Untitled

[myskinsothin-blog]

Instutisjonen Facebook

I dag er det sjeldent man møter på personer som ikke er på facebook. Venner er der, familie er der og en hel haug med andre mennesker er der. Derfor blir det ofte stilt spørsmål og gitt skråblikk når man treffer på en som faktisk ikke er på facebook. Det er nok mye av grunnen til hvorfor jeg selv har vegret meg for å slette profilen min der, rett og slett for å unngå alle spørsmålene og de rare blikkene. Ja, for i dag er du faktisk rar om du ikke er der.. 

Jeg har nå tatt steger å endelig slettet kontoen min. Ikke fant jeg facebook spesielt underholdene lenger, det er mer reklame og del ditt og datt innlegg enn faktiske statusoppdateringer, ikke holder jeg spesielt mye kontakt med bekjente vekke fra meg innpå der og ikke var jeg spesielt aktiv selv. Derfor har jeg spurt meg selv hvorfor.. Hvorfor brukte jeg så sinnsykt mye tid på å bla gjennom newsfeeden? Hvorfor brukte jeg timesvis innpå profilene til andre mennesker bare for å se? Hvorfor har jeg kastet vekk mye dyrebar tid jeg aldri kommer til å få igjen på svada?

Svaret er dessverre mitt ekstreme kontrollbehov og sykelige sjalusi. Jeg var på facebook for å gi næring til  disse to jævlene som er med på å styre livet mitt og ødelegge forholdene mine. For facebook-bruken min var vel heller aldri så uskyldig som jeg fremstår det ovenfor her må jeg inrømme. Kjærestens profil er analysert, registrert og notert opp og ned i mente for å finne feil, for feil må det jo være? Eller? Han må jo snakke med andre jenter i skjul og snike på bildene deres?

NEI!

Jeg vet jo svaret på det selv, men likevel er det noe utenfor min kontroll. Eller, det er hvertfall sånn det føles. Derfor prøver jeg desperat å gjenvinne kontrollen over situasjonen med å gjøre noe jeg overhode ikke er komfortabel med. Jeg har ikke lyst å slette facebook. Ikke i det hele tatt, men hvor mye av livet mitt skal gå til å sjekke når kjæresten sist var pålogget i mitt fravær, og hvorfor har han ikke tatt seg tid til å kontakte meg når han har tid til å henge på facebook? Hvorfor skal jeg bruke tid på å bla gjennom bilder gang på gang for å lete etter kommentarer fra tidligere forhold, slik at jeg kan bruke dette mot han? Jeg har jo ingenting på min profil som avslører mine tidligere erobringer så hvorfor har han det?

Jeg er jo nok en gang oppegående nok til å vite at svaret på det også er enkelt. Hva er vitsen med å bruke tid på slikt da? Det er jo ofte en del bilder som er blitt  postet iløpet av årene som har gått, og det er svært få som tar en F.B.I opprydding etter endte forhold. Fortid er fortid, men andres fortid mater mine sykelige behov.

Jeg håper jeg klarer å forbli slettet, selv om jeg egentlig tviler litt på det. Jeg skal hvertfall gi det et ærlig forsøk. Det er på tide jeg tar tak i det som suger livskraften ut av meg og dette er nok verstingen.

[myskinsothin-blog]

Kroppshat..

Hver eneste gang jeg sitter meg ned for å skrive en ny post føles det som om jeg mister ordene mine helt. Jeg kan gå en hel dag og samle opp tanker, inspirasjon og stikkord jeg ønsker å få på papiret, men i det jeg sitter meg ned forran skjermen blir jeg helt blank. Ordleggingen blir feil, poenget forsvinner og oppdelingen av tekst hadde nok en andreklassing fått bedre til.. På en måte er jo det bare en bagatell i forhold til mye annet, men samtidig blir jeg oppgitt over at jeg ikke klarer å formulere meg når jeg har såpass mye jeg egentlig vil si..

Jeg sitter igjen med en følelse av håpløshet og at jeg ikke strekker til, og den følelsen er ikke akkurat ukjent for meg i min hverdag. For utenforstående er jeg nok oppfattet som utadvendt og glad med et lite snev av gi- faen mentalitet. Jeg later som jeg ikke blir berørt av press fra utsiden og at ingen skal fortelle meg hva som er hva og om jeg er bra nok eller ikke, og til en viss grad er jo det meg de beskriver. Det er masken jeg selv velger å ta på meg hver dag. Jeg velger den enkle veien ut, men det er tomt på innsiden.

På innsiden sitter det en satan som konstant minner meg på feilene mine og hvor talentløs jeg er som person. Jeg faller under for presset utenifra som har satt en standard til hvordan jeg skal se ut, oppføre meg, hva jeg burde eie og hvordan hjemmet mitt burde være. Jeg ser på andre menneskers suksess og føler kvalme, sjalusi og sinne. Jeg ønsker så sterkt å kunne være en av de menneskene som er genuint glad store deler av livet og som presterer både jobbmessig og på hjemmebane, men for meg virker det som om det er akkurat out of reach for min del. 

På en annen side er jeg såpass oppegående at jeg vet veldig godt at kun jeg har nøkkelen til min egen lykke og suksess. Nøkkelknippen min er av typen du ser i gamle fengselsfilmer, en stor ring med hundrevis av nøkler på, og kun en av dem slipper meg inn (eller ut?) der jeg vil. Min egen mentalitet sperrer veien for meg og setter begrensninger for hva jeg selv tror om meg selv, og den negative siden min er dessverre sterkere enn den positive.

Jeg har hatt mangfoldige perioder der jeg har levd som en zombie i min egen kropp. Jeg fungerte og kom meg gjennom hverdagen, men jeg klarte ikke lenger å holde på meg selv og faktisk føle noe. Alt var urelevant og jeg var likegyldig. Kampen mellom positivitet og negatitivet var over, og positiviteten ble plassert i den dypeste og mørkeste fengselscellen jeg hadde i meg selv. Det er ikke et verdig liv å leve, men jeg var rett og slett for handlingslammet til å kunne gjøre noe med det. Da..

Det er rett og slett trist synes jeg, at vi mennesker skal være så ufattelig selvkritisk. I små mengder kan det jo selvfølgelig være ok, når det kommer til lærdom og erfaring for eksempel, synes jeg det bare er sunt å se på ting med et litt kritisk blikk og faktisk kunne se en ting fra flere sider. Men når jeg sier selvkritisk tenker jeg på meg selv, og sikkert flere andre, som ser seg i speilet og kun ser motbydelighet. Det gjør noe med et menneske å føle seg slik, og det går såpass mye inn på meg at jeg blir flau av å kle av meg for min egen kjæreste. en kjæreste som konstant minner meg på hvor vakker han synes jeg er og hvor stolt han er av å være akkurat min kjæreste. En kjæreste som ikke klarer å forstå hatet jeg har mot meg selv, og at jeg ikke klarer å snu pannekaken fort å gale slik at jeg er komfortabel i min egen kropp.

Til tider er det nesten som om jeg ikke har kontakt med meg selv. Hodet henger ikke lenger fast til kroppen min, og begge delene raser mot enden av stupet. Hva sitter jeg igjen med da til å dra meg opp når jeg faller utenfor? Det gjenstår å se, jeg har ikke falt enda.

Jeg har så sinnsykt lyst å si fuck you til kroppspress, og at alle mennesker må elske seg selv, men når alt kommer til alt sitter jeg å ser meg i speilet og kan telle på en hånd tingene jeg er fornøyd med på meg selv..

....

[myskinsothin-blog]

If I ever do get married, this is the dress💍