Gamle myteteorier kan i liten grad forklare komplekse kulturtrekk
Stavanger har nylig hatt sin femtende alternativmesse, takket være den utrettelige Christian Paaske og hans nettverk. Alternativmesser blir i dag avholdt i hver eneste større by i landet, og også i småbyer og på bygda. Anslag tilsier at over hundretusen oppsøker disse messene årlig – Den store alternativmessen på Lillestrøm trekker alene over femten tusen publikummere, og er en av Europas største. Messene kunne vel så gjerne hett festivaler, for foruten salgsstandene, er det fremfor alt ide- og kunnskapsutveksling, utprøving av spirituelle tilbud, myldring og menneskemøter som kjennetegner alternativmessenes innhold.
Opprør mot 1700-tallets opplysningsidealer kom for øvrig allerede på 1700- og 1800-tallet, gjennom ulike røster i europeisk åndsliv som selv ble delvis ledende. Romantikken dyrket for eksempel naturnærhet, folkereligiøsitet, følelser, fantasi og subjektivitet der opplysningstidsidealet var fornuft og rasjonalitet. På 1800-talet blomstret magi, okkultisme, teosofi og spiritisme, og okkultistene selv så seg som brobyggere mellom vitenskap og religion. I alle disse hundreårene har også mennesker fortsatt å være religiøse på både tradisjonelle og nye måter, og karismatiske og fundamentalistiske bevegelser har i senmoderne tid blomstret.
Alternativmesser, kornsirkelentusiasme, spiritisme og åndetro, spiritualitet som praksiser knyttet til kropp og helse, religion og spiritualitet i populærkulturen er uttrykk for prosesser som har pågått lenge, og som handler om mange ting samtidig: Gamle tradisjoner problematiseres og religion avtradisjonaliseres (men forsvinner ikke, slik sekulariseringsteoretikerne hevdet før). Globaliseringen har muliggjort en utveksling av ideer og praksiser i et høyt tempo, og religion har fått karakter av å være et produkt på et marked. Kulturelle kategoriskiller er brutt ned i senmoderne samfunn, slik at det «hellige» og det «profane» blandes på nye måter – ikke minst i media. Denne prosessen kalles medialisering av religion. En delforklaring på for eksempel Fantasy-sjangerens oppsving er teknologi, både hva gjelder spredning av ideer og forestillinger via nettet, der Fantasy-tilhengere har vært i front, og teknologiske nyvinninger i filmindustrien, som uttrykk for og del av en større, generell fortrylling av kulturen. Religioner og myter er som skapt for store lerret, og har gjennomgående i historien vært en kilde for litteratur, teater og film.
I dag vil få religionsvitere hevde at myter (religion, «det hellige») viser seg som overhistoriske mønstre eller strukturer i den menneskelige bevissthet. Dette er for lengst avvist som romantiske, essensialistiske (som hevder at religion eller det hellige utgjør en essens) og i siste instans religiøse forståelsesmåter, formulert av gamle evolusjonister som James Frazer eller kreative hermeneutikere som Mircea Eliade. Frazer hevdet for eksempel i klassikeren «Den gyldne grenen» at alle døde og oppstående guder i religionshistorien handlet om det samme (fruktbarhet og frelse). Men empirisk er ikke dette et utbredt paradigme, det er en kristen modell som hos Frazer er gjort universell. Sammenligninger av løsrevne trekk på tvers av tid og rom handler ofte om at man finner det motivet man leter etter. Eliade, influert av Frazer, mente at religiøse symbol var arketyper som utgjorde evige, universelle strukturer i menneskets bevissthet. Eliade var drevet av en visjon om at religioner er «sanne». Store, sveipende generaliseringer og påvisning av universelle likheter og system har historisk vært en besnærende måte å lese menneskekulturer på, men man ender fort opp i eurosentriske, essensialistiske og dermed reduksjonistiske forståelsesmodeller som tilslører mer enn de avslører.
Dagens nyåndelighet – med dens miks av folkereligiøs og magisk tenkning, vitenskapsreferanser, kroppsorientering, bruk av tilgjengelig religionshistorie og ny teknologi – er uhyre spennende som forskningsfelt. Men ønsket om tidløse forklaringer må ikke blende for samtidens, eller også tidligere tiders, kompleksitet og ofte «uryddige» sammenhenger.
