#terskelteori

[polfilos]

Frankfurts terskelteori

Jørgen Pedersen

I en tidligere post omtalte jeg terskelteorien som hevder at det vi bør kjempe for i et samfunn er at alle sikres nok, og gi avkall på et ideal om å sikre alle likt. Harry Frankfurt er den som mest eksplisitt har levert det filosofiske grunnlaget terskelteorien hviler på. Han har nylig gitt ut en bok som blir markedsført som høyresidens svar til Piketty. Frankfurts sterke tese er at «det avgjørende fra et moralsk ståsted ikke er at alle skal ha det samme, men at alle bør ha nok. Hvis alle har nok vil det ikke være moralsk relevant om noen har mer enn andre». Han illustrerer sitt synspunkt gjennom en vits der den ene sier til den andre: «hvordan har barna dine det?» hvorpå den andre svarer: «sammenlignet med hva?». Poenget her er at han som svarer er villedet av en oppfatning av at man må sammenligne seg med andre for å kunne svare på hvordan man har det. I stedet for å være opptatt av hvordan barna har det relativt til hvordan andre har det burde han vært opptatt av hvordan de har det i absolutt forstand: Det som er viktig er om de får sunn mat, god helse eller går på en god skole. Ikke hva de har sammenlignet med andre.

Frankfurt mener at dersom vi oppfatter likhet som en verdi i seg selv risikerer vi å fremmedgjøre, eller miste av syne behovet for å finne ut hva vi virkelig burde bry oss om. I vår tendens til å sammenligne oss med andre glemmer vi å undersøke hva det er vi egentlig trenger for å kunne leve et godt liv. Vi glemmer kort sagt å tenke over hva slags personer vi er og hva vi virkelig bryr oss om og trenger for å bli fornøyde. Og det er dette siste spørsmålet vi egentlig burde bry oss om. Fokus på økonomisk likhet fjerner med andre ord oppmerksomheten fra moralske idealer som er viktigere. En viktig grunn til dette, hevder Frankfurt, er at det er lettere å beregne hva som gir en lik fordeling enn å finne ut hva som er nok.  

Et av de viktigste argumentene Frankfurt gir er at selv om økonomisk likhet kan ha mange positive konsekvenser for et samfunn, betyr ikke det at økonomisk likhet har verdi i seg selv. Man kan for eksempel argumentere for at et egalitært samfunn er et mer solidarisk samfunn. Eller man kan hevde at ulik fordeling av økonomiske goder går på bekostning av menneskers status som likeverdige, eller at det underminerer et ideal om at folk skal kunne ha lik politisk innflytelse. Frankfurt anerkjenner at dette kan være gode grunner for å føre en politikk for å oppnå økonomisk likhet. Men det er ikke et argument for at likhet er et gode som har verdi i seg selv. Det disse argumentene gjør er å vise at likhet kan være positivt knyttet til andre verdier – slik som solidaritet og et ideal om lik politisk innflytelse – men det gjør dermed økonomisk likhet til et ideal som er utledet fra disse andre verdiene, og etablerer ikke at økonomisk likhet har egenverdi.

La meg illustrere dette med et eksempel. Anta at du observerer et samfunn der de dårligst stilte virkelig lider under svært dårlige materielle vilkår, mens det også finnes en elite som lever i overflod. De fattige lever på sultegrensa, har nesten ikke klær på kroppen og bor i rønner med svært dårlig hygiene og sanitære forhold. De rike drikker champagne og spiser kaviar. Du går inn for å overføre betydelige ressurser fra eliten til de dårligst stilte. Det er ikke gitt at du går inn for overføringer her fordi du vil redusere ulikheten mellom de to gruppene. Hvis hovedgrunnen til at du vil overføre ressurser er at du vil dempe lidelsene til de dårligste stilte er dette ikke en egalitær begrunnelse. Det er ikke forskjellene du vil til livs.

Anta videre at forskjellen mellom de to gruppene holdes konstant, og at begge grupper får det betydelig bedre. Dersom du nå mener det ikke er like gode grunner til å overføre ressurser er det grunn til å anta at din opprinnelige begrunnelse for å overføre primært var motivert av andre enn egalitære grunner. La oss – og vi følger da Thomas Scanlon – kalle denne ikke-egalitære grunnen for en humanitær begrunnelse. Din begrunnelse for å ville overføre ressurser er da primært å dempe de lidelsene den dårligst stilte gruppen lider under. Dersom du hadde vært like opptatt av å overføre ressurser fra eliten til de dårligst stilte også etter at begges posisjon var blitt betydelig forbedret kan det tyde på at det lå en genuint egalitær begrunnelse bak.

Det vi kan lære av Frankfurt er at vi bør skille mellom egalitære og humanitære intuisjoner om hvorfor vi bør hjelpe de dårligst stilte. Men vi bør også gå terskelteorien kritisk etter i sømmene. Debatten i etterkant av Frankfurt har blant annet dreiet seg om hvorvidt det er mulig å definere nivået på terskelen på en måte som ikke er tilfeldig eller tvetydig. En konkret variant av denne kritikken sier at det er spesielt problematisk å tenke seg at rettferdighet fordrer omfordeling like under terskelen, samtidig som det ikke skal fordeles overhodet like over terskelen. Dernest blir terskelteorien også kritisert fordi en implikasjon vil være at man i noen tilfeller bør løfte de godt stilte ved å gi dem små fordeler heller enn å gi store fordeler til de dårligst stilte. Om målet er å sikre flest mulig nok kan en ofre de som ligger langt under terskelen for å løfte de som befinner seg nærmere terskelen. Samlet sett blir det hevdet at terskelteorien fremstår som attraktiv fordi den er vag når det gjelder nivået på terskelen. Med en gang man gjør forsøk på å definere et konkret nivå for terskelen forsvinner det attraktive ved posisjonen.

Paula Casal skiller i en innflytelsesrik artikkel mellom terskelteoriens to teser. Den positive tesen sier at det er viktig at alle lever over en viss terskel og at ingen lider nød. Den negative tesen sier at når alle har nok spiller det ikke noen rolle hvordan det fordeles over terskelen. Jeg tror de fleste vil være enig i at den positive tesen er riktig. Det er dermed den negative tesen det er viktig å diskutere.

Er det uproblematisk hvordan fordelingen ser ut så lenge alle er over en gitt terskel slik den negative tesen hevder? Kan vi forholde oss likegyldig til fordelingen? Anta at alle befinner seg over en definert terskel, og at vi har et samfunn som er delt i to grupper, de som er dårlig stilt og de som er godt stilt. Anta videre at vi skal designe en skattereform, og at denne skattereformen har som konsekvens at byrdene helt og holdent legges på den dårligst stilte gruppen, men at medlemmene i gruppen likevel vil befinne seg over terskelen. Kan vi, slik de som forsvarer den negative tesen hevder, si at det ikke spiller noen rolle at reformen slår slik ut? Jeg tror de fleste vil finne det problematisk, og at de dermed har intuisjoner som påpeker et grunnleggende problem ved terskelteorien. Terskelteorien har ikke en tilstrekkelig begrunnelse for at vi ikke bør bry oss om ulikhet så lenge alle har nok.

[motnormalt]

Fiaskofest

Jeg var ny student i Trondheim og hadde flyttet inn på Voll studentby. Jeg kjente ikke mange i byen, og hadde et ønske om å bli bedre kjent med mine naboer. Jeg tenkte at litt alkohol kunne gjøre dette lettere og tenkte derfor at jeg kunne prøve å få til en liten fest på gangen vår. Bakgrunnen for denne tanken var at jeg hadde vært på en slik fest tidligere, da jeg som videregåendeelev besøkte min bror og kjæresten hans som bodde på Voll studentby. De hadde arrangert en fest for sin gang og for de to andre gangene i samme bygg. Dette hadde vært en kjempe suksess. Jeg for min del hadde en strålende kveld.

Dette måtte da kunne gå an å få til igjen! Jeg hørte med mine nærmeste naboer om de var med på dette, og fikk noen få positive svar, før jeg bestemte meg for å henge opp en lapp som inviterte hele M-blokken. Selv om jeg visste at vi i alle fall ble fire personer (meg selv inkludert) ante jeg ikke hvor mange flere som ville møte opp. Faktisk ante jeg ikke hvem som bodde i 2. og 3. etasje.

Det gjør jeg fortsatt ikke den dag i dag….

Kvelden for festen kom. Vi satt der vi fire. Ølen var klar, musikken var på. Det ble bare oss fire. Hvorfor? Var det ingen flere som meg, som ønsket å bli kjent med naboene sine? Hvorfor bo på studentby hvis man ikke vil være sosial?

Det handler ikke nødvendigvis om at man ikke vil være sosial. Det kan kanskje handle om  at individer har ulike terskler for deltakelse i kollektive eller sosiale arrangementer. I boken Sammen i byen (2012) skriver Aksel Tjora (med flere) om terskelmodeller. I denne typen teorier forutsetter man altså at ulike mennesker har ulik terskel for deltakelse i arrangementer. Noen har lav terskel, andre har høy. Mennesker med lav terskel er med på arrangementet så lenge de vet at noen få andre også er med. Mennesker med høy terskel trenger å vite at langt flere personer er med, før disse også hiver seg med. Det er hvordan ulike terskler er fordelt mellom folk som avgjør hvor stort oppmøtet på arrangementer blir. Dette betyr at hvis det er for mange mennesker med høy terskel vil dette ofte føre til at få personer møter opp. Dette betyr ikke at de med høy terskel ikke er interessert i arrangementet, men at de trenger å vite at mange nok er med, før de også blir med.

Så la oss se på fiaskofesten min i dette perspektivet. Jeg var initiativtakeren og hadde derfor terskel 0. Jeg var med på arrangementet før noen andre var det. Naboen min, Tina, ble med, selv om det foreløpig bare var 1 på gjestelista. Vi kan si at hun hadde terskel 1. To andre gutter på gangen min sa også at de ville møte opp. De hadde terskel 2-3.  Men hva med de som bodde i gangen ovenfor oss? Hva slags terskel hadde disse for å møte opp?  Dersom disse hadde en litt høyere terskel, kan dette være en forklaring på hvorfor vi ble så få.

Jeg møtte for øvrig en av beboerne i etasjene over oss ved en senere anledning. Denne personen sa at det hadde vært snakk om å dra på festen, men at det ikke var så mange som kunne.

Terskelteorier kan altså ha noe for seg i denne sammenhengen. La oss si at 2-3 stykker fra 2. etasje ikke hadde mulighet til å komme på festen. Terskelteorier kan da forklare hvorfor de resterende ikke møtte opp. Hvis det samme var tilfellet i 3. etasje, har vi en forklaring på hvorfor det ikke kom noen fra disse etasjene.

Jeg tror for øvrig at terskelteoriene kommer litt til kort. Når jeg bestemmer meg for å dra på et arrangement er jo ikke det viktigste nødvendigvis hvor mange som kommer, men hvem som kommer. Klart er det viktig at man blir mange nok mennesker på en fest, men hvem drar på en fest hvor man ikke kjenner noen? Det er en viss sannsynlighet for at miljøet på gangene i 2. og 3 etasje ikke var spesielt sammenspleisa. Kanskje kjente de ikke hverandre spesielt godt, og da blir det vanskeligere å avtale å dra sammen til andre mennesker de heller ikke kjenner.

Årsakene kan være mange, men terskelteorien kan i alle fall bidra med ett perspektiv på hvorfor det gikk som det gikk. Konklusjonen blir noe sånt som dette:

For mange mennesker med høy terskel for deltakelse = skikkelig dårlig fest.