[bokherre]

Den siste uken har jeg lest om et menneskelig mørke så dysert, så ondt og så fryktelig at det er vondt å vite hva man skal gjøre med ondskapen. Mauretanieren Mohamedou Ould Slahi skrev ned sine opplevelser for snart 6 år siden som nå først etter mange år i det amerikanske rettssystemet kommer ut i bokform til allmennheten. 

Guantànamo Diary kan i verste fall leses som en fortsettelse av The Reluctant Fundamentalist. Med unntak av at det er et sannhetsvitne som forteller. Store deler av teksten preges av sensur og ord, navn, steder og enkelte steder hele sider er sensurert og overstrøket av amerikanske myndigheter. 

Boken er kort og godt en helvetesberetning om ufrihet, fangenskap, tortur, ekstrem ensomhet, menneskelig ondskap og ikke minst menneskets ukuelige vilje til å overleve. 

At Slahi var involvert i noe er godt mulig, men at han ble tildelt rollen som mesterhjerne er kun, i beste fall, et uttrykk for amerikansk frykt og i verste fall amerikansk ignoranse og inkompetanse. Slahi skriver med vidd og skarpe observasjoner om unge amerikanere fra arbeiderklassen (lavt utdannede hvite menn og kvinner) som gjør seg til overgripere i nasjonens navn. Men han beretter også om øyeblikk av medmenneskelighet, om sin religiøse tro og de ekstreme kroppslige påkjenningers filosofi. 

Det er tidvis uutholdelig å lese om månedsvise opphold i kjølerom fulle av ekskrementer, og om terroriserende vakter som Slahi i et øyeblikk av humor minner ham om Bill Murray-filmen Groundhog Day - det endeløse repetisjonens helvete. Etter år er han dyktigere på forhørssituasjonen enn noen av forhørerne som stiller den samme rekken med spørsmål. Han lærer seg engelsk, lærer sine amerikanske voktere å kjenne, aksepterer sin skjebne og utvikler et Stockholm-syndrom eller er det genuin tilgivelse av typen "Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør."?

En skjellsettende lesererfaring for bokherren og en relevant bok i en usikker tid.

Anbefales: The Guardians opplesningsserie av dagboka.

[bokherre]

Om fundamentalisme og motvilje

I terrorens tid søker bokherren seg til litteratur som kan kaste lys over fenomenet fundamentalisme, både i religiøs og politisk betydning. Mohsin Hamid gjør et fascinerende forsøk i The Reluctant Fundamentalist.

Romanen har en sterk fortellerstemme i Changez, en ung pakistansk mann, som redegjør for sitt liv overfor en påfallende stille og nervøs amerikaner. Sittende på en kafé i Lahore utspiller handlingen seg i fortiden, men etter hvert som kafébesøket skrider frem med te, middag og kvelden faller på, innser man som leser den motvillige fundamentalistens beveggrunner.

Lerretet som spennes opp strekker seg til tiden før 9/11 og vår forteller slår seg opp som finansanalytiker etter at et stipend har gjort det mulig for ham å gjøre rent akademisk bord på Princeton. Selskapet Underwood Samson & Company er en konsekvens av råkapitalismens første bud; effektivisering. Changez er en ener på sitt felt, og gjennom reiser til inn- og utland, Manila og Santiago, bidrar han til å kutte ned overflødig "stillingsfett" i sørasiatiske plateselskaper såvel som ærverdige chilenske forlagshus. Kapitalismens lov er sterkest. 

Samtidig med dette innleder han et besynderlig forhold til Erica - en ung amerikanerinne og medstudent med forfatteraspirasjoner. Den politiske situasjonen i Pakistan og nabolandene Afghanistan og India forverres når War on Terror trappes opp. Kontrastene og konfliktene vokser seg etter hvert så store at Changez må finne ut hvem han egentlig er og hva han står for. 

Romanens stil føyer seg inn i tradisjonen til The Great Gatsby og amerikansk nyrealisme. Den engelske språkføringen er upåklagelig, og tematisk er den både viktig, relevant og kompleks. Historiske implikasjoner som Det Ottomanske Riket, den britiske kolonitida, amerikansk puritanisme og kapitalisme, finanskrise, terror og globalisering er alle tilstedeværende i fortellingen. 

Om The Reluctant Fundamentalist ikke akkurat gir svar på hva som fører til radikalisering og fundamentalisme så gjør den i alle fall et forsøk på å forklare komplekse årsakssammenhenger i globaliseringens tid ved å fokusere på nettopp det fundamentale og bakenforliggende. 

- "Focus on the fundamentals" was Underwood Samsons guiding principle.

[bokherre]

Den merkelige stillstanden

Hvorfor fortsette å lese en forfatter en var oppslukt av i 20-årene? Hvorfor følge et forfatterskap? Hva ønsker en som leser å oppnå? 

I høst har jeg lest lite, fragmentarisk og sporadisk. Jeg makter ikke å samle meg om enkelte verk, langt mindre fullføre en bok. Men, om ikke annet, så har jeg faktisk lest to utgivelser av Haruki Murakami. Colourless Tsukuru Tazaki and His Year of Pilgrimage kom ut tidlig i høst, mens The Strange Library er en tidligere utgitt novelle som kom i en forseggjort illustrert utgave rett før jula. Jeg har lest ut begge - og hvorfor det? 

Colourless... fortsetter i den samme ordinære stilen som 1Q84 eller andre romaner av Murakami. En uunselig mannsperson i 30-årene som lever sitt Tokyo-liv i tilbaketrukket ensomhet. Tskuru Tazaki er jernbanekonstruktør av yrke, men plages av ungdomstidens hendelse hvor en vennegjeng frøs ham ut. Dette er hovedmotivet i romanen som naturligvis fører til at han oppsøker sine gamle venner for å nøste opp i "mysteriet". Det er ikke mye til plot, men nok til at en Murakami-leser får sin dose pastakoking, klassisk musikk og samferdselsfilosofi. Det er sjarmerende, men lite annet. Turer tilbake til Nagoya og hint om overgrep og overnaturlige hendelser i form av drømmesekvenser er ikke av overbevisende art, og fremstår mest som et fremtvunget grep for å holde seg med merkelappen "magisk realisme". 

Høydepunktet er kanskje reisen til Finland for å oppsøke en av de gamle venninnene. Beskrivelsene av den finske sommeren og det skandinaviske lyset fremstår meg som inspirert og vakkert. Møtet mellom to fremmede voksne som har en delt fortid er engasjert og emosjonell - men det hele etterlater meg som leser med en følelse av stillstand.

Og er vi her ved kjernen av mitt innledende spørsmål? Hvorfor lese en forfatter man kjenner, et forfatterskap man har fulgt? Leseropplevelsen ble ingen utfordring, ingen eskapistisk øvelse - men kun stillstand - et bevis på at jeg ingensteds har vært - men kun fått bekreftet at det som i tidligere år var store litterære opplevelser nå kun er redusert til repetisjon og gamle sanger om igjen. 

Så hvorfor lese The Strange Library - en nesten eventyraktig Lewis Carrol-pastisj om den unge mannens reise ned i en mørk drømmeverden? Denne korte novellen har fått en inspirert og fiffig grafisk overhaling med trykk og kollager fra The British Librarys rikholdige arkiv. Historien i seg selv er ikke mer enn den lover - en reise inn i litteraturen og kunnskapens verden med fantasien som ledsager.

Ingen av bøkene kan anbefales den som søker noe nytt og annerledes. For egen regning må jeg også tillegge at stillstand også kan være vakkert, men kjedelig. Noen ganger er det vel helt i orden? 

[bokherre]

Et forfatterskap med stor F

Det er en fryd å lese Daniel Kehlmann. Er noen annen nålevende forfatter så konsis som ham, så meningsmettet i hver setning, så klok i hver observasjon? Litteraturen, som all annen representasjon av virkeligheten, er et utvalg, en spissing, et teleskopisk blikk på verden. Den er avgrensningens kunst. Hemingway visste dette, alle de gamle mestere visste dette, og uten videre sammenlikning vet den gode herr Kehlmann dette. På 150 sider kan han bygge sin verden og fullføre sin historie, helt uten at den står tilbake for dagens standardiserte romaner på over 400 sider, verken i innhold, karakterdybde eller intellektualitet. Tvert imot. Enhver av hans bøker tvinger tankene i gang, og belærer og beriker vel så mye som den underholder.

Kehlmann er litteraturens akademiker. Han er aldeles glimrende til å lese andre, forstå dem og omformulere dem i eget verk. I én bok kan han ta for seg geologi og landmåling, i en annen intet mindre enn tiden selv, i en tredje kunstens uhåndgripelige vesen og så økonomifagets stilling etter kapitalismens endelige seier. Under det hele ligger ulmende menneskets ærgjerrighet, jagende foran oss alle som en grotesk Pulcinella. Lykkeligvis tar han derimot ingenting for seg i akademikerens form, men i skjønnlitterære beretninger, spennende, humoristiske og lettleste, kledd i menneskenes mange skjebner og de masker som skjuler disse. Bak hver karakters maske herjer en uvillet skjebne, som med vedkommendes faglige rasjonalitet rettferdiggjør hans mest lesverdige handlinger og relasjoner. I sentrum av det hele leker forfatteren seg i sin helt egen intertekstualitet og lar karakterer, tema, tid og sted møtes på tvers av utgivelsene. Kehlmann blir slik bare mer og mer imponerende, skjønt hans siste, F, ikke selv bryter barrierer. Man håper han fortsatt vil orke, tyskeren, og ikke lar litt suksess mildne sitt grundige hode.

Anbefaling: Les Jeg og Kaminski først, deretter F.

[bokherre]

Afrika i litteraturen

En god leser er avhengig av et lite knippe troverdige litteraturkjennere som kan anbefale de rette bøkene å bruke tiden sin på. Steng all annen støy ute, men lytt til disse. Lesning er en investering, og tid det moderne menneskets valuta.

Det var med en slik man befant seg i luftig passiar mellom Uriks, demningskonstruksjon og store følelsesromaner, da vedkommende brakte på bane den interessante invitasjon: Hva er den beste boken vi har lest om Afrika? Vi ble enige om å tenke hver for oss for så å møtes neste gang med våre svar under armen, til gjensidig utveksling.

Og slik kom det til at man ble innført i det ugandiske flyvåpenet på 1970-tallet, i samtidige greske militærkaserner, i svenske sosialboliger i nåtid, samt den mektige sammenhengen mellom disse. Når en poet gir seg i kast med romanen, kan resultatet tippe alle veier. Men når han lykkes, er boken hans blant de beste leseopplevelser man kan unne seg. Å, som Johannes Anyuru har lyktes! Og de beste bøkene er alltid dem som behandler eller forklarer langt mer enn de handler om. Bøkene der handlingen, som i seg selv ville vært nok, bare er ledetråden gjennom stadige sprang av tanker, ideer, historier og minner. I en bisetning åpnes og lukkes en verden, et liv endres av et avsnitt. Mens handlingen ruller videre, blir boken og opplevelsen bare mer og mer intens og imponerende. En storm kom fra paradiset er et kroneksempel på romankunsten.

Underlig var det for min fortrolige og jeg å oppdage hvordan begge hadde plukket ut selvbiografiske verk om fedre som forlater Afrika; forsøk å forstå kontinentet, og sitt faderlige opphav, fra utsiden. Anyuru henter frem farens år i Hellas og endelikt i Sverige for å beskrive sitt Uganda. Ken Wiwa, sønn av den nigerianske folkerettsforkjemperen og miljøaktivisten Ken Saro-Wiwa, sitter selv prestisjeutdannet i Storbritannia og forsøker å nøste i eget opphav og arven etter far. Pappa Anyuru ga alt for sin frigjorte nasjon, men ble dolket i ryggen straks en annen stamme enn hans egen kom til makten. Saro-Wiwa viet og ofret sitt liv for å gå imot Nigerias myndigheter så vel som den internasjonale oljeindustrien, ble en helt og et internasjonalt symbol men like fullt uskyldig dømt til henging på hjemmebane i 1995. På hver sin måte, på henholdsvis mikro- og makroplan kan hevdes, blir de to helter hvis tro på rettferd i en moderne fremtid kaster dem til den primitive historiens og brutalitetens løver.

På hver sine måte kaster de to lange skygger over sine mannlige arvinger og etterkommere og gjennom deres bøker knivskarpt lys på Afrikas håp og historiske falitt. Skjønt, bokherren sliter med å godta at de beste bøkene om Afrika skal være skrevet av to som aldri egentlig har bodd der selv.

Andre tips?

[bokherre]

Årets julegave

The Blaeu Atlas Maior was quite simply the most beautiful, elaborate, expensive, heaviest and stunning work of cartography the world had ever seen. And everything that followed it - right up to the present day - seems a bit of an anti-climax in comparison.

Simon Garfield: On the Map

Å komme til Amsterdam som ung mann i 1580-årene fortoner seg den dag i dag fortsatt som noe av det beste en herre kan ha opplevd. Et verdenssentrum for handel, skipsfart, oppdagelser - fjerne som nære, for rikdom, materielt som i kunnskap. Willem Blaeu gjorde nettopp dette, og aldri ble verden - verken hans egen eller vår - den samme. Da han selv dag etter dag lå utpå og dro sild på Nordsjøen, så han Kronens store havseilere returnere med dufter og drømmer, med nye observasjoner og teorier, med fremtid og eldgammel historie - med kart. Willem gikk i land og lærte seg matematikk og vitenskapelig instrumentering og kom i lære hos selveste Tyco Brahe på Hven. Da han hadde tilstrekkelig med kunnskap, dro han hjem for å samle verden til ett.

Willem var ikke selv en kartografisk wunderkind, men snarere en kyndig handelsmann og samler. Med utgangspunkt i Amsterdam la han Europa for sine føtter og samlet inn og tegnet av verkene etter kartografene ombord på kontinentets mange handels-, forsker- og oppdagerekspedisjoner. I 1634 erklærte han offentlig sitt mål: Han skulle samle hele 210 kart over hele den kjente verden i ett stort og imponerende verk. Hans to sønner Joan og Cornelis trådte til som medhjelpere, og det var førstnevnte som påtok seg å virkeliggjøre drømmen, da Willem gikk bort bare fire år senere.

Joan Blaeus Atlas Maior lå funklende til salgs og utstilling for første gang i 1659, utgitt i 11 enorme bind. Atlaset var til sist blitt på hele 594 kart og rommet alt for Europa kjent land i verden, fra detaljerte skisser over interiøret i Tyco Brahes observatorium i Øresund til de første nedtegnelser av et mulig Terra Australis sør for Batavia. Det var blitt et mektig verk med langt mer enn kart: Her fantes 3368 sider ren tekst om all viten kartene hadde medbrakt om landene de viste (historie, demografi, sosiologi, selv innfødte klesvaner), samt en rekke rent ornamentale illustrasjoner som bind- og kapittelinnledere. Bøkene var så omfattende, vakre og unike at de kunne selges for hele 390 guilders utover 1660-tallet, en pris som omregnet til norske 2013-forhold tilsvarer rundt 250.000 kroner.

Med andre ord, Atlas Maior var aldri allemannseie. Vi kan bare gjette oss til hvem som faktisk hadde råd til herligheten, og hvem som ville være villig til å betale en slik pris for informasjonen atlaset la for dagen. Noen universiteter, utvilsomt, men kanskje først og fremst monarker og stater med voksende nysgjerrighet og flere gallioner liggende klare i nærmeste havn.

Tilgjengelig for oss dødelige ble Atlas Maior først da Taschen i 2005 utga denne praktfulle versjonen, basert på originalen som fortsatt voktes ved Nasjonalbiblioteket i Wien. Over 350 år etter førsteutgaven kan man la sine vakre blå gli over de samme besnærende utposter og uante muligheter som kongen av Spania en gang lot seg lokke av, til å sende ut nye ekspedisjoner på jakt etter økt rikdom og nytt land. Her er alle de store oppdagerne synlige i deres egne kartografers nedtegnelser. Her er falne imperier, svunne byer, hvite hull, ville gjetninger og blanke løgner. Denne leser sitter gjerne timesvis med ett eneste kartblad, fortryllet av dets lovnader like mye som av dets historiske tyngde. Så da kan romjulen bare komme. La det sne, la det sne, la det sne.

[bokherre]

De små

Små gryter har som kjent også ører, men en bokherre vet selvsagt at det er de minstes øyne som må tas vare på ved bursdager og jul. Og hvor mange av oss sitter ikke i disse adventsdager og svetter blant rosa og lyseblå plastavfall man skal måtte velge mellom til den nyankomne sønn, niese eller venninnes barn! Sann da mine ord, frender:

Mange er de som har forsøkt å utgi en "Min første bok" som skal treffe de aller yngste, og nesten like mange har feilet. Når man er ny i verden, kan selv Prøysen og Politimester Bastian lite gjøre for en. Tyske Ole Könnekes Verden i ord og bilder, derimot, makter det kunststykke å innbefatte et norsk småbarns hele virkelighetsspekter, og attpåtil i en leken og tiltalende strek (kan hende fordi han selv vokste opp rett over Kjølen her borte). Det er intet mindre enn imponerende.

Anbefaling: Deres søken er over, min gode mann: Kjøp deg en plass i både små og stores hjerter med denne perlen av en barnebok under treet!

[bokherre]

Her er det juksa mer enn bare litt - dessverre

Enhver herre vil anerkjenne Ingrid Espelid Hovig som selve Drømmekvinnen. At veien til en herres hjerte går gjennom magen, er en selvfølge, men ingen kan leve på festmat og nytelse alene. Ingrid gir oss næringen og kostholdet vi trenger for å hente avisen, sende røkejakken til rens og komme oss opp trappene til SAS-loungen på Gardermoen. Hun er fast fisk, our bread and butter, et nasjonalt grunnlag. Når så hele landets Gudbrandsdøl, Ingar Sletten Kolloen, fører henne inn mellom permer, ligger lista naturligvis høyt.

Det er det dessverre ingen grunn til. Det heter seg i forfatterens epilog at Ingrid er Norges eneste virkelig beskjedne menneske. Så ydmyk skal hun være at hun ikke engang mente seg verdig en biografi. Hun er da bare en vanlig husstellærer fra Askøy. Så synd da at resultatet langt på vei gir henne rett. Bokens tredje del, av fire, tar for seg Ingrids tid i Nrk fjernsynet. At denne er godt skrevet, blir til slutt mer enn lettelse enn en bærebjelke. Skrivefeil og løse tråder, svake poenger og lite kontekst preger så godt som hver side av boken. Trolig vet få bedre enn hele Norges matmor at hastverk lett blir lastverk. Hun burde nok ha bedt både forfatter og redaktør ta seg langt bedre tid med hennes livshistorie.

Anbefaling: Erstatt heller Deres slitte, gamle utgave av Den rutete kokeboken. Landets matmor hadde fortjent bedre enn dette. 

[bokherre]

Null er ikke stort

En bokherre setter alltid av tid til en eller to av høstens håpefulle. Kjennskap til det neste er alltid en glede, og en debutant som kliner til allerede fra start, er en sjelden lykke å finne. I år kom denne ære unge Gina Cornelia Pedersen til del. Det er vel gjerne slik at en bok utgitt på Oktober forlag så godt som alltid er lesverdig. Skjønt, må man innse, det er ikke alle bøker som passer alle lesere like godt.

Med debuten Null maler Cornelia et dystert bilde av en ubehjelpelig selvdestruktiv ung kvinne. Fins det noe råttenskap hun kan påføre seg selv, er vår hovedperson ikke sen, og for en herre i sin godstol blir dette fort like lite relevant som ønskelig å lese om. At en ung norsk kvinne finner det for godt å motarbeide alle sine natur- og samfunnsgitte muligheter er jo bare trist. Man vurderer nesten selv det utenkelige: Å legge bort en bok man har påbegynt, ergo forpliktet seg til. Men så, du, i en kort sekvens mot slutten av boken, lar forfatteren den unge kvinnen ha et øyeblikks selvinnsikt om nettopp dette; om sviket mot seg selv, og enda sterkere, mot sin mor og sine foreldre en livsførsel som hennes medfører. Den selvmedlidene, enormt egosentriske og dystopiske piken ser, men mister snart av syne igjen, sitt forkastede potensial. Denne leser kjenner i et glimt en voldsom tilstedeværelse, men engasjementet fordufter igjen før bokens siste side.

Anbefaling: Det ligger alltid en risiko i det å begi seg ut med en debutant. Og når resultatet er null, kunne man kanskje like godt latt være.

[bokherre]

Virkelighetstretthet

Man er litt trett av å lese om virkeligheten. Tomas Espedal har begått flere sterke virkelighetsbeskrivende romaner og essays. Imot Kunsten og Imot Naturen sammen med Gå! Kunsten å leve et vilt og poetisk liv er eksempler på det. Men når Espedal nå etter et kjærlighetsbrudd befinner seg i ensomhetens barndomsbolig med utflyttede døtre og forsøker å beskrive Bergens indre liv (les: det norske imperativet om innesittende liv) i uinspirert form alá James Joyces Dubliners lykkes han bare måtelig. 

At hotellopphold i New York, Madrid, Helsinki og på en gresk øy hjelper kanskje på geografien, men ikke perspektivene. Espedal insisterer på den lyriske prosa i sitt tekstarbeide som han sammenligner med det fysiske arbeidet. Et intenst ønske om å beskrive det som er, Ding an sich osv., blir trettende og slitsomt for bokherren å tråle seg gjennom. Presisjonsforsøket blir nettopp det, et forsøk, fordi den lyriske form og springende innfall blir et anmasende forsøk på å beskrive noe som i utgangspunktet kunne vært spennende, spørsmålet hvordan man kan bli venn med ensomheten når halve livet er levd og ens elskede barn flytter av huset og ens kjæreste flytter ut av hjertet. 

Espedal er god på ensomhet og tap, men fortaper seg i tomme hotellrom og en litt emmen eksotisme. 

[bokherre]

Kunsten å skrive frem historien

Man har tatt fatt på tyskeren Florian Illies historiske roman 1913 - The Year Before The Storm. Man leser da flere bøker samtidig, og man bukserer da både papirbøker såvel som ebøker i den nye tid. Utfordringen for den bokglade i denne nye tid er at den er akk så begrenset. 

Men etter Christian Krachts makaløse og undererlige univers i Imperium og svirebror Daniel Kehlmanns oppdagerfest Meassuring the World brakte tilfeldighetene leseren inn i Florian Illies snedige tilnærming til den nære europeiske historie. 

Måned for måned besøker man kulturpersonligheter, forfattere, mislykkede malere og fremtidens diktatorer i deres gjøren og laden. Man forføres av den hverdagslige tonen i dette optimismens år før katastrofen og verdenskrigen, eller The Great War, brøt ut. Man har kun lest seg inn noen kapitler, men med sine skarve 250 sider pluss er dette absolutt overkommerlig for den som ønsker få et innblikk i katastrofens utspring. 

Man biter seg i også at en har latt seg spinne en rød tråd gjennom tyskspråklige forfattere som befatter seg med (naive) fremtidsoptimismen, både på de store vitenskapsmenns tid og ved fin-de-siecle. 

Anbefaling: Kjøp togbillett til begynnelsen av det forrige århundre og hils på den unge Stalin før du bryter håndbak med Franz (og forhåpentligvis får praktisert og forbedret en allerede skrantende t

[bokherre]

En bokherre vil strekke seg langt for å lese en bok på originalspråket. Selv den beste oversettelse blir for dubbing å regne, mot å lese en forfatters opprinnelige, språklige intensjoner.

Så har man også nylig lest sin første bok på fransk.

Bare en skarve tegneserie, sier De? Vel, Dem om det, min gode mann! En ekte bokherre vet nemlig også å sette pris på barndommens gleder, og blant dem raget Astérix blant de store. Med historisk sus, visuell dybde og humor en masse i språklige sammensurium gikk ikke et eneste album ens unge øyne forbi. Blir da fallhøyden for stor for d´herrer Ferri og Conrad, med denne første fortelling uten noen av de opprinnelige skaperne? Er de ikke dømt til å dømmes enten for tro mot eller for nyskapende i forhold til originalen?

Sann mine ord, kjenner og nostalgiker: Alt vesentlig er ivaretatt fra Uderzo og Goscinny; stemningen, humoren, kulturkollisjonene og eventyret. Kun et par-tre uventede touch minner om at dette er noe helt nytt, nemlig en mulig ny begynnelse på fortsettelsen om Astérix, slik også James Bond en gang i tiden overlevde sin Ian Fleming. Både sterkere og svakere historier om Astérix er blitt begått, og det er i seg selv mer enn man turde forvente.

Anbefaling: Sett et villsvin ut over åpen flamme i hagen og se hvem som blir først ferdig: Dem selv med Astérix chez les Pictes på fransk, eller middagen.

[bokherre]

På poopen med Jon

Etter månedslang lokking fra bokhyllen, har Halvard Skramstad endelig klappet til kai ved godstolen, og det føles umiddelbart som å se igjen en gammel venn. Der det sist tok over 500 sider før noe egentlig hendte, plukker Skytteren opp tråden der siste setning i Skogsmatrosen satte punktum. Man er direkte inne igjen i fortellingen, og hilser gjenkjennende til hatten til Nortraships representant på Island så vel som til Halvor, Båsen og Michelets penn.

Det mest besnærende ved dette trolige livsverket til larkollingen er kanskje hvordan han lokker frem guttedagene i oss. Nå tråler Jon atter land og strand rundt for å fortelle om disse staute menn og hvor viktig det er å hedre dem med deres mandige historier og hårete fortid. Men det er geografien og lengselen etter eventyr, fjerne kyster, flyktige bekjentskap og konkrete oppdrag som åpner nye 600 sider med smul sjø. At det er krigshistorie, norgeshistorie, sjøfartshistorie blir underordnet - Jon treffer oss herrer i akkurat det hjørnet av hjertet vi trodde vi hadde mistet, i den delen Halvor Skramstad fortsatt er i, i Guttehjertet, der indianerpiler og jemenittiske dolker en gang sto side om side.

Anbefaling: Dra til Lübeck, ja bevares! Splitt dine bramseil, lettmatros, er det en tysk skansekledning jeg skuer der fremme?

[bokherre]

Man har lest en vanvittig fortelling om den hårfine balansen mellom idealisme og galskap, frihet og fascisme. Romanen er iscenesatt i et fordums språk som fremkaller en latter som setter seg fast i halsen. Individualismens implosjon males med bred pensel og dernest også frampeket mot Historien og samfunnets totale sammenbrudd bare tiår etter de historiske hendelser med den ravende gale August Engelhardt. Man observerer at det er en hårfin grense mellom idealisme og galskap.