#norge2050

[rndialogueno-blog]

Solkraft forandrer verden

For første gang i historien ble mer enn 1 % av verdens elektrisitet i fjor produsert av solcellepaneler. Det høres kanskje ikke så veldig imponerende ut, men det er all grunn til å feire.

Det er mye å feire i mai! Noe som kanskje har gått de fleste forbi er lanseringen av årsrapporten for 2014 fra det Internasjonale Energibyråets (IEA) «Photovoltaic Power Systems Programme». I rapporten, publisert tidligere denne måneden, er det klart at mer enn 1 % av verdens elektrisitet ble produsert av solcellepaneler for første gang i historien. 

19 land som er minst 1 % soldrevne rundt om i verden For det første er bruken av solceller langt fra jevnt fordelt i verden. Tyskland er viden kjent for sin satsning på solcellepaneler, og landet blir av mange ansett som det som gjorde storskalaproduksjon av solcellepaneler, og følgelig det dramatiske prisfallet vi har sett i dette årtusenet, mulig.

I Tyskland har man installert solcellepaneler med en produksjonskapasitet i overkant av 38 GWp. Dette er et enormt tall, og for eksempel godt over den samlede norske vannkraftkapasiteten. I snitt, når man altså tar med det som finnes av regnværsdager, netter og mørkeste vinter var Tyskland om lag 7% soldrevet i 2014.

En overraskelse for flere i rapporten for 2014 var at dette plasserer dem på tredjeplass i Europa, bak både Italia og Hellas. Begge disse landene, som mange andre, har installert store mengder solcellepaneler i de siste årene. I tillegg er de selvsagt begunstiget med noe mere sol i utgangspunktet. Det er nå 19 land som er minst 1 % soldrevne rundt om i verden. Solceller gjør med andre ord en stor forskjell mange steder allerede.

Elektrisitet produsert av solcellepaneler utgjør nå i flere land mer enn 1%. (foto:Thomas Kohler/Flickr, CC BY 2.0).

Høyt tempo i solcellebransjen For det andre er tempoet i solcellebransjen svært imponerende! Basert på tallene i rapporten ser vi at av alle solcellekraftverk som noensinne har blitt installert så har rundt 90 % blitt installert i løpet av de siste 6 årene! Denne ekstremt raske takten har blant annet ført til at solcellekraftverk utgjorde en svært betydelig andel av alle nye kraftverk som ble bygget i Europa i denne perioden. Og til tross for dette ble det installert langt flere solcellepaneler i både Kina, Japan og USA enn i noe Europeisk land i 2014.

Hva skjer så i Norge? Selv her i nord merker bransjen at bruken av solcellepaneler øker, om enn fra et mye lavere nivå. Det ble faktisk satt en ny installasjonsrekord i 2014 i Norge på i overkant av 2 MWp nye kraftverk dette året. Dette er en flott utvikling, men det er klart at vi ligger langt bak takten andre steder i verden. Dette kan imidlertid endre seg raskt, spesielt dersom nye krav til klima- og miljøvennlige hus innføres også her hjemme.

Hva vil fremtiden bringe? Mange mener at det vi hittil har sett bare er en sped begynnelse, og at bruken av solceller må økes dramatisk frem mot 2050.

Dersom det «bare» blir installert like mange solcellepaneler hvert år fremover som det ble installert i 2014, og verdens strømforbruk fortsetter i samme takt, vil verden basert på røff hoderegning være mer enn 2 % soldrevet i 2020. Og mer enn 20 % soldrevet innen 2065.

Imidlertid har veksten i bruk hittil vært svært langt unna konstant, faktisk mye nærmere eksponentiell. Det er derfor trolig duket for fortsatt betydelig vekst i årlige installasjonstall. Bruken av solcellepaneler er nå på vei opp i alle verdensdeler. I tillegg fortsetter prisen på strøm fra solcellepaneler å falle, og flere studier viser at strøm fra solcellepaneler kan bli det billigste alternativet i flere land i løpet av få år. Det er derfor ingen grunn til at man ikke skal kunne sikte mye høyere enn dette!

Store muligheter Som alle andre bransjer trenger solbransjen forutsigbare rammebetingelser. Dersom det er et reelt mål om å gjøre verden, her inkludert Norge, grønnere må myndighetene legge til rette for fortsatt vekst. Dette vil kreve at man står fast på (eller til og med forsterker) ambisiøse klimamål og mål om økt fornybarandel.

I tillegg er det viktig at det legges til rette for å virkelig skifte næringslivet i en grønnere retning. Norge har store muligheter for å både bidra til og høste fra økt bruk av solceller, både i Norge og ikke minst ute i verden. Vi har en rekke spennende produksjonsbedrifter her hjemme, og også en byggebransje som stadig forsøker å bli grønnere. Mulighetene er enorme.

Dette er åttende innlegg i bloggserien #Norge2050 - veien mot et felles lavutslippssamfunn.

Om forfatteren: Erik Stensrud Marstein er rådsmedlem i det norske R& Dialogue-rådet. Til daglig er han forskningsleder innen solenergi ved IFE, professor II i fysikk ved Universitetet i Oslo og direktør i Norwegian Research Centre for Solar Cell Technology. Han vier det meste av sin tid til utvikling av ny solcelleteknologi.

Om bloggserien #Norge2050: R&Dialogue-rådsmedlemmene skriver om hva som skal til for at Norge skal være et lavutslippsamfunn i 2050. Delta i dialogen ved å bruke emneknaggen #Norge2050.

R&Dialogue Norge på twitter: @RnDialogue_no

[rndialogueno-blog]

Seminar: Norge i 2050: et lavutslippssamfunn

R&Dialogue og Energi21 har gleden av å invitere til seminaret: Norge i 2050: et lavutslippssamfunn 4.juni i Oslo.  Hvordan skal Norge bli et lavutslippssamfunn i 2050? Hvem er ansvarlig for suksess og hvilke tiltak må gjennomføres for å nå dit vi vil?

Tid: Torsdag 4. juni 2015 kl. 09:30-14:00 

Sted: Gamle Logen, Grev Wedels plass 2, Oslo

Påmelding innen mandag 1. juni, klikk her

Veien frem mot et lavutslippssamfunn krever innsats og engasjement hos politikere, næringsliv, akademia og folk flest. Vi må mobilisere bredt for å få til store samfunnsendringer og enkeltpersoner har en viktig rolle å spille for å oppnå klimamålene norske politikere har forpliktet seg til. Vi må gjøre mer av det vi er gode på, og har forutsetninger for, dersom vi skal lykkes med omstillingen. R&Dialogue og Energi21 ønsker med dette seminaret å belyse hvilke virkemidler som faktisk fører til klimagassreduksjon, arbeidsplasser og ny teknologi. 

PROGRAM

09:30 Kaffe, frukt og registrering

DEL 1: Gode virkemidler for lavutslippssamfunnet  

10:00 Velkommen: beskrivelse av Norge anno 2050 v/ Sirin Engen, R&Dialogue Norge

10:15 Det grønne skiftet – veien mot et lavutslippssamfunn  v/tba

10:30 Utviklingstrekk i EU: Har EU behov for kraft, kunnskap og teknologi fra Norge? v/Vidar Helgesen, EØS-/EU-minister

10:45 En klimavennlig energinasjon i 2050: Strategi for forskning, utvikling, og demonstrasjon av klimavennlig energiteknologi. Hva bør Norges bidrag være? v/Lene Mostue, Energi21

11:00 Kaffepause

DEL 2: Verdiskapende muligheter i 2050-perspektiv – presentasjon av næringsliv og teknologiområder.

11:15 Teknologiutvikling som suksesskriteriet for fremtidens næring v/Hydro Karmøy, Hans Erik Vatne, Teknologidirektør

11:30 Fornybar solskinnshistorie: Hvordan se muligheter og lønnsomhet i fremtidens energimarkeder? v/ Werner Filtvedt, Dynatec Engineering

11:45 Smart City Bærum – Eksempel på en kommune som tenker fremtidsløsninger og helhetlig samspill mellom lokalsamfunnet, transportsektoren og næringsutvikling v/Unni Larsen, Smart City Bærum

12:15 Lunsj

DEL 3: Individets rolle i omstillingen. Hvordan skal individet ta ansvar og gjennomføre nødvendige endringer?

12:45 Klimakommunikasjon:Nye innfallsvinkler til klimadialogen v/Arne Johan Vetlesen, UiO

13:00 Sivilsamfunnets påvirkningskraft i klimakampen v/Berit Waal, Besteforeldrenes Klimaaksjon

13:15 Hvordan motivere klimavennlig atferd? v/ Rasmus Hansson, Miljøpartiet De Grønne

13:30 Avsluttende observasjoner v/Tiina Ruohonen, Cicero

……………………………………………………………………………..

R&Dialogue Norge ønsker å forbedre dialogen mellom ulike samfunnsaktører på veien mot lavutslippssamfunnet. R&Dialogue Norge har samlet 18 norske aktører fra industri, myndigheter, sivilsamfunnet og forskning i et råd som har kommet fram til en felles visjon for Norge anno 2050.

Energi21 er den nasjonale strategien for forskning, utvikling, demonstrasjon og kommersialisering av ny energiteknologi. Energi21 er etablert av Olje- og Energidepartementet.

Seminaret er åpent men forbeholdt påmelding.  Påmelding innen mandag 1. juni, klikk her

Ved spørsmål kontakt Sirin Engen,[email protected]

Velkommen!

[rndialogueno-blog]

Elbiler utkonkurrerer fossilbiler om 6-8 år?

Dersom trenden med 10 prosent årlig prisfall for batterier fortsetter, kan vanlige bensin- og dieselbiler bli utkonkurrert allerede om 6-8 år.

Norge er suveren verdensmester i bruk av elbiler. Enkelte måneder er nå opp mot 20 prosent av bilsalget elbiler eller såkalt ladbare hybrider. Årsaken er dels at batterier er blitt bedre og billigere og dels at vi i Norge har etablert svært rause incentiver for å få folk til å velge biler som kan kjøre helt elektrisk. 

Muligheten til å kjøre i kollektivfeltet er trolig snart på vei ut, der kollektivfeltene nå begynner å bli fylt opp, men det synes å være bred politisk enighet om at de fleste andre elbilfordelen skal fortsette. Det betyr at elbilkjøpere fortsatt vil slippe både moms og engangsavgift når bilen er ny, og at elbilistene slipper veibruksavgift på energien som brukes for å kjøre.

Eksponentiell vekst Om 6-8 år kan det imidlertid hende at det ikke trengs noen incentiver for å få folk til å kjøpe og bruke elbil. I flere år har nemlig batteriprisene falt med ca. 10 prosent per år, og hvis den utviklingen fortsetter, kan fossilbilene snart bli utkonkurrert, selv om alle elbilfordelene forsvant. Dette avhenger selvsagt litt av hvordan oljeprisen utvikler seg, men i prinsippet er det ingenting som hindrer elbiler å fortsette den samme eksponentielle veksten som vi har sett for solceller i mer enn 10 år.

Norge er suveren verdensmester i bruk av elbiler. Her Nissan LEAF og Tesla Model S (foto: Ståle Frydenlund, Norsk Elbilforening/ Flickr CC BY 2.0).

Batteriene lever like lenge som bilen Det er særlig batteripris og levetid som har forbedret seg kraftig de senere årene. Prisfallet har blant annet ført til at den kanskje første fullverdige elbilen, Mitsubishi i-MiEV på få år har falt fra ca. 250 000 til ca. 150 000. At levetiden har økt, ser vi ved at bilprodusentene for bare 3-4 år siden var nølende til å gi 5 års garanti på batteriene, mens de i dag gladelig garanterer for 8 år. Det betyr at elbilbatteriene i mange tilfeller vil kunne holde ut bilens levetid og ikke være en økonomisk katastrofe som kan ramme bileieren etter noen få år. 

En annen forbedring, er at den såkalte effekttettheten er blitt mye bedre. Det ser vi dels ved at elbilene er blitt mye sprekere og dels ved at de kan lades mye raskere – såfremt man bruker en hurtiglader, vel å merke.

50 mil holder, også til hytteturen Et område hvor forbedringen ikke har vært like kraftig, er på energitetthet, og her er det også lite sannsynlig at vi vil se en drastisk forbedring de nærmeste årene. 

Energitetthet handler primært om hvor mye energi hvert kilo batteri kan holde på. Selv om energitettheten til diesel er 50 – 100 ganger så høy som for elektriske batterier, har imidlertid Tesla grundig bevist at man likevel kan bygge en bil som både er romslig og kan kjøre opp til 50 mil på en lading. Etter hvert som batteriene blir billige nok, vil også mer nøkterne biler kunne få like lang rekkevidde, en rekkevidde som for de aller fleste er tilstrekkelig, også for å komme seg til hytta. 

Og, selv om 50 mil bare er ca. halvparten av rekkevidden på en typisk dieselbil, så er det så mange andre fordeler ved å kjøre helelektrisk. Dermed vil elbiler, bare batteriprisen blir lav nok, kunne bli like attraktive som bensin- og dieselbiler. Dette selv om alle elbilincentivene etter hvert tas bort. 

Elbiler byr blant annet på en mer behagelig kjøreopplevelse, et billigere vedlikehold på grunn av færre bevegelige deler, og man slipper å oppsøke en bensinstasjon for å fylle energi. I Norge har endatil de fleste bileiere mulighet for å lade elbilen sin hjemme.

Hvilke konsekvenser vil så elbilrevolusjonen få for Norge? Siden mesteparten av oljen i verden går til transport, og mesteparten av transporten skjer på vei, med biler, busser og lastebiler som sjelden kjører mer enn 4-5 timer før man tar en pause, så kan en storstilt elektrifisering av veitransporten bidra til at oljeprisen blir liggende på et lavt nivå. Dette vil bety mindre oljeinntekter for Norge, og slik sett kan man si at vi bidrar til å ødelegge for oss selv, ved å satse så hardt på elbiler.

På den annen side er elbilutviklingen en endring som uansett ville komme nå. Selv om Norge i forhold til folketallet, er verdensmester i elbil, så vokser salget eksponentielt også i Kina, USA og Japan. Bare i løpet av de siste to årene har antall elbiler i verden vokst fra ca. 100 000 til ca. 1 million. Og i Kina har de i løpet av få år i tillegg fått hele 230 millioner elektriske 2-hjulinger, pluss mange elektriske 3-hjulinger og andre små kjøretøyer og ca. 40 000 elektriske busser.

Selv om lavere oljeinntekter isolert sett er negativt for Norge, så innebærer også elbilrevolusjonen at en stor del av klimautslippene fra transportsektoren i Norge blir mulig, etter hvert uten behov incentiver som er kostbare for staten. Så kan man selvsagt påpeke at produksjon av batterier og strøm genererer klimautslipp, men denne utslippsfaktoren går uansett jevnt og trutt ned, etter hvert som kull og gass fases ut av kraftproduksjonen.

Ny, forskningsbasert næringsutvikling Sist men ikke minst, representerer elbilrevolusjonen attraktive muligheter for å bygge ny, og framtidsrettet verdiskaping. Allerede i dag, med 50 000 elbiler, er Norge på mange måter et fullskala laboratorium for å utvikle gode løsninger for ladeinfrastruktur og integrasjon av elbiler i kraftsystemet. 

I tillegg har vi i Norge kompetent silisium- og annen prosessindustri som kan realisere nye, forskningsbaserte verdikjeder rettet mot batterier og batterimaterialer, samt at vi har en sterk maritim industri som kan ta nye posisjoner etter hvert som den batterielektriske revolusjonen også drar til sjøs.

Dette er syvende innlegg i bloggserien #Norge2050 - veien mot et felles lavutslippssamfunn.

Om forfatteren: Andreas Bratland er rådsmedlem i det norske R&Dialogue-rådet og jobber med ENERGIX-programmet i Forskningsrådet. Hans hovedansvar er å forvalte forskningsmidler på temaet miljøvennlig energi i transport.

Om bloggserien #Norge2050: R&Dialogue-rådsmedlemmene skriver om hva som skal til for at Norge skal være et lavutslippsamfunn i 2050. Delta i dialogen ved å bruke emneknaggen #Norge2050.

R&Dialogue Norge på twitter: @RnDialogue_no

[rndialogueno-blog]

Framtidens matproduksjon er grønn!

Bioøkonomi og kretsløpstankegang vil være sentralt for framtidens lavutslippssamfunn. Et grønt og bærekraftig landbruk vil være en viktig del av dette samfunnet. 

Matproduksjon er sivilisasjonens mest grunnleggende bærebjelke. Vi klarer ikke å fungere som samfunn uten nok mat og et levedyktig landbruk til å produsere den. Dette faktum er kanskje ikke noe de fleste tenker over til daglig der de med den største selvfølgelighet plukker ferdigpakkede matprodukter direkte fra butikkhyllene. Landbruket har lenge vært hensatt til det ukule hjørnet av samfunnsdebattens skolegård, og har først og fremst vært diskusjonstema for bønder og andre spesielt interesserte. 

Men nå ser vi at dette er i endring. Stadig flere begynner å se sammenhengen mellom matproduksjon, klima, miljø, helse, livskvalitet og et bærekraftig samfunn. Flere folk ønsker å vite hvor maten kommer fra og hvordan den er produsert. Dette er en viktig start på en nødvendig utvikling, og veldig gledelig for alle oss som mener at landbruk er sexy og at matproduksjon lenge har fått ufortjent lite oppmerksomhet. 

Landbruket - klimasynder eller klimahelt? I Norge er det beregnet at landbruket står for mellom 8 og 12 prosent av norske klimagassutslipp. På verdensbasis er anslagene veldig varierende, enkelte opp mot 50 prosent av totale utslipp (et mye brukt anslag sier at kjøttproduksjon alene står for 18 prosent). Det fins ulike måter å regne på. De høyeste utregningene inkluderer tall for skoghogst, endringer i arealbruk, utslipp ved nydyrking og frigivelse av karbonholdig materiale i jorden, gjødsling, maskiner, husdyr, transport, prosessering og matsvinn. Det norske utslippsregnskapet er ikke like omfattende. Det er ingen tvil om at landbruket i dag er en substansiell klimasynder - på verdensbasis den næringen med mest utslipp. . Samtidig har landbruket et stort potensial for å snu på flisen og gå fra å være klimasynder til å bli en klimahelt. I framtiden kan og må det flerfunksjonelle landbruket bidra positivt for både klima, miljø, sysselsetting og næringsutvikling, i tillegg til å selvfølgelig sikre oss den viktigste ressursen av dem alle: mat. 

La meg invitere deg med på en tur til framtiden; en framtid hvor landbruket spiller nettopp denne positive rollen. Framtidens bærekraftige lavutslippsamfunn har gjennomgått noen grunnleggende og omveltende transformasjoner, hvor den viktigste endringen er at vi har gått fra å tenke på produksjon og forbruk som lineært, til å tenke sirkulært. Framtidens samfunn har tatt innover seg at vi har begrensede ressurser, og at vi derfor må forvalte dem på en slik måte at ingenting går tapt gjennom verdikjeden. Avfall fra én del av produksjonskjeden kan inngå som ressurs i en ny del. Dette gjelder også for landbruket. 

Hesjing av høy i samvirke. Foto: Trine Thorsen Bolstad/Flickr

Back to basics La oss begynne med det grunnleggende: i framtiden spiser vi mer plantebasert kost og mindre animalske produkter. Det er fordi det er lite ressurseffektivt å la maten gå gjennom dyr når de kan gå direkte til mennesker. Istedenfor å spise store mengder kjøtt hver eneste dag, har kjøtt gått tilbake til å bli en verdifull og hyggelig luksus man kan unne seg med måte og en gang i blant. Imidlertid har vi fremdeles en relativt god kjøttproduksjon i Norge. Det er fordi Norge er rikt på gras- og grovfôr-ressurser, som mennesker ikke kan nyttiggjøre seg. Vi kan dermed la de flotte drøvtyggende dyrene våre utnytte denne ressursen og omgjøre den til menneskemat, samtidig som de ivaretar viktig og mangfoldig kulturlandskap. Vi har minimert produksjon som er basert på unødvendig import av fôrråvarer, og har lagt om produksjonen med utgangspunkt i hvilke ressurser vi har tilgjengelig i Norge. Dermed har vi en mer bærekraftig produksjon hvor vi utnytter alle våre muligheter til å bidra til det globale matfatet der vi kan. Import av mat er kun en løsning for varegrupper vi ikke selv kan produsere. 

Folk flest har i framtiden tatt tilbake det nære forholdet til matproduksjon som man en tid hadde mistet da det moderne samfunnet vokste fram. Kunnskap om grunnleggende prinsipper for matproduksjon og råvarer får elevene fra tidlig skolealder. Alle vet hvordan gulrøtter dyrkes eller hvor eggene kommer fra. Det å være andelseier på en andelsgård eller dyrke noe av maten sin i egen parsellhage, er helt vanlig. I byene dyrkes det mat på tak og andre ledige arealer, og kommunale felleshager bidrar både til selvforsyning, atspredelse og sosiale møteplasser. Det er gjennomgående en stor bevissthet rundt lokale, kortreiste og sesongbaserte matsystemer. Istedenfor å kjøpe en slapp salat på Rema, kjøper istedenfor stadig flere folk ferske matprodukter direkte fra lokale bønder gjennom forbrukerstyrte samvirker og andre markedskanaler. Her kan de ofte prate direkte med bonden og få vite nøyaktig hvordan maten er blitt produsert. 

Et mangfold av klimatiltak Flere tiltak er blitt gjennomført for å minimere belastningen på klima og miljø i matproduksjonen. Ingen landbruksmaskiner går lenger på fossil energi, men drives på biogass produsert av landbruket selv. Biogassanlegg er det mange av, og bøndene blir betalt for å bidra med gjødsel og annet organisk materiale til biogassproduksjon på sitt lokale anlegg. Restmaterialet fra produksjonen går tilbake til jordene og gir næring til nye vekster. Mer effektiv og målrettet gjødsling forhindrer nitrogenavrenning og forurensing. Mer sirkulær ressursbehandling begrenser behovet for kjemisk-syntetiske innsatsmidler som slipper ut klimagasser både ved bruk og i produksjon. Vi har for alvor forstått at matjord er en ikke-fornybar ressurs (det tar 1000 år for naturen å lage én centimeter med matjord!). Derfor har vi et landbruk som har fokus på å tilbakeføre organisk materiale i jorden istedenfor å tære på ressursene. Dette har ført til høyere produktivitet og sunnere jord. Kombinert med tiltak for å begrense jordbearbeiding og bruk av tunge maskiner, har dette ført til at matjorden nå fanger opp store mengder karbon istedenfor å slippe den ut. Lagring av biokull i jordbruksjord har også hatt positiv effekt. I tillegg har man gjennomført storskala restaurering av myrer, og forbud mot å dyrke opp nye.

Bioøkonomi Energieffektiviseringen av driftsbygninger har vært enorm, og ved hjelp av småskala fornybar energi og aktivhusløsninger, er nå landbruket en netto produsent av energi. I den andre enden av verdikjeden er matsvinn redusert til et minimum. Det lille som fremdeles kastes, går direkte inn i energiproduksjon. Vi har forlengst gått fra å være en fossil økonomi til en bioøkonomi, hvor fornybare biologiske materialer er råvarene for alt som produseres. Produksjon i havbruk-, skogbruk- og landbruksnæringen er blitt helhetlig integrert, og avfallsstoffene benyttes i ny produksjon. Alger i havet og bioteknologisk utvinning av trevirke har skapt grobunn for nye arbeidsplasser, klimavennlige produkter og en levedyktig norsk fôrindustri. Alt henger sammen med alt - og alt forvaltes i et bærekraftsperspektiv.

Denne framtiden er foreløpig fjern Men den er mulig! Norsk landbruk har en ambisiøs visjon om å være klimanøytralt innen 2030. Dette er et stort, men gjennomførbart mål om man har mot til å iverksette de nødvendige tiltakene. Klimakur 2020 har forlengst pekt på ulike tiltak som vil begrense utslippene fra landbrukssektoren. Det som mangler, er politisk innsatsvilje. Stadig vekk viser private initiativ at det er mulig å gjennomføre tiltak med enorme effekter. Ved et veksthus i Nord-Trøndelag er for eksempel Co2-utslippene redusert med 99 prosent og energiforbruket redusert med 80 prosent ved hjelp av smarte energiløsninger og kreativ bruk av teknologi. Framtiden vil gi oss nye løsninger vi tidligere ikke en gang har drømt om. Men med politikernes hjelp, forutsigbare planer og ambisiøse satsninger, vil utviklingen skje langt fortere. Det vil både vi og planeten ha godt av.

Verdifull og hyggelig luksus,  Foto: Henrik Jensen/Flickr 

Dette er sjette innlegg i bloggserien #Norge2050 - veien mot et felles lavutslippssamfunn.

Om forfatteren: Mari Gjengedal er rådsmedlem i det norske R& Dialogue-rådet og er leder for miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire. Hun skriver i tillegg master innenfor miljø- og utviklingsgeografi, og bærekraftig landbruk er et av hennes største interesseområder. @MariGjengedal @Spireorg

Om bloggserien #Norge2050: R&Dialogue-rådsmedlemmene skriver om hva som skal til for at Norge skal være et lavutslippsamfunn i 2050. Delta i dialogen ved å bruke emneknaggen #Norge2050. R&Dialogue Norge på twitter: @RnDialogue_no

[rndialogueno-blog]

Fossil energi, en plass i lavutslippssamfunnet?

Hvordan kan bruk av fossile energikilder utvikles i en mer miljøvennlig retning?Spørsmålet kan svares på ut fra en rekke perspektiver. Jeg tar utgangspunkt i det norske, men i en global sammenheng. Det er fire hovedgrep som kan gjøre fossilnæringen mindre miljøbelastende.

Nedenfor ser jeg nærmere på disse.

1. Redusere forbruket Redusere forbruket er en opplagt handling for å redusere utslippene, men økende energibehov i verden på grunn av befolkningsvekst og forbedring i materiell levestandard skaper store utfordringer for dette. I OECD-landene regner en med at energiforbruket fortsetter sin stabilisering, mens særlig Asia vil øke forbruket dramatisk. For eksempel var den globale energiveksten i 2013 150% større enn veksten i fornybar energi som hadde en imponerende vekst. Vi trenger all den fornybar energien vi kan få, men foreløpig er det lenge til den erstatter kull.

Dessverre er kull, den mest forurensende både lokalt og i forhold til klima, billig og tilgjengelig i svært mange land. Det er en av grunnene til at selv om de nye fornybare energikildene [1] har økt 213% de siste ti år (t.o.m. 2013) så har kull i reelle tall økt 6,5 ganger så mye.  

2. Endre fordelingen i bruken av kull, olje og gass Som eksemplet ovenfor viser så står vi overfor en enorm innsats for å øke de fornybare og redusere de fossile energikildene i verden, der forbruket totalt sett øker.

Siden kull slipper ut dobbelt så mye klimagasser som gass (CO2eq/TWh), ved forbrenning i kraftverkene og fra produksjon/transport, så må vi opprettholde gass for å dekke etterspørselen. Egenproduksjonen av gass i EU faller og er ventet å falle ytterligere i årene fremover, mens de har store ressurser av kull.

Hvis norsk gasseksport blir stoppet og EU erstatter denne importen med kull vil EUs CO2-utslipp øke med 300 mill. tonn, - eller 6 ganger Norges totale utslipp pr år. Følgelig er det viktig å være seg bevisst de ulike energikildenes plass i den såkalte nasjonale/regionale (EU) energimiksen og rekkefølgen for utfasing.

3. Bedre samspillet med fornybare energikilder Det er lett å havne i en posisjon der en er for fornybar energi og mot de fossile energikildene. Men som tallene ovenfor viser, så er det en lang vei å gå for et lavutslippssamfunn. Derfor kan det for klimaet være en unødvendig ekstra byrde om en ikke ser mulighetene for samspill mellom de eksisterende ressurser og infrastrukturen vi har, og det nye som kommer.

Et eksempel er fornybar energi som ikke produserer elektrisitet;  de har et transportproblem. Bioenergi fra kloakkrenseanlegg, avfallsplasser og landbruk/skogbruk (som biogass og biodiesel) kan bruke eksisterende infrastruktur som gassrørene på land og bensinstasjoner. Gassrørene kan også transportere hydrogen som kan produseres av strøm fra vindmøller eller sol når disse tidvis produserer mer elektrisitet enn markedet kan bruke.

Gasskraftverk har det beste samspillet med fornybare energikilder i forhold til kull. Gass er også det reneste alternativet som reservekraft når de fornybare ikke kan levere nok på nettet. I Japan er det nå over 50.000 «intelligente hus». Den japanske definisjonen av dette er noe annerledes enn i Norge. Her vi tenker på hus med strøm fra vannkraft og optimal styring av husets bruk av varme, lys og tekniske installasjoner. 

I Japan, der strømmen kommer fra mye atomkraft og kullkraftverk, inkluderer definisjonen styringen av ulike energikilder der en har lokal forsyning med gass som systempartner for ulike fornybare kilder som jord- og solvarme, samt solpanel.

4. Redusere utslippene fra produksjon og forbruk Redusere utslippene ved produksjonen er viktig for klimaarbeidet, men vel så mye for helse og sikkerhet. 

Noen påpeker helt riktig at det er ved forbruket at utslippene virkelig er store. Vi eksporterer petroleumsprodukter som ved bruk slipper ut ca 500 mill. tonn CO2. For å produsere dette slippes det ut ca 14 mill. tonn fra norsk sokkel. Dette siste er blant de laveste i verden pr produsert enhet, - halvparten av verdens gjennomsnitt. Er da de 14 lite å bry seg med? 

En illustrasjon for denne debatten er at norske sokkels utslipp ville vært på 30 mill. tonn CO2 hvis vi «bare» hadde vært gjennomsnittlig gode til å redusere utslipp offshore. Det hadde igjen betydd at Norges nasjonale utslipp hadde økt fra ca 50 til 65 mill. tonn/år. Jeg tror de fleste kan være enige om at norske politikere er glad for at utslippene ikke er mer enn 50 mill. tonn CO2/år.  

Hvordan kan vi så redusere utslippene fra forbruket? Karbonfangst og lagring (CCS) er det viktigste og innebærer flere teknologier som er på ulike modenhetsnivåer og trenger utvikling. Med den forventede blanding av fornybare og fossile energikilder i verden fremover så slår FNs Klimapanel fast at vi ikke når 2-gradersmålet uten CCS. CCS har også muligheten til å brukes på rene biokraftverk eller med blandingsverk gass/bio. Da kan vi få «negativt» utslipp av CO2 ved at vi i tillegg til de fossile CO2-utslippene også fjerner CO2 fra den brukte bioenergien.

Til nå er det arbeidet mest med CCS til gass- og kullkraftverk, men nå kommer også arbeid med å utvikle dette for industrianlegg (for eksempel Norcem i Breivik). En tilsynelatende umulig tanke er å fjerne CO2 før forbruket av energikilden, men dette utvikles for kraftverk (pre-combustion). Litt på samme måte kan en lage ren hydrogen (H2) fra gass og separere ut CO2 for lagring samtidig. Bruk av hydrogen som energikilde gir bare utslipp av vann(damp). 

Et eksempel som kan vise de langsiktige mulighetene her er følgende konsept som noen nå ser på: Siden Norge har gass og gode lagringsforhold for CO2, så kan vi kanskje produsere hydrogen her hjemme for eksport med skip til Japan som hverken har gass eller lagringsmuligheter.

Mot en klimavennlig fremtid (foto: Norsk Olje og Gass /Flickr CC BY-NC-ND 2.0).

Dette er femte innlegg i bloggserien #Norge2050 - veien mot et felles lavutslippssamfunn. 

[1]:  «Nye» fornybar er FN-språk for sol, vind m.fl., men uten vannkraft, vannkraften har begrensede ressurser globalt.

Om forfatteren: Tore Killingland er spesialrådgiver for klima- og energipolitikk i Norsk Olje og Gass. Han er tidligere leder av Natur og Ungdom, generalsekretær for Naturvernforbundet og statssekretær ved Statsministerens kontor. Killingland er rådsmedlem i det norske R& Dialogue-rådet. 

Om bloggserien #Norge2050: R&Dialogue-rådsmedlemmene skriver om hva som skal til for at Norge skal være et lavutslippsamfunn i 2050. Delta i dialogen ved å bruke emneknaggen #Norge2050.

R&Dialogue Norge på twitter: @RnDialogue_no

[rndialogueno-blog]

Hvordan kan vi bli et foregangsland i klimapolitikken?

Hvis Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050 må vi utvikle en langsiktig og troverdig klimapolitikk. For å bli et foregangsland bør vi satse på å utvikle løsninger også andre land kan ta i bruk.

Hvordan Norge kan bli et lavutslippssamfunn i 2050 er et spørsmål med mange aspekter. Det handler om klima- og energipolitikk, forbruks- og velstandsutviklingen, teknologiutvikling, næringspolitikkk, transportpolitikk og alt annet som påvirker utslippene. 

I dette innlegget fokuserer jeg på på valg av virkemidler i klimapolitikken, og hvordan vi kan bidra mest mulig globalt gjennom innsatsen i Norge. Med andre ord, hvordan kan vi bruke den norske omstillingen til et lavutslippssamfunn til å hjelpe andre land med sin omstilling?

Den vanskelige prisen

Prising av utslipp gjennom omsettbare kvoter eller avgifter er i de fleste tilfeller det mest kostnadseffektive virkemidlet. og det er vanskelig å tenke seg en effektiv omstilling til et lavutslippssamfunn som ikke inkluderer dette som en grunnpilar. Samtidig er det en rekke utfordringer knyttet til bruk av pris som virkemiddel, utfordringer som til dels gjør det vanskelig å innføre prising, og til dels gjør prising mindre effektivt enn teorien tilsier. Her er tre eksempler:

Investeringer i forskning og utvikling av ny teknologi har langsiktige konsekvenser. Dersom en bedrift investerer i å utvikle en ny teknologi i år, vil det ta mange år før teknologien er ferdig utviklet og kan gi inntekter til bedriften. Dersom teknologien er lønnsom bare når prisen på utslipp er tilstrekkelig høy, men bedriften ikke stoler på at myndighetene kan garantere en slik utslippspris for en tilstrekkelig lang periode, så vil ikke investeringen bli gjennomført.Det finnes i dag en rekke støtteordninger for forskning og utvikling av klimavennlig teknologi som bidrar til å løse dette problemet, men det er trolig et potensial for å samordne disse bedre, samtidig som enkelte faser av teknologiutviklingen ikke er godt dekket. 

Byutvikling er et annet eksempel på at prising av utslipp i seg selv ikke er tilstrekkelig. Valgene vi tar når vi bygger ut byer og tettsteder har ofte konsekvenser flere hundre år fram i tid. Hva som er prisen på utslipp om hundre år er høyst usikkert, og neppe en viktig faktor for planleggere og utbyggere. Å gi de riktige incentivene til klimavennlig byutvikling må derfor i hovedsak løses på andre måter enn gjennom prising av utslipp.

Et siste tilfelle der prising av utslipp ikke vil fungere like godt i praksis som i teorien, er i investeringsbeslutninger med konsekvenser for energibruk. Dette gjelder for eksempel kjøp og leie av eiendom, og kjøp av produkter som biler eller hvitevarer. I eiendomsmarkedet er det ofte en utbygger som står for planlegging og bygging, og en annen aktør som til slutt skal bruke bygget – og betale for energi-/strømforbruket. Utbyggeren vil dermed ofte ha begrenset interesse av å sørge for et lavt energiforbruk. Når det gjelder forbrukeres innkjøp og investeringer har en rekke studier vist at de ofte tillegger innkjøpsprisen for stor vekt i forhold til driftskostnadene.

Politiskgjennomførbarhet

Selv om det finnes gode grunner til å foretrekke prising som virkemiddel, er det ofte politisk vanskelig å innføre nye eller økte avgifter på grunn av motstand fra næringsliv og velgere. Den kanskje viktigste grunnen til motstanden er at samtidig som avgifter gir incentiver til å redusere utslipp, innebærer de også en betydelig inntektsoverføring. 

Utfordringen med politisk gjennomførbarhet, kombinert med høye kostnader knyttet til klimapolitisk usikkerhet, gjør det trolig nødvendig å ta i bruk andre virkemidler enn de som teoretisk sett er optimale. Å utvikle virkemidler som forener effektivitet og gjennomførbarhet er en av de viktigste utfordringene Norge står ovenfor, og det er en utfordring vi deler med alle andre land.

Hvordan bli et foregangsland?

Kan Norge bli et lavutslippssamfunn på en måte som motiverer andre til å følge etter oss? Det ville være et fornuftig mål ettersom klimaproblemet er globalt. Norske utslippskutt ikke gir mening med mindre de inngår i en større internasjonal innsats – eller bidrar til å styrke den internasjonale innsatsen.

I stor grad har debatten om Norge som foregangsland handlet om hvorvidt vi oppnår mest ved å kutte mest mulig globalt, eller ved å kutte mest mulig innenlands. 

Norge kan bidra mest til globale utslippskutt på kort sikt dersom vi betaler for tiltak i andre land. Det har vi til nå gjort ved å kjøpe CDM-kvoter, og ved å betale for redusert avskoging i andre land. Dette har potensial til å bidra til betydelige utslippskutt globalt, med det er lite trolig at denne innsatsen bidrar til at andre land setter høyere mål for seg selv (utover det vi betaler dem for). Norsk vilje til å bruke milliarder på klimatiltak er neppe spesielt smittsom i en tid med dårlige statsfinanser i både USA og mange europeiske land. 

Tanken om at å demonstrere vilje til å bruke penger skal inspirere andre til å gjøre det samme, finnes også på motsatt side i debatten - blant de som mener at vi bør sette et godt eksempel ved å kutte mest mulig innenlands. Nedleggelse av norsk industri ville for eksempel bli kunne gi store utslippskutt, men til en politisk og økonomisk pris som neppe ville friste andre land til å følge etter.

Nasjonale løsninger med global effekt

I debatten om Norges omstilling til å bli et lavutslippssamfunn kan det være mer konstruktivt å vri på problemstillingen, og i stedet spørre hvordan vi kan bruke denne innenlandske innsatsen til å gi et bidrag som også betyr noe globalt.

En troverdig mekanisme som Norge kan bruke for å stimulere andre land til å sette seg høye klimamål, er å utvikle løsninger som andre kan ta i bruk. 

Det mest åpenbare eksemplet er teknologi. Dersom Norge bærer utviklingskostnadene ved å utvikle ny og klimavennlig teknologi, om det er offshore vindkraft eller karbonfangst og –lagring, senker det kostnaden andre land har ved å redusere utslipp, og det kan bidra til at de setter seg høyere klimapolitiske mål.

Løsninger omfatter imidlertid mer enn bare teknologi, det handler også om virkemidler og politiske løsninger. Et foregangsland må finne kompromisser mellom kostnadseffektivitet, beskyttelse av arbeidsplasser og oppslutning i befolkningen. Slike løsninger kan eksporteres til andre land.

Å bære utviklingskostnaden av klimavennlig teknologi bidrar til å senke andre lands kostnader ved utslippsreduksjon. Men løsninger er ikke bare teknologi, det er også virkemidler og politiske løsninger (foto: Statkraft/Flickr, CC BY-NC-ND 2.0)

Et eksempel på en løsning som eksporteres erkvotehandel. I dag er kvotehandel det viktigste klimapolitiske virkemidlet forEU og Norge – i stor grad fordi USA høstet erfaringer med kvotehandel medsvoveldioksid på 1990-tallet, og promoterte denne løsningen iklimaforhandlingene. Et annet eksempel er at fasetilnærmingen til REDD(redusert avskoging) i stor grad skyldes at Norge utviklet og promoterte denneløsningen gjennom sin nyvinnende satsing.

Utslippskutt i Norge eravgjørende om vi skal nå vårt mål om å bli et lavutslippssamfunn i 2050.Utslippskutt i Norge bidrar imidlertid neppe i seg selv til at andre land setter seg mer ambisiøse mål i klimapolitikken. Innenlandske utslippskutt bør derfor også brukes som et virkemiddel til å nå målet om å stimulere andre land til å ta på seg større forpliktelser. Det krever at vi langt mer systematisk enn i dag tester ut, dokumenterer og promoterer løsninger som andre land kan ta i bruk – om det er havvindmøller eller klimafond.

Dette er tredje innlegget i bloggserien #Norge2050 - veien mot et felles lavutslippssamfunn. 

Deler av innlegget er basert på en kommentar i Samfunnsøkonomen.

Om forfatteren: Steffen Kallbekken er rådsmedlem i det norske R& Dialogue-rådet og jobber som forskningsleder ved CICERO Senter for klimaforskning. Han forsker på virkemidler i klimapolitikken og på internasjoanle klimaavtaler. Twitter: @SKallbekken

Om bloggserien #Norge2050: R&Dialogue-rådsmedlemmene skriver om hva som skal til for at Norge skal være et lavutslippsamfunn i 2050. Delta i dialogen ved å bruke emneknaggen #Norge2050 

[rndialogueno-blog]

Norge i 2050: velstand som ivaretar kloden

Norge anno 2050 skal være et samfunn nesten fritt for klimagassutslipp og med en svært høy andel fornybar energi. Norge anno 2050 skal ha god luftkvalitet, spennende grønne jobber og stort biologisk mangfold. Norge anno 2050 skal være et veldig godt sted å leve.

For at vi skal bli et lavutslippssamfunn må vi sammen gjennomføre en stor omstilling av det norske samfunnet. I 2015 er det ikke først og fremst teknologiske hindringer som er grunnen til at omstillingen ikke er startet. Snarere er det mangel på politisk styring og handlekraft som gjennomsyrer alle nivåer og setter en effektiv stopper for de konkrete forpliktelsene og den forutsigbarhetene industri og befolkning trenger.

Det mangler ikke på festtaler og store vyer om norske klima- og miljøforpliktelser, men våre ledende politikere blir i dag ikke stilt til ansvar. Mangel på konkrete mål og kontrollmekanismer for at disse faktisk blir holdt er den største utfordringen i norsk klimapolitikk. Vi mener at alle departementers innsats må etterprøves årlig i lys av et CO2-budsjett for å sørge for nødvendige tiltak.

Et lavutslippssamfunn fordrer bred deltakelse

I R&Dialogue ønsker vi en fremtid hvor man koordinerer klima- og miljøtiltak bredere og inkluderer flere sektorer. For å oppnå dette er det viktig at befolkingen er mer involvert i politiske prosesser og at myndigheter, industri, forskning og sivilsamfunnet samarbeider for de gode løsningene.

Internasjonalt finnes det mange eksempler på hvor viktig deter for store utbyggingsprosjekter at lokalbefolkning, industri og akademiainvolveres på et tidlig stadium. Disse prosjektene blir ferdigstilt raskere oghar større positive lokale ringvirkninger enn i prosjekter hvor man ikkeoppretter en reell dialog. Dette må vi ta til oss i Norge når storesamfunnsendringer skal gjennomføres. 

Velstand må ikke måles i forbruk

I 2050 ønsker vi at velstandsøkning ikke lenger er koblet til forbruksvekst. Da settes livskvalitet foran økonomisk vekst. Opplevelser og tjenester bør i fremtiden være høyere verdsatt enn flere ting. Dette fordrer en tydeliggjøring av forbrukers rolle i reduksjon av klimagassutslipp og ivaretakelsen av naturen.

Deleordninger, prising og merking av varer som faktisk gjenspeilerproduktets fotavtrykk på klima og naturen og teknologi som bidrar til lavere og renere energibruk bør være virkemidler for et fremtidig velstands-Norge hvor vi alle er våre bidrag bevisst. Ansvaret skal for de store endringene skal fremdeles ligge hos våre folkevalgte, men disse må sørge for at forbrukerne har mulighetene til å ta overveide valg.

Økonomi med flere bein å stå på

Takket være langsiktige signaler og gode ordninger for kommersialisering av nye teknologier håper vi at Norge får et solid hjemmemarked for klimateknologi. Vi håper at norsk industri fremdeles er i verdenstoppen på miljø i 2050.

Vi har allerede mye teknologisk kompetanse som kan og bør videreforedles i et lavutslippssamfunn. Det bør legges opp til en storstilt norsk satsning på blant annet sol, havvind, CO2-håndtering og bærekraftig biomasse for å møte behovet for mer fornybar og karbonfri produksjon.

Utviklingen av lavutslippssamfunnet må imidlertid være mer enn teknologisk. Det skal være et fellesprosjekt som skal omstille hele det norske samfunnet til det bedre.

Dette er første innlegg i bloggserien #Norge2050 - veien mot et felles lavutslippssamfunn.

Om forfatteren: Sirin Engen er prosjektleder for R&Dialogue Norge. Hun jobber som rådgiver på CO2-fangst og og -lagring, samt EU/EØS-spørsmål i Miljøstiftelsen Bellona. Twitter: @Bellona_no

Om bloggserien #Norge2050: R&Dialogue-rådsmedlemmene skriver om hva som skal til for at Norge skal være et lavutslippsamfunn i 2050. Delta i dialogen ved å bruke emneknaggen #Norge2050.

R&Dialogue Norge på twitter: @RnDialogue_no