Døde delfiner, sjøfugler som ikke legger egg og rusede havskilpadder – et økosystem i krise
Chuck «Iceman» Lidell er en berømt kampsportutøver innen MMA (mixed martial arts). Lidell dominerte i mange år lett-tungvektsklassen i UFC, og som tittelinnehaver var han kjent for ikke bare sine tunge teknikker, men også for å tåle svært harde slag. Det var inntil han tapte beltet sitt på en stygg og uventet knock out til Quinton «Rampage» Jackson. I sine forsøk på å gjenvinne tittelen opplevde «the Iceman» stadig nye ydmykende tap, og flere nye stygge nedslagninger. Lidells historie følger samme mønster som mange andre profesjonelle kampsportutøvere i fullkontaktdisipliner som en dag oppdager at kroppen over tid har akkumulert irreversible skader som ikke lenger lar seg skjule, og som permanent reduserer evnen til å absorbere ny skade. Hva har så Lidells skjebne med de økologiske forholdene i Mexicogolfen etter BP-ulykken å gjøre?
Charlie og jeg møter Jonathan Henderson på en kafè i nærheten av det franske kvarteret en fredag i etterkant av Mardi Gras-feiringen. Jonathan er medlem av miljøorgansiasjonen Gulf Restoration Network, og bruker mye tid på å følge opp rapporter om lokal miljøskade og oljeforurensning i området. - Jeg er født og oppvokst i New Orleans, forteller han. Hele midt liv har jeg gledet meg over naturopplevelser, og tilbrakt mye tid ute i våtmarksområdene som omgir byen. Jonathan har samlet inn en rekke prøver av oljesøl og forurensede sedimenter etter ulykken, og har tidligere vært intervjuet på Bellonas engelske hjemmesider.
- Jeg ønsker ikke å overdrive skadeomfanget eller fremstå som en alarmist, men det er ikke til å komme bort fra at naturen rundt oss har blitt fattigere siden BP-ulykken. Sammenlignet med når jeg vokste opp her er det merkbart mindre liv. Færre krabber, mindre fugleliv, færre insekter, rett og slett mer stille. Fiskere jeg snakker med forteller om fortsatt lavere fangstmengder, og høyere andeler av skadet og misdannede organismer i fangsten.
Fem år etter ulykken er det ennå mye vi ikke vet om de økologiske skadevirkningene av BP-ulykken. Døde delfiner skyldes opp i større antall på strendene i området enn noen gang tidligere. Det samme gjelder skadede og desorienterte havskillpadder. Spermasetthvaler har sluttet å beite i et stort område rundt utslippspunktet. Korallrev i flere mils omkrets rundt skadestedet er ødelagt eller skadet, og artsmangfoldet rundt revene er kraftig redusert. Østers, kamskjell og andre skalldyr har mer eller mindre forsvunnet fra kystområdene i flere delstater. Kommersiell fangst av fisk og reker ligger fortsatt langt under nivåene før ulykken, og man finner hyppig skadede og misdannede individer med høyt innhold av oljekomponenter i kroppen. Flytende og bunnfast sjøgress er skadet, eller helt forsvunnet, og dessuten vist å akkumulere giftstoffer som kan øke eksponeringen til arter som benytter sjøgresset som oppveksthabitat. I tillegg er oljeforurensning vist å øke den naturlige våtmarkerosjonen som allerede er foruroligende høy. Bestanden av mange sjøfugler er i kraftig tilbakegang. I en vitenskapelig artikkel publisert i Marine ecology progress series anslås antall døde sjøfugler som følge av BP-utslippet til å være mellom 600-800.000. Dette utgjør ca 30 % av den samlede sjøfuglbestanden i området før ulykken, og ved enkelte fugletellinger har man funnet bestandstap på 60% sammenlignet med tellinger før ulykken. Oljesøl og tjæreklumper finnes fremdeles synlig langs mange strender. Jeg var selv med å grave opp oljeforurenset sand på en strand vi besøkte i Florida tidligere i år. Store mengder olje har dessuten sunket ned og dekket til enorme sjøbunnsområder hvor den blant annet er vist å skade fiskelarver og bunnlevende organismer. I tillegg virvles stadig nye oljemengder opp til overflaten ved uvær eller sterk strøm. Selv om de letteste komponentene av oljen til en viss grad er forsvunnet er de gjenværende komponentene svært bekymringsfulle. Nivåene av giftstoffer (PAH) i strandsedimenter er mange steder vist og fortsatt ligge over hundre ganger høyere enn før ulykken, og vurderes som klart skadelige for mange berørte arter. Kjente skadevirkninger er blant annet hormonforstyrrelser, kreft og skader på arvestoffet. De samme forbindelsene er vist å bioakkumulere i blant annet plankton, skalldyr og fisk. Ingen har ennå full oversikt over de langsiktige økologiske skadevirkningene denne forurensningen vil komme til å ha.
Det kan imidlertid være verdt å merke seg at i berørte områder rundt Exxon Valdez utslippet ligger nivåene av tilsvarende stoffer omtrent like høyt 25 år etter at utslippet fant sted. Fiskebestander som kollapset som følge av utslippet er heller ikke tilbake til sammenlignbare nivåer som før Exxon Valdez-ulykken. I februar i år møttes over 1000 vitenskapelige eksperter til en konferanse i Houston, Texas for å dele den nyeste kunnskapen om de økologiske skadevirkningene etter BP-ulykken. I en uoffisiell oppsummering av konferansen står det blant annet: De økologiske skadevirkningene fem år etter BP-ulykken pågår fortsatt og har en betydelig utbredelse og et stort omfang. BP-ulykken var ikke det første oljeutslippet i Mexicogolfen, og kommer helt sikkert heller ikke til å bli det siste. Like viktig som hvor store skadevirkningene BP-ulykken førte til er spørsmålet hvor stor skade ulykken har gjort på økosystemene i Mexicogolfen sin evne til å stå i mot fremtidige miljøpåkjenninger. Få om noen personer som fulgte sporten ante at Chuck Lidells tid var ute før han lå utslått på kanvasen. Ingen vet i øyeblikket hvor store skadevirkninger økosystemene i Mexicogolfen virkelig har vært utsatt for, eller om dette er skadevirkninger som lar seg reversere.