#stemmerett

[oddiblogg]

Slik fikk Norge allmenn stemmerett

Slik fikk Norge allmenn stemmerett

Da Norge fikk grunnloven 17 Mai 1814, var det store begrensinger i hvem som var kvalifisert til å kunne avgi stemme ved valg. Det var forbeholdt norske statsborgere, du måtte eie skattbar eiendom eller være embedsmann eller drive med handel. Kvinner var ikke en gang vurdert som kvalifisert til å ha stemmerett i 1814. De som fikk delta i valg var mellom 40 og 45% av alle menn.

Samfunnet i endring

View On WordPress

[olefrode-blog]

Skal 16-åringer få stemme?

Skal 16-åringer få stemme?

Nei, er nok for de fleste av oss en første reaksjon. Den kommer nærmest instinktivt. Det passer rett og slett ikke med oppfatningene våre om hva det vil si å bli myndig. Og myndig blir en jo først når en er 18 år. Og det vil jo være helt merkelig om en får lov til å stemme før en får lov til å kjøre bil?

Og for å være ærlig, hva er det egentlig vi kan oppnå med å la 16-åringer stemme? Det høres…

View On WordPress

[dokumenteneforteller]

The National League for Opposing Woman Suffrage

Akkurat nå går filmen filmen Suffragette – kampen for frihet på kinoer over hele landet. Handlingen i filmen er hentet fra de britiske kvinnenes lange og dramatiske stemmerettskamp. Den endte ikke før i 1928. Først da ble allmenn stemmerett innført i Storbritannia. 

Norske kvinner derimot, fikk som noen av de første i verden, stemmerett i 1913, men allerede i 1901 fikk de økonomisk godt stilte kvinnene stemmerett ved kommunevalg og i 1907 ved stortingsvalg.

I 1912 mottok den norske legasjonen i London dette brevet fra den rike og godt organiserte britiske antikvinnestemmerettsbevegelsen: The National League for Opposing Woman Suffrage i Westminster i London. De ville gjerne vite hvor mange norske kvinner som hadde fått stemmerett ved Stortingsvalg etter den nye valgloven. Den norske legasjonen beklaget at de ikke hadde tilgang på denne typen informasjon i London og rådet sekretæren til å sende et brev med dette spørsmålet til den britiske ambassaden i Christiania eller som det sto i brevet til "His Britannic Majesty´s Legation at Christiania".

Den norske stemmerettskampen var også krevende, selv om norske kvinnerettsmotstanderne aldri organiserte seg i en forening. Gina Krogh, pioneren i den norske kvinnestemmerettsbevegelsen, ble kjent med den engelske stemmerettskampen og de engelske sufferagettene allerede i  1880, under et studieopphold i England. I 1884 stiftet hun sammen med venstremannen Hagbard Emanuel Berner. Norsk kvinnesaksforening. Berner mente imidlertid at kravet om kvinnelig stemmerett var for radikalt for den nye foreningen. Derfor stiftet Gina Krogh sammen med mange andre kvinner  Kvinnestemmerettsforeningen i 1885. Allerede i 1886 fremmet en annen venstremann Viggo Ullmann det første forslaget i stortinget om lik stemmerett for menn og kvinner. Forslaget ble nedstemt og mange innflytelsesrike menn gikk offentlig ut mot kvinnelig stemmerett, som de mente kunne true familien og moralen.

I 1898 stiftet hun sammen med andre likesinnede Landskvinnestemmerettsforeningen. Denne foreningen jobbet aktivt for å sikre kvinner stemmerett på lik linje med menn. I 1905 var de med å organisere den stor underskriftsaksjonen for unionsopløsning med over 300 000 for dem som ennå ikke hadde stemmerett. På stortinget i 1910 fikk stemmerettsforslaget til Landskvinnene et solid flertall, men ettersom det måtte en grunnlovsendring til måtte, måtte det endelige vedtaket utsettes til 1913. Da sto det i alle partiers programmer.

[dokumenteneforteller]

Bryllupets dronning

Bryllupsmotene har endret seg mange ganger på 150 år, men noe kjenner vi også igjen i dag.

I 1865 sto det til bryllup på By i Nord-Trøndelag. Frøken Fredrikke Marie Gram giftet seg med lærer og jurist Ole Anton Qvam. De to hadde vært ”hemmelig forlovet” i flere år.

Den 22 år gamle bruden var ikledd en stor, hvit kjole med langt slør og bar en liten brudebukett.

Som gift kvinne ble Fredrikke Marie Qvam en ledende kvinnesaksforkjemper i kampen for allmenn stemmerett i Norge. Hun fikk tilnavnet ”korridorenes dronning” og var et organisasjonstalent med bred kontaktflate i mange ulike grupper.

Ektemannen Ole Anton Qvam var venstrepolitiker og i en periode norsk statsminister i Stockholm.

Les mer om Arkivverkets markering av stemmerettsjubileet

Arkivreferanse: RA/PA-0379 Norske Kvinners Sanitetsforening, UA28_3494

English: Women’s rights activist Fredrikke Marie Qvam (nee Gram)’s wedding dress from 1865.

Månedens tema i juli 2013: Bryllup Vi setter fokus på bryllup i arkivene

[annekalvig]

Religion både støtta og hindra

Kronikk i Stavanger Aftenblads livssynsspalte 11. juni 2013

Religion og kampen for kvinners røysterett

Spelte religion ei viktig rolle for pionerane som kjempa fram kvinners menneskerett som demokratiske borgarar? Ein kan ikkje hevda at røysterettskravet kom frå kyrkja, men religion som drivkraft hos den enkelte kvinne og mann som støtta saka, kan likevel vera vesentleg. Dei religiøse, private organisasjonane, ikkje statskyrkja, kunne også oppvisa større rom for kvinner, til dels med lik røysterett, på eit tidlegare tidspunkt enn kva den norske stat greidde.

I Det norske misjonsselskap hadde kvinner hatt røysterett i nær ti år før norske kvinner fekk det som nasjonsborgarar. Kvinnene i Norsk Søndagsskoleforbund fekk frå starten i 1889 røysterett og kunne bli valt til hovudstyret. I Den norske Sjømannsmisjon fekk kvinner røystrett i 1895, i Indremisjonsselskapet i 1911. I 1888 blei Frelsesarmeen etablert i Noreg, under leiing av svenske Hanna Ouchterlony. Frelsesarmeen praktiserte full likestilling mellom menn og kvinner, og begge kjønn kunne vera og var leiarar i den militært strukturerte organisasjonen. I ei tid der kvinner på nasjonalt, politisk nivå ikkje blei vurderte som fullverdige, sjølvstendige individ, var slike døme viktige for den overordna kampen for røysterett. Det høyrer med til biletet av religion som både pådrivar og bremsekloss at ein i 2013 i Norsk Luthersk Misjonssamband held seg med denne formuleringa kva gjeld hovudstyret i organisasjonen: «hovedstyret har et særlig læreansvar på vegne av hele organisasjonen og består derfor av menn»!

Camilla Collett er av det offisielle røysterettsjubileumsstyret trekt fram som ein viktig forløypar for kvinnenes røysterett, og blir gjerne kalla «Noregs fyrste feminist». Det siste vil nok avhenga av korleis ein definerer feminisme og kven som var i ein posisjon til å etterlata seg varige spor og skriftlege kjelder, men Collett har utvilsamt sin del av æra for at kvinnesaka blei løfta fram og etter kvart tatt opp av fleire. Ho var ein av våre fyrste store forfattarar, og kvinners kår og kampen mot deira elende i samtida, er ein raud tråd i forfattarskapen hennar.

På kyrkja sine nettsider er ein viss på at Collett sin feminisme, hennar visjon om og kamp for likskap og gjensidigheit mellom kvinner og menn, hadde utspring i hennar kristne livssyn. I ei kyrkje der kvinneleg prest kom på plass fyrst i 1958 og kvinneleg biskop i 1993, ser ein det i dag som naturleg og viktig å forankra det historiske kravet om like menneskerettar i kristendom. Det er ikkje den offisielle, norske evangelisk-lutherske kyrkja ein fyrst identifiserer med Collett sin kjønnsanalyse, men ei frimenigheit kalla herrhutarane, eller Brødremenigheten, i Christianfeldt i Danmark. Pensjonatskolen til herrnhutarane var rekna som den beste utdanningsstaden for unge jenter på denne tida. Likeverd mellom kvinner og menn blei her understreka. Det herrnhutiske, kristne livssynet kunne nesten minna om element i dagens nyåndelegheit, inkludert den ein finn i kyrkja: indre utvikling, eigendanning, aktiv sjølvrefleksjon, og det å spreia fruktene av sitt indre arbeid til offentlegheita.

Dei andre tre som blir særleg nemnte i jubileumssamband, Fredrikke M. Qvam, Gina Krog og Fernanda Nissen, var i motsetning til forløyparen Collett aktive i sjølve arbeidet i og organiseringa av kvinnekampen. Kollektiv kamp med demonstrasjonar, underskriftsaksjonar, partipolitisk arbeid og lobbyverksemd – alt dette tunge arbeidet som må til for at mentalitetsendringar blir omsett til praktisk politikk, det sto desse kvinnene, og mange andre, for. I deira tilfelle blir ikkje religion, kristen eller annan, vanlegvis trekt fram som motivasjon. Men gjett om Stortingsmennene brukte bibelske argument mot kvinners røysterett! Høgremann og biskop J.C. Heuch var ein av dei mest innbitte motstandarane, og hevda at ei kvinne som opptrådde offentleg, var det same som ei prostituert kvinne. Det er for øvrig mindre kjent at ein annan av pionerane, pedagog og mangeårig leiar av Norsk Kvindesagsforening Ragna Nielsen, var ei av si tids mest kjende spiritistar. Ho forfekta ein idé om at kvinner og menn var åndeleg ulike, og at kvinner i hennar samtid ikkje var modne for allmenn røysterett, sjølv om ho arbeidde for kvinnesaka på mange andre måtar. Så det er vel ikkje så rart at ho ikkje har fått ein sentral plass i akkurat dette jubileet.

[allesandersen]

I dag er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge.