Tre uker og én dag.
Jeg er tilbake i Liverpool etter en fin sommerferie hjemme på Inderøya. Det skjedde ikke veldig mye interessant på siden av jobben, men det som skjedde er nå ganske viktig i grunn. Først av alt ble Spøkelseskladden solgt like etter at jeg kom hjem. Han endte hos ei veldig hyggelig jente som kjørte på med behandlinger for å rette opp i en sliten galopphestkropp. Var veldig glad for at han kom til noen som brydde seg ordentlig om ham. Electra var jo på Stall Volhaugen i Verdal da jeg kom hjem, så jeg hadde et par-tre uker hvor jeg dro dit nesten daglig og puslet med henne - hun var der til opptrening, men var halt første gangen Henriette satt på henne så da ble det bare fri og rusleturer sammen med meg. Hun ble sprøytet mens jeg var der, samt. raspet tenner på. Fra og med 20. juni var det veldig mye jobb, noe som skulle vise seg å være veldig bra, med tanke på penger... For i august begynte det å bli krise for Electra... Liisa kunne ikke ha henne selv lenger, og jeg hadde brukt hele sommeren på å prøve å finne et nytt hjem til henne, uten hell... Det så ut til å gå mot slutten for hesten som har vært i livet mitt i over tolv år... Der kom pengene inn i bildet... Jeg var ikke klar for å slippe henne enda, så ganske fort og relativt spontant ble det bestemt at hun skulle komme til meg! Jeg fant stall til henne på Utøya, fem minutter fra hjemme, og fikk ordnet avtale med stalleier som går ut på at de steller og trener Electra mens jeg er borte. Overlykkelig!! Med andre ord er jeg på en måte hesteeier nå - Liisa er fremdeles eier på papiret, men Electra blir hos meg så lenge helsa holder nå - basta! Midt oppi alt, etter å ha holdt jevn kontakt med Kladdens nye eier gjennom sommeren, fikk jeg til slutt beskjeden jeg var redd for ville komme før eller siden... Kladden hadde vondt og skulle få slippe. Jeg dro til Oslo med toget, og dro for å hilse på ham... Tynn og muskelfattig, men med liv i øynene... Det gjorde fryktelig vondt å tenke på at han skulle avlives... Men, på vei tilbake til Oslo endret ting seg... Ei dame med penger ville overta ham, røntge og så betale for all nødvendig behandling. Var det virkelig håp likevel?? Det så sånn ut... Men så kom jeg tilbake til Liverpool, og alene på hotellrommet fikk jeg slaget i magen... Røntgenbildene viste et ledd som var helt ødelagt... Det var overhodet ingenting som kunne gjøres; prognosen var kanskje skritteturer resten av livet... Selv om eieren sa jeg kunne få ham gratis, føltes det ikke riktig... Jeg kjente Kladden og visste at det ikke var et liv for ham... Det er det vanskeligste jeg har gjort å si til henne at jeg ikke skulle overta ham... Så Kladden løper nå i hestehimmelen sammen med alle de andre som gikk bort alt for tidlig... Uten smerte, og jeg håper vi ses igjen en gang...<3 Det er altså det som har skjedd. Nå er jeg i gang med studiene og det sosiale, vel innkvartert i ny bolig og tror dette året blir bra!
//
I’m back in Liverpool after a nice summer holiday at home. Not a lot of things happened, aside from work, but the things that did happen were quite significant. Firstly, The Phantom Blot was sold just after I got home. He went to a very nice girl who gave him every treatment to heal his tired racehorse body. I was so happy that he had come to someone who cared that much about him. When I got home, Electra was at Stall Volhaugen in Verdal, so I spent a couple of weeks with her there. She was there to be trained, but the first time Henriette sat on her she was lame and so no more training was done, except for walks along the road with me. While I was there she got injections into her hind knees, which is where the lameness was located, and also had her teeth done. From June 20th I worked a lot, something that proved to be very lucky... In August time was running out for Electra... Liisa couldn’t afford to keep her herself come winter, and I had been searching all summer for a new home for her, but without success... It looked like the end had come for the horse that I had known for more than twelve years... This is where this summer’s salary came into the picture. I just wasn’t ready to let her go just yet, so quite quickly and rather spontaneously we decided that she was going to come to me! I found a livery yard for her only five minutes from home, and made an agreement with the yard owner that they will take care of and train Electra for me while I’m away. Happy!! In other words, I kind of own a horse now: Liisa is still the owner on paper, but Electra is not leaving me as long as her health allows it. In the middle of everything, after having kept in regular contact with Blot’s new owner, the phone call I had subconsciously dreaded finally came... Blot was in pain and was going to be put to rest... I travelled to Oslo by train, and went to see him. He was thin and had lost a lot of muscles, but his eyes were alive... It hurt so much to think it was the last time I was going to see him... But on the way back to Oslo, his owner called and said that there was a lady who wanted to take him on, have him x-rayed and then pay for every necessary treatment. Could there really still be hope? It looked that way... But back in Liverpool, alone in my hotel room, I got the gut punch... The x-rays had showed a fetlock that was destroyed beyond repair; nothing could be done; the prognosis was maybe short, walking hacks for the rest of his life. Even though I was told I could get him for free, it didn’t feel right... I knew Blot and knew that wasn’t a life he would enjoy... It was the hardest thing I have ever done, turning that offer down... He’s now running with the others who left too early, free of pain... I hope we meet again someday...<3 Those are the things that have happened. I have started my studies, picked up my social life, moved into a new place and think this year is going to be good!












