#part des anges

[whiskymoro]

Glen Keith 17 1995/2013 PDA Closed Distilleries (55,5 %)

Glen Keith fra Part des Anges sin Closed Distilleries-serie nå; destilleriet er jo ikke lenger stengt, destilleriet var «mothballed» fra 1999 til produksjonen startet igjen i 2013 etter en del nybygging og oppussing, og i 2017 kom det faktisk en ny offisiell tapning, Distillery Edition, en NAS lagret på bourbonfat. Dette er imidlertid en uavhengig tapning, som nevnt, den ble destillert i 1995 og tappet i 2013, og det kom 225 flasker.

På nesen fikk jeg estere, sitrus, vanilje, litt krydder og honning. Fruktig. Smaken var litt støvete, med pære, vanilje, sitrus og hint av røyk i bakgrunnen. En anelse «svidd» og chiliaktig. Søt. Avslutningen bød på et hint av røyk, litt konvoluttlim, malt, lynghonning, vanilje, og et lite hint av parfyme. Malt etter en stund. Med litt vann kom det noe mer malt på nesen, vanilje, litt grønne epler og et hint av blomster. Smaksmessig var det mer av det samme, men ikke like mye chili nå. Litt «knudrede» og støvete munnfølelse stadig. I avslutningen fikk jeg litt mer røyk, honningen havner mer i bakgrunnen. Tørrere.

En litt underlig whisky der balansen ikke helt er til stede. Litt småkvalmende honningsødme krasjer i en ganske «spiss» fruktighet først, de nesten svidde notene på smaken skjemmer også litt. Gode tendenser, men det finnes mye annet fra dette destilleriet som er atskillig bedre. Litt  bedre med vann og noe tid i glasset..

Karakter: 83/100

[whiskymoro]

Imperial 1991/2011 PDA Closed Distilleries (46 %)

Dette er en Imperial som er tappet av Part des Anges i deres Closed Distilleries-serie. Den ble destillert i 1991 og tappet i 2011, og det ble produsert 270 flasker.

På nesen fikk jeg vanilje, litt kvae, stikkelsbær, sitron, honning, litt vingummi, ingefær og hint av bringebær og lampeolje (nesten litt Clynelish-aktig der altså). Smaken var preget av vanilje, godteri, bringebær, litt appelsin, litt mint, grønne epler og eiketre. Søt. Avslutningen var først søt og fruktig, med litt bær igjen, så honning og fersken. Gradvis tørrere. Med litt vann kom det til litt grønne epler, sitron og blomster på nesen; smaken var stadig søt, med vanilje, eple og honning, mens avslutningen ble en anelse mer kryderte, med muskat, litt honning og et hint av melon.

Dette var et veritabelt frukt- og bærfat! Interessant whisky med mye å by på. At den minnet en smule om Clynelish her og der, er ingen utpreget skavank for meg …

Karakter: 88/100

(Takk til Audun!)

[whiskymoro]

Dallas Dhu 26 1980/2007 #PDA2107 PDA Closed Distilleries (57,6 %)

Speyside-destilleriet Dallas Dhu er dessverre stadig nedlagt (siden 1983); det er et museum der nå, så det kan i teorien starte opp produksjonen igjen innen relativt kort tid. Dallas Dhu blir, som all annen whisky, stadig dyrere, men inntil relativt nylig var dette nedlagte destilleriet såpass obskurt at det var mulig å få tak i flasker til en ikke helt latterlig pris. Dette er en tapning fra Part des Anges sin Closed Distilleries-serie som ble destillert i 1980 og tappet i 2007; det kom ut 231 flasker.

På nesen fant jeg vanilje, stikkelsbær, marsipan, pære, litt anis og hint av brie, eukalyptus og, litt overraskende, røyk. Smaken hadde honning, vanilje, eukalyptus, litt urter, kandissukker, muskat, stikkelsbær og salt. Avslutningen var preget av vanilje, malt, litt tropisk frukt og litt salt. Middels lang og halvtørr. Med litt vann kom det til litt mentol, gress, aprikos og eiketre; smaken ble litt krittaktig og støvete, med mer vanilje. Avslutningen ble litt saltere, med mer vanilje. Lengre.

En god Dallas Dhu, med litt uvanlige røyk- og saltnoter (ut fra de få andre Dallas Dhuene jeg har smakt). Interessant!

Karakter: 88/100

[whiskymoro]

Banff 36 1971/2007 #PDA364 PDA (53,7 %)

Denne Banff-tapningen ble destillert i 1971 og tappet i 2007, i Part des Anges’ Closed Distilleries-serie.

På nesen fikk jeg vanilje, nellik, litt møbelpolish, gress, mint, litt lampeolje, furunål, sitrus, te, fersken, malt, appelsinmarmelade og marsipan. Smaksmessig fant jeg litt saltvann, røyk, plast (!), aprikos og litt maisolje. Oljete munnfølelse. Avslutningen var halvtørr, med trebitterhet, vanilje, sitrus, malt, litt salt og hint av einerbær. Middels lang og voksaktig. Med litt vann tilsatt kom det til litt toffee, sjokolade, stikkelsbær og et hint av gressløk på nesen; smaken ble saltere og mer vaniljepreget, og minten ble litt tydeligere. Avslutningen ble tørrere, med mørk sirup, salt, sitrus, litt koriander og hasselnøtter.

Nydelig nese her, og en litt pussig smak som ikke helt følger opp.

Karakter: 86/100

[whiskymoro]

Glen Albyn 27 1979/2006 #362 PDA Closed Distilleries (53,2 %)

Glen Albyn var ett av tre destillerier som holdt til i Inverness (Glen Mhor og Millburn var de to andre); nå er alle tre stengt. Glen Albyn ble stengt i 1983 av eierne, Diageo, og revet tre år senere. Glen Albyn er ganske så annerledes enn Glen Mhor, som holdt til like ved, og det de produserte ble i sin tid regnet som den klassiske høylandsstilen, med en kvalitet som overgikk det meste annet i området. Det er ikke mye single malt fra Glen Albyn i omløp nå for tiden; én tapning i Diageos Rare Malts-serie, en 26-åring, er så vidt jeg vet den eneste offisielle tapningen man kan ha håp om å finne. Tapningen jeg skal se på her, kommer fra den uavhengige tapperen Part des Anges, som holder til i Frankrike. De har en serie ved navn Closed Distilleries, hvor man kan finne endel interessante ting. Denne tapningen ble destillert i 1979 og tappet i 2006; fatet har Part des Anges’ eget referansenummer #PDA362.

På nesen her plukket jeg opp sitrus, litt kritt, vanilje, søt hvitvin, våt leire, gress, litt grapefrukt og stikkelsbær, trespon/kvae, hint av røyk og sennep, så litt granbar etter en tid i glasset. Smaken var først søt, så bitrere mot avslutningen, med pepper og lime, med litt nellik som bygger seg opp mot avslutningen. Litt mineralsk. Avslutningen hadde en litt bittersøt tresmak, med sitrus, malt, muskat, bringebærsyltetøy og et hint av såpe og metall. Med vann kom det til litt blomster på nesen, i tillegg til malt, linolje og muskat. Smaken ble mer vanilje- og toffeepreget, mens avslutningen ble litt kortere og søtere; også her ble vaniljen mer dominerende.

Best med vann, da blir den mer fruktig og interessant. Kanskje litt vel bitter, metallisk og syrlig etter min smak; den virker en tanke ubalansert.

Karakter: 83/100