[siljelundberg]

Selvfølgelig er Lofoten, Vesterålen og Senja en seier

Nå når en regjering, for sjette gang på 17 år, har sagt nei til oljevirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, ser jeg at det i sosiale medier, av enkelte, blir hevdet at dette ikke er noe å feire. At dette tross alt er status quo i oljepolitikken, og at vi fortsatt har en regjering som kommer til å føre en oljepolitikk som nærmest mangler grenser. I det siste har de dessverre rett. Men det første kunne ikke vært mer feil. 

Historien om Lofoten, Vesterålen og Senja er en historie om hvordan folket, fiskere og miljøbevegelse har vunnet fram mot Norges mektigste næring, til tross for et stortingsflertall som sier ja til petroleumsvirksomhet her. All historie tilsier at vi egentlig aldri burde vunnet. At området burde vært åpnet for lengst. Men sammen har vi klart å skape en allianse som viser seg vanskelig å slå.

Lofoten, Vesterålen og Senja er et av verdens mest verdifulle og produktive havområder. Under havbunnen her ligger det olje og gass som kan føre til utslipp på over 500 millioner tonn CO2 om den brennes. Det er grunnene til at område må bli det første havområde i Norge som får status som et varig, petroleumsfritt området. Vi har aldri vært nærmere en slik beslutning enn vi er i dag – men det er fortsatt et stykke igjen.

Det er flere grunner til at det er viktig å markere denne seieren. Den ene er den indremedisinske. Jeg har jobbet for et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja i mer enn 10 år, i ulike miljøorganisasjoner. Av alle er det én organisasjon som utmerker seg, og det er Natur og Ungdom. Her har ungdommer helt ned i 12års alderen stått på stand, skrevet leserinnlegg, møtt lokale politikere, aksjonert, deltatt på fylkesårsmøter for å overbevise politikere og så mye, mye mer. De ungdommene har i dag fått lønn for strevet, og det skulle da bare mangle at de ikke feiret det.

Det samme gjelder for Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Denne organisasjonen som består av det som populært kalles «vanlige folk». Her er fiskere, lærere, havnearbeidere, leger, barnehageansatte, pensjonister, og arbeidsledige. Flesteparten av de bor i kommunene i Lofoten, Vesterålen og Senja. De har måtte holde fanen høyt over mange år. De har jobbet i kraftig motvind, før det endelig ble medvind de siste årene, da en rekke kommunestyrer i Lofoten, Vesterålen og Senja snudde i spørsmålet. De har måtte kjempe mot en skjebnetru lokalt, om at olja kommer uansett, og at det ikke nytter å kjempe mot. De har stått på stand i snø, regn, vind og sol, i 2009, i 2010, i 2011, i 2012, i 2013, i 2016 og i 2017. Kort sagt: de har aldri kunnet ta en skikkelig hvil, de har hele tiden måtte stå på barrikadene. Det skylder jeg og du de mye for. For uten dem hadde vi ikke vunnet.

Men den andre grunnen er at dette ikke er en gratis seier. Det er faktisk ikke slik at disse områdene hadde vunnet seg selv, og at miljøbevegelse, lokalbefolkning og fiskere bare har kunnet jobbe med en annen sak i stedet. De som tror det er bra blind for de interessene som oljeindustrien har utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, og den makta de har.

I 1996 fikk Statoil og Hydro tildelt hver sin letelisens utenfor Røst i Lofoten. Det ble kun rukket å bore på den ene lisensen, før området ble stengt for petroleumsvirksomet i 2001. Det er 17 år siden, men fremdeles sitter Statoil på leterettighetene til de to lisensene utenfor Røst. Hvert år betaler de arealavgift for dem, i håp om at de en dag skal lønne seg. I tre omganger har staten forlenget arbeidsforpliktelsen som Statoil har på feltene, som egentlig er på 10 år. Den siste gangen på ubestemt tid. Med andre ord: de eneste lisensene i Norge som et oljeselskap har en blankofullmakt til, ligger utenfor Røst, i et område som har vært stengt for petroleumsvirksomhet i 17 år. I sin begrunnelse for å gjøre dette, sier Olje- og energidepartementet at oljevirksomhet i dette området kun er utsatt.

Smak på det ordet – utsatt. Her har vi altså et område som har vært stengt for petroleumsaktivitet mer enn dobbelt så lenge av hva det var åpnet, og likevel ser Olje- og energidepartementet på det som en «utsettelse». Dersom det katastrofale skulle skje, og stortingsflertallet kan presse gjennom en åpning, så kan Statoil sende en rigg til området uten noen nye prosesser. Det er det Olje- og energidepartementet legger opp til.

Samtidig så er de faktorene som gjør områdene så sårbar, de samme som gjør de attraktiv for oljeindustrien. Det er nærme land – det reduserer kostnadene ved en utbygging, og gjør at marginalkostnadene ved en eventuell utbygging utenfor Lofoten, Vesterålen eller Senja blir langt lavere enn en utbygging i eksempelvis Barentshavet. Derfor fortsetter Statoil og Norsk olje og gass, å presse på. Derfor kommer de ikke til å gi seg, så lenge det fins et snev av håp om å vinne frem.

Vi har nå vunnet Lofoten, Vesterålen og Senja for nok en stortingsperiode. Jeg hadde håpa vi skulle vinne den for godt. Men vi har aldri vært næmere et varig vern mot petroleumsvirksomheten enn vi er i dag. Dersom vi får snudd Arbeiderpartiet, som ved fjorårets valg tapte mange stemmer på manglende miljøpolitikk, så har vi vunnet for godt. Det er det som blir neste oppgave i Lofoten-spørsmålet.

Så er det helt sant at det ikke holder å vinne Lofoten, Vesterålen og Senja, og det er helt sant at det vanvittige oljetempoet som regjeringen legger opp til en videreføring av, er i strid med all klimavitenskap og sunn fornuft. Der har vi ikke vunnet enda. Men også der ser vi en holdningsendring – blant folk flest! I en undersøkelse fra Dagbladet i sommer sa et knapt flertall at de var villig til å la noe olje bli liggende i bakken, av hensyn til klima.

Vi har fortsatt en lang vei igjen i norsk klimapolitikk, og norsk oljepolitikk forblir den store elefanten i rommet, men stadig flere legger merke til den. Og ved å bruke Lofoten-seieren rett, kan vi både bruke den som en brekkstang inn mot andre oljekamper, og for å mobilisere stadig flere folk.

Derfor er det helt på sin plass at alle de som har stått på stand i sine lokalsamfunn, de som har krangla med naboen, har brent varder over det ganske land og heiet frem lokalpolitikere som har snudd, i dag feirer. Så tar vi fatt på den store oppgaven, for en ny kurs i norsk miljøpolitikk, og for at vi faktisk får etablert varige, petroleumsfrie områder, i morgen.

Gratulerer med et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja

[siljelundberg]

For fisken, folket og framtida

Det er få ting som gjør meg så sinna som ordførere som forsøker å dekke til debatten om oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja med et tjukt lag tåke, eller skåddja, som pappa ville ha sagt. Det er gjerne de samme ordførerne som skriver under på at de krever at åpningsprosessen for områdene skal startes, fordi nå skal det være Nord-Norge sin tur. De sier de vil starte denne åpningsprosessen, eller konsekvensutredning som det heter i petroleumsloven, for å få mer kunnskap. Men når de blir utfordret med hvilke kunnskap de mangler, ja da kan de ikke svare. Da snakker de i steden om kommunenes medbestemmelsesrett. Men medbestemmelse over hva? Om områdene ikke skal åpnes, men man bare skal ha kunnskap, hva skal denne lokalpolitikern da bestemme? 

Derfor er det så sinnsykt digg med dagens triveligste torsdagsnyheter fra Nordlys.  

Nok en gang får vi altså en meningsmåling som viser at flertallet i den nordnorske befolkninga sier nei til oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Når konfrontert med denne meningsmålingen valgte Schjøtten, i Norsk olje og gass, å fokusere på at finnmarkingene, som har opplevd ringvirkningene av olja, de var også i større grad i stand til å se verdien av oljeboring i Lofoten. Men altså. For det første så sier finnmarkingene også nei til oljeboring her. For det andre så har det vært oljeboring i norskehavet en stund, og noen vil nok hevde at både Harstad og deler av Helgeland har sett verdien av det. Likevel er altså flertallet imot. Og for det tredje, denne målingen viser at de som får denne oljeboringen nærmest seg er mest mot. Ikke fordi de ikke ser de 400 - 1100 arbeidsplassene man kan få, men fordi det ikke er verd risikoen. 

Den andre gladnyheten kom i spørsmål to. Hva mener de egentlig om denne åpningsprosessen, som 17 ordførere i Nordre deler av Nordland og sørlige deler av Troms nå har gått sammen for å kreve?

Jøss! Enn det, de er fanden meg mot det og. Så denne kunnskapen som Marianne Bremnes fra Harstad og CO hevder de vil ha(men som de ikke kan si hva faktisk er), den vil ikke folket ha. For vi har gjennomskua dem. De burde jo ha skjønt at vi nordlendinger er smartere nok til å se gjennom all tåka, og gjenkjenne skitpreik når vi hører det. 

Og helt helt helt til sist. Nå er det faktisk på tide at Arbeiderpartiet setter hensynet til fisken, folket og framtida først. Det ble ikke noe felles nordnorsk åpningskrav fra Arbeiderpartiet i Nordland, Troms og Finnmark. Nok en gang kommer en måling som sier at det ikke er et ønske om oljeboring fra AP sine velgere. Tvert imot, AP-velgerne er kjempe skeptiske. Og med valgkampen fra 2013 friskt i minne bør AP skjønne at dersom de ikke klarer å ende opp på riktig side i denne saken, så kommer de nok en gang til å få et hardkjør mot seg. Ikke fordi det ene og alene er Lofoten som avgjør hvorvidt et parti har god miljøpolitikk eller ikke, det er mange saker og mange faktorer. Men ærlig talt. Om du ikke en gang klarer å si nei til oljeboring her, hvordan i alle dager venter du at vi skal tro at du mener noe som helst med det såkalte “miljøengasjementet” ditt?  

[siljelundberg]

To år og to bokstaver

I dag kunne Facebook minne meg på at det er gått to år siden jeg fikk MS. Det fortjener jo en oppsummering, og en liste med do’s and don’ts

Her kommer 10punktslista over hva jeg har lært på to år:

1. Jeg er ikke blant de som nærmest får det til å virke som om det er en sjukt positiv ting å få MS, for da kan man liksom endre livet sitt og bli glad og lykkelig eller noe sånn. MS er en møkkadiagnose, jeg skulle ønske jeg aldri fikk den, men nå har jeg den nå. Så da får jeg ta det derfra.

2. Det jeg egentlig er mest redd er at jeg kommer til å bli en sånn som ser diagnosen min i alt som er gæli. Enten det er et kne som er vondt eller vanlig hodepine. Derfor har jeg nok heller hatt en motreaksjon og valgt å ikke se diagnosen min i noe som helst. Det har funka sånn helt passe.

3. Etter mye reising trenger jeg litt mer tid enn jeg pleide til å ta meg inn igjen. Men nå har jeg skjønt det da. Så da gjør jeg det, også går ting bra. Flaks at Håkon har kjøpt teve og har fått x-box.

4. Medisinene gir minst bivirkninger når det går ca akkurat 12 timer mellom hver gang jeg tar dem. Men jeg lever jo ikke et A4-liv, så av og til hopper jeg over en av dem. Det er jo egentlig bare teit og tullete av meg(om du leser dette pappa/mamma, jeg lover å skjerpe meg)

5. Sykepleiere er bedre enn nevrologer.

6. Høyrearmen min er best egna til blodprøver og veneflon, blir mest bomskudd(høhø) på venstre.

7. Man blir hyper av steroider, men i følge Håkon blir jeg væfall ikke helt ugjenkjennelig, sånn som noen visstnok kan bli. Flaks!

8. Jeg må bli litt bedre på planlegging(eventuelt burde Tromsø få døgnåpent apotek). En gang var jeg tom for medisiner, skulle reise vekk og apoteket var stengt. Men det gikk fint. Hadde jo et ekstra brett hos Aase Kristine, så på sett og vis var jeg jo litt flink å planlegge.

9. Den rareste(og skumleste) følelsen i hele verden er når en kroppsdel plutselig ikke vil gjøre det du tenker den skal gjøre. Og det å kunne stå på hælene er faktisk undervurdert.

10.  Jeg kan fortsatt lenke meg fast til en anleggsmaskin i flere timer(ikke minst fordi jeg hadde så innmari trivelig selskap), jeg kan fortsatt være nestleder i en organisasjon(bare at jeg nå er gått over til Natur og Voksen) og jeg kan fortsatt være på fest til klokka er 08.00(eller okei da, jeg pleier å sovne litt før, men det har jeg alltid gjort). Med andre ord: jeg kan fortsatt gjøre alt det jeg hadde tenkt å gjøre, tilogmed de tingene jeg ikke en gang visste at kom til å skje.  

Så kort oppsummert: livet er ikke så veldig annerledes altså. Jeg må bare huske å ta medisinene mine, og slappe litt av en gang i blant. Med andre ord er livsfilosofien fortsatt YOLO.

[siljelundberg]

For fjorden - og folket

I går var jeg en av 14 aksjonister som ble bært ned fra innfartsveien til Engebøfjellet – og det er første gang jeg har blitt bært av politiet med å så varm følelse. Og da snakker jeg ikke om varmen fra termodressen(for den var ganske våt mot slutten). Nei, jeg snakker om den fantastiske varmen som lokalsamfunnet i Vevring har vist oss gjennom de siste to dagene. I forkant av aksjonene har vi fått utstyr, sengeplasser, hele hus som vi kan låne, og underveis i aksjonene fikk vi mat, kaffe og boller utdelt, sammen med oppmuntrende ord om at vi bare måtte holde ut. 

Derfor blir jeg irritert når jeg ser oppslaget på NRK Sogn og Fjordane. Her sier SP-politiker Aleksander Øren Heen at det er trist at ungdom gjør seg til lovbrytere, og at man av og til bare må akseptere et tap. Jeg lurer på om han sa det til sin tidligere ordfører Jan Herstad. I 2007 sa Herstad til Firda at han gjerne var med på sivil ulydighet for å stoppe en kraftlinje som var planlagt gjennom Naustdal. Da viste Herstad at han var villig til å gå den ekstra mila for å ta vare på naturen. Men fikk han den samme nedlatende holdningene som aksjonistene i Vevring?

Når Øren Heen sier det er trist at ungdom gjør seg til lovforbrytere gjør han det på en sånn måte at det virker som at aksjonistene i Vevring ikke vet hva de gjør. Men det gjør vi. Og vi er ikke bare ungdom. Blant de som aksjonerte i går var det folk fra 18 til 62 år. Og alle de vet hva det innebærer. Nordic Mining har forbered dette prosjektet i mange år - vi har gjort det samme. 

Likevel er det klart at politiet ønsker å sende en melding til aksjonister og framtidige aksjonister. Den siste sivil ulydighetsaksjonen jeg var med på var mot Sanderstølenkonferansen i 2010. Da fikk vi bøter på 6000 kroner, som av retten ble satt ned til 3000 kroner fordi botsnivået ble ansett å være for høyt. I Vevring derimot har vi hatt en pangåpning, med bøter på 10 000 kroner, 12 000 om du tar den til retten. Det er tydelig at politiet forsøker å gjøre aksjonene avskrekkende, for å hindre at de gjentar seg eller at flere blir med på dem.

 Det så vi særlig med ferdsels- og oppholdsforbudet som vi også er blitt idømt. «Alle som blir gitt pålegg om å fjerne seg blir gitt oppholds- og ferdselsforbud, til og med 30. april 2016, innenfor en radius på 150 meter fra tilkomstveier til Nordic Minings anleggssted, riggsted, selve anleggsstedet og utflyvningsplasser jf. politiloven paragraf 7 første ledd, jf. andre ledd, jf paragraf 5»

Dette ferdselsforbudet er det flere grunner til å stille spørsmålstegn ved. For det første dekker det også hovedveien mellom Vevring og Naustdal. Dette betyr at de fra lokalbefolkningen som var med på aksjonene ikke lenger får lov å kjøre inn til kommunesenteret i Naustdal. De må faktisk holde seg unna Naustdal sentrum i tre måneder.

Det andre, og dette er jo det som er langt mer problematisk, er hva som egentlig er bakgrunnen for forbudet. Av politiet ble vi fortalt at man egentlig bare hadde kopiert det som ble gitt under Hardangeraksjonene(et forbud som senere ble kjent ugyldig av Hardanger Tingrett). Dette ser man også i selve teksten. For her får vi også ferdselsforbud fra utflyvningsplasser. Men det finnes jo ingen slike her i Vevring, utstyret til Nordic Mining blir ikke fløyet inn, det blir kjørt inn.

Så hva er da begrunnelsen for oppholds- og ferdselsforbudet? Svaret er at vi ikke vet. Vi spurte, uten å få svar. Og hva er bakgrunnen for at det varer helt til 30. april? Nordic Mining skal jo være ferdig med sine undersøkelser i slutten av mars. Nok en gang: vi vet ikke. Her virker det som om politiet bare har tenkt på en dato, uten å egentlig ha tenkt på hvor lenge Nordic Minings skal holde på.

Etter at vi ble sluppet fra Politiets varetekt i går fant vi ut at huset som vi har fått låne i Vevring ligger 100 meter fra innfartsveien, og at de av oss som deltok på aksjoner dermed ikke hadde lov å bo der lenger. Hadde vi vært et annet sted ville det ha ført til store utfordringer. Men her, i Vevring, så er det ikke noe problem. For så fort politiet lukker en dør, så åpner lokalbefolkningen opp en ny. I dette tilfellet er det Mia sin dør som blir åpnet, og madrasser kan legges ut over et nytt gulv.

Så selv med ferdselsforbud, selv med et usakelig høyt botnivå, og selv om SP-politikere mener det er trist at man begår lovbrudd: vi er ved godt mot! Og vi har ingen planer om å gi oss. Nordic Mining skal tross alt holde på i flere uker. Om dere trodde dere ble kvitt oss så lett, har dere tydelig undervurdert den lokale og nasjonale motstanden mot å gjøre fjordene våre om til avfallsplasser.  Og ikke minst har dere undervurdert den støtten som aksjonistene har i Vevring. 

PS: i løpet av aksjonen livestreamet jeg litt, frem til jeg gikk tom for strøm. De videoene finner dere her: https://www.periscope.tv/SiljeLundberg/1DXGyPaaAyeKM

[siljelundberg]

Kan vi ikke alle bare være enig?

Arctic Frontiers er inne i sin andre dag. Årets tema er industri og miljø, og i løpet av to dager vil statsråder og oljeinteresser svare på hvor flinke de er på miljø i Arktis. Programmet er derimot blotta for representanter som faktisk representerer miljø.

Tord Lien kunne slå fast at vi skulle fortsette norsk oljevirksomhet i et miljøperspektiv. Conocophillips kunne skryte av hvor god oljeproduksjonen deres er i Alaska. Industriministeren fra Island takka for hjelpen de har fått fra Norge for å kunne gå i gang med oljeaktivitet utenfor Island. Ut fra programmet på Arctic Frontiers skulle man tro det ikke fantes et eneste gyldig argument for å stille spørsmål ved den økende petrosatsningen i nord. Det stemmer selvsagt ikke.

Stemninga på konferansen er, som alltid, god. Her kan man klappe hverandre på skuldra og si: bra jobba! Og ikke minst kan man klappe seg selv på skuldre og si: shit, vi er flinke vi! Men hvor god konferanse får man egentlig ved å kun invitere næringsinteresser som sier go go go? Kunne det ikke tenke seg at konferansen hadde vokst ved å vise at den faktisk tar opp de store problemstillingene som miljø og klima representerer? Og da på en annen måte enn at Tord Lien, eller Norsk olje og gass, sier: vi er skikkelig flinke. 

Arctic Frontiers sine to policy dager er i hovedsak to dager med festtaler. Her får Russland plass til å snakke om hvor bra det kommer til å gå når de skal utvide petroleumsvirksomheten til havs, uten at det stilles spørsmål ved alle de lekkasjene de har fra landbasert produksjon. Børge Brende får snakke om hvor viktig han synes miljø og klima er, uten at det stilles spørsmål ved hvordan økt norsk petroleumsvirksomhet i nord er i tråd med det. Tord Lien får nok en gang gjenta myten om at norsk gass er det som skal berge Europa, uten at han blir utfordra på hvordan Parisavtalen også kommer til å få følger for norsk gass i EU.

Det er tydelig at Arctic Frontiers lager programmet basert på hva som skaper mest hygge. For det er jo mye triveligere om vi alle bare kan være enig. Men er får du egentlig en god konferanse av det? 

[siljelundberg]

Norges absurde selvbilde

En etter en gikk verdens ledere på talerstolen i Paris. Men det var Erna Solberg sin tale som virkelig gjorde meg sinna. 

I flere år har det blitt knyttet forventninger opp mot årets klimatoppmøtet i Paris. Det er nå man skal bli enig om en ny internasjonal klimaavtale, som skal tre i kraft fra 2020. Hvordan den avtalen blir seende ut, vet vi først om 2 uker. Men det vi vet allerede nå er at ambisjonsnivået er så alt for, alt for lavt. Akkurat som at vi vet at Norge er blant de aller dårligste landene i Europa på klimakutt. 

Erna sin tale var og ble en festtale. Nå er ikke akkurat det noe nytt, og det er heller ikke veldig uventet. Men likevel ble jeg altså skikkelig sinna. For det er noe som er så uendelig feil med regjeringen sitt eget syn på egen innsats, og en nærmest forherligelse av vår egen elendige klimapolitikk. 

Norge er ikke best i klassen på klima. Vi er ikke nest-best en gang. Norge sin internasjonale klimapolitikk henger uløselig sammen med ønske om å la enkelte av sektorene våre slippe helt unna den klimadugnaden som vi vet må til, om vi skal kunne nå klimamålene våre. 

I talen sin sa Erna at «Norway will do its share». Vil vi nå egentlig det? Så langt har CO2-utslippene våre steget med 3,46 prosent siden 1990. Jeg trodde målet var å redusere dem? Og det blir ikke akkurat bedre når Erna Solberg, for under én uke siden, sa at vi ikke kommer til å nå målene om utslippskutt i Norge. Hvordan i alle dager gjør vi vår andel? Jo - vi betaler andre for å gjøre den. Sånn at vi kan fortsette utslippsfesten på hjemmebane. 

Erna sa også at «We have come here to reach a strong agreement(...) We can achieve this by setting a long-term goal for emission reductions». Høres fint og flott ut, gjøre det ikke? Vel, det er ikke det. De norske posisjonene om dette langsiktige målet er at man skal få til netto-nullutslipp(og det hjelper ikke å omdøpe det til klimanøytral som Sundtoft har gjort, for det er fortsatt samme skiten). Det er en posisjon som er skreddersydd for at Norge skal fortsette å være en oljenasjon, og at Tine Sundtoft kan fortsette å si at «å la olja ligge er et sidespor».  For det er dét netto-null betyr. At Norge kan fortsette å åpne nye havområder, gå enda lengre nord, og la oljenæringa slippe til overalt langs kysten vår. 

Det hele er bare absurd, fra start til slutt. For internasjonalt forsøker vi å skryte på oss å være klimahelter. Men sannheten er at vi ikke er det. Norge har et stort historisk ansvar for klimaendringene. Den vanvittige rikdommen vi har fått fra olja gir oss et enormt ansvar. Derfor er det så innmari skuffende at vi ikke gjør det. At vi heller bare vil fortsette som vanlig. 

Erna avslutta talen med å si at dette ikke var tiden for taktisk spill. I de internasjonale klimaforhandlingene er det akkurat det Norge selv driver med. 

[siljelundberg]

Kostbar olje

Om du fikk velge, hva ville du at staten skulle bruk 19,5 milliarder kroner på?

I dag kom statsbudsjettet, og der kunne regjeringen melde at det ligger at til at olje- og gassutbyggingene som er underveis på norsk sokkel i dag sprenger kostnadsrammen med 25 milliarder kroner.

25 milliarder kroner. Det er ganske mye penger. Og med tanke på at staten dekker 78 prosent av disse kostnadsoverskridelsene, er det ganske mange penger som går fra fellesskapet. 

Under følger en liten liste over ting man heller kunne brukt 19,5 milliarder kroner på:

Bygging av 65 000 studentboliger 

eller

30 000 lærere i grunnskolen

eller

29 000 lærere på videregående

eller

41 000 sykepleiere

eller

134 000 skoleplasser på yrkesfag

eller

164 000 skoleplaser på studieforberedende

eller

156 000 liggedøgn på sykehuset

eller, så kan vi, som regjeringen velger, bruke pengene på å subsidiere utbygginger som ikke engang blir lønnsomme. Hørt at det er skikkelig god, økonomisk politikk. 

[siljelundberg]

Min guide til hurtigruta

Hurtigruta er noe av det beste med Norge. Og før du nå har tenkt til å arrestere meg: Ja, jeg vet den eies av noen som ikke akkurat er definisjonen på Norge(briter), men for meg er fortsatt hurtigruta = Norge. 

Jeg tar nok hurtigruta relativt ofte, men det burde langt flere også gjøre! Her kommer min guide til disse flotte hurtigrutene, men, siden jeg utelukkende har tatt den i Nord-Norge(og egentlig ser på de som endel av Nord-Norge(ikke Bergen, for å si det sånn)) så er det kun eksempler fra anløp i nord. Men det er jo liksom greia mi. 

Hurtigruta slår hurtigbåten

Ja, den tar ganske mye lenger tid. Men den er som regel sjukt mye billigere. For eksempel koster det ca 500 kroner å reise med hurtigbåten mellom Harstad og Tromsø, og den bruker et sted mellom 2 1/2 - 3 timer. Hurtigruta bruker ca 6 1/2 time, men om du er student koster det kun 250 kroner. Altså halv pris. Dessuten bråker ikke hurtigruta så mye som en hurtigbåt. 

Det funker å ikke ha lugar - men legge deg en smart plass

Det er jo ikke alltid man har råd til, eller det er vits å ha lugar. Strekninger du fint kan spare penger på å ikke ha dette er for eksempel fra Tromsø(01:30) til Harstad(08:00), fra Svolvær(21:00) til Bodø(03:00), eller fra Øksfjord(02:30) til Hammerfest(06:00). Trikset er å finne en digg sofa som man kan ligge utslått på. Her er det viktig å understreke noen ting. Selv om det er veldig fint å legge seg i panoramarommet på øverste dekk, er det ikke å anbefale. Ikke bare er sofaene her ganske ovalformet, så det gir ikke veldig god sovekomfort, men man blir også vekket gjentatte ganger gjennom natten av turistene som har på nordlysvarsel, eller bare vil se på midnattssol. Og det får man temmelig rare drømmer av. Som illustrert under. 

Derimot kan det være bedre å legge seg på noen av sofaene på de lavere dekkene. Enkelte av hurtigrutene har små bibliotek, og dermed rom som er mer skjerma fra resten av båten. Disse er å foretrekke til soving. 

Det funker også å droppe lugar på reisa fra Tromsø(01:30) til Svolvær(18.30). Man må jo uansett ut av lugaren klokka tolv, så mesteparten av tida må man klare seg uten. Men! Om du går for dette anbefaler jeg å ikke reise med de eldste skipene, der er det nemlig ikke fullt så digg. 

Sjekk opp hvilke hurtigrute som går - velg en badebåt! 

Det er alltid et triks å være godt forberedt, men også å være litt fleksibel. For eksempel kan det være smart å time reise si etter hvilke skip det er som går. To av mine favoritter er MS Trollfjord og MS Midnattsol. Dette er selvfølgelig fordi de begge to har boblebad på toppdekket, og en sauna med skikkelig bra utsikt. Men, et skip topper selvsagt disse, og det er MS Finnmarken. For, ikke bare har Finnmarken boblebad, den har i tillegg et lite svømmebasseng! 

Men, om du heller vil ha den klassiske stilen, så er MS Vesterålen innmari fin å reise med. Men på den er det en fordel med lugar, om du reiser over natta, eller bare enkle dagsreiser. 

Dersom du er mer opptatt av kjendiser, så kan MS Nordnorge anbefales. Det er tross alt skipet som var med på sakte-TV. Blikke mer kjent enn det!   

Hval ohoy! 

Om du reiser forbi Vesterålen, sett deg ved et vindu og speid etter hvaler. De dukker nemlig titt og ofte opp. I går foreksempel, så ble vi tatt imot av masse spekkhoggere da vi la til kai ved Sortland. 

Bestill frokostbuffet - skaff deg bra plass

Det er helt sjukt digg å kunne starte dagen med å innta digg mat, i vanvittig fine omgivelser. Her om dagen spiste jeg foreksempel frokost og kunne se ut mot Vågsfjordens perle(Harstad). Til nå har Trollfjord skuffa litt på frokostfronten(de hadde verken stekt egg eller bacon), men både Midnattsol og MS Nordkapp har levert på dette området hver gang. Her slår nok Midnattsol Nordkapp, fordi sistnevnte var litt gnien på frukten sist jeg tok den. Forkostbuffeen koster 130 kroner. Og om man går for den, er det viktig å utnytte den til det fulle! Med andre ord å drikke rikelig med kaffe, gjerne ha med en termokopp så man kan ta med seg litt kaffe(ikke vits å kjøpe de hurtigrutetermokoppene til 500 spenn med mindre man skal på lang cruise), og å forsyne seg grovt av frokosten. Trikset er som alltid små porsjoner, og å forsyne seg av alt mange ganger. 

Så sier det seg jo selv at man må sitte ved vinduet. Men den beste plassen er innerst i frokostsalen ved vinduene, men ofte er de stengt av fordi det sikkert ikke er nok passasjerer til å ha hele greia åpen. Men sjekk likevel, der er det nemlig sjukt fint å spise! 

Ta med din egen lunsj

Om du skal langt, ha det med. For det er skikkelig dyrt å kjøpe seg ting ellers i kiosken eller den matserveringa som som regel ligger mellom dekk 4 og 5. Det er også skikkelig godt å kjøpe sånn lunsjbuffet, men den er ganske mye dyrere enn frokosten, så om du skal prioritere: gå for frokost, og deretter matpakke. 

Ha med noen filmer

Altså, etterhvert, så blir man jo litt lei av å stirre ut av vinduet. Iallefall om man har kjørt samme ruta mange ganger. Og det er helt ok altså! Men da er trikset å sette seg et annet sted enn på panoramadekket, og se litt på en film eller serie. Men serr, ikke sitt på panorama, for da blir turistene litt aggro når du sitter å stirrer ned i skjermen din og lyset fra den kanskje ødelegger litt for nordlyset.

Ha fullada batteri

Med mindre du har lugar, så er det ikke alltid like enkelt å finne en stikkontakt i nærheten av der det er sofaer og sånn. 

Reis utenom sesong

Akkurat nå foreksempel, så er det skikkelig billig å reise med hurtigruta. Midnattssola er borte, og nordlyssesongen har ikke slått inn for alvor enda. Og da koster det feks bare 200 kroner mer med lugar fra Tromsø til Svolvær. Sykt bra stemning? Oh yes! 

GOD TUR!

PS: om du ikke har tenkt å reise med det første, så ligger hurtigruta til kai ganske lenge i flere byer. For eksempel i Tromsø. Der er det mulig å dra ombord for å spise lunsjbuffet en dag man har fått lønn(og da kan det være smart å gjøre det når en av badebåtene er der)! 

[siljelundberg]

Lykken er å stå på begge hælene

Høres helt sjukt banalt ut, gjør det ikke? Det er jo ganske mange ting som føles langt mer euforisk enn å stå på hælene. Men de siste fire dagene har det kun vært det som har vært målet. For det er ganske snålt når du skal stå på hælene på begge beina, men det kun er den venstre som gjør som den får beskjed om(som vist på bildet over).

Helga var egentlig fylt opp av foredrag for både britiske studenter og Changemaker i Tromsø, om mitt favorittema: norsk oljepolitikk og forvaltning. Men da jeg endte opp på sykehuset på fredag med en høyrefot som ikke lystra signalene fra hjernen, så ble det plutselig en litt anna helg.

Tilbrakte 12 herlige timer på UNN på fredagen. Heldigvis var Håkon med, og vi fikk sjekka min teori om at det ikke bare er på Greys anatomi man har lov å ligge to i en sykehusseng. 

I tillegg har jeg en fabelaktig  film av Håkon som prøver ut massasjestolen på venterommet, men jeg er ikke teknisk nok til å få lagt den ut. Sjukt bittert for alle dere. 

Lørdag ble jeg gjort 5 hakk barskere med en venflon kobla inn i venstrehanda, før jeg sendtes inn i MR-maskinen for å sjekke om immunforsvaret mitt har gjort noen nye angrep mot nervesystemet mitt eller ikke. Det korte og enkle svaret: det oppfører seg eksemplarisk, og medisinene funker! 

Og! I løpet av sykehusoppholdet har jeg lært meg å strikke med venflon(men ikke når steroidene går gjennom den, det føles bare for sært)

Derimot funker det fett å drikke kaffe, lese avis og bli hyper på steroider! 

Også testet jeg ut det kjente ordtaket: uflaks i sykdom = flax i livet. Funka bare sånn middels. Vant 60 spenn, noe som endte med netto tap. Men hva skal jeg med flax når jeg får til å stå på  _begge_ hælene. Det er winning ass. 

Til neste vorch eller fest kan mitt partytriks være å ta nevrologiske undersøkelser av alle som en. Nå begynner jeg nemlig å bli skikkelig god på det! 

Så, kort oppsummert: I’m good! (og fortsatt litt hyper av de steroidene). 

PS: en stor takk går ut til dere som har skrevet ting som at havforskningsinstituttet bare driver med symbolpolitikk når det kommer til Lofoten, eller at fiskerne er en større trussel mot Lofoten, Vesterålen og Senja enn olja er, på facebook eller intenettet. Dere har gjort at jeg likevel fikk bruke helga på å diskutere norsk oljepolitikk. 

PPS: dere burde få dere noen litt bedre argumenter. De der to blir liksom så altfor dum og drøy. 

[siljelundberg]

Kaffe og kunnskap

Dagen i dag har vært en eneste lang og sørgelig fremstilling i hvordan oljeforkjemperne kommer til å oppføre seg de neste 2 årene. I dag har vi nemlig fått sitater som dette: 

 «Miljøvernerne vil helst ikke at vi skal vite hva vi sier nei til i Lofoten». 

«For tenk om det viste seg at de som i dag sier nei til olje- og gassvirksomhet i et av verdens viktigste gyteområder for fisk, også sier nei til milliarder av kroner i skatteinntekter, tusenvis av nye arbeidsplasser i Nord-Norge»

«Her i Norge, i motsetning til de fleste andre oljeland, kommer verdien av de ressursene som tas opp samfunnet til gode. Norge har et politisk demokratisk system som gjør at vi bør holde på til siste dråpe»

«Jeg har full respekt for at man har ulike syn på dette, ut fra hvor man bor. I Oslo-området er man seg selv nærmest, og da blir diskusjonen deretter. Men nå er vi her i nord skikkelig klare for å bidra med noe, og for å kunne gi tilbake litt verdier til resten av landet. Også litt til kaffedrikkerne på Majorstua. De trenger litt påfyll»

De to første utdragene er fra Stavanger Aftenblad sin lederartikkel i dag, og de to siste fra Stavanger Aftenblad sitt intervju med Kjell Giæver. Og begge er egentlig litt for drøy til at jeg bare kan la det gå. 

«Miljøvernerne vil helst ikke at vi skal vite hva vi sier nei til i Lofoten».

Vi vet hva vi sier nei til. Se utdypende svar under

«For tenk om det viste seg at de som i dag sier nei til olje- og gassvirksomhet i et av verdens viktigste gyteområder for fisk, også sier nei til milliarder av kroner i skatteinntekter, tusenvis av nye arbeidsplasser i Nord-Norge»

Det er ingen stor hemmelighet hvor mange mulige milliarder som ligger gjemt under havbunnen i dette området, eller hvor mange arbeidsplasser det muligens kan gi. Om Aftenbladet hadde gidda å lest seg litt opp, og jeg ville anbefalt å starta med den faglige grunnlaget for forvaltningsplanen fra 2010 og kunnskapsinnhentingen fra 2012, kunne de også sett anslagene for hvor mye spenn vi kan få, om vi er villig til å spille litt russisk rulett med området. Men disse tallene, som spenner seg fra 60 milliarder(vi bygger bare én bunnfast plattform, ett skip og ett ilandføringsanlegg) til 1000 milliarder(vi bygger to bunnfaste plattformer, ett ilandføringsanlegg og 1 flytende plattform), har selvfølgelig en usikkerhet knyttet til seg. Ikke bare fordi de legger til grunn 120 dollar fatet, men fordi man ikke vet nøyaktig hvor mange milliarder som ligger der, før man har sendt riggen opp for å lete. Og om Stavanger Aftenblad forsøker å si at man kan si nei etter at man har bora letebrønner, så kan de norsk oljehistorie mye dårligere enn jeg trodde. Med mindre den brønnen var tørr, så har man har aldri sagt nei om man har funnet et drivverdig funn.

Og kan disse rogalendingene være så snill å slutte å love bort tusenvis av arbeidsplasser i Nord-Norge? For også dette har vi jo tall på! Vi vil få mellom 400 og 1100 arbeidsplasser, som strekker seg fra Namsos til Tromsø. 1100 arbeidsplasser høres kanskje skikkelig forlokkende ut, men det skal sies at det kun er en 5 prosent sjanse for at det er mulig. Og at mesteparten av de arbeidsplassene vil komme Helgeland og Harstad til gode, ikke Lofoten, Vesterålen og Senja. Men kanskje hadde det vært en idé for Stavanger Aftenblad å få øynene opp for hva vi risikerer i samme slengen. Det magiske tallet her er 6500. I Lofoten, Vesterålen og Senja alene er det 6500 fornybare arbeidsplasser innenfor fiskeri og reiseliv. Dette er, om vi forvalter og legger til rette for det, evigvarende arbeidsplasser, som i tillegg har et stort utviklingspotensiale. 

«Her i Norge, i motsetning til de fleste andre oljeland, kommer verdien av de ressursene som tas opp samfunnet til gode. Norge har et politisk demokratisk system som gjør at vi bør holde på til siste dråpe»

Seriøst? Er det nye nå å holde demokratiet som gissel for å få mer oljevirksomhet, og i tillegg i noen av de mest sårbare havområdene våre? Dette er faktisk et av de sjukeste argumentene jeg har hørt på lenge. Med Kjell Giæver blir altså logikken “Norge må ta opp all olja, særlig den i Lofoten, for vi er så sjukt demokratiske”. Den var ny. Jeg ville kanskje tenkt at siden vi er så velutvikla, og så flott og demokratisk, så burde vi kanskje ta vårt ansvar for å kutte utslippene? Og da, som et ytterste minimum, ikke åpne nye felt og områder, som igjen vil føre til økte utslipp. Det burde jo være en no-brainer, særlig med tanke på rapporten som ble publisert i Nature tidligere i år, som slår fast at for å nå togradersmålet må all olje og gass over polarsirkelen bli i bakken. Men det er tydelig at klimaansvaret ikke er så viktig for Petro Arctic. 

«Jeg har full respekt for at man har ulike syn på dette, ut fra hvor man bor. I Oslo-området er man seg selv nærmest, og da blir diskusjonen deretter. Men nå er vi her i nord skikkelig klare for å bidra med noe, og for å kunne gi tilbake litt verdier til resten av landet. Også litt til kaffedrikkerne på Majorstua. De trenger litt påfyll»

Dette. Altså. Jeg blir nesten stum. For hvordan kan man lire av seg noe sånn? Ulikt syn ut fra hvor man bor? Har Petro Arctic gått glipp av det viktige faktum at flertallet i nord er mot? Tidligere i sommer kom nok en spørreundersøkelse som viser at flertallet i Nordland er mot oljevirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Så kan vi pliiiiiis la være å avspise motstanden med at den kun er de i sør som er mot? Det er jo i nord, og ikke minst, lokalt, at motstanden er størst. Og dessuten: dette er et nasjonalt spørsmål. Skulle da faen meg mangle at det ikke var nasjonal motstand. 

Og den derre kaffegreia. Fy fader assa. Nå vet ikke jeg åssen det er på Kjell Giæver sitt kontor i Bodø, men i resten av Nord-Norge drikker vi kaffe året rundt. Sist jeg sjekka var ikke det en særgreie for Oslo(selv om jeg er ganske sikker på at de drikker mye kaffe hos Norsk olje og gass, som har sitt kontor på Majorstua). Ryktene skal for eksempel ha det til at kaffen som i disse dager konsumeres på Nordland Fylkes Fiskarlag sitt årsmøte er sabla god.

Også i Finnmark har de kaffe. Enn det. 

[siljelundberg]

Opp som en løve – ned som en oljeordfører

I dag advarte Marianne Bremnes mot følelser, og etterlyste fakta, i debatten om oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Med det setter hun seg selv, og de som er for oljeboring, på en pidestall. Nettopp derfor blir fallet ekstra hardt og brutalt når Bremnes selv kommer med grove faktafeil. 

Til High North News sier Harstadordføreren at det «hver eneste dag går båter med 600.000 tonn olje forbi Lofoten». Hvor Bremnes har tallet sitt fra, er usikkert. Men at det er feilaktig er helt sikkert. Skjønner Bremnes egentlig hvor store skip det må være for at de skal kunne ha 600 000 tonn olje? En kjapp telefonsamtale til Kystverkets trafikksentral i Vardø utløste latter i andre enden når jeg spurte om det stemte at det gikk skip med så mye olje forbi Lofoten. De største skipene har mellom 100 000 og 120 000 tonn olje. Med andre ord har ikke Bremnes bare tatt litt hardt i, hun har ganga faktaopplysningen med 5. Og i tillegg sagt at de går hver_eneste_dag. Om jeg ikke hadde visst at Bremnes var alt annet enn faktaorientert, kunne jeg også blitt litt skremt av et sånn tall. Men det var vel kanskje det som var målet til Bremnes?

Resten av intervjuet med Harstads øverste politiker er oppriktig trasig lesning. Sjelden ser du en ordfører som opptrer mer ignorant enn det Bremnes presterer å være.  

Ignorant fordi hun forsøker å dekke til den motstanden som er mot oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Ignorant fordi hun kaller denne folkelige motstanden for «rare tanker». Når i alle dager ble ønsket om å ikke øke CO2-utlippene, om å la fiskerne få slippe den evigvarende seismikken som følger med olja, og om å ikke utsette disse sårbare og unike havområdene i verdenssamenheng for den risikoen som olja medfører? Men med tanke på at dette kommer fra den samme ordføreren som før valget uttalte at miljøsaken bare var en trend, så er det kanskje ikke så mye mer man kan forvente?

Og ikke minst, ignorant fordi Bremnes er så himla redd for følelser. Jeg innrømmer det glatt: i denne saken er engasjementet mitt fullt av følelser, men det er søren meg like mye faktabasert. Og det er sånn det skal være. Hvorfor skal vi strippe oss selv for følelser i en debatt som handler om hvordan landsdelen vår skal utvikle seg? Som handler om arbeidsplasser, om sårbar natur, om verdens siste store torskestamme, om at millioner av mennesker er på flukt fra klimaendringene verden over. Hvordan kan du ikke føle noe for alt det? Tore Witsø Rafoss, Doktorgradsstipendiat i sosiologi ved Universitet i Oslo, skrev det så bra i Morgenbladet 05. Juni i år: Å latterliggjøre følelsene (...) er å latterliggjøre det som gir politikken retning og mening.

Så Marianne Bremnes: jeg vil gjerne ha litt flere følelser fra deg. Jeg vil vite hvilke følelser det er som ligger til grunn for politikken din, for retningen du har tenkt å ta Harstad i de neste fire årene. Jeg vil også vite hva du føler når Lofoten de siste 5 åra har ligget over landsgjennomsnittet i antallet unge mennesker som flytter tilbake, og det helt uten olje! Jeg er interessert i følelsene dine, fordi det er det som gir politikken retning. Om du er så redd for dem, er det en reell fare for at politikken i Harstad blir både retningsløs og uten mening.

Men du Marianne, du må også huske å være faktabasert. Noe annet blir liksom så pinlig.  

[siljelundberg]

Iskantknuseren Tine Sundtoft

I dag har energi- og miljøkomiteen forkastet regjeringen og Tine Sundtoft sitt uafatterlige dårlig forsøk på å omdefinere hele hav- og miljøforvaltninga i Barentshavet, kun for å tillate at oljeindustrien skal få flere blokker. Mye vil jo som sagt ha mer. At det er kommet studier som sier at det innenfor et 2gradersmål ikke er rom for å ta opp noen av de fossile ressursene nord for polarsirkelen er selvsagt ikke så viktig, verken for oljeindustrien, Tine Sundtoft eller regjeringen. 

Avgjørelsen fra energi- og miljøkomiteen om å sende tilbake den oljesmurte storingsmeldingen er godt nytt for Barentshavet, og ikke minst, fremtidig miljøforvaltning i Barentshavet. En samlet opposisjon sier at rammene for petroleumsvirksomhet i nord skal fastsettes gjennom forvaltningsplanen, og at denne må oppdateres helhetlig, ikke stykkevis og delt, basert på den informasjonen man finner mest fordelaktig å bruke. Og de ber regjeringen om å se om den siste utlysningen av leteblokker i Barentshavet vil komme i konflikt med rammene fra forvaltningsplanen. 

Dette er egentlig ikke noe spørsmål, og helt egentlig burde dette vært noe som Stortinget selv kunne svart på. Syv av blokkene overlapper med polarfronten eller iskanten. De totalt 14 blokkene som Polarinstituttet har advart mot vil alle kunne komme i konflikt med dette biologisk viktige området. Men fordi Arbeiderpartiet ikke klarer å være dem som setter den endelige foten ned mot oljeindustrien, så ber man regjeringen selv finne ut av dette. 

Det burde ikke være vanskelig. Men likevel, med dagens uttalelser fra Tine Sundtoft virker det som om den såkalte “klima- og miljøministeren” vår ikke innser nederlaget, og ikke innser at Stortingets opposisjon har satt henne grundig på plass. Til NRK sier hun at det ikke vil få noen konsekvenser for 23. konsesjonsrunde. 

Jeg skjønner ærlig talt ikke hva vi skal med Tine Sundtoft som klima- og miljøminister. For regjeringen er det sikkert fantastisk greit å kunne ha noen å skyve foran seg, men dette er ikke den ministeren klima, miljøet eller vi, folket, fortjener. Siden hun tiltrådte som minister har hun i spørsmålet om olje, klima og miljø oppført seg mer som en oljeminister enn en klima- og miljøminister. Dersom hun hadde fått gjennomslag for sin flytting av iskanten ville det bare vært en taper: miljøet. Og likevel er hun frekk nok til å hevde at dette gjøres i miljøets interesse. 

Om seks måneder er det klimatoppmøte i Paris. Da skal verden forhåpentligvis bli enig om noe som kan minne om en forpliktene klimaavtale. At vi skal sende en minister som vil flytte på iskanten for å tillate mer oljeboring i Arktis, det er så horribelt å tenke på at jeg nesten begynner å grine. 

Så kjære Erna Solberg: kan vi være så snill å få en klima- og miljøminister som bryr seg om nettopp klima og miljø før klimatoppmøtet i Paris? Kan du plis bytte ut iskantknuseren Tine Sundtoft?

[siljelundberg]

The best of Tine Sundtoft

Jeg vet det, du har venta på det. Bare innrøm det. En liste som summerer opp noen av merittene til vår klima- og miljøminister. Og en listen som samler noen av de beste sitatene gjennom de snart 2 årene hun har vært statsråd.

Avlys debatte om utvinningstempo

- Debatten om å la oljen ligge er et sidespor, det skrev Sundtoft og Tord Lien sammen skrev en kronikk som avlyste en av de viktigste klimadebattene landet vårt har sett. Jeg er overbevist om at det kommer til å settes mange nye rekorder i løpet av Sundtoft sin tid som minister, dette var en av dem. For hvor ofte avlyser egentlig miljø- og klimaministeren, sammen med oljministeren, den viktigste debatten landet vårt står overfor? 

Rydda vekk iskanten

- Det har vært mye uklarhet og diskusjon om hvor iskanten går. Det er mitt ansvar å rydde opp i dette, sa Sundtoft til NTB på morgenen 20. januar. Et par timer senere lyste Tord Lien ut 54 nye blokker til oljeindustrien og den blåblå regjeringen skrev med det historie: aldri før har en regjering ignorert alle miljøråd ved en utlysning av nye områder til oljeindustrien. 

Tvang polarinstituttet til å gå inn i realpolitikk

Det var et sabla kaos 20. januar. Til media sa Tine Sundtoft at den nye iskantgrensa ikke var  fastsatt politisk, men bare fulgt rådene fra polarinstituttet. Men så sa polarinstituttet til media at deres anbefaling fra 2014 fortsatt lå til grunn, men ville ikke kommentere statsråden sine uttalelser. Og til slutt, etter en hel dag hvor Sundtoft hadde brukt Polarinstituttet som dekke for den nye politikken fra Regjeringen, så kom innrømmelsen. Det var politisk. Men polarinstituttet skulle ikke få slippe unna så lett. For da BT ville ha en uttalelse fra departementet til klimaforskerne som sier det kan bli ekstremår med mye is, så ville ikke Tine snakke noe om det. I stedet instruerte hun Polarinstituttet til å ringe BT, for å svare på politiske spørsmål langt utenfor Polarinstituttet sitt mandat. 

Miljøfaglige råd sier nei? Vurder arbeidsplasser i stedet

Høsten 2014 kom Miljødirektoratet med sin anbefaling etter å ha vurdert de miljømessige konsekvensene et sjødeponi i Førdefjorden vill ha. De frarådet det. Nettopp med bakgrunn i konsekvensene det ville ha for naturen. Men så gjorde de en ny vurdering i 2015, og nå ble arbeidsplasser lagt inn. Voila, så var miljødirektoratet positiv til gruvedumpinga i Førdefjorden. Og med det var det trygg pasasje for Tine Sundtoft å si ja til å ødelegge fjorden, til og med en fjord med både rødlista arter, nasjonal laksefjord og mer. Men heldigvis bruker Sundtoft veldig gode argumenter for å si at det går fint for Blålange og pigghå. Det vil nemlig bare ta litt lenger til å nå bestandsmålene for de to artene som er truet, men det går helt fint. Dersom det er retorikken som Tine legger opp til rundt generell forvaltning av trua dyrearter kommer vi ikke til å ha mange igjen, skyggelappene er tredd så langt ned at hun ikke evner å se helhetlig. 

På kanten av sannheten

– Jeg vet ikke om de har fått med seg at Norge nylig har økt ambisjonene i klimapolitikken. Regjeringen har foreslått å øke kuttnivået fra 30 prosent til 40 prosent, sa Tine Sundtoft til NRK da det ble klart at Norge har fått dårligere score av internasjonale klimaforskere for sin klimainnsats. 

Nå vet ikke jeg om Tine har fått med seg hvordan norsk klimapolitikk egentlig henger sammen. Regjeringen har nemlig ikke foreslått å øke kuttnivået til 40 prosent, slik Tine hevder. Målet om 30 prosent reduskjson av klimagasser er innen 2020, målet om 40 prosent er innen 2030. Altså har man verken økt ambisjoner eller økt kuttenivået. 

Vi har en klima og miljøminister som gjør mer skade enn nytte. Det sies av og til at vi får de politikerne vi fortjener. Men jeg er rimelig sikker på at verken naturen, klima, deg eller meg, har fått den ministeren vi fortjener i Tine Sundtoft. 

(Siden jeg egentlig leser til eksamen, blir denne kortere enn den burde vært. Men den kan være dynamisk, som iskanten, og jeg tar i mot alle oversette sitater i kommentarfeltet!)

[siljelundberg]

Divesting from coal - a norwegian fairy tale in gifs

Once upon a time The labour party decided they wanted to be more green. So, late 2013 they decided they wanted the norwegian pension fund, the world's biggest sovereign wealth fund, to divest from coal.   

Now, the majority in parliament said yes to divest.  But instead of backing each other up, they didn't vote for each others proposals, so none of the votes got majority. 

Then the Liberal party and the Christian democrats decided they would support the conservative government in their decision to have a "expert panel" to consider the options for the pension fund, and have their recommendations before taking a final stand on the issue. 

Yesterday the report from the expert panel came. It stated(not surprisingly since it was lead by one of the engineers of the pension fund): "In our view, fossil fuel companies’ energy production, energy use or CO2 emissions cannot per se be said to be contrary to generally accepted ethical norm" and: "We do not recommend an automatic exclusion of all coal and petroleum producers from the Fund."

Now, the ball is once again in labour, the liberals and the Christian democrats corner. The green party just submitted their proposal on divesting from coal. If Labour, The liberal party and The Christian Democrats really want to divest from coal, they better vote yes to the proposal from The green party. And if they don't: move bitch, get out the way. Then we can all live happily ever after. 

[siljelundberg]

Navlebeskuende politikere er en katastrofe

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når jeg leser Sandra Borchs innlegg, som har den passende tittelen «Et petroleumsfritt Norge ville vært en katastrofe». Le fordi innlegget like gjerne kunne vært skrevet av en representant fra Norsk olje og gass, men faktisk er skrevet av en politiker fra et parti som har en lang og stolt historie i å sette foten ned for oljeindustrien. Gråte fordi innlegget er totalt ribbet for forståelse av alvoret i klimaendringene, de vanvittige konsekvensene for alle de som blir rammet og det historiske ansvaret som Norge har for at flere hundre tusen mennesker allerede i dag merker klimaendringene på kroppen.

Borch starter friskt med at «Et petroleumsfritt Norge ville vært katastrofe, ikke bare for landets økonomi, men også for verdens klima». Nå er det vel ingen som sier at Norge skal bli petroleumsfritt over natta. Om vi derimot ser 40 år fram i tid, har ikke Norge noe annet valg enn å være petroleumsfritt. Vi må avkarbonisere samfunnet vårt, og fordi politikerne som styrer ikke har evnet å handle raskt nok på klimaproblemet må vi ikke bare ha et nullutslippssamfunn i 2050, vi må ha et karbonnegativt samfunn. Det vil på ingen måte være en katastrofe for verdens klima, det er den eneste muligheten vi har for å hindre de enorme konsekvensene vi står overfor. Da er det ikke plass til at flere havområder åpnes for oljeindustrien, da er det ikke plass til at Lofoten faller i hendene på oljeselskapene, da er det heller ikke plass til de plattformene som står der i dag. De må gradvis fases ut. Det som vil være katastrofalt er om Norge, et av verdens rikeste land, fraskriver seg alt ansvar for klimakrisa på den måten Borch skisserer.

«Miljøspørsmål er viktig. Men det miljøvernene ofte glemmer er at de må ses i et globalt perspektiv» fortsetter Borch. Virkelig? Det er jo heller tvert imot. Det er norske politikere, som Sandra Borch, som ikke evner å se de globale sammenhengene, perspektivene og konsekvensene av klimaendringene. Når norsk miljøbevegelse jobber for en utfasing av oljeindustrien er det nettopp det globale perspektivet som er avgjørende. Fordi vi vet at det allerede i dag er flere mennesker på flukt fra naturkatastrofer enn fra krig. Fordi vi vet at klimaendringene truer livsgrunnlaget til millioner av mennesker over hele verden. Fordi vi ser de enorme ødeleggelsene som Filippinene står igjen med etter at nok en tyfon slo innover landet deres i desember i fjor. Og fordi vi vet at norsk olje- og gasseksport er en del av problemet, ikke en del av løsningen.

I løpet av de drøyt 45 årene vi har drevet med oljevirksomhet her i landet har vi eksportert 282 ganger Norges årlige utslipp. Vår rene olje og gass har bidratt med 15 milliarder tonn CO2 til atmosfæren. Retorikken til Borch ligner besynderlig på Tord Lien sin. At retorikken til en SP-politiker er nærmest copy pasta fra en olje- og energiminister fra FRP er skuffende, dessverre er det ikke overraskende at det kommer fra Borch. Hun var tross alt en av de fremste forkjemperne for at Senterpartiet skulle gå inn for oljeboring utenfor Lofoten. Det som likevel er overraskende er kunnskapsløsheten både Borch viser når det kommer til de faktiske tallene over hvor mye fossil energi det er plass til i atmosfæren.

Dersom vi skal ha sjans til å nå FNs 2-gradermål må 80 prosent av all den fossile energien vi har funnet bli i bakken. Er det et globalt perspektiv Borch har når hun mener det da er rettferdig at det er verdens rikeste land som skal ta opp sin olje og gass? Er det Borch som skal reise til Latin Amerika og si at deres olje, den må bli liggende. For den norske olja og gassen må opp for å redde klima, og da får de bare være så fattig som de vil, for unna vei, her skal verdens rikeste land tjene seg enda litt rikere?

Til slutt kommer den klassiske setninga: «Økt bruk av naturgass i stedet for kull er en rask og billig måte å redusere klimagassutslippene på i Europa». Rask og billig? Joda, for så vidt. Men det Borch glemmer er å ha dette globale perspektivet som hun mener miljøbevegelsen mangler. Det stemmer at norsk gass er viktig fram mot 2020 for at EU skal nå sine klimamål. Men det Borch glatt har valgt å overse er at EU sine klimamål mot 2020 er for svake, og ikke engang på minimumsnivået av hva FNs klimapanel anbefaler. EU har i dag mål om å redusere utslippene med 20 prosent innen 2020, men forskernes anbefaling er at utslippene skal kuttes med mellom 25 og 40 prosent innen 2020. Jo lavere man legger seg på den skalaen, jo mindre sannsynlig at man når 2-gradersmålet og dermed hindrer de mest katastrofale konsekvensene av klimaendringene. Dersom EU hadde økt sitt mål ville det ikke vært plass til den norske gassen. Med andre ord lobber den norske gassindustrien, og politikere som Borch, for svakere klimamål fra EU, og slår samtidig i hjel fornybarinteressene av flere kabler til kontinentet, som kan fungere like glimrende som gassen som balansekraft til kontinentet.

Sandra Borch har rett i at de folkerike landene må step up their game når det kommer til klimahandling. Men å i samme setning frikjenne Norge for det klimaansvaret vi har er både kunnskapsløst og navlebeskuende. Vi er verdens rikeste land. Dersom ikke en gang Norge har råd til å la sin olje og gass bli liggende under bakken, hvem skal da gjøre det? Og dersom alle skal sitte på gjerdet og vente på at Kina og USA gjør sin en del, må vi vente i alt for mange år. Klimakrisa ble ikke skapt på et toppmøte, og løses heller ikke der. Det løses i hvert enkelt land, det løses ved at de rike landene går foran og viser vei. Den virkelige katastrofen for Norge, og for klima, er politikere som ikke evner å vise vei. 

[siljelundberg]

Last year, Karen Winther followed me to Senja to tell the story about the struggle for the preservation of the Lofoten islands. I'm honored to be portrayed with four strong women from Canada, India and Kenya, who are fighting dirty energy, and working with frontline communities to adapt to the changes we are already facing. If you have 48 minutes to spare, check out the story of Jasmin Thomas from the Yinka Dene Alliance in Canada, Anabelle Waititu from Institute of environment and Water in Kenya, José Gérin-Lajoie from Centre d'études nordiques in Canada and Maheshvari from the Village Knowledge Center in Veerampattinam, India.

[siljelundberg]

To bokstaver

Hei. Jeg heter Silje og er 25 år gammel. Jeg kommer fra Harstad, bor i Tromsø og har en plan om å bli marinbiolog når jeg en gang blir stor. Så var det en ting til: Jeg har akkurat blitt diagnostisert med MS.

Åj. Det var kanskje en veldig pompøs og kvasidyp måte å starte et innlegg på. Sannheten er at jeg ikke vet hvordan man skal starte et innlegg som handler om sykdom, og ikke om en politiker jeg synes er udugelig, miljøpolitikk som er på ville veier eller samfunnets utvikling. Men jeg er vant til å skrive når det er noe jeg vil si. Og jeg vet det sikkert er mange jeg burde ta meg tid til å fortelle om dette, men jeg vet ikke helt hvordan. Så da får det heller bli et sånn her innlegg. Da kan jeg med en gang gjøre det litt fjernere enn det egentlig er.

Jeg har aldri visst så mye om MS eller visst om så mange mennesker med MS, men nå er jeg plutselig en av dem. Egentlig er det en lang historie, men samtidig ikke. Etter to tilfeller med tåkesyn på venstre øye, eller opticus nevritt som det så fint heter, og to runder i en MR-maskin, fant de lesjoner(det er et nytt ord jeg har lært meg, som egentlig bare er et fancyord for hvite flekker) i hjernen min som mest sannsynlig var forenelig med MS. Den beskjeden fikk jeg 15 minutter før jeg skulle holde åpningstalen på landsmøtet til Natur og Ungdom i år. Det gjorde det hele uvirkelig, og sikkert litt mer håndterlig på et eller annet absurd vis. For da kunne jeg ikke tenke på det, kunne ikke grave meg ned i de to små bokstavene, eller i de to vanskelige ordene multippel sklerose, eller bruke alt for mye tid på å google hva pokker det egentlig betyr. Jeg hadde tross alt et landsmøte som skulle gjennomføres, innlegg som skulle holdes, kjempe for at NU fortsatt skulle være mot EU osv. Da var det liten tid til å dype refleksjoner om sentralnervesystemet(om det egentlig er mulig å ha) eller meninga med livet. 

Jeg fikk diagnosen i dag. Og helt egentlig kom det ikke som en veldig stor overraskelse. Samtidig skulle jeg selvfølgelig ønske den ikke ble stilt, at jeg heller kunne være frisk. Men hvor ofte er det egentlig normalt at ditt eget immunforsvar angriper synsnerven før det faktisk er noe nevrologisk som er galt? Jeg vet ikke en gang om det finnes et svar på det jeg. Men det jeg vet er at det ikke bare var disse synsnerveangrepene. Jeg vet også at de har funnet disse lesjonene på hjernen min, og at det er for mange hvite blodlegemer i ryggraden min. Eller, i spinalvæsken eller hva det nå heter. Alle de andre undersøkelsene viser i alle fall at det er MS. Legene er sikre.

På en måte er det fint å vite. Godt å vite. For i de 13 ukene jeg måtte vente fra jeg var hos legen med øyet mitt - og de nok en gang oppdaget opticus nevritt og fikk henvisning til røntgen - til jeg endelig ble sendt inn i MR-maskinen, så var jeg i limbo. Kom de til å finne noe denne gangen? Var det MS? Akkurat som jeg var i limbo fra jeg fikk den telefonen den 9. januar og fram til diagnosen endelig ble stilt i dag. Samtidig er tanken på hva som kan vente meg drit skummel. Fordi min framtid plutselig ble så utrolig mye mer usikker.

Derfor var det uendelig godt å møte et vanvittig dyktig og omsorgsfullt helsepersonell på UNN. De tilfellene jeg har visst om av MS har som regel vært de verste, der mennesker har blitt totalt lammet. Sykepleierne og legene har sagt at dette ikke trenger å bli min historie. At man medisinsk har kommet langt når det kommer til å bedre livene til de som lever med MS, for å holde symptomene i sjakk og for å bremse utviklingen av dem. Eller som de selv sa, å få diagnosen MS i dag, sammenligna med for 10 år siden, er som natt og dag. Det er så utrolig godt å vite.

De to årene jeg har hatt disse MS-symptomene og blitt sendt til disse utredningene, så har jeg ikke visst om noen som har hatt denne diagnosen og vært ung. Jeg trodde den bare rammet voksne. Derfor føltes det så utrolig mye mer urettferdig, for jeg er tross alt bare halvveis til femti. Men det stemte jo ikke, det var bare at jeg ikke visste om de unge. Jeg har lært nå at diagnosen som regel stilles når man er mellom 20 og 40. Så da er kanskje ikke 25 så ille likevel. Og kanskje er egentlig dette innlegget et forsøk på å vise at man kan ha MS og være ung. Samtidig har jeg bare hatt den i en dag. Så jeg vet jo ikke så mye.

På samme måte som jeg egentlig ikke visste hvordan jeg skulle starte dette innlegget, vet jeg heller ikke hvordan jeg skal avslutte det. Så da får jeg heller låne ordene til de som er litt smartere. Min storesøster sa til meg at kroppen min jo er den samme i dag, som den var før diagnosen ble stilt i går. Akkurat som at jeg er den samme i dag, som jeg var uten en MS-diagnose i går. Pappa sa at det fortsatt er jeg som bestemmer hvordan mitt liv skal være, det kan bare hende det blir littegranne annerledes enn jeg opprinnelig hadde tenkt. Mamma har sendt meg et sitat fra en mann som hadde Parkinsons. Han sa «Du skal være optimist og realist, og tro på at noe eksepsjonelt kan skje». Og broren min sendte meg melding og sa at vi skal stå han av. Kombinert gir alt mer mening. Selvfølgelig kan noe eksepsjonelt skje, og selvfølgelig skal vi stå han av. To små bokstaver skal ikke få endre framtida mi, det er det da vitterlig bare jeg selv som skal. Og selv med disse to bokstavene er jeg jo fortsatt meg.