Skolestress, men locked inn!
Ja det e stress yadayada skal lese gjennom biologi og ta notata og skrive forklaring på alle begrepa, vi har om et enkelt tema og har en enkel prøve, skal gjøre det bra.
og vannflaska mi lekte akkurat ut på senga mi. Nydelig.Har faktisk så lite lyst til å sette meg ned med det. Å jobbe med skole blir bare mer og mer forferdelig med kor nærmere man kommer frihet. Gud æ kan ikke vente mer.
Æ har bare så lyst til å være ferdig. Alt maset, æ e klar for å leve MITT liv. Utafor skole. Æ innså at æ ikke har mye av et liv når skole ikke e innvolvert, klart æ har venna og hobbya og interesse. Men æ gjør aldri mennesklige ting som å dra på slalom som æ gjorde i dag og fant ut at æ e fette god på det. Æ sett alltid av sånne gøye ting som topptura til dem dagan æ ikke har skole. Og miste all retningssans når æ plutselig får den friheten.
Æ hate det. Prøvan. Dårlige karaktera. Æ vil gjøre det bra. Æ like dem fagan æ har. Æ like ikke læreran og æ like ikke arbeidet. Det føles så ekstremt bortkasta ut. Bare enda et fag å få karakter i. Det måle deg bare på kor lite livsgnist du har. Men det e ikke sant for alle heller. Mange treng ikke prøve engang. Æ e så sjalu på dem.
Det gir meg ingenting å se på dem når æ ikke ser i boka engang. Dem sett hvertfall inn arbeidet. Æ vet æ kan klare det. Æ har klart å clutche før. Prøven har ikke vært enda.
Vi får også kjemi prøven tilbake. Æ blir veldig glad hvis æ har fått en treer. Faen æ e redd. Men resultatet e det samme om æ e redd eller ikke. I motsetning til slalom, som e avhengig av deg og ditt stress. Stresse du ligg du i bakken med en knekt arm, og man ser alltid for seg fallet når man får litt fart i ansiktet. Den bratteste bakken kan bli beseira om du bare tar det med ro og stole på deg sjøl.
Det lærte æ i dag. Har ikke stått på slalom mye i livet, sist gang va for 10 år sida nesten. Har aldri likt det noe særlig i min mening, dro med søstra mi i dag. Va redd og nervøs når æ skulle starte. Og det gikk helt fint. Æ måtte la meg sjøl styre veien og følge den samtidig. Noe som va veldig rart fordi det e som å falle fra himmelen mens du danse hvis det gir mening. Det va veldig gøy hvertfall. Og øvinga, stresset og prøvan e akkurat det samme.
Like avhengig av min frykt som det å falle e. Æ har falt mange gang i livet mitt, men det e nokk på tide å virkelig annerkjenne at det e mine bein som hold meg oppe og det e mitt hjerte som hold meg sterk. Skole e bare enda en bakke. I sommer vil æ nokk sikkert ta heisen opp igjen og kjøre ned enda en gang. Bare for å vise at æ kan, eller så drar æ videre til andre fjell, og lære meg nye måta og komme seg over dem.
Vi får se, men æ vet at hvis det e en ting om meg så e det at selv om æ e engstelig og redd så gir æ ikke opp, æ kommer tilbake igjen og igjen. Det skjer nu også. Gi meg litt tid så skal æ starte på biologi øvinga
