Race report - KRS Ultra 60km - 2016
En god uke er passert, og inntrykkene er nå endelig sortert. Det var årets første store eventyr, så dere får bære over med meg - det er blitt et langt innlegg.
Først og fremst - for en dag! Sørlandet presenterte seg fra sin mest forførende side, med både bløte konsonanter og stier, og ga oss forsmak på både sommer og kortbuksevær.
Kristiansand Løpeklubb innbød til løpsfest, og for første gangs gjennomføring må arrangementet kunne sies å være en braksuksess. Hvis vi skal ta kritikken først: Alle løp har noen barnesykdommer, og for KRS Ultra var det etter hva jeg forstår ett enkelt løypeskille som sendte flere av oss opp i returtraséen uten å ha noen anelse. Vi opplevde bare at vi løp på godt merket sti. Timingselskapet hadde noen tekniske problemet, det kan ikke arrangøren klandres for, og kunne hendt hvilket som helst arrangement.
Når så det er unnagjort er det på tide å rose uhemmet! Det må rettes en stor takk til blide funksjonærer og helproft opplegg før og etter selve løpet. Spesielt teamene som foret oss på returen ved Hommeren og Bånetjønn gjorde en fantastisk serviceinnsats. Før jeg hadde rukket å trykke første krus med cola inn i fjeset, var drop bagen hentet for meg og pep-talken i gang ved Hommeren. Likeledes klarte funksjonærene ved Bånetjønn med noen velvalgte ord å skru hodet mitt rett så jeg skulle klare å skvise litt mer tempo ut av skrotten inn til mål.
Arrangøren hadde teamet opp med Aquarama, som gjorde det lett for folk som ikke er lokalkjent å finne fram til både nummerutdeling og startområde. Vi bodde på Scandic Bystranda, og hadde med det innendørs forbindelse til foajeen hvor registreringen, levering av drop bag og nervøs venting foregikk. Pluss i slappfiskboka og ekstra komfortpoeng. Aquarama hadde tidlig frokostservering, og det var også her satt opp en skjerm for live trackingsystem på løpsdagen. Strømlinjeformet one stop shop med andre ord.
Litt generelt om løypen. I utgangspunkt så er traséen ca 60km og 1961 høydemeter. Legger man inn litt uoppfordret befaring av terrenget kan man også lande på ca65km og 2250 høydemeter. For de som liker slikt, evt bare surrer seg bort litt. Underlaget er variert, og har både sti, myr, trapper, blokkmark, svaberg, grusvei og enkelte asfaltstrekk. Litt for en hver smak med andre ord. Arrangøren har trukket mye av det beste Kristiansand har å by på ut av hatten, og løypen går gjennom skog over utkikkspunkter, daler, parker og bystrøk.
Skogen er typisk åpen, jeg opplevde den som mest enten luftig furuskog eller høy løvskog. Sistnevnte var en virkelig godbit for en inngrodd østlending. Høy skog med varmekjære løvtrær er ikke hverdagskost. . Jeg følte jeg løp i et fredelig, mektig og gammelt terreng. Mosekledde svaberg, bladkledd skogbunn og katedralhøye trekroner gjorde et sterkt inntrykk.
Stigningene minner litt om å løpe på tvers av geografien i Oslofeltet, det går mye bratt opp og ned, og så har man kosepartier på topp av ryggene og nede i bunn mellom bakkene.
Løypen er variert og vil gi alle løpere områder der de kan briljere, uavhengig av hvilket underlag de er best på.
Nok om det nå. Over til the nitty gritty:
Vi ankom KRS fra OSL på fredag etter en fin biltur i hva som opplevdes som tidenes regnskyll. Spiste burger på veien, og hygget oss med snop. Fant fint frem til registreringen, hentet nummer og fikk vite at det var blitt tett på hundre påmeldte. Kult!
Sjekket inn, sjekket Yr, la frem klær, fylte drikkeflasker, pakket drop bag, spiste litt pottis og drakk litt rehydreringsvæske for å preppe med litt ekstra salt. Jeg var litt usikker på om jeg skulle legge løpesekken i drop bag eller om ha den på ved start. Lander på å starte med sekk og ha ekstra flasker i dropbagen, ferdig fylt med sportsdrikk jeg vet jeg tåler godt. Legger koffeinholdige chews i db også så jeg ikke skal fristes til å begynne å spise dem for tidlig og få magebesvær. Planen er ta dem med videre etter maratonpassering ved Hommeren. I seng med sommerfugler i magen rundt kl.23
Vekkerklokke på 06:20. Bort på Aquarama for å spise frokost. Er litt uggen, men får i meg en kaffekopp og litt musli. All de vanlige hyperkondertendensene er på plass. Litt vondt her og litt vondt der, uff skal dette gå bra? Etter litt frem og tilbake lander jeg bekledningen. Det var kaldt på morgenen, så det skulle bli langermet, men i valget mellom ulltrøye og jakke landet jeg på trøye i håp om at det skulle gjøre meg minst klam. Ut fra hotellrom kl.07:30, leverer drop bag. Koser meg med spenningen før løpet sammen Ingrid. Henter Tracker, setter mobil i flightmode for å spare batteri, og går ut. Det er kaldt i skyggen, så løperne står som en pingvinflokk i solen 50m fra start. 3 min til start. Slår på klokken, begynner å laste inn ruten. 1 min til start. Ikke ferdig med å laste inn. PANIKK aaaah! Panikken vinner, og jeg avbryter med å slå klokken raskt av og på igjen. GPS - check! Yes! Og så er vi i gang!
Løpsgleden kommer skyllende over meg ut fra start. Mye fokus har gått til dette løpet denne våren, og med det kommer jo også en viss spenthet. Det er noe forløsende med å endelig være i gang - nå skal det tas fatt på eventyret!
Vi løper langs kai og elv oppover, gjennom et strøk med søte trehus før vi trekker opp i skogen. Bena er ikke helt våkne, de er seige og pusten er litt tyngre enn den burde. Men hva gjør vel det på solskinnsdag som denne? Nålebelagt single track under føttene, og duften av solvarm bark i nesen.
digg! Digg! DIGG!
Prøver å være flink å spare på kreftene, men samtidig posisjonere meg med noen jeg tror kommer til å løpe i mitt tempo. Det er en lang dag jeg har foran meg, og litt selskap er ikke å forakte. Planen er en kontrollert gjennomføring, en kvalitetsøkt før EcoTrail 80km. Distansepers blir det uansett i dag når jeg gjennomfører. Det eneste jeg har å sammenlikne med i forhold til hva jeg kan forvente av tid i skoene er NUC 54. Ca like mye stigning, og NUC har en del mer av det mest tekniske, men er også en mil kortere enn hva jeg ender opp med å skulle løpe.
Løper litt med Leif Abrahamsen (@ultraleif) som har gjort det jeg ikke turte - legge sekken i dropbagen og løpe med gel i lomma.
Solen er kommet opp, og det er omtrent ved 9 km at jeg hiver trøyen i sekken. En annen ting som skjer sånn ca ved 9 km er at puljen jeg ligger i går rett vest. Det vil si, vi løper vestover i et stidele hvor vi øyensynlig skulle ha løpt nord og øst, slik at vi hadde kommet ned til Otra igjen. Vi løper på hva vi oppfatter som fint merket sti, men da i retning sør (som jeg ikke hadde fått med meg) før vi blir snudd. En lokal løper påpeker at dette må være retursløyfen - vi skal jo vitterligen nordover på nåværende tidspunkt, så dette må være feil. Slik logikk går det jo ikke an å krangle med, selvom det er kjipt å ha løpt et fint parti med god driv, og så måtte snu. Jeg hadde rukket å komme så langt som til opp i heiene etter Bjortjønn, før vi vendte. Om ikke annet så er det hyggelig å ha en rendezvous med flere kjente instafjes som sprekingparet Marit (@mallemor0908) & Nikolai (@runningman80) på vei ut igjen.
Uansett så drar vi nordover igjen. Nok en gang følger vi retursløyfen, men siden vi ikke visste hvor vi hadde løpt oss ut, visste vi heller ikke at vi var på vi ville veier denne gangen. Vi drar gjennom fin og luftig skog, våte partier med jordluktende gjørme og bratte stisegmenter med store mengder sten. Pytt sann - dette greier jeg å løpe inn - ingen grunn til bekymring. En skokk av oss, blide løpere med en misjon om å løpe inn det tapte, spruter ut av skogen og renner ned den bratte bakken til boligområdet ved Gangdalsveien. Der står det en funksjonær som kan melde at vi har løpt feil. OK det visste vi. Han sier så at vi skal ut på hovedveien, og så til venstre. Vi følger merkingen ut til hovedveien, men tar vi venstre der så havner vi sørover igjen. Det gir ikke mening. Bølingen som kom ut av skogen splittes, noen blir stående i det noen andre og jeg drar nordover.
Resonnomentet gikk som følger:
1) sørlendingen som snudde oss i skogen foreslår det virker som rett vei. (godt nok for meg egentlig)
2) Det er mot nord og ikke mot sør.
3) Det er merket med bånd. (På dette tidspunktet vekker ikke dette så mye tillitt, da vi kan fremdeles være helt på bærtur. (hvilket vi faktisk var)).
Som glad laks på vei oppstrøms dundret vi videre, og hadde rukket å komme opp til Fiskevann før en av løperene ringer opp løpsleder og hører om vi er på rett vei. Neida! Det var vi ikke gitt. Ikke mye å gjøre med det, men nå får vi litt omdirigering per telefon så vi kommer ut av merket løype og kan følge veien et lite stykke. Ved Øvre Strai dukker det opp bånd igjen, og vi er på samme trasé som vi skulle vært, og er på vei inn mot første sjekkpunkt ved Hommeren. Det er varmt og jeg priser meg lykkelig for at jeg tok med sekken. Skulle vært på sjekkpunktet ved ca 11.4 km, men drar rett gjennom omtrent samtidig med at klokken runder 18 km.
Km 19 - 29,5
Har brent godt med krutt fra 11 til 18km, og det er ennå noen lettløpte km så jeg dunker på for å spise inn litt av det tapte. Det gjelder å løpe raskt der det koster lite ;) Vi krysser Otra på en festlig hengebro, som begynner å danse voldsomt når vi er tre løpere på den. Løpingen utgår, og kappgangen iverksettes til vi er på den andre siden. Vi løper langs bilveien, og omtrent 5 meter etter skiltet "Løp pågår - Vis hensyn" kommer det en drittsekk i sølvfarget Golf og sneier oss, til tross for at det er et rett og oversiktlig strekke, ingen motgående trafikk, og vi ligger på utsiden av hvit sperrelinje. Dust. Strekket langs veien er imidlertid kort, og rett opp i høgget fra der vi forlot veien er det en familie med 2 barn som tar dagen i solen. De har funnet frem norske flagg, har skrevet heiarop på asfalten med kritt og heier entusiastisk i det vi passerer. All misnøyen over bilisten var borte på et øyeblikk, og det er med et stort glis om munnen at jeg tar fatt på bakken opp bak huset. Det som var et større felt, har nå kokt ned til 2. En trivelig fyr som heter Kim, og meg selv. Vi tar til oss litt næring mens vi går sportmannsgange opp bakken. (Norsk treningsutrykk som er så gammelt at det gir hele 0 treff på Google i skrivende stund. Litt tøffere uttrykk enn power walk eller hva?)
Når vi ført snakker om Kim. Kim er en kul kar. Takk for turen - du er en fin fyr, og hvis dere blogglesere noen sinne skulle trenge en å løpe dere bort med rundt Kristiansand, så kan jeg anbefale Kim.
Litt etter Hommeren kom vi til løypeskillet. Her så vi begge de merkede stier, og kom oss inn på den 3 mil lange sløyfen som tar oss tilbake til Hommeren. Score! Endelig 100% trygg på at jeg er på rett spor! Jeg kan begynne å tenke for alvor på hvor jeg er, og hva jeg skal jobbe med. Det er noen bra rygger vi skal opp og ned, og de kommer til å kreve mye krefter og væske av meg. I vesten har jeg min vanlige blanding av nøtter og tørket frukt, noen energibarer, 1 flaske vann og 1 flaske sportsdrikk med salter og karbohydrater. Jeg har som regel at jeg prøver å ta til meg litt hvert 30.min på langløp. Det er både for å holde energitilskuddet jevnt, men også for å ha noe å se frem til når ting suger. Det gjelder å ha noen triks mot bølgedalene, for de kommer til å komme. Denne dagen var ernæringsmessig litt vrien. Standardmodellen med nøtter og tørket frukt passet ikke dagsformen overhode. En munnfull, og jeg kjente at det kom til å resultere i kvalme. Energibarer var hakket bedre, men såpass lite innbydende at jeg spiste musebiter og tok til meg omtrent 1/10 av karbohydratene jeg hadde planlagt.
På veien løper vi forbi flere kjentfolk - et godt tegn - vi er altså på rett vei! En flyby High 5 med Lise (@maratonmamma) og Anita (@anitaoy)
Vi drar opp over mot Skråstadvarden i flott skogsterreng, og vi løper sørover. Vi farer over høydedrag, og på ett punkt kommer vi opp og ut av skogen, renner over noen sva - og der bretter furukronene seg tandert tilbake for å avsløre en majestetisk utsikt. Som om berget henger i luften løper vi langs en rollover, som for alt jeg vet, stuper rett ned i havet.
Livet er i grunn greit på turen fra Hommeren med de 430+/420- høydemeterene til vi er kommet ned til neste sjekkpunkt Grønn slette etter en drøy mil. Der er det et trivelig mannskap ved et parkbord som tilbyr alt hva hjertet skulle begjære av mat. Jeg myrder et krus Cola, tar en banan og fyller vann på flaskene, før Kim og jeg drar videre.
Vi er ferdige med den første av to store stigninger, og lunter vel fornøyde med det videre. Vi drar nord-øst i retning av løypens østligste punkt. Dette er et lettere segment av løypen. Misforstå meg rett, det er fremdeles ca 410+/420- høydemeter på en knapp mil, men stigningene veksler mer, så det er mer opp og ned, enn opp opp opp og ned ned ned. Like fullt er det her jeg kommer til å slite som verst. Jeg svetter som en gris, og har pløyet gjennom mange flasker vann. Jeg hadde med meg sportsdrikk ut fra Hommeren, men har løpt uten saltholdig væske en god stund. Rett før mine 38 km kom konsekvensene av mangelfullt næringsinntak. Vi skal opp en siste kneik, før vi kan slippe oss ned igjen til vannstasjonen ved sjekkpunkt Sagaveien. Jeg er tom for karbohydrater kjennes det ut som. Musklene er sure. Veggen man gjerne møter i maraton rett før 30km manifesterte seg som en altoverskyggende selvkonstruert klagemur på vei opp bakken. Moralen går i dørken, og det er som om det eneste som mangler er solformørkelse, sludd, fiskeslo og kanskje noen borrer i håret. Da gjelder det å ha roen. Jeg er forberedt. Kroppen er forberedt. Det kommer til å gå over. Se deg rundt - DETTE ER JO FANTASTISK! Dette går over og det er kort greit bare å måke på så kommer det til å gi seg. Enten fordi det går over, eller fordi du kommer til mål.
Turen gir meg regelrett bank nå. Men det er jo strengt tatt grunnen til å gjøre dette. Ikke for å få bank som sådan. Ikke fordi jeg nyter å ha det vondt, men jeg nyter å kjenne at kroppen omdisponerer og finner en løsning. Jeg nyter å kjenne følelsen av at jeg - mitt bevisste meg - klarer å ta en pragmatisk innstilling til det hele, og snakke den mentale sutrekoppen til fornuft. Jeg nyter følelsen av å fortsette der hvor jeg selv synes at det drøyt. Jeg nyter å kjenne at jeg har forberedt meg, at jeg virkelig settes på prøve, at bakkene knekker meg hvis jeg bare lar dem, men at jeg kan koble det ut til fordel for det fine jeg opplever rundt meg. At kroppen tillater meg.
At jeg får gli rundt i skogen naken.
Ikke naken i klesveien, men naken i den forstand at det er kimen i meg som er her. Jeg er tilstede. Her. Nå. Hvert skritt kommer til å gjøre litt vondt mot slutten av løpet, men på en bisarr måte blir det allikevel en fin opplevelse - man opplever hvert skritt. Du registrerer roten du tråkker på, du kjenner den økte friksjonen i det rue, tørre svaberget. Løpeglede, kjærlighet og naturglede konsentreres til en deilig suppe, og blir en for meg meget rørende opplevelse. En dråpe samler seg i øyekroken til og med nå når jeg i skrivende stund når jeg nå gjenopplever det. Mens jeg løper får jeg en tåre kanskje mest av takknemlighet, men også av kjærlighet til de som står meg nær, av en følelse av storhet i omgivelsene rundt meg, av smerte og ikke minst av en følelse av å være både mektig og ubetydelig på en og samme gang.
Jeg tvinger i meg litt mat, og ting slipper heldigvis litt på vei ned til vannstasjonen. Jeg har imidlertid tiltagende kramper i forsiden av leggen som kommer når jeg løper nedover. (Rart sted å få kramper forresten. Førstegangsopplevelse for min del.) Kim sponser meg med en salttablett, og livet blir raskt mye bedre. Vi fyller vann fra dunkene som står fremme, og kommer oss raskt videre.
Vi skal nå opp over Slettehei, og drar oss vestover igjen. Den store stygge stigningen #2 er på menyen, og også Kim kjenner på livet nå. Stigningen opp er hard, og vi møter en blid Sørlandsherre som etter hva jeg forstår er ute på sin første ultra. Han hadde tatt feil i et stikryss og kommer inn rett bak oss mens vi jobber oss oppover. På vei ned på andre siden er også Kim tom. Jeg gir ham en energibar, og vi lunter avgårde litt roligere for å spise. Sørlendingen hadde krampe, så han ga gass og dro ifra. En respektabel strategi, for all del, men for meg en noe uvanlig innfallsvinkel til kramper :)
Turen ned mot Hommeren slipper seg i to terrasser, så hamringen i lårene avbrytes av et fint parti hvor det går litt opp og ned, før vi igjen slipper oss nedover. Vi plukker jevnt rygger, og ankommer Hommeren i fint driv. Jeg plukker litt fra matbordet og graver i dropbagen, mens Kim tar seg videre.
Jeg surrer litt på Hommeren, og får ikke med meg power gums på vei ut. Det var en bommert, for litt koffein hadde nok gjort susen. Jeg opplever som terrenget umiddelbart etter Hommeren som lettløpt. Det er bilvei, grusvei og bred sti. Vi tar opp i skogen og kommer etterhvert inn på Fiskevann fra nordsiden. Her løp jeg meg feil en gang tidligere på dagen, så jeg er nå på kjent grunn. Det går bra unna ned til Strai, og jeg kjemper meg i sneglefart opp bakken som vi hadde dundret så flott ned 40 km tidligere. Vi tar oss nå inn i Bymarka igjen. Oppe på det høyeste punktet møter jeg en entusiastisk gjeng med løpere i motgående retning. "Nei f.... heller" tenker jeg, og antar automatisk at jeg har bommet på stivalget igjen og må snu nok en gang. De kan tvert i mot fortelle at jeg er på rett vei, og at det ikke er mer enn en enkelt kneik igjen til jeg kommer opp på Ravneheia. De heier entusiastisk, og roper "løype" innover i skogen. Jeg kan ikke noe for det, men opplever det som en stor godhet, og blir nok en gang meget beveget der jeg springer gjennom skogen.
Ved ca 59km har vi en flott nedstigning til Ravnedalen. Traséen klamrer seg på utsiden av berget til den kommer inn på en særdeles sjarmerende stentrapp som snirkler seg ned i et skar mellom store bratte mosekledde sva. Selve Ravnedalen er en gammel landskapspark, og vi løper en liten runde rundt uteservering, skulpturer, fin rhododendron og store prydtrær fær vi tar en trapp opp og ut i retning av Bånetjønn. Jeg ankommer sjekkpunkt Bånetjønn rett etter passerte 60km.
Super service på sjekkpunktet. Får påfyll i flaskene, gode ord til å skru rett hodet til, og veianvisning for å komme på rett spor ned i sentrum. Lettløpt grusvei oppe i bymarka. Møter på en og annen løper fra de andre distansene. Blide folk som jevnt over har hatt en god dag virker det som. Kommer ned på asfalten. Har gangsår i lengderetningen mellom tåballene kjenner jeg. Det er jo alltid litt dritt, men annet kan jo ikke forventes etter mer enn 5 timer med våte sko. Jeg er bak antatt skjema, og håper at Ingrid ikke har ventet lenge og blitt kald. Selvom det er på dette stadiet at det er dumt mtp sjanse for skader å gi gass, klemmer jeg til litt på slutten. Asfalten er hard, og nå vil jeg i mål.
Målgang med lettelse, glede og generelt god stemning. Musikk, folk, chips, cola og appelsin. Wee! Danser meg ut av skoene før jeg fråtser i godsakene. Euforisk å kjenne gress mellom tærne. Takker Kim for turen - han hadde en kjempeavslutning fra Hommeren. Legger meg ned litt med bena høyt innimellom at vi heier folk i mål.
Henger med Ingrid i målområdet. Det er godt å være tilbake til henne. Ingrid er topp, og jeg er forelsket.
Drar inn og dusjer på hotellet, før vi går ut for å heie Leif i mål. Leif hadde trolig dagens lengste 60km i distanse, der Lise fikk mest valuta for pengene hva angår minutter.
Se andre om KRS Ultra her:
Lise Lysfjord
Ultraløperne (Anita & Leif)
Kondis
KRS Ultra på Facebook
Ultranaiv (Stig Helge Westerheim)
