til dagen som bærer deg
(10.12.2024, 00:01)
jeg vet ikke om du våkner tidlig nå, om lyset treffer deg før verden gjør,
men jeg tenkte på deg i hele dag, bare litt mer stille fordi denne var din.
vi snakker ikke lengre, men du finnes fortsatt som en svak elektrisk strøm gjennom alt, som en bevegelse kroppen min bare husker, uten å spørre om lov.
jeg bærer fortsatt den siste gangen jeg så deg -
og tenker enda på måten du forsvant uten dramatikk.
hvordan stillheten ble et vakuum, et vakuum som tok sitt hjem i meg, når du tok hjem så langt utenfor min rekkevidde — som om det var den eneste mulige utveien på noe som aldri fikk bære et ekte navn.
siden da har jeg prøvd, og etter hvert lært meg å leve rundt fraværet ditt, som man går rundt et møbel man aldri klarte å flytte.
du bærer et nytt hjerte under ditt
og jeg håper verden er god mot deg
god på en måte jeg aldri kunne å være
god på en måte du alltid fortjente
du som lærer verden om ømhet
før barnet ditt engang har landet -
jeg håper den samme ømheten omslutter deg
når du trenger det mest.
vi snakker ikke sammen, ikke egentlig
men jeg vet at vi finnes i mellomrommene,
i spillelistene som ikke sier navnet ditt,
men som likevel gjør det
som små signaler
små påminnelser
om at forbindelser ikke alltid trenger ord for å overleve.
jeg vet ikke om du savner meg, og jeg spør verken meg selv eller verden om det lenger;
savn trenger ikke to par hender for å eksistere.
savn står helt fint på egne bein
det gjør kjærlighet også.
det holder at jeg bærer det alene,
så lenge det får lov til å være.
kanskje du en dag finner denne teksten,
et sted i lyset av månen, mellom to dager, i et rom som omsider er ditt
da må du vite at dette ikke er en bønn,
det er bare kjærligheten som fikk bli,
selv etter alt tok slutt.
gratulerer med dagen til det fineste hjerte jeg fikk oppleve — mitt hjerte slår enda i takt med ditt, og uansett hvor du er der ute i den vide verden vil jeg aldri slutte å elske deg, akkurat som jeg elsket deg den gang da.
noen mennesker forsvinner ikke,
de bare skifter rom
og fortsetter å puste
i mellom slagene av alt som var og alt som ble.
