I Eggiwil i Sveits er Dagros den store helten
Sentrum er tettpakket med unge og gamle. De ivrigste har vært her i over to timer allerede. Byen er nyvasket og finpusset, og ved idrettsbanen er det fullt opp av salgsboder og hoppeslott. Utenfor aldershjemmet er rullatorene parkert på rekke og rad mens de gamle ser på cheerleaders. En dansetropp på ni hurra-jenter hopper i været akkompagnert av Ol’ Dirty Bastard «Got my Money». Det er fest, og alle venter på bygdas helter - kyrne.
Fem hundre meter høyere opp i dalen, en knapp mil unna, gjør Marcel Shenck, kona Kathrin og halve slekta unna siste finpussen før prosesjonen starter. Blomsterpryd og bjeller, og en siste vask av svansen. Femti kyr og seks geiter følger fortrolig etter gjeterguttene som utgjør juniorlaget til Schenk-slekta. Hvis alt går bra og ingen stikker av, er de framme i bygda om to timer. På den tiden har de allerede blitt hyllet av naboer og tilreisende langs hele ruta ned fra seterbruket. Gwenda, Katia og de andre har ligget i høydetrening hele sommeren, og skal ned fra alpene for å skifte beite. I Sveits og Emmental er Dagros den store helten, og feires både på vei opp og ned fra fjellet.
Det er bare tre prosent av sveitserne som jobber direkte i landbruket. Til tross for det står næringen høyt i kurs hos de fleste. Emmentaler og Gruyere er velkjente eksportvarer fra fjell-landet. Mindre kjent er kanskje den store vinproduksjonen og solide kjøtt-tradisjoner. Sveits eksporterer relativt lite, men er til gjengjeld rundt 60 prosent selvforsynt med matvarer. Det sveitsiske landbruket produserer nok til å forsyne den jevne sveitser med nesten et kvart tonn ost og melkeprodukter årlig. Mye av det er takket være fjellgårdene, hvor kyrne beiter fra mai til slutten av oktober. Drifta er tungvinn og slitsom, men bonde Marcel Schenck vil ikke ha det på noen annen måte. – Vi holder til i vakre Emmental, midt i Sveits, hvor det alltid har blitt produsert forskjellige Emmentaler-oster. I den konkurransen må vi lage og levere et superprodukt. Det er den eneste måten vi kan overleve på og samtidig ha det gøy. Vi kan ikke masseprodusere som i industrien. Vi har maskiner som ellers i landbruket, men må tilpasse oss terrenget. Alpint landbruk er veldig hardt. Det er en tøff bransje, hvor vi er nødt til å produsere ypperste kvalitet.
Marcel og broren er ikke alene om å produsere gode oster. Det finnes rundt 450 forskjellige ostesorter i Sveits. Hver eneste liten dal med respekt for seg selv produserer minst et par varianter av regionens oster. Schenk-brødrene klarer seg likevel godt i kampen med de store, siden osten deres fra seterbruket Ramisgummen er patentbeskyttet. Samvirket til brødrene har også det sveitsiske folket i ryggen; i 2017 vedtok de med overveldende flertall i en av de tallrike folkeavstemningene at bøndene og landbruket i Sveits er verdt å beskytte. Hele 78 prosent gikk inn for lovforslaget som har som mål å ta bedre vare på bøndene og landbruket for å trygge matsikkerheten i framtida.
Selv om dyra til Marcel og broren stort sett styrer seg selv på utmarksbeitet, ligger ikke Marcel og broren på latsiden. Mellom melking og ysting er Marcel travelt opptatt på telefonen. Brødrene har bevisst valgt å holde seg borte fra de store matvarekjedene, og selger heller direkte. De er fast inventar på grønnsaksmarkedene i byene rundt dalen, og en gang i måneden hiver de seg i ostebilen for å levere direkte til stamkundene sine. Fra 2010 fram til i dag har andelen gårder som selger direkte økt med seksti prosent til over 11.000. Direktesalget og markedsbodene er også med på å øke forståelsen for bondefaget. Sveitserne kjenner sin ost, og har ofte nært forhold til gården og dalen den kommer fra.
Veien ned fra fjellbruket Ramisgummen ser ut som en velfrisert utgave av Trollstigen. På begge sider av veien bugner det av grønt gress ispedd ferske kuruker med passende mellomrom. Som mange av sine kolleger dyrker ikke Marcel noe gras, men slipper heller ut kyrne på utmarksbeite hvor dyra får styre selv.
Kyrne som nå er på vei ned fra fjellet har vært på bytur før. Da de slapp ut av fjøset i vår etter en lang og snørik vinter ble de sendt rett på byen. Stauder og hortensiaer levde farlige dager. Mens du i Norge må gjerde inn dyra dine når de beiter, er loven motsatt i Sveits; har du roser du er redd for, må du selv gjerde dem inn.
En annen årsak til sveitsernes ønske om matsikkerhet er klimaendringene. Temperaturen i alpene stiger raskere enn ellers i Europa, og Sveits har fått kjenne det hardt. I sommer fordampet rekordmengder med snø lynraskt i rekordvarmt vær. Regnet uteble. De store elvene gikk med rekordlav vannstand. Ekstremvær gir ikke økosystemene tid nok til å hente seg inn igjen. Tørke og flom går særlig ut over kornavlingene, men ekstremvarmen i år førte til at militæret måtte tilkalles for å redde buskapen. I sommer fløy forsvaret skytteltrafikk med helikopter for å forsyne hundrevis av kyr med sårt tiltrengt drikkevann. Regninga tok forsvaret – de tok det som pilot-trening. Tørken har også ført til at de slapp opp for for i lavlandet. Flere steder har bøndene måttet forsyne seg alt for tidlig av vinterforet, og myndighetene vedtok i august å kutte importavgiften på dyrefor utenfra.
Den sveitsiske agronomen Urs Niggli gikk i sommer ut og advarte bøndene om at de må tilpasse seg den nye klimavirkeligheten. Import av for er en kortsiktig løsning, mener han og sier at antall dyr på gårdene må ned. Det vil få drastiske følger for sveitsisk økonomi og matsikkerhet. Ekstremværet er dårlig nytt for alle bøndene. Tørken i år førte til at opptil tredve prosent av enkelte avlinger gikk tapt.
Marcel slapp relativt lett fra det denne sommeren. I juli og august fylte de melkebilen stappfull med vann og kjørte ut til dyra. Det holdt så vidt. Verre var det med naboen, som gikk tom for vann. Han fikk hente vann fra Schenk-familiens brønn. – Enn så lenge går det bra, men vi får se hva naturen byr på. Det er bondens lodd, sier Marcel. Vinteren er han ikke så bekymret for. Den nye driftsbygningen deres er kombinert bolig og fjøs, som er typisk for fjellgårdene i Sveits. Det er varmt, de har godt med for og dyra legger godt på seg.
Som mange sveitsere er Marcel ivrig tilhenger av naturmedisin, og i de siste årene har de begynt å bruke homøopati som alternativ til tradisjonell veterinærmedisin. I mange tilfeller gjør urteekstraktene like god nytte mener han, og Schenk bruker nesten ikke antibiotika lenger på kyrne. Alle dyra får også en spesialtilpasset forblanding. – Vinteren er rene hotelloppholdet for kyra, humrer Marcel.
blakekathryn
ellievsbear
jbbartram-illu
germansingergirl
kaledo-art
kianamaiart
andulkaphoto