Hvordan kan vi bli et foregangsland i klimapolitikken?
Hvis Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050 må vi utvikle en langsiktig og troverdig klimapolitikk. For å bli et foregangsland bør vi satse på å utvikle løsninger også andre land kan ta i bruk.
Hvordan Norge kan bli et lavutslippssamfunn i 2050 er et spørsmål med mange aspekter. Det handler om klima- og energipolitikk, forbruks- og velstandsutviklingen, teknologiutvikling, næringspolitikkk, transportpolitikk og alt annet som påvirker utslippene.
I dette innlegget fokuserer jeg på på valg av virkemidler i klimapolitikken, og hvordan vi kan bidra mest mulig globalt gjennom innsatsen i Norge. Med andre ord, hvordan kan vi bruke den norske omstillingen til et lavutslippssamfunn til å hjelpe andre land med sin omstilling?
Den vanskelige prisen
Prising av utslipp gjennom omsettbare kvoter eller avgifter er i de fleste tilfeller det mest kostnadseffektive virkemidlet. og det er vanskelig å tenke seg en effektiv omstilling til et lavutslippssamfunn som ikke inkluderer dette som en grunnpilar. Samtidig er det en rekke utfordringer knyttet til bruk av pris som virkemiddel, utfordringer som til dels gjør det vanskelig å innføre prising, og til dels gjør prising mindre effektivt enn teorien tilsier. Her er tre eksempler:
Investeringer i forskning og utvikling av ny teknologi har langsiktige konsekvenser. Dersom en bedrift investerer i å utvikle en ny teknologi i år, vil det ta mange år før teknologien er ferdig utviklet og kan gi inntekter til bedriften. Dersom teknologien er lønnsom bare når prisen på utslipp er tilstrekkelig høy, men bedriften ikke stoler på at myndighetene kan garantere en slik utslippspris for en tilstrekkelig lang periode, så vil ikke investeringen bli gjennomført.Det finnes i dag en rekke støtteordninger for forskning og utvikling av klimavennlig teknologi som bidrar til å løse dette problemet, men det er trolig et potensial for å samordne disse bedre, samtidig som enkelte faser av teknologiutviklingen ikke er godt dekket.
Byutvikling er et annet eksempel på at prising av utslipp i seg selv ikke er tilstrekkelig. Valgene vi tar når vi bygger ut byer og tettsteder har ofte konsekvenser flere hundre år fram i tid. Hva som er prisen på utslipp om hundre år er høyst usikkert, og neppe en viktig faktor for planleggere og utbyggere. Å gi de riktige incentivene til klimavennlig byutvikling må derfor i hovedsak løses på andre måter enn gjennom prising av utslipp.
Et siste tilfelle der prising av utslipp ikke vil fungere like godt i praksis som i teorien, er i investeringsbeslutninger med konsekvenser for energibruk. Dette gjelder for eksempel kjøp og leie av eiendom, og kjøp av produkter som biler eller hvitevarer. I eiendomsmarkedet er det ofte en utbygger som står for planlegging og bygging, og en annen aktør som til slutt skal bruke bygget – og betale for energi-/strømforbruket. Utbyggeren vil dermed ofte ha begrenset interesse av å sørge for et lavt energiforbruk. Når det gjelder forbrukeres innkjøp og investeringer har en rekke studier vist at de ofte tillegger innkjøpsprisen for stor vekt i forhold til driftskostnadene.
Politiskgjennomførbarhet
Selv om det finnes gode grunner til å foretrekke prising som virkemiddel, er det ofte politisk vanskelig å innføre nye eller økte avgifter på grunn av motstand fra næringsliv og velgere. Den kanskje viktigste grunnen til motstanden er at samtidig som avgifter gir incentiver til å redusere utslipp, innebærer de også en betydelig inntektsoverføring.
Utfordringen med politisk gjennomførbarhet, kombinert med høye kostnader knyttet til klimapolitisk usikkerhet, gjør det trolig nødvendig å ta i bruk andre virkemidler enn de som teoretisk sett er optimale. Å utvikle virkemidler som forener effektivitet og gjennomførbarhet er en av de viktigste utfordringene Norge står ovenfor, og det er en utfordring vi deler med alle andre land.
Hvordan bli et foregangsland?
Kan Norge bli et lavutslippssamfunn på en måte som motiverer andre til å følge etter oss? Det ville være et fornuftig mål ettersom klimaproblemet er globalt. Norske utslippskutt ikke gir mening med mindre de inngår i en større internasjonal innsats – eller bidrar til å styrke den internasjonale innsatsen.
I stor grad har debatten om Norge som foregangsland handlet om hvorvidt vi oppnår mest ved å kutte mest mulig globalt, eller ved å kutte mest mulig innenlands.
Norge kan bidra mest til globale utslippskutt på kort sikt dersom vi betaler for tiltak i andre land. Det har vi til nå gjort ved å kjøpe CDM-kvoter, og ved å betale for redusert avskoging i andre land. Dette har potensial til å bidra til betydelige utslippskutt globalt, med det er lite trolig at denne innsatsen bidrar til at andre land setter høyere mål for seg selv (utover det vi betaler dem for). Norsk vilje til å bruke milliarder på klimatiltak er neppe spesielt smittsom i en tid med dårlige statsfinanser i både USA og mange europeiske land.
Tanken om at å demonstrere vilje til å bruke penger skal inspirere andre til å gjøre det samme, finnes også på motsatt side i debatten - blant de som mener at vi bør sette et godt eksempel ved å kutte mest mulig innenlands. Nedleggelse av norsk industri ville for eksempel bli kunne gi store utslippskutt, men til en politisk og økonomisk pris som neppe ville friste andre land til å følge etter.
Nasjonale løsninger med global effekt
I debatten om Norges omstilling til å bli et lavutslippssamfunn kan det være mer konstruktivt å vri på problemstillingen, og i stedet spørre hvordan vi kan bruke denne innenlandske innsatsen til å gi et bidrag som også betyr noe globalt.
En troverdig mekanisme som Norge kan bruke for å stimulere andre land til å sette seg høye klimamål, er å utvikle løsninger som andre kan ta i bruk.
Det mest åpenbare eksemplet er teknologi. Dersom Norge bærer utviklingskostnadene ved å utvikle ny og klimavennlig teknologi, om det er offshore vindkraft eller karbonfangst og –lagring, senker det kostnaden andre land har ved å redusere utslipp, og det kan bidra til at de setter seg høyere klimapolitiske mål.
Løsninger omfatter imidlertid mer enn bare teknologi, det handler også om virkemidler og politiske løsninger. Et foregangsland må finne kompromisser mellom kostnadseffektivitet, beskyttelse av arbeidsplasser og oppslutning i befolkningen. Slike løsninger kan eksporteres til andre land.
Å bære utviklingskostnaden av klimavennlig teknologi bidrar til å senke andre lands kostnader ved utslippsreduksjon. Men løsninger er ikke bare teknologi, det er også virkemidler og politiske løsninger (foto: Statkraft/Flickr, CC BY-NC-ND 2.0)
Et eksempel på en løsning som eksporteres erkvotehandel. I dag er kvotehandel det viktigste klimapolitiske virkemidlet forEU og Norge – i stor grad fordi USA høstet erfaringer med kvotehandel medsvoveldioksid på 1990-tallet, og promoterte denne løsningen iklimaforhandlingene. Et annet eksempel er at fasetilnærmingen til REDD(redusert avskoging) i stor grad skyldes at Norge utviklet og promoterte denneløsningen gjennom sin nyvinnende satsing.
Utslippskutt i Norge eravgjørende om vi skal nå vårt mål om å bli et lavutslippssamfunn i 2050.Utslippskutt i Norge bidrar imidlertid neppe i seg selv til at andre land setter seg mer ambisiøse mål i klimapolitikken. Innenlandske utslippskutt bør derfor også brukes som et virkemiddel til å nå målet om å stimulere andre land til å ta på seg større forpliktelser. Det krever at vi langt mer systematisk enn i dag tester ut, dokumenterer og promoterer løsninger som andre land kan ta i bruk – om det er havvindmøller eller klimafond.
Dette er tredje innlegget i bloggserien #Norge2050 - veien mot et felles lavutslippssamfunn.
Deler av innlegget er basert på en kommentar i Samfunnsøkonomen.
Om forfatteren: Steffen Kallbekken er rådsmedlem i det norske R& Dialogue-rådet og jobber som forskningsleder ved CICERO Senter for klimaforskning. Han forsker på virkemidler i klimapolitikken og på internasjoanle klimaavtaler. Twitter: @SKallbekken
Om bloggserien #Norge2050: R&Dialogue-rådsmedlemmene skriver om hva som skal til for at Norge skal være et lavutslippsamfunn i 2050. Delta i dialogen ved å bruke emneknaggen #Norge2050