Bellona-Karls giftblogg

I mitt arbeid med miljøgifter og forurensning i Bellona kommer jeg ofte over interessante problemstillinger. Her deler jeg noen av de som opptar meg mest.

[gift-karl]

I 2007 kom stortingsmeldingen Sammen for et giftfritt miljø som krevde økt innsats i kampen mot miljøgiftene, og blant annet ba om en offentlig utredning av hvilke grep som er nødvendig å gjennomføre. I 2010 la Miljøgiftutvalget frem sitt svar på dette i form av NOU2010:9 Et Norge uten miljøgifter. Høsten 2014 krevde Stortinget en handlingsplan for miljøgifter. Handlingplanen som regjeringen nå har lagt frem inneholder en grei oppsummering av arbeid som allerede pågår men er blottet for nye initiativ.

[gift-karl]

Regjeringen svikter i kampen mot miljøgiftene

I en tegneseriestripe fra Lagunen fikk jeg en gang råd om hvordan jeg kan lage lister over ting jeg bør gjøre som samtidig gjør meg i godt humør. Oppskriften er enkel: Rams opp flest mulig ting som allerede er gjort, og sett deretter en stor strek over dem, slik at du kan late som om du har vært veldig effektiv. Dette ser også ut til å ha vært regjeringens strategi for hvordan den har utarbeidet handlingsplanen for miljøgifter som ble diskre lagt frem i kjølvannet av Paris-avtalen, Sundtofts avgang og rett før den offentlige debatten tar juleferie. Men dessverre er det slik at handlingsplaner er ikke en oppsummering av hva som allerede er gjort, men hva man har tenkt å gjøre. En handlingsplan som enten ikke peker ut en ny retning eller endrer ressurstilgang og rammebetingelser for pågående aktiviteter kan knapt kalles for en handlingsplan, og er i praksis bortkastet tid både for dem som leser og skriver dem.

Regjeringens handlingsplan for miljøgifter er et grotesk eksempel i så måte, og viser at Regjeringen har holdt Stortinget og norsk offentlighet for narr når den har tidligere har lovet økt innsats i kampen mot miljøgifter. Handlingsplanen inneholder ingen nye tiltak og ingen nye ressurser til dette viktige arbeidet, og kan derfor knapt kalles en handlingsplan. Isteden består dokumentet av en oppsummering av arbeid som allerede pågår eller har vært planlagt i lang tid. Handlingsplanens innhold viser at regjeringen har oversett så godt som alle anbefalinger fra Miljøgiftsutvalgets rapport fra 2010, ignorert viktige punkter i stortingsvedtaket fra 2014 og misbrukt en viktig mulighet til å beskytte norske innbyggere og natur mot miljøgifter på en bedre måte.

At regjeringen ikke ønsker å prioritere arbeidet med miljøgifter kommer dessverre ikke helt uventet. Av siste statsbudsjett fremgikk det at det ikke var satt av ekstra midler til viktige innsatsområder som per i dag er underprioritert, og under Kjemikaliedagene i forrige måned uttalte statssekretær Lars Andreas Lunde at man ikke kunne vente de store endringene i den da ventede handlingsplanen.

I stortingsvedtaket fra i fjor som krevde en handlingsplan for miljøgifter står det blant annet: « En vesentlig del av handlingsplanen bør være å bidra til et bedre kunnskapsgrunnlag, en bedre forbrukerinformasjon og et sterkere tilsyn og kontroll enn i dag.» Handlingsplanen inneholder ingen vesentlige nye aksjoner på noen av i disse områdene. Ingen nye midler til forskning eller forbrukerinformasjon er satt av, og i samme periode som stortinget krever bedre tilsyn og kontroll har regjeringen kuttet i midlene til etterforskning av miljøkriminalitet.

I Miljøgiftsutvalgets rapport som ble levert høsten 2010 inngår blant annet krav om styrket oppfølging av miljøgiftsområdet på kommunalt nivå og Norges internasjonale kjemikaliearbeid, samt økte ressurser til forskning på miljøgiftsrelaterte tema som sentrale anbefalinger. Ingen av disse rådene er lyttet til i regjeringens handlingsplan.

Norge er allerede en sinke i arbeidet med miljøgifter, sammenlignet med våre naboland. Den verdiløse handlingsplanen vil bidra til at vi sannsynligvis sakker ytterligere etter, dersom den får lov til å bli stående som nasjonalt styrende dokument på dette området. Bellona håper og forventer av denne grunn at Stortinget avviser regjeringens handlingsplan, og ber om at den leverer en ny versjon med et faktisk innhold i tråd med hva Stortinget har etterspurt. Inntil dette skjer, forblir eneste synlige beslutning i kampen mot miljøgiftene i regjeringens styringsperiode vedtaket om å tillate økt bruk av blyhagl. Blyhagl til jakt er vist å forårsake økt blyforurensing som tas opp i dyr og mennesker hvor det blant annet forårsaker hjerneskader og hemmer mental utvikling.

[gift-karl]

Ja til flere Arnold-kommuner!

Høstens kommunevalg nærmer seg, og i den anledning er det naturlig å reflektere litt over hvilken rolle kommunene kan og bør spille i kampen mot miljøgiftene. I denne bloggposten oppsummerer jeg noen av innspillene fra seminaret som Bellona arrangerte under Arendalsuka sammen med Forbrukerrådet og Svanemerket.

Mens Arnold Schwarzenegger var guvenør i California gjorde han klimakampen til et hovedtema for delstaten. «The governator» viste at USAs manglende rikspolitiske vilje til å ta tak i klimaproblemene ikke behøver å være et hinder for en ambisiøs politikk på lokalt nivå. Under Schwarzneggers ledelse fulgte en rekke initiativ for å redusere Californias klimagassutslipp som ble sett på som utenkelig statlig politikk. I miljøkampen er det behov for flere slike bottom-up prosesser hvor lokale politiske initiativ utfordrer og utfyller den riskpolitiske agendaen.

Arnold Schwarzenegger, et eksempel til etterfølgelse!…om vi da ser bort fra sigaren.

Det er lett å glemme at det praktiske arbeidet med å redusere klimagasser eller beskytte det biologiske mangfoldet skjer ikke inne på et kontor i hovedstaden. Det skjer ute i den enkelte kommune hvor vi som innbyggere, forbrukere og yrkesutøvere foretar valg hver dag som enten øker eller reduserer uønskede fotavtrykk i miljøet. Kommunen kan og bør ha en nøkkelrolle som støttespiller for omleggingsprosesser til et mer miljøvennlig levesett.

Det finnes norske kommuner som allerede gjør en respektabel innsats når det gjelder å begrense sine klimagassutslipp, og for å beskytte sårbar natur og utrydningstruede arter. Kampen mot miljøgiftene har imidlertid i stor grad vært overlatt til den rikspolitiske arenaen, og det finnes forståelige grunner til at det frem til nå har vært slik. Dannelse og spredning av miljøgifter skjer i økende grad i land utenfor Europa, og vi er avhengig av internasjonale avtaler for å få kontroll med den langtransporterte forurensningen. Dette arbeidet har en kommune begrenset mulighet til å påvirke. I tillegg er forurensningsmyndigheten til å regulere og føre tilsyn med miljøgifter i industrielle utslipp og fra produkter i stor grad lagt til statlige etater som Miljødirektoratet, Fylkesmannen og Mattilsynet, og mange kommuner føler derfor at dette arbeidet ikke angår dem i betydelig grad. Like fullt har den enkelte kommune en viktig rolle å spille, og Bellona inviterte i forrige uke til et seminar under Arendalsuka sammen med Forbrukerrådet og Svanemerket hvor vi kom med anbefalinger til hva en kommune kan og bør gjøre for å beskytte egne innbyggere og natur mot eksponering for miljøgifter.

I Bellona konstaterer vi at kommunenes holdning til miljølovgivningen er vel så viktig som oppfølgingen fra statlige tilsynsetater. Vi ser eksempler på kommuner som er så passive at de til og med ser gjennom fingrene med alvorlig miljøkriminalitet. Andebu kommune er eksempel på en slik kommune. Sommeren 2014 ble Bellona kjent med grove tilfeller av både forsøpling og dumping av kloakk i kommunen. Bellonas oppfølging avdekket at kommunen ikke bare lot dette skje, men aktivt hadde stoppet initiativ for å bringe denne situasjonen inn i ordnede former. På dette grunnlaget anmeldte Bellona Andebu kommune for grov tjenesteforsømmelse og brudd på forurensningslovgivningen. Men det finnes også kommuner som går foran med et godt eksempel. Under miljøgiftseminaret i Arendal presenterte miljøvernsjefen i Stavanger kommune Jane Nilsen Aalhus kommunens arbeid med å beskytte egne innbyggere mot miljøgifter. Eksempler på tiltak som Stavanger kommune har gjennomført er innkjøp av organisk dyrket mat til kommunens kantiner, eliminering av sprøytemidler til bekjempelse av ugress (bruker damp i stedet) og forenklet levering av farlig avfall. I tillegg arbeider kommunen aktivt med å opplyse egne innbyggere om hva de kan gjøre for å redusere eget fotavtrykk og eksponering for miljøgifter. Valg av svanemerkede produkter ved innkjøp og kildesortering av avfall med særlig fokus på utsortering av farlig avfall som eksempelvis elektriske produkter, kjemikalierester og impregnert trevirke er to tiltak som gir store miljøgevinster ikke bare med tanke på å begrense spredning av miljøgifter. Stavanger kommune driver et et aktivt informasjonsarbeid, som også innebærer mange andre gode råd om hvordan vi som forbrukere, næringsdrivende og beboere kan foreta valg i hverdagen som reduserer risiko for spredning og kontakt med miljøgifter. I tillegg har de etablert en egen tips-tjeneste som følger opp tilfeller av ulovlig forsøpling og forurensning. I Bellona er vi glad for at det finnes kommuner som Stavanger, og vi håper flere vil følge etter på samme måten!

Er EU og EØS avtalen et hinder eller en støtte i arbeidet med å fase ut miljøgifter, og vil kommunesammenslåinger styrke eller svekke kommunenes forutsetninger for å kunne legge til rette for en giftfri hverdag? Dette er to av spørsmålene som det var betydelig uenighet om i panel-debatten som avsluttet seminaret. Fra venstre: Alf Holmelid (SV), Per Kristian Lunden (AP), Sveinung Rotevatn (V) og Tina Bru (H).

Tina Bru fra Høyre uttalte at Norge bør holde fast på sin beslutning om å forby giftstoffet PFOA, selv om EUs kontrollorgan ESA har krevd at denne beslutningen omgjøres. Dette mener også Bellona.

[gift-karl]

Kilde: Wikipedia

[gift-karl]

Slik vinner vi kampen mot miljøgiftene

Mens du leser disse linjene strømmer det hundrevis av miljøgifter rundt i blodårene dine. Noen av giftstoffene påvirker hjernen din, og kan i verste fall svekke konsentrasjonsevne og hukommelse. Noen giftstoffer kan forstyrre hormonbalansen i kroppen din som blant annet øker fare for diabetes og overvekt. Barn er spesielt utsatt for disse skadevirkningene. En rekke undersøkelser har avdekket bekymringsfullt høye nivåer av giftstoffer i blant annet barneklær og leker solgt i norske butikker. Over et år er gått siden regjeringen varslet at den ville legge frem en plan for et mer giftfritt samfunn. Til tross for at også Stortinget har krevd en slik plan følger stadig nye utsettelser, og ingen i Klima- og miljødepartementet kan i øyeblikket si når den vil være klar.

Giftstoffene Bellona tidligere gravde opp i tønner på ulovlige fyllinger finner vi nå i økende grad i maten vi spiser, klærne vi har på oss og tingene vi omgir oss med. Er det virkelig slik vi skal ha det?

Det er lett å føle seg maktesløs når man prøver å sette seg inn i giftutfordringen vi står overfor. Vi får stadig bedre kontroll med våre industrielle utslipp. Likevel fører langtransporterte miljøgifter gjennom luft og havstrømmer, og import av produkter fra land utenfor Europas miljøkrav til at vi utsettes for økende doser med miljøgifter. I tillegg lekker det stadig ut tilsvarende giftstoffer fra historisk forurensning rundt nedlagte gruver, industrianlegg og avfallsfyllinger som fører til forhøyede verdier av blant annet kvikksølv, PCB, dioksiner og brommerte flammehemmere.

Det verste vi kan gjøre er å lukke øynene for disse forholdene. Miljøgifter er ikke bare en menneskelig helsetrussel, men en fare for alle jordens arter og økosystemer. Stoffer som ikke forsvinner, men hoper seg opp i kroppen til mennesker og dyr, fører i økende grad til sykdom, redusert levedyktighet og forplantningsevne som på sikt kan føre til at arter dør ut, og at menneskehetens livsgrunnlag forsvinner.

For Bellona er det viktig å få frem at dette er en situasjon vi kan gjøre noe med. Norge har tidligere bidratt til internasjonale avtaler som begrenser bruken av noen av de farligste miljøgiftene, blant annet kvikksølv. Denne innsatsen må videreføres og intensiveres. Gjennom strengere kontroll og regulering av aktiviteter som fører til spredning av miljøgifter i Norge, kan vi redusere egne kilder i betydelig grad. Ved å rydde opp i historisk forurensning kan vi bidra til at ødelagt natur kommer tilbake.

Som forbrukere behøver vi langt bedre informasjon og kunnskap om hvordan vi kan beskytte oss mot miljøgifter. Bellona arbeider derfor for bedre forbrukeropplysning om hvilke produkter som inneholder giftige komponenter. Men dette er ikke nok. I tillegg trengs langt bedre kontroll med innhold av miljøgifter i importerte produkter, og strengere straffer når reglene brytes. Derfor har Bellona foreslått økte ressurser til grensekontroll og butikkinspeksjon av importerte produkter, samt styrking av politi- og påtalemyndigheters etterforskning og straffeforfølgning av miljøkriminalitet.

Vi trenger lavere grenseverdier for tillatte nivåer av miljøgifter enn vi har i dag, og som blant annet må ta hensyn til «cocktail-effekter» - skadevirkningen av flere miljøgifter sammen, ikke bare isolert sett. Spesielt gjelder dette for sprøytemiddelrester i mat, persistente forbindelser i fisk og skadelige kjemikalier i byggevarer, tekstiler og elektriske produkter, og vi trenger hyppigere kontroller som viser at grenseverdiene overholdes.

Arbeidet med å eliminere miljøgifter handler ikke bare om å rydde opp. Det handler like mye om å utvikle giftfrie prosesser og produkter som erstatter giftstoffene med ufarlige alternativer. Her ligger det store muligheter for norsk industri og teknologimiljøer. Norge trenger bedre rammebetingelser og støtteordninger for utvikling av grønne kjemikalier, og økodesignede produkter. Av denne grunn krever Bellona at det settes av vesentlig større midler til forskning, utvikling og implementering av denne typen produksjonsprosesser.

Både Sverige og Danmark har allerede lagt frem handlingsplaner for bekjempelse av miljøgifter. Fem år er gått siden Miljøgiftsutvalget la frem sine anbefalinger til hva en norsk plan bør inneholde. Stortinget har etterlyst det, og Klima- og miljødepartementet lovet det. Bellona mener det nå er på høy tid at også Solbergs regjering presenterer en politikk for hvordan denne utfordringen skal håndteres.

Denne kronikken sto på trykk i Ny tid 17.6.2015

[gift-karl]

Bellona arbeider for økt oppmerksomhet rundt sammenhengen mellom forbrukervalgene vi gjør og miljøkonsekvensene de fører til. Her er vi på God Morgen Norge og forteller om miljøgifter i vanlige forbrukerprodukter.

[gift-karl]

Forbrukets pris

I dag markeres FNs miljødag over hele verden. Tema for 2015 er menneskehetens forbruk av varer og tjenester. Nær sagt alle menneskeskapte miljøproblemer enten vi snakker om klimaendringer, ødeleggelse av det biologiske mangfoldet, økende ressursknapphet eller spredning av miljøgifter og annen forurensning kommer som en direkte konsekvens av produktene og tjenestene vi alle forsyner oss med. Varene vi plukker med oss fra butikkhyllene etterlater seg alle et fotavtrykk gjennom sitt livsløp fra fremstilling av energi og råstoffer som går med i produksjonen, til produktene kasseres som avfall. Noen produkter som for eksempel en bil eller en panelovn vil ha et større fotavtrykk i bruksfasen enn under produksjon eller etter kassering. Det finnes ingen mennesker som ikke er fanget i denne situasjonen, men gjennom bevisste forbrukervalg kan vi minimere fotavtrykket som forbruket vårt etterlater seg.

Eksperter som prøver å beregne konsekvensene av menneskehetens miljøpåvirkninger har kommet til at vi bruker ressurser og forårsaker skadevirkninger som er større enn jorden tåler. Kort sagt er vi for mange, og vi konsumerer for mye. Hvis kjøpekraften var likt fordelt mellom alle dagens mennesker, og vi samlet sett måtte holde oss innenfor grensene av hva planeten tåler måtte vi redusert forbruk av energi, stoffressurser og arealer til mellom en femdel og en tidel av gjennomsnittsforbruket til en nordmann. Dette innebærer at vi enten må redusere konsumet vårt av varer og tjenester, og/eller så må vi kunne velge produkter som er langt mer miljøeffektive enn hva som finnes tilgjengelig i dag.

Ingen av oss kan eliminere vårt negative fotavtrykk fullstendig, og en ekstrem minimering innebærer at vi må gi avkall på ytelser som de færreste av oss frivillig vil gi slipp på. Vi er blitt så vant til å nyte forbrukergodene vi omgir oss med at vi tenker på dem som nødvendigheter til tross for at våre besteforeldre vokste opp i en tid hvor for eksempel oppvaskmaskin, to biler, hytte på fjellet med innlagt vann og strøm og flere utenlandske feriereiser hvert år var luksus de færreste drømte om.

Men alle gjør vi forbrukervalg i livet vårt som er mindre viktige. Visse produkter kjøper vi mer av gammel vane enn fordi vi virkelig ønsker eller trenger dem. Ofte velger vi varer uten å tenke over at det kanskje finnes mer miljøvennlige produktalternativer enn det vi står med i hånden. I Bellona har vi prøvd å samle sammen informasjon om hvordan vi kan leve livene våre mer miljøeffektivt, uten at dette går ut over livskvalitet eller levestandard. Blant annet gir vi råd om hvordan du kan leve livet ditt mer giftfritt slik at både miljøet og din egen helse skjermes for unødvendige skadevirkninger.

I tillegg har vi samlet noen råd om hvordan vi kan leve på en måte som ikke bare beskytter oss mot giftstoffer, men også minimerer fotavtrykket vårt med tanke på klimaendringer, naturskader og økende ressursknapphet.

Ønsker alle en god miljødag som grunnlag for refleksjon rundt egne forbruksvaner

[gift-karl]

[gift-karl]

Døde delfiner, sjøfugler som ikke legger egg og rusede havskilpadder – et økosystem i krise

Chuck «Iceman» Lidell er en berømt kampsportutøver innen MMA (mixed martial arts). Lidell dominerte i mange år lett-tungvektsklassen  i UFC, og som tittelinnehaver var han kjent for ikke bare sine tunge teknikker, men også for å tåle svært harde slag. Det var inntil han tapte beltet sitt på en stygg og uventet knock out til Quinton «Rampage» Jackson.  I sine forsøk på å gjenvinne tittelen opplevde «the Iceman» stadig nye ydmykende tap, og flere nye stygge nedslagninger. Lidells historie følger samme mønster som mange andre profesjonelle kampsportutøvere i fullkontaktdisipliner som en dag oppdager at kroppen over tid har akkumulert irreversible skader som ikke lenger lar seg skjule, og som permanent reduserer evnen til å absorbere ny skade. Hva har så Lidells skjebne med de økologiske forholdene i Mexicogolfen etter BP-ulykken å gjøre?

Charlie og jeg møter Jonathan Henderson på en kafè i nærheten av det franske kvarteret en fredag i etterkant av Mardi Gras-feiringen. Jonathan er medlem av miljøorgansiasjonen Gulf Restoration Network, og bruker mye tid på å følge opp rapporter om lokal miljøskade og oljeforurensning i området. - Jeg er født og oppvokst i New Orleans, forteller han. Hele midt liv har jeg gledet meg over naturopplevelser, og tilbrakt mye tid ute i våtmarksområdene som omgir byen. Jonathan har samlet inn en rekke prøver av oljesøl og forurensede sedimenter etter ulykken, og har tidligere vært intervjuet på Bellonas engelske hjemmesider.

- Jeg ønsker ikke å overdrive skadeomfanget eller fremstå som en alarmist, men det er ikke til å komme bort fra at naturen rundt oss har blitt fattigere siden BP-ulykken. Sammenlignet med når jeg vokste opp her er det merkbart mindre liv. Færre krabber, mindre fugleliv, færre insekter, rett og slett mer stille. Fiskere jeg snakker med forteller om fortsatt lavere fangstmengder, og høyere andeler av skadet og misdannede organismer i fangsten. 

Fem år etter ulykken er det ennå mye vi ikke vet om de økologiske skadevirkningene av BP-ulykken. Døde delfiner skyldes opp i større antall på strendene i området enn noen gang tidligere. Det samme gjelder skadede og desorienterte havskillpadder. Spermasetthvaler har sluttet å beite i et stort område rundt utslippspunktet. Korallrev i flere mils omkrets rundt skadestedet er ødelagt eller skadet, og artsmangfoldet rundt revene er kraftig redusert. Østers, kamskjell og andre skalldyr har mer eller mindre forsvunnet fra  kystområdene i flere delstater. Kommersiell fangst av fisk og reker ligger fortsatt langt under nivåene før ulykken, og man finner hyppig skadede og misdannede individer med høyt innhold av oljekomponenter i kroppen. Flytende og bunnfast sjøgress er skadet, eller helt forsvunnet, og dessuten vist å akkumulere giftstoffer som kan øke eksponeringen til arter som benytter sjøgresset som oppveksthabitat. I tillegg er oljeforurensning vist å øke den naturlige våtmarkerosjonen som allerede er foruroligende høy.  Bestanden av mange sjøfugler er i kraftig tilbakegang. I en vitenskapelig artikkel publisert i Marine ecology progress series anslås antall døde sjøfugler som følge av BP-utslippet til å være mellom 600-800.000. Dette utgjør ca 30 % av den samlede sjøfuglbestanden i området før ulykken, og ved enkelte fugletellinger har man funnet bestandstap på 60% sammenlignet med tellinger før ulykken. Oljesøl og tjæreklumper finnes fremdeles synlig langs mange strender. Jeg var selv med å grave opp oljeforurenset sand på en strand vi besøkte i Florida tidligere i år. Store mengder olje har dessuten sunket ned og dekket til enorme sjøbunnsområder hvor den blant annet er vist å skade fiskelarver og bunnlevende organismer. I tillegg virvles stadig nye oljemengder opp til overflaten ved uvær eller sterk strøm. Selv om de letteste komponentene av oljen til en viss grad er forsvunnet er de gjenværende komponentene svært bekymringsfulle. Nivåene av giftstoffer (PAH) i strandsedimenter er mange steder vist og fortsatt ligge over hundre ganger høyere enn før ulykken, og vurderes som klart skadelige for mange berørte arter. Kjente skadevirkninger er blant annet hormonforstyrrelser, kreft og skader på arvestoffet. De samme forbindelsene er vist å bioakkumulere i blant annet plankton, skalldyr og fisk. Ingen har ennå full oversikt over de langsiktige økologiske skadevirkningene denne forurensningen vil komme til å ha.

Det kan imidlertid være verdt å merke seg at i berørte områder rundt Exxon Valdez utslippet ligger nivåene av tilsvarende stoffer omtrent like høyt 25 år etter at utslippet fant sted. Fiskebestander som kollapset som følge av utslippet er heller ikke tilbake til sammenlignbare nivåer som før Exxon Valdez-ulykken. I februar i år møttes over 1000 vitenskapelige eksperter til en konferanse i Houston, Texas for å dele den nyeste kunnskapen om de økologiske skadevirkningene etter BP-ulykken. I en uoffisiell oppsummering av konferansen står det blant annet: De økologiske skadevirkningene fem år etter BP-ulykken pågår fortsatt og har en betydelig utbredelse og et stort omfang. BP-ulykken var ikke det første oljeutslippet i Mexicogolfen, og kommer helt sikkert heller ikke til å bli det siste. Like viktig som hvor store skadevirkningene BP-ulykken førte til er spørsmålet hvor stor skade ulykken har gjort på økosystemene i Mexicogolfen sin evne til å stå i mot fremtidige miljøpåkjenninger. Få om noen personer som fulgte sporten ante at Chuck Lidells tid var ute før han lå utslått på kanvasen. Ingen vet i øyeblikket hvor store skadevirkninger økosystemene i Mexicogolfen virkelig har vært utsatt for, eller om dette er skadevirkninger som lar seg reversere.

[gift-karl]

Photo: Wikipedia

[gift-karl]

Fem år etter BP-ulykken: Katastrofen som ikke tar slutt

Denne artikkelen ble også publisert på NRK Ytring 20.04.2015

I dag er det fem år siden elleve mennesker mistet livet i tidenes verste oljeulykke i Mexicogolfen. Fortsatt pågår katastrofen som rammer dyreliv, næringsliv og menneskes liv i USAs sørstater.

Etter eksplosjonen på BPs oljeplattform Deepwater Horizon fosset oljen ut i Mexicogulfen 87 dager i strekk.

Bellona besøkte de rammede områdene i ukene etter ulykken, og har fulgt oppryddingsarbeidet og rettssakene i årene etterpå. Og selv om årene går, er én ting klart: Katastrofen pågår fortsatt.

Olje og tjæreballer vaskes opp på strendene. Rekene og østersen er borte. Mennesker og dyr blir syke. Fiskeindustrien og turismen dør ut. Dette er viktig lærdom for en oljeproduserende nasjon som Norge, og tvinger oss til å tenke gjennom hvordan vi skal unngå liknende ulykker.

Dommen: BP var skjødesløse

Så hva skjedde egentlig 20.april 2010? Hvordan kunne en moderne, høyteknologisk oljeplattform ta fyr og synke til havets bunn?

I dag vet vi at eksplosjonen ble utløst av en stor trykkboble av metan, et såkalt brønnspark. Halliburton hadde gjort en mislykket sementjobb og installasjonen som skulle hindre eksplosjon hadde alvorlige feil. Til slutt sprakk metanboblen på boredekket og utløste en brann som var langt større enn brannslukningssystemene kunne håndtere. Dermed ble hele plattformen innhyllet i et flammehav.

Granskningene har vist at personalet faktisk hadde tilgang på informasjon om at brønnen var ustabil, men at de ikke greide å handle ut i fra dette. BP fulgte heller ikke myndighetenes retningslinjer i tiden før ulykken. I september 2014 ble BP funnet skyldig i grov uaktsomhet og forsettlig mislighold. Dommeren beskrev BPs handlinger som «skjødesløse».

Orkaner virvler opp olje på ny

BP-ulykken førte til historiens største oljeutslipp. USAs myndigheter anslår at så mye som 780 000 kubikkmeter olje rant ut i sjøen. Det overskygger alle andre kjente utblåsninger. Exxon Valdez-utslippet i 1989 var til sammenligning «bare» 42.000 m3. Norges største oljeutblåsning (Ekofisk i 1977) var på 20.000 m3.

Satellittbildene viste et havområde tilsvarende halve Norge dekket av olje. Kysten i Louisiana, Mississippi, Alabama og Florida ble griset til.

I 2010 rapporterte enkelte forskere om undersjøiske «skyer» av olje fra ulykken. Store mengder olje hadde også sunket til havbunnen og blandet seg med bunnsedimentene, noe som vil skade økosystemene og fiskerinæringen i lang tid. Under orkanen Isaac i 2012 ble denne oljen virvlet opp og på ny skylt opp på stendene.

«BP-syndromet»

BP-ulykken utløste tidenes største oppryddingsoperasjon. 47 000 mennesker deltok. Likevel ble kun en brøkdel av oljeutslippet fjernet.

I tillegg de vanlige metodene med oljelenser og brenning av overflateolje, ble det brukt enorme mengder av det kjemiske stoffet Corexit. Dette løsemiddelet bryter ned oljen i små dråper som blander seg med vannet. Dette reduserer sjansene for at oljen når land, men øker giftmengden i havet og på havbunnen.

En måned etter ulykken ble det kjent at Corexit inneholder det kreftfremkallende stoff et 2-butoxy-ethanol. To år etter skrev forskningstidsskriftet Environmental Pollution at blandingen av råolje og Corexit er 52 ganger mer giftig enn stoffene er hver for seg.

Bellona har snakket med hjelpemannskaper og beboere som ble utsatt for Corexit, enten gjennom oppryddingsarbeidet eller gjennom sprøyting fra fly. De opplever symptomer som pustevansker, hukommelsestap, nevrologiske problemer, smertefulle utslett og hudsykdommer. Enkelte leger omtaler det bare som «BP-syndromet».

Bellona graver etter olje på en strand i Florida i 2015.

Økologisk skade

Økosystemer og arter som kom i kontakt med oljeutslippet ble selvsagt påvirket. Delfiner, havskilpadder, skalldyr og sjøfugl som pelikaner og måker var blant artene som ble rapportert å være særdeles hardt rammet. Det gjenstår å se om økosystemene i Mexicogolfen vil komme seg på beina igjen. Det rapporteres stadig om uvanlig store mengder døde delfiner og havskilpadder som skylles opp på land. Reke- og østersfisket ligger fortsatt med brukket rygg i rammede områder. Krabber, koraller og en rekke fiskearter har fortsatt svingninger i populasjonen.

BP selv hevder at derimot økosystemene ikke er påført noen utpregede langtidsvirkninger, og at all skade er rettet opp raskere enn forutsett.

Oljeindustriens Tsjernobyl

For Bellona er den viktigste lærdommen åpenbar: Det er umulig for oljeindustrien å helgardere seg mot storulykker som BP-eksplosjonen. Og det er like umulig å beskytte menneskers helse, økosystemer og kommersiell virksomhet mot langtidseffekter dersom en ulykke skulle inntreffe.

Etterforskning har vist at selv om BP-ulykken kunne vært unngått, manglet BP både evnen, og ikke minst viljen, til å gjøre det som var nødvendig for å unngå den, noe som har undergravd folks tillit til petroleumsindustrien. Derfor er strengere retningslinjer og kontroll fra myndighetenes side helt kritisk, også i Norge. Behovet for beskyttelse av utsatte og truede økosystemer er større enn noensinne.

Denne artikkelen ble også publisert på NRK Ytring 20.04.2015

[gift-karl]

Spredning av dispergeringsmiddel uten nødvendig åndedrettsvern

[gift-karl]

Spredning av Corexit med fly på oljeflak etter ulykken, tatt fra Bellonas overflygning med helikopter i mai 2010. Bildet over viser fly inn øverst fra venstre, og et fartøy på vei ut av bildet nederst til høyre. Bildet er et tidlig bevis på at overflygningen i liten grad respekterte retningslinjene om å ikke spraye nærmere enn 2 nautiske mil fra nærmeste fartøy. Bellonas Frederic Hauge opplevde selv å ble neddusjet med dispergeringsmiddel fra fly ved en senere anledning.

[gift-karl]

Reketråleren Roll Tide og den avdøde styrmannen ombord Jack Hill

[gift-karl]

Dispergeringsmiddelet Corexit, en miljøkatastrofe i seg selv

Senvirkninger etter Deepwater Horizon-ulykken, tidenes største oljekatastrofe

Reisebrev fra New Orleans - her følger det tredje av en serie reisebrev fra mitt besøk i Louisiana og Florida tidligere i år hvor jeg studerte langstidseffekter av oljeutslippet.

Tampa, Florida

Syfilis er en kjønnssykdom med en myteomspunnet og intrikat historie. Da den første gang ble observert i Frankrike og Napoli etter å ha blitt brakt til Europa med oppdagelsesreisende fra den nye verden ble den først alminnelig kjent som napolisyken unntatt i Napoli hvor den pussig nok fikk navnet franskesyken. Syfilis har et komplisert hendelsesforløp med flere stadier hvor svært ulike symptomer kommer til syne. Man fant etter hvert ut at kvikksølv syntes å hemme sykdommens utvikling, og dette ble etter hvert en vanlig behandlingsmåte. Kvikksølv er imidlertid svært giftig, og har et skadepotensial som kan sammenlignes med sykdommen selv. I dag vet vi at noen av symptomene som er beskrevet i sykehistorien til pasienter med syfilis like gjerne kan skyldes kvikksølveksponering.

Det finnes en parallell til denne historien i etterspillet etter BP-ulykken, hvor skadevirkningene etter kjemikaliene som ble benyttet i opprydningsaksjonen i verste fall kan ha forsterket skadevirkningene av oljeutslippet i stedet for å begrense dem. Når vi ser på de samlede skadevirkningene som er registrert etter BP-ulykken når det gjelder både økologiske effekter og menneskelige helseskader er det utfordrende og utelukkende forklare dette som et resultat av kontakt med råolje. Av de 47.000. hjelpemannskaper som deltok under opprydningsaksjonen etter BP-ulykken er et skremmende høyt antall allerede døde. I tillegg ser vi invalidiserende helseskader hos stadig flere mennesker, ikke bare hos hjelpemannskaper, men hos blant annet fiskere og vitenskapelig personell som har levd tett på de berørte kystsonene. Når dette skrives, svirrer foreløpig ubekreftede rykter om at også et betydelig antall ansatte i den amerikanske kystvakten som deltok i opprydningsaksjonen skal være rammet av tilsvarende helseskader. 

I mai 2010 møtte Bellonas reporter Charles Digges første gang Jack Hill. Hill var styrmann om bord på reketråleren Roll Tide som akkurat hadde returnert med en stor fangst til nyheten om BP-ulykken. Da Charles møtte Hill fire år senere var den robuste sjømannen blitt en skygge av sitt tidligere jeg. Hill fortalte om måneder med oppdrag i gulfen hvor Roll tide deltok i opprydningsaksjonen ved å trekke en oljeskimmer gjennom en uendelig sump av stinkende olje. Da Charles møtte ham hadde Hill nylig fått konstatert lungekreft, og var i likhet alle de øvrige besetningsmedlemmene alvorlig og smertefullt syk. I dag er ikke lenger noen av mannskapet om bord på Roll tide i live. Historien om reketråleren som ble til et spøkelsesskip er dessverre ikke unik, men føyer seg inn i rekken av historier Charles har fått høre når han snakker med fiskere og sjømenn som forteller om sine opplevelser under og etter oljevernaksjonen i etterkant BP-ulykken.

En rekke fageksperter som har studert disse helseskadene mener at dette skyldes kontakt med kjemikalier som ble benyttet under opprydningsarbeidet etter BP-ulykken.  Oljeutslippet etter ulykken er ikke bare størst i verden. Det har heller aldri blitt benyttet større mengder kjemikalier i etterkant. Corexit er en gruppe dispergeringsmidler som ble benyttet i ufattelige mengder. Til sammen 7.000 kubikkmeter med Corexit ble enten spredt utover oljeflakene for å få dem til å løse seg opp, eller injisert direkte inn i oljestrømmen som flommet ut fra det ødelagte brønnhodet for å hindre at denne steg til overflaten. Det største oljeutslipp de siste tjue årene på norsk sokkel var oljelekkasjen på Statfjord A i 2007. Da transportledningen som ble benyttet til å overføre olje fra plattformen til det ventende tankskipet brast, strømmet til sammen 4.000 kubikkmeter råolje ut i Nordsjøen. BP benyttet med andre ord nesten dobbelt så mye Corexit etter ulykken som det største akutte oljeutslippet på norsk sokkel de siste tjue årene.     Virkemåten til et dispergeringsmiddel kan sammenlignes med såpe ved at stoffet binder seg til oljen på en måte som får den til å danne små dråper som lar seg blande inn i vannmassene. Et av virkestoffene i flere av Corexit-produktene er 2-butoksi-etanol som ikke bare er kreftfremkallende, men også kan i følge produktenes sikkerhetsdatablad fremkalle skader i lunger, nervesystem, lever og nyrer, samt ødelegge røde blodlegemer. En undersøkelse som ble publisert i fagtidsskriftet Environmental Pollution i 2013 dokumenterer i tillegg at Corexit øker giftigheten til råolje med over femti ganger når den blandes med Corexit enn giftigheten stoffblandingene har hver for seg.

Dispergeringsmidler virker som nevnt som såpe som løser opp fettklumpene som olje danner i vann. Også cellene i vår egen kropp består av et ytre fettlag kalt membraner som blant annet beskytter oss mot kontakt med skadelige stoffer. Hva om årsaken til den økte giftigheten til blandinger av dispergeringsmidler og olje skyldes at disperigeringsmidler også løser opp cellene i kroppen vår sin evne til å holde ute de skadelige komponentene i råolje? Da kan det vise seg at langt flere dispergeringsmidler er undervurdert med tanke på helsefare.

[gift-karl]

Kart som viser strandsoner som ble tilgriset av olje, samt utbredelse av oljeflak etter BP-ulykken.

[gift-karl]

Oljesøl og tjæreklumper fra trålposen til en reketråler ved Grand Isle Louisiana i august 2014. Foto: Charles Digges