Jeg må bare dele denne opplevelsen med dere, for det er noe med barn og dyr som gir meg så enormt stor glede!
Barna stoppet opp, så og pekte. Noen lo, noen gav oss tommel opp, mange smilte og en og annen lurte på om de ikke kunne sitte på. Jeg kjente det kriblet i magen! Fokuset mitt måtte være på hundene, som ikke var vant med trafikken i «rushtiden», men jeg kjente en glede over å gjøre skoleveien litt annerledes for barna, denne ene gangen.
Det var en impulsiv tanke da jeg spurte min venninne Lotte om å være med å hente vesla i barnehagen med hund. Hundene var gira, så vi måtte på en litt lengre tur i forkant for å unngå mas og stress utenfor barnehagen. Jeg ringte i forkant å snakket med barnehagen, som møtte med med en positivitet jeg ikke hadde forventet. Yes! Tenkte jeg – for vesla elsker hundene og det å være med på vogna, nå kunne jeg overraske henne med spennende skyss på tur hjem.
Jeg trilla frem vogna mens jeg venter på Lotte og kjente at jeg gledet meg. Jeg elsker å kjøre hund, men det er ekstra morro å dele gleden med flere.
Når Lotte kom strakk jeg ut linesettet (tauet som holder hundene) og begynte å ta på seler. To av hundene kjørte en «katt- og muslek» og jeg kjente jeg ble utålmodig. Nivi (den lyse grå) smøg seg under gjerdet som en katt og tok noen seiersrunder mens blodpumpa mi steg. Klokka var blitt ett og folk var ute å kjørte… «NIVI», jeg ropte på henne og hun tverrsnudde, jeg rakk å få ned pulsen i to sekund før hun igjen tok en u-sving like ved beina mine! I frykt for at hun skulle skade seg kom det noen saftige gloser. Jeg vekslet mellom å være streng når hun løp i fra meg og positivt og glad når hun kom i mot meg. Lotte måtte stå i porten for jeg fikk ikke lov å «fange henne», men etter noe som føltes som en evighet smatt hun inn porten med meg etter.
Jeg kunne fortsatt å være irritert, men sånn er det noen gang med unghunder og da gjelder det å beholde roen. Det hele handler om løpeglede og det vil jeg gjerne ha, bare under litt mer kontrollerte former.
Vi fikk til slutt satt alle hundene inn i spannet og gjorde oss klare. Lotte har ikke løpt frem med dem før – og jeg var litt for dårlig på å gjøre en forventingsavklaring i forkant, så det ble litt krøll på seler og liner før vi endelig kom oss avgårde. Men når de først har funnet takten, ja da går det så det griner, det er ikke mye annet som kan slå følelsen av å kjøre
Hundene travet lett over grusveien og i det vi svingte inn på gamle E6 på Skogn fikk jeg nok en impulsiv tanke – Lotte la oss kjøre forbi skolen?! Lotte så på meg, det er skoleslutt og masse unger der nå? Perfekt – da får vi miljøtrent, svarte jeg som ofte hopper utti nye ting, med begge beina først.
Biler, unger, hunder som søkte mot gangfeltet når jeg ville ligge i veibanen og unger som vinket var helt klart en utfordring. Men hundene trengte bare litt veiledning og gikk godt så lenge hundekjøreren ikke mistet fokus og vinket for mye til barna.
«Veeenstre» – alle hundene sprang til høyre… vi sto midt i veikrysset. Jeg prøvde igjen «venstre», Bark så på meg og så mot venstre «bra!» ropte jeg og med det samme gikk hele spannet mot høyre igjen.. okey, mindre lyd fra meg! Lotte tilbød seg å løpe frem, men jeg følte det handlet om førerfeil så jeg ville gjerne prøve igjen. Rolig i stemmen tenkte jeg før jeg sa høyt «veeenstre», Bark (kremfarget) så på meg igjen og jeg tok ut venstre hånd, det så ut som Nuunu (Sort liten tispe foran i spannet) tok den og plutselig gikk hele spannet til venstre, YESS tenkte jeg. Vi holdt kanten og litt der fremme så vi Lotte sine to skolebarn. Minste frøkna ville være med og selvfølgelig fikk hun det. Vi stoppet og ventet til trafikken roet seg så hun fikk kommet seg på vogna.
This slideshow requires JavaScript.
Nå lå det to kryss foran meg og jeg så hundene var slitne i hodet. Jeg stoppet dem, men så de ble forvirret – rett frem var jo hjemover. Lotte løp foran sammen med dem og de travet takknemlig hakk i hel. Utenfor barnehagen rakk vi ikke å stoppe før veslemor kom løpende; «mamma, Franz!». Lotte tok over styret og jeg fikk inn å hente godjenta som snakket og fortalte om hundene sine. Jeg smilte over iveren hennes og det tok ikke lange tiden før vi var i gang. Lotte med vesla mi på fanget og jeg og skolejenta til Lotte sto bak og hadde kontroll på hundene. De trengte litt hjelp ut i krysset igjen, men derfra var det to svært styrbare og trygge lederhunder som tok oss hjem til pizzaboller og varm kakao – så klart etter at hundene hadde fått ros og stell 💖
Så du oss kanskje den dagen?
vi sto midt i veikrysset. Jeg prøvde igjen «venstre», Bark så på meg og så mot venstre «bra!» ropte jeg og med det samme gikk hele spannet mot høyre igjen... Jeg må bare dele denne opplevelsen med dere, for det er noe med barn og dyr som gir meg så enormt stor glede!
