Det skjer store ting på Alta Museum for tiden. Vi er i gang med å planlegge en ny basisutstilling!
Det er ofte mye blest om de skiftende utstillingene til museer, men jeg vil slå et lite slag for den faste utstillingen. Når jeg er turist elsker jeg (sikkert overraskende nok) å gå på museer, og da er det spesielt de faste utstillingene jeg er mest nysgjerrig på. For hvilken historie synes dette museet er den viktigste å formidle, og hvordan gjør de det? Hva snakker de ikke om? Virker utstillingen gammel eller ny – hvordan merkes det? Hva slags kjekke utstillingstriks kan jeg notere meg bak øret? Og nå er denne museologen blitt så velsignet at jeg skal få være med å jobbe frem en ny basisutstilling på Alta Museum sammen med mine dyktige kolleger.
Inne på museet er det allerede en god permanent utstilling som tar opp mange viktige temaer for Altas historie, som helleristningene, laksefiske, samisk historie, nordlysforskning og Altasaken – for å nevne noe. Men siden 1991, da museet åpnet her i Hjemmeluft, har den faste utstillingen endret seg gradvis. Det som en gang ble tenkt som en helhet har nå blitt til en utstilling sammensatt av elementer fra ulike år. Ulike tiår, til og med. Deler av utstillingen er fra 1991, mens det nyeste er fra 2012. Glimt fra utstillingen:
Nå skal vi igjen få en helhetlig basisutstilling, med hjelp fra det eminente danske designbyrået Kvorning Design & Kommunikation.. I dag hadde vi besøk av dem her på museet, hvor de gikk gjennom utkastet for Le Grand Macabre (Eller masterplanen, da) for oppbyggingen og designet for den nye utstillingen.
Dette blir skikkelig gøy å jobbe med fremover! Men altså, dette med permanente utstillinger er jaggu ikke lett å lage.
Det skal være fast, men samtidig må det kunne endres. Men ikke endres for mye, for det skal også være noe trygt og kjent mange år fremover. Men hvordan kan det være begge deler på én gang? Og hvordan skal noe permanent friste lokalbefolkningen til å komme tilbake flere ganger enn én? På den annen side er det kanskje derfor museumsguden oppfant midlertidige utstillinger.
Det skal være opplysende og gi en opplevelse – men ikke være for underholdende, vi er jo ikke en fornøyelsespark heller. Eller, hadde det egentlig vært så galt å lære litt derfra? Kunnskapen som formidles skal helst dekke de temaene folk forventer å lære om, samtidig som om de skal bli overrasket og lære noe nytt.
Tiden for den helt passive museumsgjest er over, og de besøkende skal helst også kunne bidra selv – men hvordan? Det er jo ikke noe vits i å ha deltagende utstillinger kun for å ha det heller, det må jo være en grunn for det. Og lærer egentlig mennesker av å svisje og svosje på en berøringsskjerm? Har de egentlig lyst til å gjøre noe selv? Lærer de isåfall noe av det, eller holder det at det blir et fint noe de kan dele på Instagram?
Det skal passe for barn, pensjonister, voksne, ungdom, svaksynte, turister, omvisningsgrupper, rullestolbrukere, lokalbefolkningen, interesserte, uinteresserte, osv., etc. No prob, Bob!
Det må virke nytt og aktuelt, men ikke så nytt at det fort blir utdatert. Tidløst, men ikke uten særpreg.
Dette er slettes ingen klagesang over basisutstillinger. Punktlisten over, er for meg en liten del av grunnen til hvorfor det er så spennende å kunne få lov til å jobbe med et slikt prosjekt. Men også hvorfor det er så interessant å se alle museers faste utstillinger. Det finnes ikke én oppskrift på hvordan en permanent utstilling skal være, hvert museum har sin egen tilnærming til disse ulike dilemmaene.
Så neste gang du går på et museum, tenk litt ekstra over basisutstillingen. Og kanskje det er på tide å oppsøke ditt nærmeste museum på nytt?
Ny basisutstilling på Alta Museum! Det skjer store ting på Alta Museum for tiden. Vi er i gang med å planlegge en ny basisutstilling!