og til Hamburg. Flest skulle til de britiske øyer. Det dreide seg om mer enn 40 skip. 13 seilte til Frankrike.

Viktigste utførselsvare var trelast av ulike slag. I følge tabellene i tollboka, bestod 99 % av verdien av de varene som gikk til de britiske øyene og Frankrike av bjelker, bord, planker og andre trevarer.

Ved hjelp av toll-lister kan vi studere skipstrafikken til og fra norske havner. Vi kan også se hva disse skipene hadde med seg. Generaltollkammeret, tollregnskap, Fredrikstad, utgående tollbok 1782.

Til Grenada med Bordeux
 Den 12. desember 1782 inntraff noe helt nytt som brøt med dette destinasjonsmønsteret. Tre skip som tilhørte handelsselskapet Fru Anker og sønner i Christiania forlot havna. Alle tre skulle til Grenada i Vestindia. Det var ”snowen” Tordenskiold, briggen Jess Anker og ”skipet” Peter Holter. De to sistnevnte var oppkalt etter henholdsvis en av fruens sønner og en forretningsforbindelse som hadde interesser i ekspedisjonen.

Jess Anker og Peter Holter må ha vært bygget for denne ekspedisjonen. De hadde fått sine målebrev i henholdsvis juni og oktober 1782. Tordenskiold var imidlertid eldre. Den var målt i Arendal i april 1765, og da kalt Justitia. Kanskje har navnebyttet til det patriotiske navnet skjedd i forbindelse med ekspedisjonen?

Skipene var fullastet med mange slags varer som ble fraktet på vegne av flere kjøpmenn. Kaptein Olaus Herstad på Tordenskiold fraktet varer både for kjøpmenn i Fredrikstad og Christiania. Kjøpmann Nicolai Fabritius sendt eksempelvis ut skjorter, trøyer og bukser og 54 fruentimmertrøyer. I lasterommet var det også noe lokal trelast og en del tjære og jern fra Moss jernverk.

Skipet “Tordenskiold”, eid av “Fru Anker og Sønner” i Christiania, er klar til reisen til Grenada. Utsnitt av tollboka 1782. 

Skipet inneholdt også varer som man kanskje ikke skulle vente å finne blant eksportvarene fra en norsk havn. Seigneur Schioldborg var Fru Anker og sønners representant i Fredrikstad.  Han hadde fått lastet inn hvetemel som var importert fra Königsberg i Baltikum via Cristiania, og 130 tønner salt kjøtt fra Irland importert via Langesund. Han og andre kjøpmenn sendte av gårde også store partier med fransk vin og brennevin som hadde blitt innført fra Bordeaux. Jørgen Pløen sendte på sin side et bredt spekter av tøyer som han hadde fått fra London.

Noe annet som også er overraskende, var at skipet hadde med en tung bulkvare som murstein, hele 6 000 stykker. Også de to andre skipene, Peter Holter og Jess Anker, hadde tilsvarende last.


Ekspedisjonen til Grenada var som sagt et samarbeidsprosjekt mellom flere handelsmenn. Men ledende var Anker-familien, de var skipsredere og hadde også egne varer med i lasten. Familien eide dessuten Moss jernverk, og mursteinene kom trolig fra teglverket ved en av deres andre eiendommer, Borregård ved Sarpsborg.

Med Anne Maria til St. Thomas
 Men det var enda ett skip til som la ut på den lange reisen til Vestindia samme måned. Det var briggen Anne Maria. I følge tollregnskapene var skipet utgammelt, og det var en god del mindre enn skipene i konvoien som hadde dratt ett par uker tidligere. Det var eid av en av byens fremste kjøpmenn, Peter Bull, og han alene sto som eksportør.

Anne Maria dro av sted 30. desember og målet var den danske kolonien St. Thomas. Vareutvalget var bredt: svensk spiker, jernvarer fra Moss, franske drikkevarer, trelast og murstein. En del av det franske brennevinet skulle bare være med på en del av reisen. Det skulle lastes av på Madeira.

Charlotte Amalie på St. Thomas, var hovedstad i Dansk Vestindia 1671-1754 og 1871-1917, og i dag administrasjonsby på De amerikanske jomfruøyene. Som det fremgår av bildet, har byen en flott havn der det var en livlig, internasjonal skipstrafikk ikke minst under krigsperiodene der Danmark-Norge var nøytrale. Foto: Fredrik Larsen-Lund.

Kom de hjem igjen og med hva?
 Konfliktene mellom Frankrike og England i forbindelse med den amerikanske uavhengighetskrigen gjorde det lukrativt for en nøytral part som Danmark-Norge å drive handel i fjernere markeder. Dette forklarer både at båtene la ut på en så lang reise og også den noe spesielle lasten, som for eksempel importert vin fra Frankrike og kjøtt fra Irland.

Hvordan gikk det med skipene? Finnes det spor etter dem i tollbøkene i tiden etter avgangen fra Fredrikstad?

Skipper Olaus Haasted og Tordenskiold finner vi ikke igjen før 15. mai 1784. Da kom skipet til Christiania fra Amsterdam. I lasten var det varer som Haasted hadde med for egen regning samt varer for 19 andre personer, de fleste kjøpmenn fra Christiania. Blant det han selv tok inn, var 136 oster, en del risengryn og et tre som skulle plantes. Han hadde også med seg én pipefustasje Madeira som var bestilt av kjøpmann Jess Anker. Til Fru Anker og sønner, var det 25 viertel rhinskvin. Krigskommisær Peder Holter skulle på sin side ha sju pakker med frukttrær. En pipefustasje var omtrent 465 liter, og en viertel nesten 8 liter.

Brigg var et tomastet skip som engelske skipsbyggere begynte å bygge på 1700-tallet. De ble etter hvert meget populære i Norge. Skutene egnet seg godt som lasteskip, men var ikke særlig raske. Skipets størrelse gjorde det mulig for mindre, lokale investorer å finansiere byggingen av dem. Briggen “Jess Anker” kan ha sett slik ut med to master og rær på begge sider. Illustrasjon hentet fra “Salmonsens konversationsleksikon”.

Jacob Fuglesang var skipper på Jess Anker. Han hadde gjort unna ekspedisjonen på kortere tid enn skipper Haasted. Fuglesang kom til Christiania 15. september 1783 fra St. Thomas. Lasten besto av tre oksehoder madeiravin og ett oksehode og 72 viertel rom. Ett oksehode var ca 230 liter. For et stort skip som Jess Anker var dette en liten last.

Da de dro fra Fredrikstad var William Dodd skipper på Peter Holter. Skipet ser vi senere ikke spor av i tollregnskapene. Men i juni 1784 er Dodd i Christiania, og da med et skip kalt Fire Brødre.

Illustrasjon øverst: Situasjonskart over Fredrikstadområdet fra 1700-tallet. Til venstre på kartet ser vi Gamlebyen. Gresvigfloa til høyre på kartet, ble ofte brukt som ankringsplass for skipene som kom til Fredrikstad. Riksarkivets kart- og tegningssamling, FF10. 

[dokumenteneforteller]

Den røde hånd

”Som alle vet kjemper den norske presse for tiden med store økonomiske vanskeligheter. Annonsemengden synker fra år til år og dermed avisenes inntekter. Dette skyldes naturligvis delvis den almindelige depresjon som gjør at forretningsfolk er nødt til å innskrenke sitt reklamebudgett. Men dessverre er årsaken også for en ikke uvesentlig del å finne hos pressen selv, idet den overhåndtagende tekstreklame gjør at annonsørene i stor utstrekning finner å kunne spare sine penger. Hvis den norske presse vil se en bedring i sin økonomi må det bli slutt på tekstreklamen.”

I 1933 opprettet Oslo-avisenes felles tilsynsutvalg og Oslo Redaktørforening et eget tekstreklameutvalg. Dette utvalget hadde en kontrollør som gikk gjennom avisene og merket artikler som brøt med bestemmelsene i Tekstreklameplakaten med et eget stempel, ”Den røde hånd”. De merkede artiklene ble sendt redaktør og forretningsfører i de aktuelle avisene til orientering. En opptelling etter tre års drift viste at stempelet var brukt 258 ganger i 1933, 158 ganger i 1934 og 132 ganger i 1935 (Erichsen 1960:189). Avisforsker Sigurd Høst har uttalt at ”mens ”røde hånd”-systemet kan sammenlignes med politiets utdeling av fartsbøter, minner behandlingen i Pressens faglige utvalg (PFU) mer om ankesaker til Høyesterett”. Saksbehandlingen var rask, enkel og effektiv.

Arkivet etter Tekstreklameutvalget finnes i Riksarkivet, sammen med rundt 85 andre pressearkiver fordelt på 300 hyllemeter. Pressens sentrale organisasjoner som Norsk Presseforbund, Norske Avisers Landsforbund, Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag m.fl. er representert, sammen med materiale fra en rekke avisbedrifter og personer. Størsteparten av Riksarkivets bestand av pressearkiver er blitt avlevert fra den nå nedlagte stiftelsen Norsk Pressemuseum, senere Norsk Pressehistorisk Arkiv. I dag heter foreningen Norsk Mediehistorisk Forening, og jobber for at arkiver etter mediebedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner blir bevart og gjort tilgjengelig for ettertiden i egnet arkivinstitusjon eller av pressen selv. Som et ledd i dette arbeidet utgir foreningen i samarbeid med Privatarkivseksjonen i Riksarkivet våren 2016 en veiledning i arbeidet med bevaring av pressens arkiver. Arkivene fra mediebedriftene og pressens organisasjoner er viktige for historieforskning og forskning i vid forstand. Norske mediebedrifter og organisasjoner har gjennomgått en betydelig omstrukturering i de siste årene. Følgen av konkurser og nedleggelser, salg og fusjoner / fisjoner kan bli at viktig samfunnsdokumentasjon går tapt. Det er en stor utfordring å forhindre at dette skjer.

Alle pressearkivene, med noen få unntak, er ordnet og katalogisert og tilgjengelig for bruk på Riksarkivets lesesal.

Kilder: 

Arkivet etter Tekstreklameutvalget, P-854, Riksarkivet.

Sigurd Høst: Journalistikk i gratisaviser. En sammenlignende analyse, IJ-rapport 3/2000, Institutt for Journalistikk.  

Erichsen, Rolv Werner (1960): For ytringsfrihet under ansvar. Norsk Presseforbund 1910 – 1935 – 1960. JW. Eides bok­trykkeri, Bergen.

Bilde nr. tre: Tilsynsutvalgets brev til pressen med anmodning om å ikke omtale åpningen av en ny butikk: ”Det meldes oss at pressen skal være innbudt av hr. Ivar E Tandberg som i morgen åpner en forretning i finere undertøi. Efter at undertøiet er besett skal det visnok være lunch på Grand. Utvalget er av den mening at redaksjonell omtale av denne forretning vil være egnet til å ersatte annonser.” To dager senere har omtale av nevnte butikkåpning fått ”Den røde hånd”-stempelet.

Sitat innledning: Uttalelse av Norsk Presseforbund/Oslo-avisenes Forening/Oslo Redaktørforening/ Norsk Bladeierforening, 6. mars 1933 (Tekstreklameutvalget, Korrespondanse 1923-1936, Da- 001).

[dokumenteneforteller]

Forskning på 1-2-3: Hans Morten Synstnes

Hans Morten Synstnes har forsket i arkivene etter Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Mandag 25. april holder han foredrag i Forskning på 1-2-3 under temaet Rikets sikkerhet og hemmelighold 1945-2002.

Fagbakrunn? Jeg har hovedfag i historie fra Universitetet i Oslo fra 1996 og har i mange år arbeidet i Forsvaret og i Nasjonal sikkerhetsmyndighet med strategiske analyser. Var tilknyttet Institutt for forsvarsstudier mens jeg skrev min PhD. Jobber i dag med strategiutvikling ved Norsk Romsenter. 

Hva skal du snakke om i Forskning på 1-2-3? Jeg skal presentere noen hovedpunkter fra min PhD-avhandling Den innerste sirkel: Den militære sikkerhetstjenestens historie 1945-2002. Jeg vil ha spesielt fokus på hvordan det norske hemmeligholdet utviklet seg etter krigen; hvilke drivkrefter og hvilke motkrefter fantes? Fra rundt 1970 ble hemmeligholdets omfang i stigende grad utfordret. Hvem utfordret hemmeligholdet? Hvilke argumenter ble benyttet for å redusere hemmeligholdets omfang? Hvilke metoder ble tatt i bruk for å utfordre den norske hemmeligholdskulturen?

Hva inspirerte deg til å skrive om temaet? Temaet er spennende og forskningsmessig lite dekket både nasjonalt og internasjonalt.

Hvilken betydning har arkivene hatt for ditt arbeid? Avhandlingen er i stor utstrekning basert på bruk av arkivmateriale. Først og fremst er den basert på arkivet til Nasjonal sikkerhetsmyndighet som frem til nå har vært tilnærmet urørt av forskerhender. Mye av materialet er fremdeles gradert.

Hva var der største utfordringene underveis i arbeidet? Den største utfordringen var den lange perioden avhandlingen dekket. Å skrive en institusjonshistorie fra en periode på over 60 år var en utfordring.

Hva kan vi lære av denne forskningen? Det vil alltid være strid om hvor hemmeligholdets grensesteiner bør stå.

Foredraget med Hans Morten Synstnes kan du høre i Wergelandsalen i Riksarkivbygningen, mandag 25. april kl. 14-15. Gratis adgang og åpent for alle!

[dokumenteneforteller]

Historier fra dansketiden

I mer enn 400 år var Norge forent med Danmark. Unionen ble styrt fra København der kongen satt. Men kongen hadde også behov for å ha sine folk på plass i Norge. Hvilke arkiver har disse etterlatt seg?

Hva Håkon 6. Magnusson må ha tenkt om Norges fremtid rett før han trakk sitt siste sukk i 1380, kan vi bare spekulere på. Men det var klare tegn på at det gammelnorske kongedømmets dager var talte.

Håkon hustru Margrete var datter av danskekongen Valdemar Atterdag. Fem år i forveien – i oktober 1375 – døde Valdemar, og Håkon og Margretes eneste sønn Olav, arvet den danske tronen. Men en femåring var lite egnet til å styre, og ved Håkons død hadde han ikke rukket å bli stor nok til å være konge annet enn i navnet. I realiteten var det hans mor, Margrete, som styrte både Danmark og Norge fra 1380.

Olav døde bare 16 år gammel og rakk aldri å utføre sin kongsgjerning. For ettertiden har han likevel blitt stående som den første kongen i union mellom Danmark og Norge, en union som skulle vare helt fram til 1814.

Styringen av Norge Lenge ble styringen av unionen ivaretatt av kongene og deres styringsverk i Danmark. Norge hadde riktig nok et eget riksråd som besto helt fram til reformasjonen i 1537, men dette var først og fremst et politisk organ. Bare i enkelte situasjoner utøvde rådet også en viss sentralstyring.

En sentral person i riksstyret før unionen var kansleren. Han var både medlem av riksrådet, og hadde viktige administrative oppgaver som leder av kongemaktens kanselli. Han hadde også oppgaver innen rettspleien. Dette embetet besto helt fram til slutten av 1600-tallet, men med sterkt redusert kompetanse.

Hannibal Sehested (1609-1666) var dansk statsmann og stattholder i Norge fra 1642-1651. Fra J P Trap : Berømte danske mænd og kvinder. Originalt opplastet til dansk wikipedia.

Det sterkeste uttrykket for kongens ønske om å regjere gjennom en stedfortreder i Norge kom med opprettelsen av stattholderembetet i 1572. Dennes viktigste oppgave var å representere riksstyret overfor allmennheten og konsolidere det rådende regimet. Stattholderen skulle følge opp lokal misnøye i form av supplikker til København og føre tilsyn med forvaltningen, krongodset, skatteutligningen og domstolene. I visse perioder var stattholderen også kommanderende general. Stattholderen hadde sete og oppbevarte sine arkiver på Akershus festning. 

Stattholderne var bare en enkeltperson. Men det ble også opprettet egne fullstendige styringsorganer i Norge. Det viktigste var Overbergamtet på Kongsberg med to underliggende bergamt og mange spesialembeter. Det var naturlig å legge en særskilt administrasjon av bergvesenet til Norge.

På 1600-tallet ble det opprettet en egen norsk hær. Dette var en stor oppgave å forvalte. Det viste seg å være behov for en egen ledelse av den norske hæren. Som nevnt var stattholderen i perioder også kommanderende general, men på 1700-tallet kom det en selvstendig stilling som kommanderende general.

Styrernes arkiver i Norge I tilknytning til disse viktige styringsorganene oppsto det også store arkiver. Det spesielle med disse arkivene er at de ikke bare inneholder arkivene etter deres egen virksomhet. De ble også arkivdepot som oppbevarte arkivmateriale etter andre embeter og embetsmenn.

Stattholderarkivet på Akershus ble i 1817 utgangspunktet for det norske riksarkivet. Det militære arkiv, som også lå på Akershus, ble innlemmet i Riksarkivet i 1822. Arkivene fra Bergarkivet på Kongsberg ble på 1800- og 1900-tallet overført til Riksarkivet.

Vi skal i det følgende gi eksempler på dokumenter fra de store arkivdepotene. Men først skal vi ta en liten omvei via et dokument som illustrerer både det middelalderske kongehusarkivet og som viser hvor utrolig arkivenes og dokumentenes gang kan være.

Et dokuments på reise I 1317 stadfestet byrådet i Greifswald i Nord-Tyskland en freds og handelsavtale som byen hadde inngått med kong Håkon 6. av Norge på Båhus slott. 

Freds og handelsavtale som byen Greiswald hadde inngått med kong Håkon 6. av Norge. Riksarkivets diplomsamling RA/EA-5965/F13/F13a/L0001/0001. NRA dipl. München perg. nr. 1. 1370 sept. 30. 

Brevet må sammen med andre norske statsdokumenter ha blitt oppbevart på Akershus. Det finnes en arkivfortegnelse fra 1494 over brev som vedkommer kronen. Dette er trolig et av brevene som er registrert i fortegnelsen, og er i så tilfelle kanskje det eneste av brevene på lista som fremdeles eksisterer. Men brevet må så ha kommet til Trondheim, for det er med i den samlingen av dokumenter som erkebiskop Olav Engelbrektsson tok med seg da han flyktet fra Norge til «Nederlandene» våren i 1537. Dette materialet kom så i grevene av Pfalz, og landet i det bayerske riksarkivet i München. Der ble arkivet oppdaget av professor Gregers Fougner Lundh. Arkivet ble sendt til Norge i 1830. Det ble først oppbevart i Universitetsbiblioteket, men kom så til Riksarkivet i 1847.

Stattholderarkivet Stattholderarkivet er unikt. Her finner vi originale kongebrev helt tilbake fra 1500-tallet. Et av de eldste er en forordning fra 1584 om “tatere”.

Kongelig forordning om tatere, underskrevet av Fredrik 2. Stattholderembetet 1572-1771 RA/EA-2870/Eb/L0001. Ikke innbundne kongebrev 1584 - 1617. 

Frederik 2. hadde hørt om problemene med tatere som kom til Norge i hundretall. Problemene var mange, kan vi lese i dokumentet. Det var stor forargelse både om trolldom, spøkeri og annen villfarelse. Det meldtes også om problemer med tyveri og trøgleri (tigging). Taterne skulle derfor utvises av landet. Kom de tilbake, skulle de settes et års tid i arrest -  i jern - og brukes til arbeid og trelldom. Og hvis noen hjalp dem med hus eller herberge, skulle også disse straffes.

På 1500-tallet hadde ordet “tater” en annen betydning enn i dag. Dette var antageligvis ikke samme folkegruppe som det som i moderne tid har blitt kalt tatere.

Å heve en forlovelse var ikke enkelt på slutten av 1600-tallet. Det var bare den geistlige konstitorialretten som hadde den myndigheten. Stattholderembetet 1572-1771 RA/EA-2870/Ae/L0012. Supplikasjons- og resolusjonsprotokoll 21.08.1700 - 31.12.1700. 

I arkivet etter stattholderen på Akershus, finner vi også historien om Ragnhild Olufsdatter Lund og Guttorm Siversen Sven fra Skjåk. De var blitt forlovet allerede rundt 1690, og Ragnhild hadde nok sine drømmer om å stå brud i Lom kirke. Men like etter at forlovelsen var inngått, hadde Guttorm blitt tatt for tyveri og hadde rømt fra bygda. Ragnhild satt hjemme og ventet i åtte år. Da Guttorm kom tilbake fortalte han Ragnhild at han aktet å reise ut igjen, og at han ikke ville ha noe mer med henne å gjøre. Hun var fri til å gifte seg med en annen. Dette tok de hverandre i hånden på, i to vitners nærvær, og dette ble så ført inn i sorenskriverens tingbok, som et såkalt tingsvitne.

Men forlovelser var rettslig bindende på den tiden, og dette var ikke nok til at forlovelsen kunne bli hevet. Faren til Ragnhild skrev derfor til den høyeste myndigheten i landet, visestattholder Fredrik von Gabel på Akershus. Oluf fortalte datterens historie og pekte på at lovens paragrafer åpnet for at forlovelser kunne heves i slike tilfeller. Det var viktig for faren at datteren var fri til å gifte seg igjen, da ville hun være sikret underhold i fremtiden.

Og hva svarer så visestattholderen? I margen i protokollen er det ført inn at Ragnhild må stevne Guttorm for den geistlige konstitorialretten i Christiania. Det var bare de som hadde myndighet til å heve en forlovelse.

Bergverksarkivet Sølvverket på Kongsberg var en stor virksomhet med mange arbeidere. Ved verket ble det anlagt et eget sykehus.

Utsnitt av kart over sølvverkets sager fra 1783. Kartet har også en liten tegning av byen, hvor man tydelig ser kirken. Riksarkivets kart- og tegningssamling RA/EA-5930/T/T047/T047b/T047b08/0063. KS II A VIII 60

En som hadde behov for behandling var Christine Hansdatter. I desember 1804 skrev hun til Overbergamtet og fortalte at hun hadde forkjølelse, noe som medførte at hun var meget skrøpelig med verk i legemet og hadde hevelse. Hun var dessuten en fattig enke etter mesterskomaker Aslak Olsen. Hun hadde ikke midler til å bekoste det hun måtte betale for behandling. Christine ba Overbergamtet om å bevilge henne fri kur og pleie på stedets sykehus.

Sakkyndige ved Overbergamtet skrev at Christine hadde bruk for hjelp og burde tas inn på sykehuset. Problemet var at hun var gravid i niende måned. Han fryktet at hun kom til å føde på sykehuset. Det ville han unngå, da man fort kunne få mange slike tilfeller. Derfor anbefalte han at Christine fikk medikamenter hjemsendt inntil det passet å ta henne in på sykehuset.

Tok man først en gravid inn på sykehus, så kunne det fort komme flere, mente sakkyndig i Overbergamtet. Kongsberg Sølvverk 1623-1805 RA/EA-3135/001/D/Di/Dic/L0002. Brev vedk. medisinalvesenet.

Militærarkivet Mange unge, norske menn ble sendt til Danmark for å tjenstegjøre i danske militæravdelinger. Særlig i garderegimentene. I militærarkivene finner vi mange oversikter over soldater, både de som ble sendt til  København og de som tjenestegjorde i Norge. Eksemplet vi her har funnet fram er en liste over dragoner fra Nordafjelske dragonregiment som ble tatt ut som rekrutter til Den kgl. garde til hest i 1768.

Noen av soldatene blir sendt frivillig, andre er kommandert. En av dragonene var Halvor Olsen. Han var 37 år gammel, og hadde allerede vært i militæret i 11 år. Halvord ikke hadde lyst til å komme i garden. Regimentsjefen fant ut at likevel skulle beordres til tjeneste i 3-4 år, og håpet at han deretter lot seg overtale til å fortsette hele normalperioden på seks år.

Liste over aktuelle dragoner som kunne sendes til København. En av rubrikkene i lista inneholder vurderinger av soldatenes eksteriør og interiør. Gjennomgående får rekruttene god karakter. Med interiør mente man oppførsel. Generalitets- og kommissariatskollegiet, Det kongelige norske kommissariatskollegium RA/EA-5420/E/Ef/L0031      

I militærarkivene finnes det også mange kart og tegninger. Blant disse er det to tegninger som viser forslag til å gjøre om et bakerhus på Akershus festning til kirke for garnisonen. Den ene tegningen har en klaff som man kan løfte opp. Dette er relativt vanlig på kart og tegninger fra 1700-tallet, og brukes  til å vise aktuell situasjon og hva man planlegger å ha der.

Kart som viser hvordan bakeriet på Akershus kunne gjøres om til kirke for garnisonen. Riksarkivets kart- og tegningssamling RA/EA-5930/T/T043/T043a/T043a01/0008 

[dokumenteneforteller]

«Det er ikke for et sorgfrit Udkomme jeg her kjæmper, men for den Livsgjerning, som jeg uryggelig tror og veed at Gud har lagt paa mig»

For 150 år siden i dag, 15. april 1866, skrev Henrik Ibsen et brev til Kongen, og han innledet det som seg hør og bør i en ydmyk tone: «Underskrevne Henrik Ibsen ansøger herved underdanigst om at det naadigst maatte behage Deres Majestæt …».

Portrett av Henrik Ibsen, 1863/64. Fotograf: Daniel Georg Nyblin (1826-1910) . Eier: Nasjonalbiblioteket.

Brevet var en søknad om diktergasje, og det hadde sittet langt inne for ham å skrive det. Året før hadde Ibsen nemlig forgjeves søkt om et reisestipend, og etter det hadde han ikke søkt om midler fra Norge fordi det ville være «en spildt Ydmygelse». Men våren 1866 tok vennene hans affære. Riksarkivar Michael Birkeland sendte da et telegram til Ibsen, som var i Roma, og oppfordret ham til å gå til det uvanlige skritt å sende en søknad direkte til Kongen. Og det måtte skje raskt, ellers ville han ikke kunne få noe stipend før etter Stortingets neste samling, tre år senere. For sikkerhets skyld sendte Birkeland og vennene i den såkalte hollenderkretsen en egen søknad til regjeringen, og også Bjørnson gikk til aksjon og fikk 28 folkevalgte til å fremme et forslag om dikterlønn for Ibsen. Aksjonen lyktes; allerede 25. april ble Ibsen orientert om at Kongen hadde anbefalt søknaden, og den 12. mai gikk forslaget gjennom i Stortinget. Ibsen ble derved bevilget en årlig gasje på 400 spesiedaler og kunne nå vie seg helt til diktergjerningen uten økonomiske bekymringer.

Ville vekke folket

Selv om Ibsen var ydmyk i tonen overfor Kongen, la han ikke skjul på betydningen av sitt kall som dikter: «Det er ikke for et sorgfrit Udkomme jeg her kjæmper, men for den Livsgjerning, som jeg uryggelig tror og veed at Gud har lagt paa mig, - den Livsgjerning, der staar for mig som den vigtigste og fornødneste i Norge, den, at vække Folket og bringe det til at tænke stort.»

Han avslutter søknaden med disse stolte ordene: «Det hviler i Deres Majestæts Kongelige Haand om jeg skal maatte til og bøje mig under den bittreste Forsagelse, som kan ramme et Menneskes Sjæl, - den Forsagelse, at maatte slippe sin Gjerning i Livet, at maatte vige der, hvor jeg veed at der er givet mig Aandens Vaaben til at kjæmpe; og dette er for mig tifold tungt; thi jeg har indtil denne Dag aldrig veget.» Og helt til slutt «frir» han til Kongen ved å kalle seg «en Stridsmand under Deres Majestæts aandelige Banner»!

Så kan vi i ettertid spekulere i hva som hadde skjedd hvis Ibsen av økonomiske grunner ikke hadde kunnet utøve sin livsgjerning, - og vi aner dette lille brevets store betydning!

Avskrift av hele brevet fra Henrik Ibsen

Til Hans Majestæt Kongen!

Underskrevne Henrik Ibsen ansøger herved underdanigst om at det naadigst maatte behage Deres Majestæt gjennem den Kongelige norske Regjering at lade fremsætte til det nu for- samlede Storthing Proposition om at der til mig bevilges en aarlig Gage af 400 Spd.lr., for derved at sæt- te mig istand til udelukkende at kunne leve for mit Kald som Digter.

 Efterat der i to paa hinanden følgende Aar, 1862 og 1863, var mig ved Kongelig Resolution be- vilget Stipendier, hvert paa 100 Spd. for i et Par Som- mermaaneder at foretage indenlandske Rejser, til- stodes der mig i 1863 et Stipendium, stort 400 Spd. af Fondet til Videnskabsmænds og Kunstneres Rej- ser i Udlandet, hvorefter jeg i Begyndelsen af Aa- ret 1864 tiltraadte en Udenlandsrejse, og har siden den Tid væsentlig opholdt mig i Italien.

 Den første Frugt af min Rejse foreligger nu for Offentligheden gjennem mit for nylig i Kjø- benhavn udgivne dramatiske Digt, betitlet «Brand», som allerede nu, faa Uger efter Offentliggjørelsen har tiltrukket sig Opmærksomhed ogsaa udenfor mit Fædrelands Grændser; men af de modtagne Taksigel- sesyttringer kan jeg ikke leve, og det efter Forholdene forøvrigt rigelige Forfatterhonorar er ligeledes utilstræk- keligt til at sætte mig istand til at fortsætte min Rejse og idethele taget betrygge selv min nærmeste Frem- tid.

 Det er efter Raad, indløbet pr: Telegraf fra mine Venner i Christiania, at jeg vover dette usæd- vanlige Skridt, direkte at henvende mig med min underdanigste Ansøgning til Deres Majestæt.

 Vi havde tidligere troet at der om et Aar skulde have været Anledning til gjennem erhvervet Kongelig Proposition at faa min Sag frem for et da forsamlet Storthing; men nu viser det sig at der maa Ventes i tre Aar, og dette kan jeg ikke.

 Det er ikke for et sorgfrit Udkomme jeg her kjæmper, men for den Livsgjerning, som jeg uryggelig tror og veed at Gud har lagt paa mig, - den Livsgjer- ning, der staar for mig som den vigtigste og fornød- neste i Norge, den, at vække Folket og bringe det til at tænke stort.

 Det private Forslag, som man har sagt mig at flere Med[l]emmer af Storthinget vil fremsætte, har ingen Udsigt til at drives igjennem; en Henvendel- se til Regjeringen tillader Tiden ikke.

 Min Konge er derfor mit eneste og sidste Haab.  Det hviler i Deres Majestæts Kongelige Haand om jeg skal maatte til og bøje mig under den bittreste Forsagelse, som kan ramme et Men- neskes Sjæl, - den Forsagelse, at maatte slippe sin Gjerning i Livet, at maatte vige der, hvor jeg veed at der er givet mig Aandens Vaaben til at kjæmpe; og dette er for mig tifold tungt; thi jeg har indtil denne Dag aldrig veget.

 Men jeg er trøstig; thi naar jeg her har betegnet min Livsgjerning som skeet er, saa veed jeg ogsaa at jeg derved har betegnet mig selv som en Stridsmand under Deres Majestæts aandelige Banner.

 Rom den 15de April 1866

    underdanigst      Henrik Ibsen 

Faksimile av første side i Henrik Ibsens brev av 15. april 1866.

Kildehenvisning: Riksarkivet, KUD, Skolekontoret D (RA/S-3568/D/Df/L0001/0001).

Litteratur: Ivo de Figueiredo: Henrik Ibsen. Mennesket, Aschehoug 2006.

[dokumenteneforteller]

Forskning på 1-2-3: Tine Berg Floater

Mandag 18. april er det igjen klart for et nytt foredrag i serien Forskning på 1-2-3. Under overskriften Jeg vil se det hemmelige! skal Tine Berg Floater ta for seg Riksarkivarens innsynspraksis de siste 50 årene.

Fagbakgrunn? Jeg er underdirektør i Riksarkivet der jeg har arbeidet siden 1998, hovedsakelig med publikumstjenester, innsynsbehandling og arkivformidling. I to år var jeg seksjonssjef i Justis- og beredskapsdepartementet der jeg deltok i arbeidet med å bygge opp Dokumentasjonssenteret etter terrorangrepet i 2011. Jeg er utdannet historiker fra Universitetet i Oslo, og kan mest om middelalderhistorie, kvinnehistorie, rettshistorie, administrasjonshistorie og krigshistorie.

Hva skal du snakke om i Forskning på 1-2-3? Jeg skal snakke om Riksarkivarens behandling av innsynsforespørsler i taushetsbelagte arkivsaker de siste femti årene. Dette er en stor og viktig oppgave for Arkivverket. Vi oppbevarer mange typer sensitive opplysninger som kan være interessante både for den som er part i saken og for forskere. Hvem som får innsyn i hva og hvilke kriterier som ligger til grunn både for innsyn og bruk, handler om store tema som rettigheter, personvern og demokrati.

Hva inspirerte deg til å skrive om temaet? Som leder i Publikumsavdelingen, senere Seksjon for brukertjenester, i åtte år hadde jeg ansvaret for å avgjøre innsynssakene. Det var et uhyre interessant og givende arbeid. Informasjon om lovverket og prosessen ble en viktig oppgave for å forsvare de beslutningene som ble fattet. Det ble spennende å følge hvordan utviklingen førte til endringsprosesser og bedre og tydeligere tilgang til arkivsaker. Vi igangsatte derfor et etatsprosjekt for å vise hvordan Riksarkivaren over tid hadde arbeidet med taushetsplikt og innsyn, både i en intern kompetansesammenheng, men også for å synliggjøre Riksarkivarens praksis. Min rapport er avslutningen på et tiårig prosjekt med deltakere og bidragsytere fra hele Arkivverket. Rapporten heter «Opplysninger som kan skade, såre eller krenke andre, må en ikke la komme videre.» Dette er et hensyn postulert av Riksarkivaren allerede i 1937.

Hvilken betydning har arkivene hatt for ditt arbeid? Arkivene er grunnlaget for alt jeg foretar meg på jobb. I dette forskningsprosjektet har Riksarkivets eget arkiv vært kildemateriale, mens de avleverte arkivene som har vært etterspurt av forskerne, har vært motivasjonen for saksbehandlingen jeg har studert. Kjennskap til og kunnskap om disse arkivene har vært avgjørende for resultatet.

Hva var der største utfordringene underveis i arbeidet? Etatsprosjektet har vært et overskuddsprosjekt der forskningen har måttet foregå i rykk og napp innimellom våre andre oppgaver. I lange perioder har vi ikke kunnet prioritere prosjektet. At jeg har fått anledning til å ferdigstille forskningen i vinter, har vært viktig og nødvendig. Det store empiriske materialet som ligger til grunn har vært en utfordring å tolke fordi det strekker seg over en lang og begivenhetsrik periode. Inngående kjennskap til organisasjonen, oppgaven og kildene har vært en forutsetning for å gjennomføre prosjektet. I tillegg omhandler faktagrunnlaget alvorlige opplysninger som ikke kan benyttes som spesifikke eksempler. Det gjør resultatet utfordrende å formidle.

Hva kan vi lære av denne forskningen? Det er viktig å formidle hvordan Arkivverket behandler nasjonens sentrale kilder. Publikum skal ha visshet om at vi tar godt vare på arkivmaterialet og behandler det i henhold til lover og regelverk. Likeledes skal publikum vite at de kan få innsyn i sensitiv informasjon om nødvendig og de skal vite hvordan de skal forholde seg for å få innsyn. At Riksarkivaren ikke driver unødvendig hemmelighold eller gir ut taushetsbelagt informasjon er også viktig å få belyst. Når vi nå kan vise til et stort statistisk materiale over en femtiårsperiode, er det et ledd i en profesjonalisering som har foregått i hele organisasjonen i flere tiår. Forhåpentlig er det også lærdom i hvordan de sensitive arkivkildene kan og bør behandles.

Hva gjenstår det å forske i på feltet? Jeg skulle gjerne sammenlignet mer med utenlandske institusjoner som utfører den samme oppgaven. Det kan også være interessant å se nærmere på bruken av arkivmaterialet, hvem som benytter materialet og hvordan, særlig fordi vi ser at det er mer og mer nødvendig å tilrettelegge kildematerialet for forskning. Arkivene krever store ressurser å studere, og for at de skal bli utnyttet, må arkivfaglig kompetanse sterkere inn i forskningsprosessene. Arkivarene kan bidra her. I tillegg krever lovverket en opprydding innenfor hjemlene som omhandler taushetsplikt og innsyn. Disse bestemmelsene er særlig utfordrende når man har med arkivsaker å gjøre. Her er det mange interessante problemstillinger å ta tak i.

Foredraget med Tine Berg Floater kan du høre i Wergelandsalen i Riksarkivbygningen, mandag 18. april kl. 14-15. Gratis adgang og åpent for alle!

[dokumenteneforteller]

Kysthospitalet i Hagevik

På verdens helsedag gir vi deg smakebiter av en samling foto som både er vakre og såre på en gang. Bilder fra Kysthospitalet i Hagevik, som frem til 1972 var sykehus for tuberkuløse barn.

Bildene finner du i Arkivverkets digitale fotoarkiv. Alle bildene er fra arkivet etter Medisinaldirektøren, Overlegen for tuberkulosen/Ktr. for lege- og sunnhetsvesen, tuberkulosesaker i Riksarkivet. 

Da den tyske legen Robert Koch greide å påvise sammenhengen mellom bakterier og sykdom på 1880-tallet ble smitteisolasjon et viktig stikkord i kampen mot tuberkulose og andre infeksjonssykdommer. Men også sunn mat, saltvannsbad og frisk luft i høyden mente legene var egnede behandlingsformer. Det fantes imidlertid flere former for tuberkulose, og for halskjerteltuberkulose hadde man den forestilling at behandling i et kystklima var det aller beste.

Bergenseren Sigvard Madsen, som var lege og som etter en studiereise i Europa mente at forholdene lå godt til rette for et kysthospital på Vestlandet, tok initiativ til innsamling av midler til dette. Hospitalet ble bygget i Hagevik i Os kommune og åpnet sine dører i 1893.

Det første året fikk 21 voksne og 14 barn behandling. Utendørsbasseng, dusjing og kraftig kost var ved siden av den friske luften viktige bestanddeler i behandlingen.

Hospital for barn Tuberkulose utviklet seg til en farlig sykdom som tok livet av 6 000–7 000 nordmenn årlig. Det var derfor nødvendig med en organisert kamp mot sykdommen. I 1898 fikk Kysthospitalet i Haneviken ansatt en fast overlege. Inntil da hadde Madsen og en annen lege hatt det medisinske ansvaret og gjennomført tilsyn av pasientene hver 14. dag. Dette gjorde de uten å få lønn for arbeidet. 

Den nye overlegen var Herman Gade. Hans hovedinteresse var barnesykdommer. I 1902 slo han seg ned permanent ved kysthospitalet i Hagevik. Her ble han så lenge som til 1946. Sykehuset ble nå et behandlingssted for barn med alle varianter av tuberkulose, og i tre omganger fram til første verdenskrig ble det gjennomført utbygginger.

Etter den første verdenskrig var det stadig en økning av pasienter med ben- og leddtuberkulose, og nye utvidelser måtte til. En ny moderne bygningen ble oppført og åpnet i 1926, takket være innsamlede private midler og støtte fra Nasjonalforeningen mot tuberkulose. Sykehuset var nå et av de mest moderne i Europa, med flere operasjonsstuer, apparatur for røntgendiagnostikk og moderne lysbehandling. Det ble også bygget et parkanlegg rundt hospitalet med beplantning av eksotiske trær og planter som står den dag i dag.

Ortopedisk klinikk Antall pasienter med halskjerteltuberkulose minket frem mot 1930-årene, og generelt gikk antall tilfeller med tuberkulose ned. I 1896 døde det ca 6 500 av tuberkulose i Norge. I 1946 var dette tallet redusert til 1 500. På slutten av 1940-tallet gjorde antibiotikabehandlingen sitt til at man fikk kontroll over det som har blitt kalt den ”hvite pesten”.

Ved Hospitalet i Hagevik ble det fortsatt lagt inn tuberkuløse pasienter, men etter hvert fikk man problem med å fylle sengene. Sykehuset begynte derfor å motta pasienter med ortopediske lidelser. Etter store moderniseringsarbeider på starten av 1970-tallet ble hospitalet et rent spesialsykehus for ortopedisk kirurgi. De siste fem barna med tuberkulose ble utskrevet i februar 1972.

Kilder: wikipediaartikler om Kysthospitalet i Hagevik og tuberkolose.

Foto øverst og nederst: Atelier KK. De andre fotografiene er fotograf ukjent. 

[dokumenteneforteller]

Krangel om reiseregninger

Man blir nærmest andektig når man holder et gammelt dokument i hendene. Når det ble skrevet for 700 år siden, den gangen kongen het Haakon, dronningen Eufemia og Akerhus festning så vidt var påbegynt, blir man ekstra høystemt. 

Dokumentets innhold bidrar på sin side til at vi tenker at verden på noen områder ikke har endret seg mye. Man kranglet den gang som nå om de nære ting. Som for eksempel om reiseregninger. 

Ødelagte laksefeller Dokumentet forteller at kannikene (prestene) i Stavanger klagde på abbeden og munkene på Halsnøy kloster. Utgangspunktet var at bønder i Suldalen hadde ødelagt laksefeller som kannikene hadde fått satt opp i Suldalslågen noen år i forveien. I følge dokumentet tilhørte fiskerettighetene to gårder som kannikene hadde eierskap til. Kannikene ble naturligvis opprørt over bøndenes fremferd og gjorde det de kunne for å bevise sin rett. Derfor reiste de helt fra Stavanger til Sand (Sentrum i Suldal kommune), der lagmannen satt, for å få dom i saken. 

Brevet er datert 31.3.1316 og finnes i Riksarkivets diplomsamling, Arnamagneanske samling, fasc.31.8

Men når kanniker er ute på tur, har de gjerne med seg et stort følge. Alle disse måtte ha kost og losji. Kannikene måtte også betale for abbed Eirik av Munkeliv, som skulle avsi endelig dom i saken. Turen til Sand ble derfor en kostbar affære for kannikene. 

Uenighet om utgiftene Siden klosteret på Halsnøy også hadde en andel i laksefisket i Suldalslågen, ville kannikene at Halsnøyklosteret skulle spleise på reiseregningen. De møtte derfor mannsterke opp i kapitelsalen hos munkene på Halsnøy. Men abbeden var tverr og nektet. Han sa at han ikke hadde noe utestående med suldølene og ville ikke på noe vis være med på å betale for reisen.

Kannikene ville da at biskop Audfinn i Bergen skulle avgjøre saken som leder for en voldgiftskommisjon. Abbedene ønsket på sin side å gå helt til toppen og la kongen bestemme. 

Hva det endelige utfallet ble, vet vi ikke. Men i denne omgang endte det med at kannikene forbød klosteret i Halsnøy å bruke de reparerte laksefellene.

[dokumenteneforteller]

5 ting som gjør deg lykkelig

I dag er det verdens offisielle lykkedag! Vi har saumfart artikler om hva som gjør deg lykkelig, og kommet fram til disse 5 punktene - helt uten vitenskapelig belegg, men til gjengjeld godt illustrert av bilder fra Arkivverkets digitale fototjeneste.

1. Være utendørs Frisk luft kan øke lykkefølelsen. En undersøkelse har vist at det å tilbringe 20 minutter ute i godt vær ikke bare gjør humøret bedre, men også styrker tankevirksomheten og bedrer hukommelsen. Disse to skjønne menneskene fra Kristiansand småhageforening har forstått hva det handler om.

2. Trene Ikke bare blir du sunnere av å trene - du blir faktisk lykkeligere også. Trening påvirker oss mentalt kan bidra til å motvirke depresjon. Dette dameturnpartiet er forbilledlig på alle måter. Foto fra Kongsberg Idrettsforenings turnavdeling, ca. 1915-1916. Herrene i midten er antageligvis trenerne. 

3. Sove Søvn reparerer og gjennoppbygger kroppen - og er også viktig for lykkefølelsen. Om studenter sover mer enn andre skal være usagt, men her er i hvertfall to representanter fra Det norske studentersamfund som utnytter reisetiden på toget godt. 

4. Planlegge en ferie, men ikke dra Ifølge en studie publisert i magasinet "Applied Research in Quality of Life", er vi veldig glade når vi planlegger en ferie. Dette har å gjøre med at man skaper positive forventninger. Her ser du familien Grimstveit som studerer skoleatlas for å planlegge tur for barna. Foto tatt i forbindelse med en reportasje i Billedbladet NÅ i 1955. Foto: Fjørtoft og Engesland/Billedbladet NÅ.

5. Være sammen med venner og famlie En av de fem tingene døende mennesker angrer mest på er at de ikke brukte mer tid med familie og venner. Sosial omgang er viktig for vår lykkefølelse. I fotoalbumet til Magdalene Elisabeth Kroepelin Gran er det ingen mangel på bilder av sosiale samvær og lykkelige ansikter. Foto fra Vangsnes, august 1911. 

Arkivreferanser foto: 1. Statsarkivet i Kristiansand, privatarkiv ARB/521 Kristiansand småhageforening, boks 7 2. Statsarkivet i Kongsberg, P-1331/U/Ua/L0001 3. Riksarkivet, Det norske studentersamfund, PA1322Gb8_3_08 4. Riksarkivet, Billedbladet NÅ, PA-0797/U/Ua/L0059/0903. Foto: Fjørtoft og Engesland/Billedbladet NÅ. 5. Riksarkivet, Riksarkivet, Bent Kure, DA-0051/U/L0001. Foto: Magdalene Elisabeth Kroepelin Gran.

[dokumenteneforteller]

Kaffe for en hver smak

Kaffe! Den deilige duften av brente kaffebønner, malt opp til en passe fin blanding og traktet til brun, varm, bitter lykke. Men selv om vi har stukket nesa vår ned i nesten hver eneste kaffepose, så lukter det ikke kaffe. Bare en svak eim av sjokolade.

Det er en ganske spesielle samling vi blar i. En tjukk protokoll med et stort utvalg av kaffeposer, som vi finner i arkivet etter Freia AS. Samlingen viser et bredt utvalg av poser fra kaffebrennerier i Norge, og vi gjetter på at de fleste er fra mellomkrigstiden.

Elefanter, troll og menn med turban At denne samlingen befinner seg i arkivet etter Freia Sjokoladefabrikk har antagelig sin forklaring i at fabrikken var interessert i emballasjen. Kanskje med tanke på Freias egen kakaoproduksjon?

Det hele kan minne om en glansbildebok, kanskje fordi posenes utseende og materiale fanger opp tidsånden fra glansbildenes storhetstid i først halvdel av 1900-tallet? Motivene er mange, det samme er fargebruken, men ett motiv som går igjen er mørkhudede afrikanere, noe som var typisk for denne tiden når man skulle selge eksotisk varer som kaffe, sjokolade og kakao. Men også sultaner og menn med fess og turban, palmer, esler, elefanter og kameler er gjennomgangstema. I tillegg ser vi eksempler på å gjøre kaffen mer norsk enn det den var, med bilde av troll og fjelltopper. Det spilles også på nostalgi: Hvem kunne vel si nei til kaffe slik ”bestemor” laget den?  

Mange kaffebrennerier Samlingen forteller oss også at det en gang må ha vært mange lokale kaffebrennerier på flere plasser i Norge. Hva var bakgrunnen for dette?

Kaffe hadde man drukket her til lands siden 1600-tallet. Den var først og fremst en overklassedrikk og ikke veldig utbredt. Men i andre halvdel av 1800-tallet,  ble kaffen en folkedrikk. Kaffebønnene ble i hovedsak omsatt rå, og folk brente dem selv hjemme. Det var også mulig å få kjøpt ferdig brent kaffe, men som kaffeentusiasten Peter Christen Asbjørnsen påpekte i sin seksti sider pamflett ”Om Kaffeen” i 1861, så var dette ikke bare en meget dyr vare, men også kaffe av dårlig kvalitet:

Brændt og malet Kaffe er i regelen den sletteste og dyreste Vare, man kan kjøbe; thi her ophører noget nær Muliggheden af enhver Control for den almindelige Mand. Ikke engang Lugt og Smag kunne komme til hjælp; thi her i Christiania f. Ex. er al den brændte Kaffe som sælges , uden Undtagelse, kulbrændt, forbrændt eller sveden. Kaffens eiendommelige, behagelige Arom har man aldri kunnet gjendfinne i den brændte og malede Kaffe … I enhver ordentlig Husholdning hersker naturligvis den Gode Skik, at man kjøber Kaffen i raa Tilstand, da man nogenlunde kan se og undersøge, hvad det er man faar.

Men det å brenne kaffe selv, hjemme, var ingen lett affære. Og svært ofte ble også den forbrent. På 1880-tallet begynte derfor utenlandske produsenter å eksperimentere med varmluft-brenning, og ganske raskt kom de første Damp-kaffebrenneriene på plass i Norge. Adressebøkene for Kristiania gir oss en god pekepinn på når kaffebrenneriene begynte å dukke opp. Disse bøkene går tilbake til 1870-tallet, og første gang ”kaffebrænderier” er å se er i årgangen for 1887. Da finnes det hele fem brennerier, mot ingen året før. Det er Carl Balchen i Ankersgate 8, Christiania Damp-Kaffebrænderi i Grensen 7, Nicolaysen Dampkaffebrænderi i Dronningens gate 40, E. Ring i Lakkegata 58 og et Kaffebrænderi i Rødfyllgata 13.

Ti år etter – i 1897 – er antallet kaffebrennerier blitt fordoblet, og hopper vi enda ti år fram i tid – til 1907 – finnes det tolv brennerier, hvorav noen har gått dra damp til elektrisitet, som Christianias elektriske Kaffebrænderi i Smedgata i Gamle Oslo. Men nå har det også dukket opp hele tjue dedikerte kaffeforretninger som tyder på en ytterligere spesialisering i bransjen. I tillegg finnes det et hundretalls kolonialforretninger som omsetter kaffe.

Flere av brenneriene og utsalgene vi finner i adressebøkene, finner vi også i samlingen av kaffeposer. Hvor ble det av alle sammen?

Hvor ble de av? At de aller fleste forsvant, kan vi "takke" krigen for. Kaffe ble en mangelvare og importen stoppet etter hvert helt opp. En løsning ble fellesimport av kaffe, men bare de største kaffehusene klarte å operere i dette markedet. Helt til 1952 var det rasjonering på kaffe, og fram til 1960 ble fellesimporten opprettholdt. De små brenneriene var for lengst forsvunnet, og i dag kontrolleres kaffeomsetningen i Norge av fire store kaffehus: Friele, Coop, Kjeldsberg og Joh. Johanson. Innimellom finnes et og annet lite brenneri som gir oss håp om at mangfoldet en gang vil komme tilbake.

[dokumenteneforteller]

Et slips til besvær

Det startet med St. Patrick's day, men endte opp med en gammel saksmappe fra Utenriksdepartementet om et slips til besvær.  

Runhild Seim, arkivar, Riksarkivet

Jeg skulle lage en kort sak om St. Patrick’s day, og tastet inn søkeordet "irsk" i databasen over alle arkivene i Riksarkivet. Det var ingenting om Paddy’s day, men ett treff trigget nysgjerrigheten min; “Irsk klage over misbruk av betegnelsen "Irish Poplin"”. Jeg hadde aldri hørt om irsk poplin før. Dette måtte sjekkes ut.

Mappen lå i arkivet etter Utenriksdepartementet, og var fra 1937. Øverst på første ark sto det "1 bilag. 1 slips", og siden vi arkivarer ikke er bortskjemt med å finne gjenstander i arkivene kjente jeg hjertet hoppe et ekstra slag. Ja, det er helt sant; mer skal det ikke til. Men dessverre, intet slips, bare en kort setning nederst om at "slipset må bli tilbakesendt". 

Det første brevet i saken var fra "den Irske Fristats Höikommissærs kontor i London", der de henleder oppmerksomheten på at firmaet Victoria Slipsfabrik i Kongensgate 15 i Oslo, selger slips merket "Irish Poplin" - og her kommer det - til tross for at det stoff slipsene er laget av ikke er fremstillet i Irland, men må antas å komme fra kontinentet. Det understrekes: "The material is an inferior imitation of Irish poplin. It is composed of rayon (instead of natural silk) warp and poor quality worsted weft." De oppfordrer norske myndigheter til å gjøre hva de kan for å unngå "the misbranding as Irish of goods of non-Irish origin".

Saken endte med at det norske firmaet fjernet  de omstridte etikettene merket "Irish Poplin", men de mente selv at de hadde handlet i god tro og ikke gjort noe galt. I sitt svarbrev skriver de at betegnelsen etter deres mening gjaldt en spesiell vevning, og at det var et utall eksempler på andre betegnelser som tilkjennega karakteren og ikke hadde noe med stedet å gjøre.

Dette lærte jeg:

Irsk poplin er en tradisjonsrik, ekslusiv blanding av av ull og silke. I følge de som kan dette; en perfekt kombinasjon for slips. Både vakkert og praktisk, fordi ullinnholdet gjør at knuten holder seg godt og slipset mer elastisk. Silken, som vanligvis krøller lett, holder seg penere i kombinasjon med ull. I følge ekspertene, altså.

Diskusjonen rundt opprinnelse og bruk av stedsspesifikke navn i produkter (tenk "gresk yoghurt"-diskusjonen mellom Tine og Synnøve Finden) er tydeligvis ikke ny.

En helt vanlig dag på jobben der altså. Og selv om dette ikke har mye med den irske nasjonaldagen å gjøre, benytter vi anledningen til å si Happy St. Patrick's day!

Arkivreferanse: Utenriksdepartementet, Dya9023/3.

Foto: Slips: Lånt fra http://en.monsieurlondon.com/ Avisannonse: Lånt fra http://cotton-dockers.tumblr.com/post/68174536664/texare-atkinsons-irish-poplin-ties-and-popu