#lyklina

[lyklina]

Håper du føler berøringene mine en tid etter at jeg går, som små minner av meg på kroppen din, og at det får huden din til å nuppe seg som jeg så at den gjorde en av de morgenene jeg våknet før deg og ble liggende og spore opp veiene mellom føflekkene på ryggen din, mens lydene i leiligheten gradvis ble kjente, noe jeg ble vant til og kunne forutse, merke forskjellene på og skille fra hverandre. 

Snart åpner verdenen din seg for meg. Den kommer i små glimt, gjennom små anekdoter om hverdag, om deg i baksetet på bilen til faren din da du hørte på en sang vi fant ut at vi begge liker. 

Jeg er redd. Jeg er redd, jeg er redd, jeg er redd, jeg er redd, jeg er redd. 

[lyklina]

du var død lenge

det som var igjen var kjøtt

[lyklina]

[lyklina]

de som blir igjen.

[lyklina]

Hun hadde tenkt på at huden til gamle mennesker lignet mønstre i sanden etter at tidevannet hadde trukket seg tilbake, eller sprekkene i barken på bartrær, så grove mot huden at de kunne skrape den opp, og at disse merkene snart ville prege hennes eget ansikt, furene ville synke inn i huden og legge seg til rette. 

[lyklina]

all tiden som blir igjen etter deg.

[lyklina]

En gang kjente jeg en ro i dette huset.

[lyklina]