#forfatterskap

[sylvilel]

[sylvilel]

Innen markedsføring er en god presentasjon alfa og omega. Førsteintrykk, salgbarhet og alt det der. La oss bare etablere med en gang at jeg ...

[bokherre]

Den merkelige stillstanden

Hvorfor fortsette å lese en forfatter en var oppslukt av i 20-årene? Hvorfor følge et forfatterskap? Hva ønsker en som leser å oppnå? 

I høst har jeg lest lite, fragmentarisk og sporadisk. Jeg makter ikke å samle meg om enkelte verk, langt mindre fullføre en bok. Men, om ikke annet, så har jeg faktisk lest to utgivelser av Haruki Murakami. Colourless Tsukuru Tazaki and His Year of Pilgrimage kom ut tidlig i høst, mens The Strange Library er en tidligere utgitt novelle som kom i en forseggjort illustrert utgave rett før jula. Jeg har lest ut begge - og hvorfor det? 

Colourless... fortsetter i den samme ordinære stilen som 1Q84 eller andre romaner av Murakami. En uunselig mannsperson i 30-årene som lever sitt Tokyo-liv i tilbaketrukket ensomhet. Tskuru Tazaki er jernbanekonstruktør av yrke, men plages av ungdomstidens hendelse hvor en vennegjeng frøs ham ut. Dette er hovedmotivet i romanen som naturligvis fører til at han oppsøker sine gamle venner for å nøste opp i "mysteriet". Det er ikke mye til plot, men nok til at en Murakami-leser får sin dose pastakoking, klassisk musikk og samferdselsfilosofi. Det er sjarmerende, men lite annet. Turer tilbake til Nagoya og hint om overgrep og overnaturlige hendelser i form av drømmesekvenser er ikke av overbevisende art, og fremstår mest som et fremtvunget grep for å holde seg med merkelappen "magisk realisme". 

Høydepunktet er kanskje reisen til Finland for å oppsøke en av de gamle venninnene. Beskrivelsene av den finske sommeren og det skandinaviske lyset fremstår meg som inspirert og vakkert. Møtet mellom to fremmede voksne som har en delt fortid er engasjert og emosjonell - men det hele etterlater meg som leser med en følelse av stillstand.

Og er vi her ved kjernen av mitt innledende spørsmål? Hvorfor lese en forfatter man kjenner, et forfatterskap man har fulgt? Leseropplevelsen ble ingen utfordring, ingen eskapistisk øvelse - men kun stillstand - et bevis på at jeg ingensteds har vært - men kun fått bekreftet at det som i tidligere år var store litterære opplevelser nå kun er redusert til repetisjon og gamle sanger om igjen. 

Så hvorfor lese The Strange Library - en nesten eventyraktig Lewis Carrol-pastisj om den unge mannens reise ned i en mørk drømmeverden? Denne korte novellen har fått en inspirert og fiffig grafisk overhaling med trykk og kollager fra The British Librarys rikholdige arkiv. Historien i seg selv er ikke mer enn den lover - en reise inn i litteraturen og kunnskapens verden med fantasien som ledsager.

Ingen av bøkene kan anbefales den som søker noe nytt og annerledes. For egen regning må jeg også tillegge at stillstand også kan være vakkert, men kjedelig. Noen ganger er det vel helt i orden?