Av de fire store amerikanske sportene er kanskje facinasjonen ved baseball vanskeligst å forstå her i Bjørgen-land.
Vanskeligst av alt er det kanskje å forstå den utrolige mengden baseball som finnes. Kamper på tre timer, 162 kamper i en sesong, pluss sluttspill, og 30 lag og mer statistikk enn hva som kan virke fornuftig selv på folka i SSB.
I fjor høst kom filmen «Moneyball» til Norge. Det ser kanskje ut som en film om baseball, men i realiteten er det en film om baseballstatistikk. Og bortsett fra Brad Pitt, og til en viss grad Jonah Hill og Aron Sorkin på manusforfattersiden, skulle den på overflaten floppa fullstendig.
Men så ligger den faktisk på femteplass på kinotoppen nå. Blant annet bak filmen «New Year's Eve». Jøsses. Mye bra folk. Mange dårlige også. Får se traileren…
Her er den. Se den først du.
Jeg venter mens du pusser tennene etter å ha kastet opp i munnen.
Uansett. Beklager det mørke, mørke øyeblikket. «Moneyball» er en film om baseball som ikke egentlig handler om baseball, og derfor funker den. Den handler om en kar som ble skuffa og som prøver å finne ut av ting. Whiiiiiich brings us to, og beklager den noe omstendelige introduksjonen, boka «The Art of Fielding», av debutant Chad Harbach, som jeg nevnte da jeg var seksti sider eller så inn i den som en liten glede en gang før jul.
Jeg kjøpte boka ved en tilfeldighet, mest fordi Jonathan Franzen skrev at «first novels this complete and consuming come along very, very seldom». Han hadde helt rett. «The Art…» er en av de flotteste bøkene jeg har lest. Den handler også om baseball uten å handle om baseball.
Harbach, som brukte ti år på boken, er fantastisk flink til å bygge karakterer, og han trenger ikke så mye plass for å skape overbevisende figurer. Det gjør at man hele tiden tror på dem. Ofte er karakterutviklinger både i bøker og på film slik at det ikke er troverdig når det store bruddet kommer, at mens forfatteren tar en brå sving med en karakter, så ramler man av som leser. Harbach beskriver karakterer med en nesten umenneskelig menneskelighet, og det tillater irrasjonelle og motstridende oppførsel fra dem. Jeg har lest noen andre kritikker som mener karakterene er for motstridende og tilfeldige. Jeg mener det er sånn mennesker er. Tydelige karakterer oppfatter jeg som endimensjonale. I «The Art of Fielding» er alle som en flerdimensjonale, både Henry Skrimshander, den ekstremt begavede men fysisk lite dominerende baseballspilleren fra en fattig familie i midtvesten som blir tatt under vingene til kjempen Mike Schwartz, som fikser collegestipend til han, collegepresidenten Guert Affenlight, datteren Pella, Henrys romkamerat på Westish College Owen Dunne og til og med Owens mor, som har en veldig perifer rolle.
Persongalleriets plass i «The Art…» minner om det i «The Wire», hvor karakterene bare oppholder seg i en verden de egentlig ikke har kontroll over, til tross for at det virker sånn, og derfor kan alt snus på hodet på et øyeblikks varsel. Så derfor, til handlingen:
Henry er ubegripelig god som shortstop. Han gjør ikke feil. Alt han vil her i livet er å spille baseball. Henry snur opp ned på baseballaget til Westish College fordi han er så god, og de begynner å vinne kamper. Dette høres glamorøst, men Westish er et dårlig lag i en dårlig divisjon, så her blir ingen verdensmestre. Uansett begynner speidere å komme på kamper, og man begynner å ane av at Henry kan realisere det utopiske idealet om å leve av baseball (12 millioner mennesker i USA spiller baseball, under 7000 lever av det). Men så gjør Henry sin første fielding-feil og pælmer ballen av all kraft (ved et uhell) i ansiktet på Owen. Derfra går alt til helvete for Henry. Han utvikler Steve Blass-syndrom og klarer ikke kaste til first base mer. Samtidig: Guert, i femtiåra og for første gang håpløst forelsket i en mann, benytter anledningen til å komme nærmere sin forelskelse, den hjernerystede Owen. Skallet til store, sterke, trygge Mike å slå sprekker fordi han ikke kommer inn på jusstudiene han vil, mens han innleder et forhold til Pella, datteren til Guert. Mens alt dette pågår fortsetter de å spille baseball og tenke på Herman Melville, som er et sentralt tema i boken.
Denne delen av handlingen (ball i trynet), som er vendepunktet i romanen, kommer et stykke ut i boken.
Eller. Jeg aner ikke hvor langt ut i boka det kom, men det føltes som om det hadde tatt en stund. Sugd inn osv.
Før den tid serverer Harbach et liv på Westish som ikke alltid er enkelt, men som likevel har en poesi i seg som gjør at man ønsker å være en del av tilværelsen der. Du vet, litt sånn du er hypp på å være rockestjerne selv om du skjønner at det også er døvt å tilbringe livet på en buss og være avhengig av kokain. Bare i rolige collegeomgivelser.
Baseball i «The Art of Fielding» er tilstedeværende stort sett hele tiden, og er, bortsett fra folka, ryggraden i boka. Men som med ryggraden din er det ikke noe du tenker så veldig veldig mye på hele tiden. Spillet er også en viktig metafor, på samme måte som sport alltid funker som en metafor for livet sånn generelt, opp og ned, skuffelse og seier og andre klisjeer. På baseballbanen har Henry total kontroll fordi han er så god, Mike styrer alt fra sin posisjon som catcher, og alt foregår i det underlige tempoet baseball foregår i. Lange pauser, men i intens konsentrasjon i påvente av noe. Så kommer dette noe, og all tiden du har brukt på å forberede deg må anvendes ekstremt raskt for å løse en svært vanskelig oppgave.
Det er dette som er så gøy med baseball. Alt kan skje og alt kan forandre seg umiddelbart. Det er det rent formelle, i at det ofte er få runs (poeng) som avgjør en kamp, og derfor kan det øyeblikket hvor baseballen treffer balltreet (eller ballen ansiktet, som i «The Art…») snu stillingen på hodet. Eller momentum kan skifte, stemningen i publikum kan snu, usikkerhet eller selvtillit kan øke eller forsvinne totalt. Se: Red Sox slår Yankees i ALCS i 2004, som det finnes en dokumentar om, «Four Days in October»:
<object width="384" height="216" type="application/x-shockwave-flash" id="ESPN_VIDEO" data="http://espn.go.com/videohub/player/embed.swf" allowScriptAccess="always" allowNetworking="all"><param name="movie" value="http://espn.go.com/videohub/player/embed.swf" /><param name="allowFullScreen" value="true"/><param name="wmode" value="opaque"/><param name="allowScriptAccess" value="always"/><param name="allowNetworking" value="all"/><param
Mesteparten av baseballspillingen dreier seg rundt forsvar, hvor alle spillerne jobber sammen. Angrep i baseball er når man slår, hvor en og en spiller fra laget er i ilden og bærer hele byrden av laget på sine skuldre. Det er denne fasen av spillet Henry er dårlig i i starten, men som han gradvis bygger seg opp til å mestre bedre.
Slutten er som slutten på den siste plata til Bon Iver. Det er utrolig vakkert og samtidig utrolig trist. Men Harbach er også et godt nok menneske til å by på closure. Svært mange romaner slutter sånn at du bare vil leve videre med karakterene. Harbach klarer på et vis å slå opp med meg som leser, men jeg skjønner at det var til det beste for oss begge.
Jeg stoler på at karakterene kan fortsette livet sitt uten at jeg er der, og regner med at de i fremtiden også kommer til å drite seg ut og gjøre bra ting, og at mye kommer til å være vanskelig, men det er ok. Romaner trenger ikke konkludere. De trenger ikke være skapelsesberetninger eller sluttede sirkler. Bare de er gode nok, og er det en ting «The Art of Fielding» er, så er det god.
P.S. Boka finnes ikke i norsk oversettelse. Og med alle baseballuttrykkene og sånn, så forestiller jeg meg at den alltid vil gjøre seg best i original språkdrakt. Du burde lese den. Du kan låne den av meg (@themats).
