The Heartbreak Collection

- My stories are mostly truths I have made up -

[liesandotherstories]

jeg gråt hele veien hjem

Livet er litt dritt for tiden.

Jeg har det ikke så bra,

og jeg har ingen å snakke med om det.

Vi har en samtale.

«Det er bare jeg som prater», sier du.

Jeg synes jeg sier en del,

og lurer på om det bare er sånn at det jeg sier ikke betyr like mye.

Det er ikke første gangen jeg hører det.

Det er noe som slenges mot meg med jevne mellomrom.

Aldri egentlig ment som et angrep,

for jeg tror ingen av dere forstår hvor vondt det gjør.

Ofte sier jeg at jeg aldri blir ensom,

men jeg lurer litt på om jeg lyver.

For alle andre.

Og aller mest for meg selv.

Hva gjør man når man ikke kan fordra sitt eget liv,

men ikke aner hva som skal til for at ting skal føles litt bedre?

Skal det være så vanskelig for alltid?

[liesandotherstories]

så får vi se hvor lenge jeg holder ut…

[liesandotherstories]

det er som om jeg teiper min egen munn for at jeg ikke skal skrike fordi jeg vet at jeg ikke kan vinne dette

- tre år senere og skremmende relaterbart

[liesandotherstories]

vi pleide å snike oss inn på golfbanen om natten for å jage hverandre gjennom vannsprederne og holde rundt hverandre mens vi så solen gå opp mellom trærne

[liesandotherstories]

jeg så smilet ditt på bussen igår

mer enn noe annet ønsker jeg å være glad for at du er lykkelig, men alt jeg håper på er at hun skal knuse hjertet ditt slik du knuste mitt

[liesandotherstories]

jeg pleide å ta han med på joggeturer i regnet selv om jeg hatet å jogge fordi jeg visste at han kom til å holde meg tett inntil seg og varme meg når turen var over og jeg følte meg aldri nærmere han enn i akkurat de øyeblikkene

[liesandotherstories]

ikke nå lenger.

det var en tid der jeg aldri sov om natten, fordi det var nødvendig å ha litt søvn til gode når dagen ble for vanskelig å takle. det skjedde stadig vekk, men aldri nå lenger. kanskje ville jeg sminke meg midt på natten og ta en million bilder av meg selv. for det meste husker jeg ikke hva jeg gjorde. jeg ønsket så inderlig at morgendagen ikke skulle komme, men den gjorde jo alltid det.

nå føler jeg alltid at jeg må sove for å få mest mulig ut av dagen etter. jeg har blitt ekkelt behersket på alle måter. iblant føles det som om jeg har kontroll på alt sammen. samtidig ligger en stemme bakerst i hodet mitt og roper at jeg har lyst til å rømme fra alt sammen, selv om jeg ikke lenger trenger å flykte fra livet mitt.

det føles litt som om unnskyldningen min for å legge alt bak meg ikke gjelder lenger. samtidig innser jeg sånn smått at jeg ikke trenger unnskyldninger.

[liesandotherstories]

mellomting.

kanskje vil jeg ha en mellomting ikke den totale “passasjer i egen bil”-følelsen jeg hadde tidligere, men ikke stålkontroll heller kanskje vil jeg fremdeles sitte oppe om natten og utvikle meg mentalt kanskje var ikke døgnrytme noe for meg allikevel kanskje savner jeg håpløsheten fordi man aldri har noe å tape nå har jeg fallhøyde fremfor å ligge i bunnen av grøften, men er allikevel ikke helt overbevist jeg vil fremdeles forlate alt ikke fordi jeg rømmer, men fordi jeg tror det er noe å finne allikevel

[liesandotherstories]

tårer

jeg er hun som gråter altfor lett av filmer og små pusekatter og de narkomane som selger =Oslo på gaten jeg gråter fordi jeg blir frustrert eller overveldet men aldri av de store tingene aldri av noe som direkte angår meg

[liesandotherstories]

survivor.

Det var alltid verst når jeg var alene, og alltid verst om natten. Nettene var lange, og de var fylt med desperasjon. Jeg kjempet mot trangen til å skrike så høyt jeg kunne og trangen til å slenge meg selv i veggen. Dessuten var det trangen til å tvinge meg selv på lange turer i snøen og trangen til å lukke øynene for aldri å åpne dem igjen. Men jeg åpnet dem alltid.

[liesandotherstories]

egentlig hater jeg hjernen min og hukommelsen min  fordi de ikke virker

på en annen side er det mulig for meg å få frysninger av mine egne tekster som om det ikke var jeg som hadde skrevet dem og i de små øyeblikkene er null korttidshukommelse en fin ting

[liesandotherstories]

jeg føler en følelse fester den på papiret sørger for at den er nedtegnet i evigheten

to dager senere leser jeg

husker ikke at jeg har følt husker ikke at jeg har skrevet

og med det husker jeg hvorfor jeg skrev

[liesandotherstories]

det føles litt som om jeg har gått i dvale; kroppen fungerer fremdeles, mens hjernen er i dyp, dyp søvn

og iblant, som når solen skinner litt ekstra kraftig og gradestokken kryper så langt over 0 som den klarer er det noe som rykker i meg og jeg blir nesten lurt til å tro at jeg er våken

livet er manipulerende på den måten som om det har tusen måter å trekke deg litt opp på kun for deretter å trykke deg ned med dobbel styrke

--

januar var aldri min måned og det vil nok februar heller aldri bli

men om ikke altfor lenge er det igjen tid for å danse i solen og da skal både kroppen og hjernen være med meg våkne og klare for å suge til seg det hele

[liesandotherstories]

i don’t wanna waste the weekend if you don’t love me, pretend

[liesandotherstories]

livet er jævlig irriterende.

[liesandotherstories]

iblant føles det godt å komme opp til overflaten bare for å puste litt 

 før verden på ny drar deg under

[liesandotherstories]

Tankene var som bølger. De bygget seg opp og slo innover med voldsom kraft, men de ble aldri værende. Istedet ble de brutt ned til mindre fragmenter, som så forsvant. Ikke nødvendigvis for alltid; de bare glapp unna og blandet seg med andre fragmenter, som igjen slo innover med ny styrke. Slik kunne det fortsette i all evighet.