VIVIANSREISE

[viviansreise]

Fra småbruk til småhus

Tid og økonomi ble ett tema Godt bakoverlent i olderfars godstol, med ett ben på bordet og ett på hvilende på den omtrekte puffen i ull, sitter jeg og diskuterer fremtiden med mannen. Kim og jeg har ulik bakgrunn. Mens hans ferier har av ulik grad bestått av cruise og all-inclusive, er jeg oppvokst med «Max ei skive salami» for å kunne dra på ordentlig ferie hvert tredje år. Å spare, er en del…

View On WordPress

[viviansreise]

Hvordan er det å bli tobarnsmor?

Hvordan er det egentlig å bli tobarnsmor?

Mange spør om det nå når jeg er fersk tobarnsmor. Ofte svarer jeg “litt overveldende, men fint”.

Sannheten er at jeg nesten ikke har energi til noenting! Etter to uker med pappa hjemme, hvor vi flyttet inn i nytt hus sitter jeg nå hjemme med vår 3uker gammel baby. Jeg sover max 2timer sammenhengende på natt, jeg må knipe konstant for ikke å tisse meg ut og løper like ofte på do av samme årsak.…

View On WordPress

[viviansreise]

Jeg hater å gå gravid!

Tårene bare triller. Jeg sitter i sofaen og hele dagen har gått uten at jeg har orket noen ting. Vi startet dagen så fint, vesla og jeg – men da hun dro i barnehagen kom “orken”.

Jeg er så trøtt – hele tiden! Det er så overveldende og i dag tillot jeg meg å sove. Jeg sov i 3timer, midt på dagen og rakk egentlig ingenting av det jeg skulle i dag. Følelsen av ubrukelig kommer som kstsende over meg…

View On WordPress

[viviansreise]

Jeg må bare dele denne opplevelsen med dere, for det er noe med barn og dyr som gir meg så enormt stor glede!

Barna stoppet opp, så og pekte. Noen lo, noen gav oss tommel opp, mange smilte og en og annen lurte på om de ikke kunne sitte på. Jeg kjente det kriblet i magen! Fokuset mitt måtte være på hundene, som ikke var vant med trafikken i «rushtiden», men jeg kjente en glede over å gjøre skoleveien litt annerledes for barna, denne ene gangen.

Det var en impulsiv tanke da jeg spurte min venninne Lotte om å være med å hente vesla i barnehagen med hund. Hundene var gira, så vi måtte på en litt lengre tur i forkant for å unngå mas og stress utenfor barnehagen. Jeg ringte i forkant å snakket med barnehagen, som møtte med med en positivitet jeg ikke hadde forventet. Yes! Tenkte jeg – for vesla elsker hundene og det å være med på vogna, nå kunne jeg overraske henne med spennende skyss på tur hjem.

Jeg trilla frem vogna mens jeg venter på Lotte og kjente at jeg gledet meg. Jeg elsker å kjøre hund, men det er ekstra morro å dele gleden med flere.

Når Lotte kom strakk jeg ut linesettet (tauet som holder hundene) og begynte å ta på seler. To av hundene kjørte en «katt- og muslek» og jeg kjente jeg ble utålmodig. Nivi (den lyse grå) smøg seg under gjerdet som en katt og tok noen seiersrunder mens blodpumpa mi steg. Klokka var blitt ett og folk var ute å kjørte… «NIVI», jeg ropte på henne og hun tverrsnudde, jeg rakk å få ned pulsen i to sekund før hun igjen tok en u-sving like ved beina mine! I frykt for at hun skulle skade seg kom det noen saftige gloser. Jeg vekslet mellom å være streng når hun løp i fra meg og positivt og glad når hun kom i mot meg. Lotte måtte stå i porten for jeg fikk ikke lov å «fange henne», men etter noe som føltes som en evighet smatt hun inn porten med meg etter.

Jeg kunne fortsatt å være irritert, men sånn er det noen gang med unghunder og da gjelder det å beholde roen. Det hele handler om løpeglede og det vil jeg gjerne ha, bare under litt mer kontrollerte former.

Vi fikk til slutt satt alle hundene inn i spannet og gjorde oss klare. Lotte har ikke løpt frem med dem før – og jeg var litt for dårlig på å gjøre en forventingsavklaring i forkant, så det ble litt krøll på seler og liner før vi endelig kom oss avgårde. Men når de først har funnet takten, ja da går det så det griner, det er ikke mye annet som kan slå følelsen av å kjøre

  Hundene travet lett over grusveien og i det vi svingte inn på gamle E6 på Skogn fikk jeg nok en impulsiv tanke – Lotte la oss kjøre forbi skolen?! Lotte så på meg, det er skoleslutt og masse unger der nå? Perfekt – da får vi miljøtrent, svarte jeg som ofte hopper utti nye ting, med begge beina først.

Biler, unger, hunder som søkte mot gangfeltet når jeg ville ligge i veibanen og unger som vinket var helt klart en utfordring. Men hundene trengte bare litt veiledning og gikk godt så lenge hundekjøreren ikke mistet fokus og vinket for mye til barna.

«Veeenstre» – alle hundene sprang til høyre… vi sto midt i veikrysset. Jeg prøvde igjen «venstre», Bark så på meg og så mot venstre «bra!» ropte jeg og med det samme gikk hele spannet mot høyre igjen.. okey, mindre lyd fra meg! Lotte tilbød seg å løpe frem, men jeg følte det handlet om førerfeil så jeg ville gjerne prøve igjen. Rolig i stemmen tenkte jeg før jeg sa høyt «veeenstre», Bark (kremfarget) så på meg igjen og jeg tok ut venstre hånd, det så ut som Nuunu (Sort liten tispe foran i spannet) tok den og plutselig gikk hele spannet til venstre, YESS tenkte jeg. Vi holdt kanten og litt der fremme så vi Lotte sine to skolebarn. Minste frøkna ville være med og selvfølgelig fikk hun det. Vi stoppet og ventet til trafikken roet seg så hun fikk kommet seg på vogna.

  This slideshow requires JavaScript.

Nå lå det to kryss foran meg og jeg så hundene var slitne i hodet. Jeg stoppet dem, men så de ble forvirret – rett frem var jo hjemover. Lotte løp foran sammen med dem og de travet takknemlig hakk i hel. Utenfor barnehagen rakk vi ikke å stoppe før veslemor kom løpende; «mamma, Franz!». Lotte tok over styret og jeg fikk inn å hente godjenta som snakket og fortalte om hundene sine. Jeg smilte over iveren hennes og det tok ikke lange tiden før vi var i gang. Lotte med vesla mi på fanget og jeg og skolejenta til Lotte sto bak og hadde kontroll på hundene. De trengte litt hjelp ut i krysset igjen, men derfra var det to svært styrbare og trygge lederhunder som tok oss hjem til pizzaboller og varm kakao – så klart etter at hundene hadde fått ros og stell 💖

  Så du oss kanskje den dagen?

vi sto midt i veikrysset. Jeg prøvde igjen «venstre», Bark så på meg og så mot venstre «bra!» ropte jeg og med det samme gikk hele spannet mot høyre igjen... Jeg må bare dele denne opplevelsen med dere, for det er noe med barn og dyr som gir meg så enormt stor glede!

[viviansreise]

Familiens turbok

[viviansreise]

Trøtt eller trassig ?

Hun blir så frustrert og sint når vi ikke forstår, eller når hun føler vi tramper på «jeg-et» som hun trenger å løfte opp og frem. Og de to siste dagene har vært så krevende at mammaen har ropt til henne to ganger....

Min vakre, omsorgsfulle, sterke jente har akkurat bikket 2år og står i en Berg og dalbane av følelser nå. Hun vil være mammas beibi (som hun sier selv), ha på bleie selv om hun har vært bleietørr siden i sommer og like fort vil hun klare alt selv.

(more…)

View On WordPress

[viviansreise]

Lørdagsmorgen som småbarnsmor

«Åååh Vivian!», men jeg velger å bruke vesla som sjarmbeskyttelse. Heldigvis har det full effekt når vesla tar min hånd for så å strekke hånden ut mot pappaen sin...

Det er helg og vesla har turner over, rundt og under meg i tre episoder av Villmarksliv. Druer ble inntatt i litt for stort antall og vi begge kjenner det rumler godt i magen. «Aua magen» sier vesla og setter seg opp i senga (igjen), med det samme kommer det en real rap. Jeg ler litt å ser hun smiler, ble det bedre nå spør jeg? Og vesla nikker og ler.

(more…)

View On WordPress

[viviansreise]

Egenreklame

  Jeg bobler over av glede! Etter ufattelig mange arbeidstimer hvor jeg og verdens beste mann og samarbeidspartner Kim  har jobbet sammen, så er endelig FAMILIENS TURBOK sendt til trykk! Boka jeg savnet og ikke kunne finne i bokhandlere, verken på nett eller i butikk, er endelig ferdig. Og vet du hva? Den ble MYE bedre enn forventet – jeg er så STOLT!

Hvem er egentlig boka for? Hele familien – her kan dere planlegge, lese tips, skrive om turene, tegne og lime inn bilder og mye mer!

I tillegg vil noe av inntekt fra boka gå til Aisha Bigset sitt AMM – tøybind prosjekt i Burundi 💖 du får en liten sniktitt her:

This slideshow requires JavaScript.

  Familiens Turbok Egenreklame Jeg bobler over av glede! Etter ufattelig mange arbeidstimer hvor jeg og verdens beste mann og samarbeidspartner Kim  har jobbet sammen, så er endelig FAMILIENS TURBOK sendt til trykk!

[viviansreise]

Barn nr 2 kommer ikke av seg selv

Jeg orker ikke å være sint, men kjenner likevel på et behov for å rope ut - «hvorfor» kunne ingen ha sagt noe da inngrepet ble utført?

Nå må jeg si det høyt! Kjenner at jeg har holdt på ei maske, usikker på hvordan jeg skal reagere. For hvordan kan jeg være lei meg? Jeg har fått verdens vakreste jente, helt perfekt ut til fingerspissen og bortsett fra barnesykdommer i fleng er hun frisk.

(more…)

View On WordPress

[viviansreise]

Ingenting som er verd å kjempe for, kommer gratis...

Ung og håpefull ble vi spurt om framtidsplaner og jeg svarte høyt at jeg ville tjenestegjøre internasjonalt og at jeg ville til Afghanistan. Jeg tror ingen andre enn meg trodde på det...

Hvert år forandrer jeg profilbildet mitt på Facebook i solidaritet til mine medsoldater og veteraner. Til helter som har tjenestegjort i inn og utland!

(more…)

View On WordPress

[viviansreise]

Gråt til hun kastet opp

Du kaster deg ned på gulvet og nå gråter du så at du brekker deg. Gråter øker på og er så kraftig nå, at du kaster opp...

Jeg ser på deg, der du gråter. innimellom roper du av full hals og slår i døra, med en kraft du ikke forventer av ei på 1.5år. Du vil ut!

(more…)

View On WordPress

[viviansreise]

Hjelp hva skjer ?  Blir det ikke noe Finnmarksløp? Har du slutta? Spørsmålene kommer fort når jeg forteller at jeg har solgt en hund og levert tilbake to jeg hadde lånt. I mellomtiden står hundevogna i garasjen og støver ned…

Jeg skal ærlig innrømme at hverdagslivet har slått meg hardt i bakhodet! For sånn er livet, endringer eller opplevelsen av for eksempel å være «ny» i jobben krever MYE energi. Det betyr likevel ikke at jeg har gitt opp – ALDRI har jeg tenkt å gi opp en drøm som gir mening! For å komme meg til Finnmark og over Vidda bak 12glade hunderumper er ikke bare en drøm, det er et MÅl. Et hårete men oppnåelig mål.

Så hvorfor selge og gi tilbake hundene?

«Jeg vil klare selv!» som veslejenta mi på 17 mnd uttrykker ofte nå om dagen. Hun vil klare selv, for hva gir vel mer mestring enn å lykkes etter å ha kjempet eller fått til helt på egen hånd? Mestring handler ikke om alder, jeg tror det er like viktig å oppleve mestring som å spise. Vi bare motiveres og opplever mestring på ulike arenaer. Noen ganger er veien mot målet krevende og tidvis vanskelig, men jeg tror at opplevelsen av mestring vokser i takt med utfordringene og de vanskelige valgene jeg må gjøre for å komme til målet.

Jeg solgte Ailo – bestekompisen min. Det var vondt og vanskelig, men på samme tid ganske lett… Ailo er en fantastisk hund som har gitt meg og oss som familie så mye, men han ville ikke være en del av hundespannet. Nå har han sin egen familie hvor han er midtpunkt, noe han elsker. Og jeg har langt mindre dårlig samvittighet. Jeg savner han likevel, hver dag! Men det var et nødvendig og godt valg jeg kan leve med, på veien mot drømmen om Finnmarksløpet.

De kjekke karene Suggen og Hurra fikk reise hjem til matmor da snøen forsvant og vi drev å bød på småbruk og pusset opp for salg. To supre hunder jeg også har lært mye av og sammen med, men de er ikke mine. Du skjønner, det er noe eget med å forme hundene selv. Tilliten og samarbeidet blir noe annet og vi hundeførere ønsker å fremheve ulike egenskaper hos hundene våre, om du ser bort i fra fart, arbeidsvilje og styrke. For meg er det også viktig st de er husrene, kan gå i bånd og være en del av familien.

  Nå vil jeg fokusere på å bygge mitt eget spann og målet er å ta inn tre valper denne våren som skal settes rolig i gang nærmere høsten. Atlas blir her for å hjelpe meg med oppgaven og Nuunu tror jeg har lederegenskaper når hun kommer seg gjennom tenårene. Kanskje møter jeg neste år med mitt helt eget hundespann hvor 90% er hunder som har vokst opp hos oss. Jeg kjenner det kribler i kroppen bare av tanken.

This slideshow requires JavaScript.

Neste tilskudd er vakre Theo som kommer i slutten av måneden 🥰😍

    Hundegården føles tom når det nå bare er tre glade hunderumper igjen i hundegården... Hjelp hva skjer ?  Blir det ikke noe Finnmarksløp? Har du slutta? Spørsmålene kommer fort når jeg forteller at jeg har solgt en hund og levert tilbake to jeg hadde lånt. 470 more words

[viviansreise]

Hvordan pakke tursekken - på tur med barn

Hvordan pakke tursekken når du skal på overnattingstur og minsten er med

Det er mange måter å pakke sekken på, men slik gjør jeg det for at det skal være enklest mulig når jeg kommer frem. For med små barn på telttur er det ingenting som er så viktig som å ha system i sakene. Uten “utstyrskontroll” kan det fort bli en dårlig opplevelse. Når teltet ligger lett tilgjengelig kommer det fortere opp, det gir mer rom for kos! Likeså må bleier og nødrasjoner/mat være…

View On WordPress

[viviansreise]

VIVIANSREISE om å overnatte i telt på MAMMABANDEN

VIVIANSREISE om å overnatte i telt på MAMMABANDEN

Med en ettåring som enda ikke går kan det være utfordrende å komme seg avgårde på tur. Spesielt om du skal være eneste voksenpersjon med telt, barn og full oppakning. Jeg har lagret storyen fra da jeg gjestet mammabanden, hvor jeg snakker om friluftsliv med barn og hvordan jeg opplever å være på tur med ei litta ei.  se vidoen her

(more…)

View On WordPress

[viviansreise]

Rookie - min første sledetur alene endte med knust slede!

Skjønte heldigvis at det ville bli krevende ut porten og satte igjen en hund og valgte å kjøre firespann. Det hjalp ikke... for jeg small inn i porten på tur ut!

Fersk, litt for vågal og desperat etter å finne løsninger for å få mest mulig treningstid med hundene. Mammalivet spiser av tiden og selv om jeg elsker hvert minutt som mamma, så er det noe med å “bare være Vivian” når jeg står bak glade hunderomper.

(more…)

View On WordPress

[viviansreise]

Dronefilm av hundesleden i fin flyt

Mannen filmet med drona mens jeg nøt hundekjørerlivet...

  Jeg er en mamma med STORE drømmer. For ett år siden bestemte jeg meg for å bli hundekjører. Da hadde jeg akkurat hentet meg en huskyvalp. I år kjørte jeg min egen slede med egne hunder. Tre dager på Røros ble avsluttet med et felles spann med totalt 13 huskyer og 1 malamute. Det er fantastisk å se samspillet og etter å ha selv kjørt 7-spann vet jeg at det dobbelte er krevende og krever mer…

View On WordPress

[viviansreise]

Til Røros for å bli hundekjører

jeg løfta opp ankeret og dro i tauet som holdt igjen sleden, to sekunder senere hadde jeg etterlatt spannet vi skulle følge og læremesteren i løpegården...

Endelig var bil og henger pakket og klar for avreise. Det hadde vært en hel haug med hindringer på veien og mannen min hadde begynt å tenke tanker som at «det er ikke meningen at vi skal reise»…

Men jo da, på tross av at Kim hadde fått blodpropp i leggen, vesla ikke sov om natta og hundene stakk av kvelden før avreise, så kom vi oss utrolig nok av gårde til Røros. Bare en dag forsinket.

(more…)

View On WordPress