#bergeners

[sammeldeineknochen]

Immer, an allen Orten, muss man ein heimliches Leben führen.

Tomas Espedal: “Bergeners”, S.129

[sammeldeineknochen]

Hätte er nein sagen sollen zu Liebe da sie ihn zerstören konnte hätte er nein sagen sollen zu dir denn dann hätte er weiter leben können leben als er selbst ohne Zerstörung ohne Veränderung ohne Leben; du gabst ihm die Liebe um sie ihm wieder wegzunehmen.

Tomas Espedal: “Bergeners”, S.139  

[universitybookstore]

Norwegian writer Tomas Espedal has traveled the world. Now he’s doing that again, but in his hometown of Bergen, norway. A charming new volume from Seagull Books, Bergeners. Feels like home.

[bokherre]

Virkelighetstretthet

Man er litt trett av å lese om virkeligheten. Tomas Espedal har begått flere sterke virkelighetsbeskrivende romaner og essays. Imot Kunsten og Imot Naturen sammen med Gå! Kunsten å leve et vilt og poetisk liv er eksempler på det. Men når Espedal nå etter et kjærlighetsbrudd befinner seg i ensomhetens barndomsbolig med utflyttede døtre og forsøker å beskrive Bergens indre liv (les: det norske imperativet om innesittende liv) i uinspirert form alá James Joyces Dubliners lykkes han bare måtelig. 

At hotellopphold i New York, Madrid, Helsinki og på en gresk øy hjelper kanskje på geografien, men ikke perspektivene. Espedal insisterer på den lyriske prosa i sitt tekstarbeide som han sammenligner med det fysiske arbeidet. Et intenst ønske om å beskrive det som er, Ding an sich osv., blir trettende og slitsomt for bokherren å tråle seg gjennom. Presisjonsforsøket blir nettopp det, et forsøk, fordi den lyriske form og springende innfall blir et anmasende forsøk på å beskrive noe som i utgangspunktet kunne vært spennende, spørsmålet hvordan man kan bli venn med ensomheten når halve livet er levd og ens elskede barn flytter av huset og ens kjæreste flytter ut av hjertet. 

Espedal er god på ensomhet og tap, men fortaper seg i tomme hotellrom og en litt emmen eksotisme.