Klimasystemet - et fellesgode
Å begrense klimaendringene krever store kutt i utslipp av drivhusgasser på kort og lang sikt.
I Paris er det nå et nytt viktig toppmøte i klimaforhandlingene. Bildet er fra dag 1 av forhandlingene i Paris. Bilde: IISD
Dette kan ikke ett eller noen få land gjøre alene. Å få til de virkelig store utslippskuttene krever samarbeid på tvers av land, helst av de aller fleste av de store utslippsland i verden. Men å sikre et samarbeid mellom land som gjør at globale klimagassutslipp kuttes til en tilstrekkelig grad er en veldig vanskelig oppgave, politisk.
Økonomi og gratispassasjerer
Det er flere grunner til at kutt i klimagassutslipp er vanskelig å få til. To er spesielt viktige. Den første grunnen er at det å kutte koster penger. Spesielt på kort sikt er det ikke billig å kutte de nødvendige mengdene klimagasser. Veldig mange av de systemene vi mennesker er vant til i vår hverdag er store utslippskilder; for eksempel transport og matproduksjon. Politikere tenker ofte ikke lenger enn til neste valg, og er redd for å gjøre store inngrep i livene til folk som man kanskje ikke vil skjønne fordelene av før om mange år.
Den andre grunnen er at klimaet vårt er et såkalt fellesgode. Det betyr to ting. For det første kan ingen land hindres i å nyte godt av et velfungerende klimasystem. For det andre kan ikke det at noen i dag slipper ut klimagasser påvirke mulighetene til andre land å gjøre det senere. Klimaet er ikke som en brønn, for eksempel, som etter hvert vil gå tom for vann. At klimaet er et fellesgode fører til at noen land kan vente på at andre skal gjøre den tunge jobben. De tenker: ”noen andre ordner nok opp!”, og er det vi kaller for gratispassasjerer.
Vi har løst problemer med fellesgoder før, for eksempel på 1980-tallet da vi hadde problemer med ozonlaget. Dette problemet ble løst gjennom en internasjonal avtale. Problemet er at klimaendringene er et helt annerledes, mye større og vanskeligere problem.
I klimaforhandlingene prøver alle verdens land å bli enige om hvordan denne utfordringen kan løses. Klimaforhandlingene begynte i Rio i 1992, da 154 land signerte FNs klimakonvensjon.
Klimakonvensjonen På slutten av 1980-tallet hadde man begynt å forstå at menneskelige utslipp av klimagasser var et problem. Klimakonvensjonen var et første forsøk på å finne en løsning. I konvensjonen bestemte verdens land seg for at klimagassutslippene må kuttes.
Man ble enige om var at verdens land har et felles, men differensiert ansvar for å løse problemet. Felles, fordi klimaproblemer angår alle. Differensiert, fordi ikke alle skulle måtte bidra like mye til å ordne opp. Klimakonvensjonen delte landene opp i industriland og utviklingsland. Man ble enige om at det var hovedsakelig industriland som måtte kutte sine utslipp. Dette var på den tiden 36 land.
Kyoto-avtalen
Forhandlingene fortsatte, og i 1997 kom landene fram til Kyoto-avtalen. I denne avtalen bandt industrilandene seg til å kutte sine klimagassutslipp. Alle utviklingsland fikk fritak, både fordi de har mindre ressurser til å løse problemene og fordi de har bidratt mindre til global oppvarming historisk.
Problemet med Kyoto-avtalen var at den bare reduserte verdens klimagassutslipp med omtrent 5%. Nå vet vi at innen 2030 burde utslippene være kuttet med mellom 40 til 70%. Da er det ikke vanskelig å skjønne at ikke Kyoto-avtalen var nok.
Her kan du se en video som forklarer klimaforhandlingene på 83 sekunder
President Obama på talerstolen ved åpningen av klimaforhandlingene (COP21) i Paris, med et budskap i Generasjon grønn-ånd “ The next generation is watching what we do.”
Fra København til Paris
Derfor fortsatte forhandlingene videre. Forhandlingene fungerer slik at det er mange små møter i løpet av året, og så er det ett stort møte hvert år. Noen av disse store møtene er viktigere enn andre, fordi de avslutter en runde med forhandlinger. Forrige gang vi hadde et slikt viktig toppmøte var i 2009 i København. Da bestemte man at klimaendringene skal begrenses til 2 graders oppvarming. Dette er det vi kaller togradersmålet.
I Paris er det nå et nytt viktig toppmøte, som avslutter en fem års lang runde med forhandlinger. Hvordan skal vi klare å nå togradersmålet? Den store diskusjonen er hvem som skal gjøre hvor mye. Hvem er det som skal ta på seg de store kuttene? De rike landene? De landene som slipper ut mye klimagasser? De som har gjort det tidligere?
Utviklingslandene mener at de fortsatt skal ha fritak fra store kutt. Men verden har forandret seg mye siden 1992. Mange av de såkalte utviklingslandene har blitt ganske rike, og noen av dem er blant verdens største forurensere. Ta Kina for eksempel. Ville det ikke vært rettferdig at land som Kina bidro i like stor grad? Mange industriland mener at alle burde bidra med det de kan, uansett hvor mye eller lite de har bidratt til å forårsake problemet.
Nettopp fordi det å kutte klimagasser koster penger, og avtalen som man blir enige om må godkjennes av alle land som slipper ut mye klimagasser, er forhandlingene om en ny avtale et spørsmål om rettferdighet. Avtalen må være rettferdig for alle. Og det er her de grunnleggende uenighetene ligger.
Tilpasning, tap og skade
Rettferdighetsbegrepet er også viktig i andre deler av forhandlingene. For Paris-møtet handler om mer enn bare hvem som skal kutte utslipp. Som tidligere nevnt kan vi ikke kutte utslippene nok til å unngå mange konsekvenser av global oppvarming. Derfor er et nytt stort spørsmål klimatilpasning. Klimatilpasning er tiltak for å forberede oss til å takle klimaendringene vi vet vil komme.
Å tilpasse seg klimaendringene vil bli dyrt. Derfor har de rike landene laget det grønne klimafondet. Det grønne klimafondet skal prøve å skaffe hundre milliarder dollar i året til klimatiltak i fattige land. Sentrale spørsmål i forhandlingene blir hvordan pengene skal skaffes til veie, og hvem som må punge ut. Når det gjelder å bidra økonomisk til fattige land har spesielt USA satt seg på bakbeina.
Selv om de sårbare landene hadde gjort alt de kunne for å tilpasse seg klimaendringene vil det fortsatt oppstå menneskelig og materiell tap og skade («loss and damages»). NASA forteller oss at det sannsynligvis ikke er mulig å unngå mindre enn én meter havnivåstigning, bare med den oppvarmingen vi hittil har sørget for. 150 millioner mennesker bor mindre enn én meter over havnivå. Det er snakk om hele land som vil bli spist opp av havet. Disse landene trenger hjelp. Mange av de rike landene er redd for at hvis de inkluderer «tap og skade» i klimaavtalen kan de ende opp med å måtte betale enorme summer til veldig mange sårbare land.
Er det håp?
Et stort spørsmål er om forhandlerne har lært noe siden sist. Det forrige møte i København regnes som en fiasko, da det eneste man klarte å bestemme seg for var togradersmålet. For å unngå en reprise har man i denne forhandlingsrunden prøvd på noe helt nytt. Alle land har meldt inn på forhånd hva de selv mener de er i stand med å kunne bidra med. Disse nasjonale klimamålene gjør at vi kan forvente bredere deltakelse enn tidligere. Denne nye metoden har blant annet gjort at storutslippere som USA og Kina sannsynligvis ikke kommer til å stå i veien for en avtale. USA og Kina har faktisk blitt enige om en avtale seg i mellom. Det er en viktig utvikling i seg selv.
Problemet er at den nye metoden går på bekostning av ambisjon. Det er nå nesten ingen som tror at Paris-møtet vil kunne bli ambisiøs nok til å sikre togradersmålet. Med de målene som er sendt inn styrer vi mot mellom 2,7 og 3,7 grader. Det er bedre enn 5-7 grader, som resultatet ville vært hvis ingen ting ble gjort. Men det er ikke nok til å unngå store endringer i klimasystemet, med påfølgende alvorlig konsekvenser.
Det er fortsatt ikke for sent til at landene kan forbedre målene ytterligere.
PS: Interessert i å følge med på hva som skjer i forhandlingene fra dag til dag? CICERO legger ut daglige video-oppdateringer hvor de forklarer hva som skjer.
