Som det heter på fint
"Som det heter på fint" antyder at presisjon er jålete, at fremmedord er til for å holde mannen i gata nede. At ingen egentlig er eksperter, at kunnskap er suspekt. "På fint" – en smålig, halvkvedet vise.
Det er ikke nedlatende å bruke presise uttrykk der det trengs. Men det er både nedsettende og fordummende å kalle et presist språk for "på fint". Det mistenkeliggjør og latterliggjør.
Alle bransjer trenger et nøyaktig ordforråd. Hvis det er greit å si "koke tømmer" men ikke "bioraffineri", får jeg en sag der jeg trenger en skalpell.
Et lite eksempel: Jeg lager en bok for en kunde. Kunden ringer meg og sier at bokstavene på omslaget godt kan være store. Hm. Hva nå? Dette er store bokstaver…
…og dette er store bokstaver.
For å skille mellom store bokstaver og store bokstaver, kaller vi A, B, C etc. for versaler eller majuskler. a,b og c er minuskler.
Store bokstaver. Eller liten versal og stor minuskel, som det heter på fint.
Faguttrykkene hjelper oss å komme til poenget. Diskusjonen blir mer fruktbar. Vi får mer tid til å finne løsninger i stedet for å finne ut hva de andre rundt bordet mener.
Jeg vet ikke hvor Lundteigens bisetning kommer fra. Men det er lett å høre en forakt for presisjon og kunnskap, som er det jeg lever av. Og en politiker som ikke liker det jeg lever av, er det vanskelig å sympatisere med. Som det heter på fint.