Checkpoint Qalandia, minutt for minutt
03:30
Vekkeklokken utdanker den første bønnen til Allah
Den er ubønnhørlig
En halvspist banan
En halvdrukket kaffe
En halvpusset munn
En halvtenkt tanke
Dette er starten på en Qalandia Checkpointvakt.
04:00
Taxien. Sjåføren og jeg veksler et blikk vi begge forstår: Vi trenger ikke snakke med hverandre. Volumet på radioen skrus opp, vinduene rulles ned. Kroppen har blitt en del av bilsete. Jeg erbilsete, tenker jeg og er overbevist at jeg har forstått Picassos fjerde dimensjon. Bilen ruller, fortere og fortere. Bare oss og en og annen lastebil. 100 -120 -130 km/h. Jeg er fange av setet. Stormen fra de åpne vinduene trykker meg tilbake som en knyttneve. Om jeg åpner munnen vil syv somre og femten vintre lett komme inn og hva vil da skje? Best å bare la verden flakke forbi i lysets hastighet. Det er vilt! Måtte det aldri ta slutt, for da er det enten slutt eller så er vi fremme ved Qalandia.
04:30
Åtte trege fartsdumper. Så er vi der. Vi nærmes tippes ut av bilen. Over oss henger et stort rødt skilt på hebraisk, arabisk og engelsk: ” This Road leads to Area ‘A’ Under Palestinian Authority. The Entrance for Israeli Citizens is Forbidden. Dangerous to Your Lives And Is Against the Israeli Law”. På den andre siden ligger Ramallah som ligger under palestinsk selvstyre. Går du inn der er du utenfor Israels beskyttelse.
Men vi er ikke her for å entre Ramallah, men for å observere checkpointen som ikke bare skiller Ramallah fra Jerusalem, men som også fungerer som en av hovedcheckpointene mellom Israel og Vestbredden. Denne checkpointen ble opprette som en temporær checkpoint under den ande Intifadaen - en periode hvor fastfood-bevegelsen virkelig slo rot i Jerusalem fordi folk ikke turte å stå stille i frykt for selvmordsbombere. I dag er den permanent og klokken 04.30 er Qalandias metallisk lyd av 15 rundeller allerede i gang. En etter en kommer palestinske arbeidere gjennom. Hvor kommer de fra og hvor skal de så tidlig. Dette er for eksistensielle spørsmål på en grytidlig morgen. Min jobb er å telle dem som kommer gjennom.
Første halvtime går 335 menn gjennom
05:00
Hvordan er det å stå telle folk som kommer gjennom en checkpoint klokken 5 på morgenen. Det er ikke akkurat som å være en velkomstkomité.
I femtiden kommer folk løpende ut og stiller seg på rad og rekke, først fem så ti, så tjue. Snart må neste rad påbegynnes. Bønneropene fra Ramallah har allerede begynt, men mennene har ikke klart å bestemme hvem som skal lede deres bønn. Omsider gnir de seg alle i ansiktet og begynner. Først i et ærbødig bukk, så med pannen helt ned i asfalten. Mellom dem og Mekka, står jeg med mitt lille telleapparat og vil helst dra på en spontan himmelferd til et helt annet sted.
487 menn og 1 kvinne går gjennom.
05:30
Himmelen har lysnet og det blir lettere å snakke med hverandre. Eller har lyse bare gjort det letter å se at jeg glipper ukontrollert med øynene slik at folk føler de må vekke meg litt? Men det er sjelden folk tar seg tid til å stoppe. Noen slenger ut en setning i det de passerer at det alltid er problemer her. Andre som er dårligere til bens og får bedre tid til å uttale seg. ”Jeg er en Jerusalemitt og hver dag må jeg spørre om lov til å komme inn. Har du sett noen behandle mennesker på denne måten noen andre steder?” Har enda ikke en måte å svare disse spørsmålene på.
En rank mann forteller han er fra Jatta, en by lengst sørøst på Vestbredden. Han har en bachelor i business, men det er ikke jobb å finne på palestinsk side. I tre år har han arbeidet i byggebransjen. Nå har han fått jobb i Jerusalem, men har med den også fått en 2 timer lang reisevei frem til checkpointen. Her vet han aldri hvor lenge han må vente så da gjelder det å komme tidlig. Inngangstillatelsen må fornyes hver tredje måned og det gjør fremtiden konstant usikker. Med stor arbeidsledighet på Vestbredden er han kanskje likevel den heldige som både har fått jobb, innpass til Israel, og høyere lønninger. Men hvorfor kan han ikke dra gjennom checkpointen i Betlehem som ville vært betydelig kortere? Svaret gir ingen egentlige svar:
”Jeg har kun lov til å passere her.”
532 menn går gjennom, og 4 kvinner.
06:00
Klokken seks skifter jeg post. Mitt teammedlem som har vært på palestinsk side kommer over til Jerusalem-siden og tar over tellingen og jeg går gjennom murbygget over til palestinsk side for å observere køen. Hva man møter er særs forskjellig. Det kan være så effektiv gjennomstrømning at det er tomt for folk, andre ganger kan det være kø langt ut på parkeringsplassen. Byggets innside er først en stor hall med benker som sjelden noen bruker. Til venstre er det tre gittersluser som ikke er bredere enn en bredskuldret mann. Til høyre er det en stor lukket innhegning eller bur med en brakke plassert midt i. Her sitter soldaten som trykker på knappen som åpner og lukker slusene. Slusene gir innpass til 5 passkontroller som igjen reguleres av rundeller som stenges og åpnes etter soldatenes knappetrykk. I hvilken hastighet folk trekker gjennom er avhengig av hvor mange folk det er, hvor mange passkontroller som er åpne, og hvor mange knappetrykk som gjennomføres. Om akkurat du kommer gjennom er avhengig av om du har tillatelsespapirene i orden eller er fylt 52 år.
Det har hendt at soldaten i den lille brakken har sovnet. Det har hendt at jeg ser køen vokse seg ut av hallen mens jeg ser en refleks av en rullende Iphoneskjerm gjennom vinduet til soldatens lille hus. Det hender at køen blir mer og mer utålmodig og det er tilløp til knuffing. Hva gjør man da?
”Slicha?” Jeg prøver meg på min svært begrensede hebraisk. ”Kan du åpne porten. Folk skal på jobb.”
Det er ingen som synes å være imponert. Det går enda et minutt før en høre lyden som betyr at slusen er åpen. Folk presser seg gjennom i 30 sekunder før køen igjen stanger inn i en stengt sluse. Nok en venteperiode.
Det er en egen inngang for eldre, syke og kvinner. Den skal åpne kl 06.15 men det er ikke skrevet i sten.
”Hei! Det står en hel familie her. Kan du åpne porten?”
”Det er ikke mange nok, Jeg åpner ikke før det er flere .”
”Hvor mange da?
Ikke noe svar.
En annen gange står det et 22 personer og venter ved porten. Soldaten kommer omsider bort:
”Det er ikke min oppgave å passe på denne porten. Det er politiets ansvar og de har ikke kommet enda.”
”Når kommer han da?”
”Jeg vet ikke”
”Men du åpnet jo sist gang?”
Ikke noe svar.
”Hei! Disse damene vil igjennom!”
”Det er bare kvinner med barn som får gå igjennom”
”Er det en ny regel?”
Ikke noe svar.
”Hvorfor sendte dere den kvinnen tilbake?”
”Hun har ikke legetime før kl 9, Hun slipper inn kl 8.”
Jeg går å ser på soloppgangen. Den står opp 06:20.
436 menn, 21 kvinner og 8 barn går igjennom
06:30
På torsdager møter jeg ofte Macshom watch på denne siden av checkpointen. Dette er en Israelsk kvinneorganisasjonen fra venstrevingen, som kommer for å overvåke og rapportere om det som skjer. Jeg elsker dem! De har stått her i årevis og kjenner soldatene og prosedyrene.
”Hvor lenge har du stått her?” Jeg spør en av disse israelske damene på 40 år.
” Tre år. Jeg kom hit første gangen fordi jeg ville se en Checkpoint. De hadde ikke slikt da jeg var i militæret.”
”Hva synes du?”
”Dette er ikke måten å behandle mennesker på.”
”Hva mener du bør gjøres da?”
”Jeg tror det er noe galt med hierarkiet. Det er soldater, politi og sikkerhetsvakter og ingen av dem har et øvre ansvar. Derfor kan de ha en jevn flyt den ene dagen, mens den andre dagen er gjennomfarten en annens ansvar.”
”Om det blir en to-statsløsning, vil dere fremdeles trenge disse checkpointene.”
”Utvilsomt! Vi vil også overleve. Kanskje en dag, men jeg er ikke veldig optimistisk. Det viktigste er at de får et eget land.”
En annen dag sitter to unge jødiske gutter på benken jeg pleier å sitte. De ser usikre ut.
”Hei! Det ser litt ut som vi er på samme oppdrag, hvem er dere?”
”Vi er fra Blue and White, Human Right, har du hørt om oss?”
En av dem med krøller river seg litt i håret og ser litt brydd ut.
” Vel, det er en sionistisk organisasjon. Det betyr at vi er sionister, men at det skal kunne kombineres med menneskerettighetene. Vi er høyrevendt, men vi er ikke enig med alt…når det kommer til politikk. Overvåking av checkpointen er en del av det vi skal gjøre. Men vi er ganske ny så dette er første gang.”
” Hva synes dere?”
”Vi har akkurat kommet, så det er vanskelig å si, men vi hører jo ting. Vi prøver å få en ordning slik at det blir lettere for rullestoler.”
Vi kjøper en kaffe i kiosken og de forteller at de tar arabisk på universitetet.
Senere på dagen leser jeg i papirene til min egen organisasjon at vi ikke bør snakke med de blå og hvite mennekserettighetesguttene – Organisasjonen er sionister og jobber for en normalisering av situasjonen. Men jeg er sikker på at jeg også så to nervøse gutter som kom for å se en checkpoint for første gang. Hva vil det si å være zionist? Og er det ikke egentlig bare normalisering vi holder på med også, her vi prøver å gjøre checkpointen litt mer menneskelig?
456 menn går gjennom, 28 kvinne og 15 barn.
07:00
Siste halvtime er jeg igjen for meg selv. Køen er ofte kortere og det er roligere. Det er igjen vanskelig å holde seg våken. Jeg glipper med øynene. Jeg glemmer å åpne dem igjen. Rundelene går. Om det hele bare kunne konverteres til en rytme. Om jeg bare kunne åpne øynene og oppdage at det hele har blitt en musikal hvor palestinerne danser 70-tallsfreakete og fritt på gitter og benker mens de synger ”Let the sunshine in.” Jeg åpner øynene og ser køen. Den er tålmodig, men er det noen som huske hvorfor checkpointen ble satt opp? Og er det på noen måte relevant lengre? Og kan det forventes at dette skal streife de som går igjennom hver morgen?
I passkontrollen på vei tilbake til Jerusalemsiden spør soldaten hvorfor jeg er her:
”Jeg er her gjennom World Counsile of Chuches, dette er en del av programmet.”
” Nei hvorfor er du her i landet, hvorfor ikke Kongo.”
”Fordi jeg er forferdelig glad i dette landet.”
Soldaten blåser av det hele og ler litt. Jeg får gå igjennom.
356 menn, 27 kvinner og 12 barn går igjennom.
Jeg setter meg på bussen hjem.
For tre år siden, under feltarbeidet, fikk jeg mine foreldre på besøk. jeg tok dem med til Betlehem Checkpoint 300 for å vise dem hva okkupasjonene innebar.
“Dette er okkupasjon” sa jeg belærende før vi gikk gjennom tomme sluser, en tom gårsplass og en tom passkontroll. Soldaten ville ikke engang se på passet mitt og slapp oss rett gjennom. Det hele hadde vært en 5 minutters gåtur hvor vi også hadde stoppet opp og tatt bilder av Carmisanfjellene på gårsplassen. Men det er ingen som går på jobb kl 11 på dagen. Klokken 11 er det derfor svært få som har tillatelse til å gå gjennom. Så var det kanskje likevel en liten del av okkupasjonen jeg viste.