Jeg får besøk av K og Y og ungene deres. Jeg blir litt stressa av uventet besøk, styrer på kjøkkenet for å lage noe godt til de. Serverer kaffe og vin, en rå kake og masse vegansk godteri til ungene. De herjer rundt, K og Y forteller om den siste ferien de var på og alt det spennende de har gjort den siste tiden, jeg innser at jeg ikke har noe å fortelle om selv, snakker bare masse tull. Plutselig ser jeg at godteriet jeg ga til ungene ikke er vegansk likevel! Det er helt forderdelig, hvorfor har jeg kjøpt uvegansk godteri? Jeg går ut, men kommer inn på et rom med masse baller og annet gym-utstyr. Tar med meg et lass med baller og diverese og går ut igjen, da er jeg plutselig i en gymsal. Jeg klatrer i tau og i ribbeveggen, danser rundt med rockering og spiller fotball med de andre, det er skikkelig tungt og slitsomt, men veldig gøy. Etterhvert fylles gymsalen opp med folk, og det hele forvandler seg til en stor fest. Musikk og dansing, masse øl. Snakker med en fyr som forteller at han snart skal flytte inn i nabohuset og da skal han invitere meg på fest hver helg. Mingler og snakker med masse folk, helt til det blir nok for meg, jeg får noia og løper ut. Der treffer jeg Thale som er på vei hjem, hun har også vært på festen uten at jeg har sett henne. Vi aner ikke hvor vi er, så vi bare går en vei og prøver å finne det ut. Til slutt er vi på toppen av Tromsøya, vi blir veldig lettet fordi vi visste ikke om vi var i Tromsø i det hele tatt. Vi skal hjem til Straumsbukta, begynner å gå ned øya da det plutselig kommer et tog, et ekstremt malplassert tog som liksom «svinger med halen» og tar med seg Thale... Herreguuud, Thale er død! Jeg går rett inn i nærmeste hus, innser at det er huset jeg leide rom i da jeg var 17 år. Jeg går på do, der inne bor det tre, små svarte hunder, som er veldig sinte og biter og biter. Husverten kommer, jeg forklarer henne hva som har skjedd, hun gråter sammen med meg, for hun kjente visst også Thale. Jeg sier at jeg bare skal gå på do, så skal jeg gå. Men hun står og snakker med meg, så jeg får aldri gått på do. Må skiiiikkelig på doooo. På et tidspunkt går hun og henter masse post som kom til meg etter at jeg flytta ut. Flere poser med brev fra folk jeg en gang kjente.
Jeg har flyttet til New York, alene. Går på skole der. Sitter inne på et gigantisk kjøpesenter sammen med to jenter jeg går i klasse med. Vi sitter og tegner, har store skisseblokker, blyanter og kull, har rigget oss til på noen benker. Plutselig går en bombe av midt i kjøpesenteret. En stor eksplosjon har sprengt bort trappene midt i senteret. Hører litt hyl, et par mennesker løper ut, men de fleste fortsetter bare som før, går rolig rundt, ser ikke ut til å bry seg nevneverdig. En stemme over høytaleranlegget forteller at det har gått av tre bomber rundt om i kjøpesenteret og at politi og brannvesen er på vei. Han ber kundene om å forholde seg rolig og ikke gå for mye i veien for redningsarbeiderne. Jeg og jentene blir sittende. Jeg er også ganske rolig, men litt mer påvirket enn jentene som knapt så opp fra tegneblokka da det smalt. Plutselig ramler store biter av taket ned rundt oss, lamper og diverse, lander rett ved føttene våre. Jeg spør jentene om det kanskje er på tide å gå, de svarer ikke. Jeg pakker sammen sakene mine og går ut, forventer at de skal komme etter, men det gjør de ikke. Jeg går ut av senteret og bort ei gate. Jeg har på meg høye sko, veldig høye, veldig uvant å gå i. Gata jeg går i er helt enorm. Den er flere kilometer brei. De andre som går samme vei for meg er så langt unna meg at jeg knapt kan skimte de. Enorme bygninger rundt meg. Veldig futuristisk. Når du går over veien blir du fraktet over på den hvite stripene, de begynner å bevege seg når det blir grønt lys. Jeg ser at gata begynner å gå oppover, den går gradvis oppover høyt som et fjell, jeg kan ikke huske å ha gått i denne gata før, så jeg sjekker GPS'en på mobilen for å finne veien hjem. Jeg er visst 2 timer og 20 minutter hjemmefra, får opp en merkelig veibeskrivelse tegnet i sikksakk på kartet. Så jeg snur og går opp en annen gate. Kommer snart til to enorme rundtkjøringer som ligger rett ved siden av hverandre. Det er en liten kafe oppe på den ene rundtkjøringa, jeg setter meg litt der mens jeg studerer kartet igjen. Så går jeg rundt ei lita bygning og forventer å komme til en park som jeg må gå gjennom for å komme hjem. Men i stedet er det store gjerder og sperringer. På en liten plakat står det at jeg må bruke klippekortet for å komme inn i parken. På en automat kan jeg kjøpe klippekort for 50 dollar, og fylle på med turer i parken, det koster 15 dollar for én tur i parken. Jeg har ikke råd til å bruke 65 dollar på å gå gjennom parken.., så jeg går tilbake igjen og finner en smalere vei som går i ca samme retning. Går lenge på den veien uten å se noe som helst, før veien plutselig smalner og jeg plutselig er midt i noens hage. Går ut av hagen, er i et boligområde som ser veldig rart ut. Det er barn overalt, syke og skadde barn, med enorme svultser, brannsår, utslett, masse ekkelt... De leker og herjer og enser meg ikke i det hele tatt, løper bare rundt overalt. Så begynner det å regne. Veien jeg går til blir til gjørme på null komma niks, jeg bare sklir av veien, bilene sklir i alle retninger... Så jeg går bare inn i en bygning, opp noen trapper, før trappene stopper og jeg må ta heisen tjue etasjer til. Så er jeg liksom hjemme plutselig, men jeg går bare på do og tenker at det var godt at jeg fikk gått på do før jeg fortsetter veien hjem.., så jeg er visst ikke hjemme likevel. Jeg tenker at jeg er helt lost i New York og jeg har lyst til å skrive det på Facebook, men det er ingen vits fordi det ikke er noen som kan hjelpe meg. Jeg føler jeg har gjort en stor feil ved å komme hit, men det er så langt å dra hjem til Norge igjen, det går liksom ikke.
Bestemor dukker opp, hun er sulten. Jeg ber henne sette seg og vente, jeg skal lage mat. Kommer på at hun brukte å lage en fruktsuppe da hun levde. Det har jeg aldri lagd før, men det kan vel ikke være så vanskelig.. Jeg fyller en kjele med litt vann, putter oppi en ananas i biter og seks hele epler, lar det stå å koke ei stund. Så innser jeg at det var idotisk å putte i hele epler... fisker de opp igjen, skreller de, fjerner kjernen og kutter de i biter. Bruker så langt tid på det her, har skikkelig dårlig samvittighet for mor som sitter ute i stua og sulter.
