I forrige artikkel, «Ole Olsen hvem», skrev jeg om jakten på en av mine mange aner som kalte seg Ole Olsen. Det skulle vise seg at svaret lå gjemt i detaljene, som alltid.
Den observante leser la ganske sikkert merke til at gården Halsteinli i Orkdal i Sør-Trøndelag byttet hender mellom Ole Olsen den eldre og Ole Olsen den yngre i 1844. I Orkdal sorenskriveris panteregister nr. 7 (1814-1872) het det videre at gården ble overtatt av en Ole Olsen Myrind i 1821.
Å finne en Ole Olsen på en gård som er i nærheten av å bli kalt Myren, er som å lete etter nåla i høystakken, og derfor må man helst ha flere opplysninger for å komme seg videre. Og den detaljen har jeg funnet!
Det ser nemlig ut til at Ole Olsen Myrind lot gården gå videre til sin eldste sønn Ole Olsen den eldre på et eller annet tidspunkt, og at denne igjen solgte gården videre til sin bror, Ole Olsen den yngre.
Ole Olsen den eldre giftet seg i 1830 og ble oppgitt å være 31 år gammel, og må således ha vært født rundt 1799. Men ingen gode kandidater har vært å finne i Orkdal i det tidsrommet. Hans yngre bror har jeg derimot funnet som konfirmant i Orkdal 21. november 1824, under navnet Ole Olsen Halstenlie. Og det stemmer ganske bra, siden deres far kjøpte gården i 1821.
Ole Olsen den eldre døde riktignok i 1855, men hans bror Ole Olsen den yngre levde videre. Han giftet seg i Orkdal med Kari Johnsdatter 14. juni 1848. Og her kommer detaljen:
Far til Ole Olsen den yngre er nemlig oppgitt å være Ole Olsen Myrin af Børsen!
Rask titt i 1801-tellingen for Børsa, som på den tiden var et annekssogn under Byneset prestegjeld, og ganske riktig. På gården Myrrin finner jeg Ole Olsen som gårdbruker med konen Dordi Larsdatter og blant andre deres tre år gamle sønn Ole!
Og for å være helt sikker, tar vi en kikk i ministerialboken for Børsa i Byneset (1754-1803), og ser sort på hvitt at lille Ole var sønn av sin far Ole Myrrin, og døpt i begynnelsen av kirkeåret 1799.
Konfirmasjonen finner vi i Børsa i 1814, og dermed har vi også klart å sirkel oss inn på et omtrentlig tidspunkt for når gamle-Ole (min tipptipptippoldefar) tok med seg familien og reiste fra Myrin til Halsteinli - en distanse Google oppgir at du kan tilbakelegge til fots på mellom seks og syv timer.
Hvem var Ole Olsen, som skal ha vært sønn av Ole Olsen og muligens far til Ole Olsen?
Stundom kan den langvarige norske skikken med patronymer (farsnavn) være en prøvelse for en stakkars slektsgransker. Spesielt i de tilfeller hvor barnet ble oppkalt etter sin far. Det kunne bli lange rekker med Ole Olsen-er av slikt. Og det var nettopp dette som skjedde på gården Halsteinli i Orkdal i Sør-Trøndelag. Vel, nesten. Det er nemlig mer innfløkt enn som så.
Min oldemors morfar, eller min tipptippoldefar, ble født en gang rundt 1799. Foreløpig vet jeg ikke hvor han ble født, men jeg vet at han giftet seg med Ingeborg Pedersdatter Engen i Orkdal 5. juli 1830. Her fremkommer det at Ole og Ingeborg var henholdsvis 31 og 27 år gamle, og at foreldrene deres het Ole Olsen Halsteenlie og Peder Pedersen Engløkken. Den oppgitte alderen skal man erfaringsmessig ta med en stor dose salt.
Det eneste barnet jeg med sikkerhet vet at Ole og Ingeborg fikk, er min tippoldemor Dorthea, som ble født på Halsteinli 1. oktober 1837.
Imidlertid var hverken Ole eller Ingeborg med i den landsomfattende folketellingen i 1865, av den enkle grunn av de gikk ut av tiden allerede 25. mai 1855 og 27. februar 1863, begge på Halsteinli-gården.
Av ren nysgjerrighet kikket jeg litt nærmere på denne gården, og fant den i Orkdal sorenskriveris panteregister nr. 7 (1814-1872). Her så jeg at skjøtet på hele eller deler av gården gikk litt frem og tilbake, inntil en Ole Olsen Myrind overtok gården fra Anders Pedersen Solhuus i mars 1821. Foreløpig er det litt uklart om dette er snakk om Ole som ble født i 1799, eller om det kan være hans far.
Uten at jeg kunne være hundre prosent sikker (det kan man jo aldri være i slektsgransking), trodde jeg dette kunne dreie seg om Myren-gården i Orkdal. Men folketellingen for 1801 registrerte aldri noen Ole Olsen her.
Så kom det plutselig noe underlig i panteregisteret. Ole Olsen den eldre solgte skjøtet på Halsteinli til Ole Olsen den yngre i juni 1844. Jeg spekulerte først en god stund på om dette kunne være snakk om far og sønn, men som tidligere nevnt hadde ikke Ole noen andre barn enn datteren Dorthea - og dermed ble hele mysteriet temmelig ... mystisk.
Noe som også skapte kluss i regnskapet, eller som kanskje kunne få det til å gå opp, var at jeg ved en tilfeldighet oppdaget at Ingeborg Pedersdatter Engløkken, muligens den samme som ble Oles kone i 1830, hadde fått en sønn utenfor ekteskap 22. januar 1828. Guttens navn? Ole ...
Denne guttens far het Ingebrigt Olsen, og her gikk det til og med i ball for presten, som oppga fars navn til å være Ole Ingebrigtsen Olsen - altså med to patronymer! Men det var jo en viss sjanse for at gutten tok sin stefars etternavn og dermed kalte seg Ole Olsen. Kunne dette være forklaringen på «den eldre» og «den yngre»?
Nei. I panteregisteret står det nemlig et veldig vesentlig ord mellom «Ole Olsen den Ældre» og «Ole Olsen» i forbindelse med en panteobligasjon i februar 1849: «Broderen»! Det var altså storebror som solgte til lillebror.
For da jeg videre leste i panteregisteret at Ole Olsen Halstenlie fremdeles satt på gården etter 1855, forsto jeg at det her var snakk om min tipptippoldefars bror - for min tipptippoldefar døde som nevnt i mai det året.
Men hvor kom min tipptippoldefar Ole Olsen og hans far Ole Olsen fra? Var de orkdalinger? 1801-tellingen for Orkdal viser et renn av Ole Olsen-er født på 1790-tallet og med en Ole Olsen som far, så det blir litt av et puslespill å finne fasit. Myrind-sporet behøver slett ikke å bety annet enn at hans far tjenestegjorde på Myren-gården inntil han kjøpte Halsteinli, og er ikke noe bevis for hans opphav. Gårder med likelydende navn fantes for øvrig i de fleste nærliggende prestegjeld.
Jakten etter minst to blad Ole Olsen fortsetter altså, etter at jeg endelig har fått ryddet litt i Ole-skogen.
Kirkebøkene våre er ikke bare tørre dokumenter av navn og årstall skrevet med tett skrift i tynt blekk. De inneholder også spor av underlige historier og vonde skjebner. Ofte veldig vonde.
Du skal ikke bla lenge i en kirkebok før du finner eksempler på setninger hvor du mer enn aner at det ligger fryktelige historier i bakgrunnen. Og presten skrev sjelden mellom linjene når han skulle beskrive dødsfallets årsak. Ble man «knust mod Fjældet», så ble man «knust mod Fjældet» - og ikke omkommet i fallulykke, som vi ville skrevet i dag.
Her er et knippe eksempler jeg selv har funnet, og som vekker uhygge og refleksjon.
Taget sig selv af Dage
Man kan bare tenke seg hvilken tragedie det må ha vært for foreldrene til lille Bjørn Svenningsen på to og et halvt år høsten 1855. Etter begravelsen i Vinje i Telemark, første presten til protokolls: «Forbrændt sig paa kogende Vand».
Bjørn Knudsen ble 66 år gammel. I februar 1858 heter det tørt i kirkeboken for Voss i Hordaland: «Taget sig selv af Dage ved Drikke».
57 år gamle Peder Pedersen Brandvaldseggen valgte selv å gå ut av tiden i Alvdal i Hedmark høsten 1865: «Havde taget sig selv af Dage ved Hængning».
Fandtes død i Marken
Sommeren 1867 forekom en hendelse i Alvdal, av en art som dessverre ikke er helt ukjent i våre dager, og som denne gang rammet 78 år gamle Ingeborg Nilsdatter: «Forlod i Sindsforvirring Legdsstedet og fandtes død i Marken».
En temmelig vanlig forekomst er denne, som i dette eksemplet stammer fra Buksnes i Nordland. Ved begravelsen til Edvard Nilsens udøpte pikebarn i 1872, knytter presten en kald og hjerteskjærende kommentar til hendelsen: «Formentlig ligget ihjæl».
Den knapt tre måneder gamle piken døde i desember. Forsøkte hennes mor å holde henne varm ved å ligge inntil det frosne barnet i en kjølig stue?
I januar 1874 skjedde det samme med pike Rebekka Olsdatters lille datter et annet sted i bygden: «Lagt ihjæl av Moderen». Hun ble tre uker gammel.
Slog ham ihjæl
Utpå høsten samme år omkom den 21 år gamle tjenestepiken Anna Olea Mathilde Hansdatter på Reine. Årsak: «Død ved at falde udover Fjeldet da hun gik efter Gederne i den Del af Fjeldet, der kaldes Prestestolen».
I april 1875 fant man liket av den 48 år gamle husmannskonen Malene Anna Kristiansdatter: «Fandtes ihjælfrosen i Udmarken».
I september det året må det ha hendt noe hvor man bare kan ane den skrekkelige forhistorien: «Et nyfødt Barns Lig - fundet ved Veien ved Gjerstad».
I februar 1876 var ulykken ute igjen, denne gang for den 30 år gamle familiefaren Nicolai Christensen: «Adolf Gataas’ Krambodloft faldt nedover ham og slog ham ihjæl paa Stedet».
Barnedødeligheten var stor her til lands i dette hundreåret. Det hadde Thomas Peder Nilsen og Juliane Pedrikke Larsdatter i Loppa i Finnmark opplevd flere ganger, og sommeren 1877 slo tragedien til igjen: «Barnet var ved Fødselen, saavidt forstaaes kunde, uden Liv. Fødselen besværlig. Moderen har ikke før født dødfødte Børn, men alle de tidligere 3 Børn har strax efter Fødselen vist ringe Tegn til Liv. To af disse er døde, af hvilken det ældste var 6 Maaneder, det yngste 2 Døgn gammelt».
Knust af Turbinaxen
Ved Senja nikkelverk i Finnmark var det stor dramatikk våren 1882, idet verksarbeider Efraim Pettersens ti år gamle sønn Peter Anton døde av følgende årsak: «Knust af Turbinaxen».
80 år gamle Petter Pedersen Græslimo fra Selbu fant man først i Haltdalen i Sør-Trøndelag sommeren 1885: «Omkom paa Reisen fra Tydalen til Tronsaune, og fandtes først den 15de Aug. 1885 i Nærheden af Midtaune Sæter. Han er antagelig omkommen af Udmattelse efter Vandring i Snetykke og frosset ihjæl».
Klaus Olsen ble ikke mer enn 15 år gammel, da han våren 1895 oppholdt seg i Bardu i Målselv: «Slaaet ihjel af et Skur, som faldt ned paa ham».
Hva som egentlig er årsaken til at den 23 år gamle snekkeren Theodor Nikolai Erlandsen døde i Trondenes ved Harstad i Troms november 1897, får vi kanskje aldri svaret på. I protokollen skrev presten følgende: «Et knivstik til laarets pulsaare ved egen haand», hvorpaa «knivstik» er endret til «glassnit». Dereretter er det hele strøket ut og erstattet med «Ulykkestilf.».
Fremdeles en tragedie
Noe skal man dø av, heter det. Og som regel finner man «kighoste», «skarlagensfeber», «tyfus», «svulst», «mæslinger», «barselsæng», «tæring», «lungebetændelse», «blodgang» og hva man nå enn døde av i de forskjellige tidsepoker.
Sykdommer kan være skrekkelig nok å dø av, men det vil alltid være noe helt spesielt med dødsfall ved ulykker. Særlig vanskelig er det å lese om barns plutselige død eller beskrivelser av dødfødsler, og spesielt når man selv er blitt far eller mor.
I dag har vi effektive behandlingsformer mot de aller fleste sykdommene man døde av på 1800-tallet, hvis sykdommen ikke allerede er utryddet. Barnedødeligheten er også forsvinnende liten i vår tid. Og mens ulykkene i stor grad oppsto på havet, på fjellet, en vinternatt i skogen eller andre steder i naturen, er også dette noe som tilhører sjeldenhetene i dag. Heldigvis.
Men fremdeles er ethvert dødsfall en tragedie for den som blir berørt. Det har nok ikke endret seg gjennom historien, og det vekker tanker når man i timesvis blar i prestens protokoller over døde og begravede soknebarn.
I aften har jeg gitt et kort foredrag for slektsgransker-kollegaer på årsmøtet til DIS-Molde. Temaet var fotografering av minner, og hvordan man presenterer dette på nettet.
Tenk hvor fint det ville vært å ha tippoldemors salmebok, oldefars dåpsskje, bestemors første skopar eller brilleetuiet til en gammelonkel som reiste til Amerika i sin ungdom. Men tenk hvor overfylt huset eller leiligheten ville blitt om man skulle samlet alle mulige og umulige gjenstander tilhørende fire slektsledd bakover, i tillegg til alt det andre man har hamstret gjennom en mannsalder.
Løsningen er å fotografere alle disse gjenstandene mens de fremdeles finnes, for elektroniske filer tar ingen fysisk plass. Dessuten kan man mye enklere dele minnene med andre i familien.
De tre viktigste årsakene til at jeg valgte å begynne med fotografering av gamle minner, er disse:
Ikke engang Brannmann Sam kan redde fysiske gjenstander i dette tilfellet.
1. Brann. Ting brenner. Mens salmeboken, dåpsskjeen, skoene og brilleetuiet brenner, smelter og blir fullstendig ødelagt i en brann, vil ikke de elektroniske bildene forsvinne i en brann - hvis du bare passer på å lagre filene i «skyen». Mer om det om et øyeblikk.
Flere kulturlag i samme stue?
2. Plass. Når kjære minner fra to foreldre, fire besteforeldre, åtte oldeforeldre og seksten tippoldeforeldre har fått plass i leiligheten, er det ikke mye areal igjen å leve på.
Onkel Rasmus, hans svoger Hektor og filletante Magnhild vet mer enn du tror.
3. Folk. I slekten er det temmelig sikkert gjenlevende mennesker som mer enn gjerne knytter gode historier til gjenstandene du har fotografert, og det er mye enklere å dele et bilde for uttalelse enn å frakte gjenstanden per post eller å beskrive den over telefon.
Så langt om årsaken til at jeg synes fotografering av gamle minner kan være en god idé. Kanskje den beste ideen på denne siden av ostehøvelen og innleggssålen. Så la meg først forklare litt om det tekniske.
Enhver som har tatt et bilde av en gjenstand innendørs, uten å bruke blitz, har nok opplevd at bildet blir temmelig gult. At farvene overhodet ikke stemmer med virkeligheten. Det kommer i stor grad av farvetemperaturen i lyspæren som er brukt til å belyse det som skal fotograferes, og at det enkle fotografiapparatet ikke har fått justert hvitbalansen ordentlig. Avhengig av farvetemperaturen og hvitbalansen, kan man få slike resultater:
Til venstre: Bestemors kaffekanne i gull. Til høyre: Bestemors kaffekanne i sølv.
Selv fotograferer jeg i RAW-format og justerer mye i bildebehandlings-programmet Photoshop (siden dette er et format som lar meg ta elendige bilder og slippe unna med det i etterbehandlingen), men som regel fotograferer man direkte i JPG-formatet, og da er det som regel lite rom for avvik. Da gjelder det å skape den riktige belysningen fra første eksponering.
I går stakk jeg innom Alf-Erik Birkeland, som driver Fotograf E. Birkeland (også på Facebook) i Molde, og da jeg la frem problemstillingen, hadde han en god løsning: Et lite og portabelt fotostudio:
ePhotomaker fra Lastolite. Lampen og kameraet må du ha fra før.
Dette er rett og slett et sammenleggbart telt hvor veggene filtrerer lyset slik at du oppnår korrekt farvetemperatur, og hvor én av veggene inneholder en reflektor for å unngå skarpe skyggepartier. Alt får plass i en liten pose, og inneholder også et kamerastativ og en skive for justering av hvitbalansen. Dette er en usedvanlig god løsning for oss amatører. Dessuten er det en enkel sak å handle inn papirark i forskjellige farver i A3-format som man plasserer objektet på, slik at man kan få andre bakgrunner enn hvit. Selv synes jeg det blir fint med sort eller en middels gråtone.
Så til selve løsningen for lagringen og presentasjonen av bildene. Når bildene er tatt, skal de helst lagres på en fornuftig måte. Man må gjerne lagre disse i en sinnrikt utviklet filstruktur på lokal harddisk og/eller på en ekstern harddisk, men det er ikke dette artikkelen min skal handle om (denslags finnes det mange gode artikler om, bare du leter litt på nettet).
Jeg bruker nettsiden Flickr.com for å lagre og presentere bildene av gamle minner. Flickr velger jeg fordi grensesnittet er såre enkelt, tjenesten ligger under Yahoos beskyttende vinger og er allerede et foretrukket alternativ for millioner av andre fotografer, og fordi den har et sosialt aspekt som gjør det enkelt med deling og samarbeid.
Min Flickr-side, fylt til randen av kompromitterende bildemateriale.
På min Flickr-side har jeg opprettet mange forskjellige album. Jeg har overtatt familiearkivet bestående av tusener av gamle negativer og papirbilder, som jeg er i ferd med å digitalisere og registrere. Hver av filmrullene får sitt eget Flickr-album, hvorpå hvert negativ får sin egen kode som korresponderer med negativets fysiske nummer. Eller for å si det slik: I det fysiske arkivet, som står i negativalbum, finnes et blad som heter «Negativblad 001», og hvor hvert enkelt negativ i hovedsak er nummerert fra 1 til 36. Når jeg i Flickr finner et bilde hvor koden henviser til negativ nummer 14 i negativblad 001, vet jeg altså nøyaktig hvor det fysiske negativet befinner seg. Rekkefølgen i filmrullens eksponeringer er også viktig, for da er det enklere å tidsbestemme det enkelte bilde (man har jo ikke nødvendig tatt alle bildene i samme rull på samme dag, og ofte er det både påske og jul på samme rull).
Og en annen fortreffelig ting med Flickr er at man kan «tagge» hvert enkelt bilde med forskjellige nøkkelord, som deretter er søkbare. Dette er et svært vesentlig aspekt ved ethvert bildearkiv! Mange har nok bildefilene sine i store strukturer og filmapper oppdelt etter dato og hendelse, men likevel tar det votter og vinter å finne frem for eksempel samtlige bilder man har av én spesiell person. I Flickr passer jeg på å skrive inn nøkkelord for hvert eneste bilde jeg lagrer, som for eksempel «Stig Ove Voll» på bilder hvor jeg selv forekommer. Hensikten med dette, er at jeg ganske enkelt kan klikke på nøkkelordet «Stig Ove Voll» og dermed få opp ALLE bildene hvor jeg selv er med, uavhengig av hvilket album de forskjellige bildene ligger i! Derfor er det veldig greit å fylle hvert enkelt bilde med flest mulig nøkkelord, for man vet jo aldri når man får behov for å lete opp et bilde av «hytten», «Dagros», «Ole Olsen», «vinter» eller «blomster».
Gamle minner. Alt fra pressekort til underbukser.
Foreløpig har jeg opprettet et Flickr-album jeg har kalt «Gamle minner». Her har jeg begynt å legge inn det jeg har fotografert av ting fra mitt eget liv. Her er en 40 år gammel underbukse (anno 1976), bankebrett, bamser, bøker, klær, ID-kort, vernedyktighetsmedalje, lekebiler, også videre.
Om hele verden kan se dette? Hvis jeg vil. Jeg kan nemlig selv bestemme hvem som skal se albumet eller hvert enkelt bilde. Enten kan jeg velge at alle skal kunne se bildene, at kun familien skal kunne se de, at resten av vennene/kontaktene mine skal kunne få se dette - eller jeg kan gi enkeltvise personer tilgang (de behøver ikke engang ha Flickr-konto).
Mor kommenterer og oppgir fasit.
Min mor har egen Flickr-konto, og det er her det begynner å bli genialt. Hun vet naturlig nok mye mer om alle disse gjenstandene enn hva jeg selv gjør, og hun kan gå inn på hvert enkelt av bildene og legge inn en kommentar. Hvilket hun har gjort i dette eksempelet. Disse heklede klærne ble meg til del etter fødselen av Ingeborg og Magne, og er et resultat av Ingeborgs fortreffelige evner innen heklefaget. Og ved å knytte slik informasjon til hvert enkelt bilde, blir det med ett ganske mye mer interessant og verdifullt!
Skjeen og gaffelen fikk jeg av mine besteforeldre til dåpen.
Oldefars lommeur, som har gått i arv i mannslinjen helt ned til meg.
Enkelte ting, som dette spillebrettet, vet jeg når kom meg i hende ...
Bildebeviset sier nemlig klart og tydelig at det ble kontrahert julen 1977!
Så nøl ikke med å fotografere små og store minner, og pass samtidig på å få med historien bak de. For eksempel neste gang du besøker din nærsynte gammeltante Myshild, hvor du ivrig fotograferer enhver gjenstand hun måtte ha i skuffer og skap, mens hun ivrig forteller mellom hver kaffeslurk. Og ta gjerne bilder av selve skapet også, om det skulle vise seg å være et framskap fra slektsgården.
Kanskje virker det ikke så overvettes interessant i dag, men de kommende generasjonene vil takke deg. For tenk om dine egne foreldre hadde vært flinke til å dokumentere saker og ting på denne måten!
I forrige artikkel skrev jeg om hvem som kan ha vært min tippoldemors mor, og føler at jeg etter hvert kom greit over målstreken. Men en irriterende nybegynnerfeil gjorde at det ble langt verre å finne hennes far.
Min tippoldemor Ane ble født i Rennebu i Sør-Trøndelag i 1873. Hennes mor het Marit Hansdatter og far var Sivert Larsen Herrem. Marit og Sivert var begge tjenestefolk og giftet seg aldri med hverandre. Etter hvert dro Sivert til Amerika, som så mange andre fra bygda.
Sivert Larsen (nr. 29), som nå tjenestegjorde på Vold, dro sin kos.
I kirkeboken for Rennebu skrev presten at Sivert reiste fra Rennebu 23. mai, i det året jeg tolket som 1877 eller 1878. Det var nærliggende å lete etter Sivert i passasjerlister, protokoller, folketellinger og alle andre mulige og umulige dokumenter for dette tidsrommet. Men det kunne jeg spart meg for, siden jeg hadde begått en aldeles utilgivelig nybegynnerfeil.
I protokollen for utflyttede sognebarn skrev nemlig ikke presten kronologisk etter hvert som folket dro. Nei, han skrev de ned etter hvert som han selv fikk høre om flyttingene. Siden jeg fant Sivert på, gjaldt for 1881, men her var det også mennesker som hadde flyttet tidligere år. Person nr. 21 på listen hadde flyttet til Trondhjem i 1877/1878, og dermed antok jeg at de påfølgende som dro til Amerika var på flyttefot samme år. Fasit skal selvsagt være at han ikke dro før 23. mai 1881!
I mellomtiden hadde jeg tatt kontakt med slektsgransker Oddbjørn Gorsetbakk i Rennebu, som kjenner godt til bygdens herrer og kvinner som dro til sambandsstatene, og som ble en uvurderlig hjelp i jakten på Sivert. Ikke minst med informasjonen om at Sivert tjenestegjorde på gården Mærk i Rennebu.
Ved å flytte fokus noen år frem i tid, fant jeg til slutt at Sivert dro fra Trondheim 1. juni ombord på Guion-linjens dampbåt «Tasso», under navnet «Sivert Mark», med kurs for Menomonie i Wisconsin. Fraktkostnaden lød på kr. 201,70.
Som vanlig var på den tiden, gikk turen via Hull og Liverpool, hvorpå de gikk ombord på et annet skip og fortsatte ferden over dammen.
36 år gammel kom Sivert Mark (nr. 3) til New York.
23. juni 1881 ankom skipet «Nevada» havnen i New York, med 36-åringen Sivert Mark. Fremdeles var det rundt 1500 kilometer i luftlinje til destinasjonen i Wisconsin, og vi får tro at Sivert ble godt kjent med den tidens amerikanske jernbaneforhold.
Neste trinn var å finne ut hvordan det siden gikk med Sivert. Å lete etter folk i Amerika kan være litt av en utfordring, siden de ofte amerikaniserte navnene sine. Her hadde Mærk allerede blitt Mark, men heldigvis sto byen Menomonie nevnt allerede ved avreise.
Det er noe uklart hvorfor Sivert valgte akkurat denne lille avkroken. Menomonie var et ørlite sted med 3500 innbyggere, og som hadde vokst seg frem på tømmerlastindustri. Kanskje var det fordi Sivert var snekker og hadde god erfaring i faget? I 1882 fikk stedet bystatus, og ble etter hvert administrasjonssted for Dunn County i Wisconsin. Året etter fikk de det første elektriske lyset.
Menomonie var ikke verdens navle i 1940 heller.
Amerikanerne har vært relativt gode på å holde styr på egne innbyggere gjennom hyppige folketellinger, selv om ikke alt er like godt bevart. 1885-tellingen for Dunn County er heldigvis digitalt tilgjengelig og søkbar. «S. L. Merk» finner vi blant en rekke andre nordmenn i Menomonie, eller “Menominee”, som byen dengang het.
Og hva navn angår, skal man ikke automatisk anta at Sivert heter Sivert i Amerika. Det kan like gjerne være Severt, Subert, Seivert, Sewer (!), Iver, og detslike ...
S. L. Merk i Menomonie 20. juni 1885.
Sivert? Sievert? Severt? Subert? Vi søker på alle som begynner på S ...
Den neste digitalt tilgjengelige folketellingen ble foretatt i 1895. Da hadde Sivert flyttet til Rice Lake i Barron County, om lag 90 kilometer nord for Menomonie, og ble notert som «Severt Mark». 1895-tellingen viser oss også at det bodde fem personer i husholdningen - tre født i Skandinavia og to født i USA. Spennende!
Severt Mark i 1895. Tre av hankjønn og to av hunkjønn. Hva har skjedd?
I 1900 ble det foretatt en landsomfattende folketelling, og også her finner vi vår mann. På samme sted som sist, i Rice Lake, Dunn, Wisconsin. Og her får vi svar på mye. Her fremkommer det at «Severt L. Mark» hadde oppholdt seg i Amerika i 18 år og var blitt amerikansk statsborger. Videre jobbet han på et sagbruk og hadde giftet seg 14 år tidligere.
Ellers i husholdningen finner vi hans kone Ragnhild, 18-åringen Tina og femåringen Louis.
Familien Mark i Rice Lake i 1900. Husbonden med riv ruskende galt fødselsår.
Det er nærliggende å tro at vi finner den samme familien i 1905-tellingen, og ganske riktig!
Med all denne informasjonen begynner det å bli enkelt å kartlegge Siverts liv som amerikaner. Han giftet seg med Ragnhild Bergum i 1886, og hvis du legger merke til den Ruby Norwick som oppgis på samme side som Mark-familien i 1905-tellingen, så er dette også familie. Norwick-navnet, som opprinnelig var Nordvik, hadde de med seg fra Surnadal på Nordmøre, heter det i et gammelt brev fra Siverts svigerdatter, og som nevnte slektsgransker Gorsetbakk har gjort tilgjengelig for meg.
I 1911 ble nemlig en Vera Norwick født, og hun giftet seg senere med Siverts sønn Louis!
Ved å fortsette søk på Sivert, fant jeg også ut at han gikk ut av tiden 16. juni 1907 og ble gravlagt på Nora cemetery i hjembyen. Der ligger også hans kone og barna Tina og Louis gravlagt. Ytterligere innsats viser meg at Louis Martin, som var sønnens fulle fornavn, ble født 6. mars 1895 og døpt i Bethany Lutheran Church i Rice Lake 14. april. Tina var født i 1882 og Ragnhilds datter fra et tidligere forhold.
Og etter hvert som flere slektsgranskere tar i bruk internett, og ikke minst nye generasjoner slektsgranskere kommer til, blir det etter hvert svært spennende å se hva som dukker opp på nettsøk. For hva finner jeg ikke, annet enn et bilde av selveste Sivert! Og hele familien hans for øvrig!
Sivert og hans kone Ragnhild.
Nettsiden www.werelate.org er en blant mange ressurser for slektsgranskere som forsøker å finne ytterligere opplysninger om slekten. Og her var det åpenbart en del å finne om Sivert og hans familie.
Sivert, den gamle drengen fra Rennebu, i 1890.
Til og med dokumentasjonen på at han ble amerikansk statsborger, «Declaration of Intention», var å finne!
Sivert ble amerikaner på bekostning av kong Oscar II den 8. oktober 1884.
Siverts sønn Louis Martin giftet seg altså med Vera Norwick en gang på 1930-tallet. De ligger begge gravlagt på Nora cemetery i Rice Lake, og i henholdsvis 1936 og 1938 fikk de barna David og Palma. Av disse vet jeg at i allefall Palma ble gift. Derfor er det spennende å tenke på at det kanskje finnes nålevende etterkommere av Sivert et sted i Amerika.
Men det får bli en annen jakt. Nå er jeg i alle fall såre fornøyd over å ha funnet ut hvor det ble av min tippoldemors far!
Omsider kan jeg ha kommet nærmere svaret på hvem som var moren til min tippoldemor Anne Sivertsdatter Voll - og det har tatt meg mange og lange timer!
27. november 1873 ble Ane født utenfor ekteskap i Rennebu. Hun ble døpt i januar 1874, og foreldrene var Sivert Larsen Herrem og Marit Hansdatter Meaas. Han var født i 1845 og hun i 1846. Marit var oppgitt å være «løspige», hvilket betyr at hun var kvinnelig og ugift løsarbeider.
Sivert er enkel å finne. Han var ekte rennbygg og dro til Amerika 23. mai 1878. Han giftet seg altså aldri med Marit. Men hvem var denne Marit, hvor kom hun fra - og hvor ble det av henne?
For å finne svaret, hadde jeg et lønnlig håp om at hun også stammet fra Rennebu. Ingenting ved datteren Anes dåp tilsier at Marit kom utenbygds fra. Men dessverre. Det ble ikke døpt noen Marit Hansdatter i Rennebu i den aktuelle perioden. Ei heller ble noen aktuelle kandidater konfirmert. Prestens anførsler om inn- og utflyttede til soknet kunne kanskje gi svar?
I 1865-tellingen for Rennebu heter det at det fantes en tjenestepike på gården Mærk ved navn Mari Hansdatter. Hun var født i Oppdal i 1846. Kunne dette være Anes mor?
17. april 1865 kom Marit Hansdatter Sæter fra Oppdal til Rennebu.
17. april 1865 kom en Marit Hansdatter fra Oppdal til Rennebu, heter det i prestens nedtegnelser i kirkeboken. Hun kalte seg Sæter. Fødselsdatoen var 2. juni 1846. De samme opplysningene finner jeg i kirkeboken for Oppdal.
Dette sporet fulgte jeg i nesten et døgn. Men å knytte henne til Ane var vanskelig. Etter hvert som arbeidet skred fremover, fant jeg ut at hun ganske riktig var født 2. juni 1846 utenfor ekteskap, som datter av Hans Larsen Rise og Christi Andersdatter Sæter. Et annet sted i kirkeboken til Oppdal fant jeg ut at disse to giftet seg med hverandre 25. november 1850. Videre fikk de to døtre til, henholdsvis i 1850 og 1854.
I 1857 døde imidlertid Kirsti Andersdatter på gården Pikhaug i Oppdal, og Hans giftet seg etter hvert på nytt. 9. oktober 1864 ble Marit konfirmert i Oppdal, og i 1865-tellingen ser jeg at søstrene er satt bort på andre gårder. Nær 19 år gammel kom altså Marit Hansdatter Sæter til Rennebu. I desember kommer hun med i den landsomfattende folketellingen, hvor jeg ser at hun tok seg tjeneste på Mærk.
Men der slutter også alle spor etter henne for en stund. Jeg tenkte som så at det ville være naturlig for henne å slå seg ned i Rennebu hvis hun nå engang hadde fått barn der. Så etter hvert begynte jeg å se om hun kanskje fikk flere barn i Rennebu. Eller om hun flyttet. Eller om hun døde. Enhver av prestens nedtegnelser fra perioden 1873 til 1900 ble nøye gransket. Men intet kunne gi meg svar.
Heldigvis var 1875-tellingen for Oppdal tilgjengelig. Og her fant jeg at en Mari Hansdatter, født i Oppdal i 1846, var ugift tjenestepike på gården Sæthern. Det var nærliggende å tro at det var snakk om det samme mennesket, og jeg gikk ut ifra at hun valgte å dra hjem til Oppdal.
Så gikk jeg til den skannede versjonen av 1891-tellingen for Oppdal, for å se om hun fremdeles var der 16 år senere. 1891-tellingen består av ett registreringskort for hvert enkelt individ, og det ble mange tusen klikk - inntil jeg fant Marit Hansdatter på gården Brænden. Hun var da gift med Ingebrigt Pedersen, og hadde fått en datter i 1880.
«Oppdal-Marits» registreringskort i 1891.
Så jeg sjekket datterens dåp i Oppdal, og sannelig ble det ikke informert i kirkeboken om at Marit og Ingebrigt giftet seg i 1870! Jeg ble nervøs og sjekket opplysningen. Og den stemte. De giftet seg i Oppdal 24. november 1870. Hvilket betød to ting: Tjenestepiken på Sæthern i 1875 og konen på Brænden i 1891 kunne ikke være samme menneske. Og Marit Hansdatter som kom til Rennebu i 1864 dro tilbake til Oppdal og ble gift i 1870, og kunne derfor umulig være min tippoldemor Anes mor!
Mange timers gransking hadde ikke ført til annet enn at jeg kunne eliminere en sannsynlig kandidat.
Kunne mor Marits fødselsår ved Anes dåp være feilskrevet? Jeg begynte å sjekke andre kandidater med et spenn på flere år i begge retninger. Men nei. Etter hvert som jeg kartla deres liv, fant jeg alltid noe som utelukket dem.
Jeg begynte å lete grundig i nabosoknene. Meldal. Oppdal. Orkdal. Jeg var innom tanken på å kaste meg over Romfo og Dovre, da jeg la merke til en pike som kom flyttende til Rennebu i 1869: Marit Hansdatter Evjen, født 17. september 1842 i Lesja.
Marit Hansdatter Evjen fra Lesja, eller «Lesja-Marit», kom til Rennebu i 1869.
Intet skulle være uprøvd. Så jeg begynte å kartlegge Marit Hansdatter Evjens liv og levnet.
Hun ble som nevnt født 17. september 1842, og foreldrene var Hans Hansen Evjen og Anne Olsdatter. De giftet seg i Lesja i 1833, og fikk sønnen Hans på gården Nørstebøe under Amundgaard samme år. To år senere fikk de sønnen Ole, og i 1846 fikk de sønnen Johannes. Ti år senere bodde de på Amundgaardholen og fikk da datteren Oline.
Marit Hansdatter ble konfirmert i oktober 1860, og to år senere flyttet broren Johannes til Rennebu for å ta tjeneste på gården Riise. I 1869 flyttet altså Marit etter for å tjenestegjøre på Ramsesløkken. Så fant jeg ut at søsteren Oline også tok veien til Rennebu for å arbeide på Riise. Det skjedde i 1872.
Året etter ble Ane født. Min tippoldemor. Hun kom til verden 27. november 1873, og ble døpt i januar året etter. Marits fødselsår ble oppgitt å være 1846. Men blant fadderene ser jeg Johan Hansen Riise og Oline Hansdatter Riise. Kan det tenkes at jeg er på sporet av noe her, siden dette sannsynligvis kan ha vært Marit Hansdatters søsken? Ved konfirmasjonen til min tippoldemor Anne heter det at hun ble født på Aashagen.
Dåpsfølget på nyåret 1874.
I løpet av 1876 var også Marits søster Oline «havnet i omstendigheter», som det het. 17. oktober nedkom hun med datteren Ane, født utenfor ekteskap, og med Ellef Lødensen Voll som barnefar. Blant fadderne finner vi Johan Hansen Riise.
Som nevnt reiste Marits flamme, Sivert Larsen, til Amerika i 1878, nå med etternavnet Vold, og etter det fikk ikke Marit Hansdatter flere barn. Men i april 1890 skjedde det noe mer. Marit giftet seg med Ingebrigt Torstensen. Og hvem var Marits forlover? Joda: Johan Hansen Riise!
Klokkene ringte i april 1890. Og igjen var fødselsåret galt ...
Marit og Ingebrigt slo seg ned på Ringen i Rennebu. De fikk ingen barn i sitt ekteskap, og 25. november 1909 døde Marit Hansdatter, med etternavnet Vold. Født i Lesja, men med fødselsåret oppgitt å være 1843 ...
Fru Vold døde i 1909. Et langt liv var over.
Anne Sivertsdatter Voll giftet seg i 1897 med Mikkel og ble 70 år gammel før hun gikk ut av tiden i 1944.
Var Marit Hansdatter fra Lesja hennes mor? Selv om jeg ikke har noen håndfaste bevis på det, kun en hel rekke indisier, tror jeg det er sannsynlig at hun var det. Jeg finner ingen bedre kandidater, men helt sikker kan jeg aldri være.
Det er slikt som gjør slektsgransking så spennende. Og tidkrevende.
