Da har vi ryddet på lagrene og jeg har vært med på min siste produksjon på Romerike (tulla, jeg har så klart greid å melde meg til å hjelpe to teatergrupper før jeg og klassen drar til Russland på mandag!). Våren har jeg verken hatt tid eller overskudd til å formidle noe som helst om den fantastiske 'Our House'-produksjonen, så som terapi for meg og forhåpentligvis interesse for dere få som leser dette skal jeg prøve å få dokumentert noe om prosessen i form av bilder, videoer og tekst her. Men for ordens skyld tenkte jeg å ta det baklengs! Det funker jo så mye bedre med rekkefølgen blogginnleggene blir liggende og ikke minst med tankerekkene i hodet mitt for tiden. Det siste vi gjorde på scenen i Teaterlåven var å rigge ned et halvt års arbeid på én dag. Vi var 90% ferdige før middag, noe vi ikke har kunnet si om noe på flere måneder. Med hjelp fra musikkteater, som fra start til slutt har vært en fantastisk klasse å jobbe med, enten de har hjulpet oss å produsere eller skapt en så fantastisk forestilling at vi strakk oss og strakk oss for å lage den beste produksjonen vi kunne. Alle involverte har vært så uteolig ambisiøse på eget vegne at det har drevet alle fra skuespillere til oss designere til å yte vårt beste. Sånn sett fryktet jeg at det skulle bli en emosjonell prosess å dekonstruere broa, vertikalene, bilen, bardisken, pulten, stolen og alle små og store ting som gjorde scenografien. Fun fact: de utallige isoporplate som vi sikkert brukte i snitt to timer per. plate på å tegne opp, skjære murtekstur i, armere med gasbind, male base på, male gråmaling på også måle opp og feste på seks 5,50 meter høye vertikaler og en 10 x 2,10 meter bro ødelegges på ca. ti sekunder. Riv, brett, kast. Nesten som en melkekartong. Men heldigvis hadde uke med forestillinger vært en såpass perfekt blanding mellom suksessfulle og utmattende at det føltes som en lettelse. Ikke minst var det mange gode minner fra arbeidnetter på energidrikk som lå i skeive stifter og merkelig plasserte skruer, som i retrospekt virket mindre frustrerende enn det faktisk var. Jeg skrev en gang i forrige uke på produksjonens Facebook-gruppe at jeg aldri har vært så stolt av å være med på noe i mitt liv, og det står jeg ved. Innsatsen alle la inn, og resultatet i alle ledd var selv etter utallige gjennomganger som både publikum og scenearbeider var fantastiske å se på, og responsen fra publikum var enorm! Og i nedriggens ånd avrunder jeg ikke med en elegant konklusjon, men avslutter dette innlegget brutalt kort som en lettelse.
annaxmalina
germansingergirl
gummygunk
izzy806