Å dele på skogen: Skogfinner og nordmenn
I 1661 klaget allmuen i Øvre Romerike over de mange skogfinnene i området. I ganske harde ordelag beskrives et “barbarisk Folk, som holder til næsten udi øde Skouge og Marker” og “rotter sig sammen til 20, 30 og mere”.
Av Annikken Johansen, lektor, Nesbru videregående skole Artikkelen sto på trykk i Arkivmagasinet 3/2015
Det fremmede folket vakte åpenbart frykt og harme blant bøndene i området. Bønnen til myndighetene var at skogfinnene måtte utvises fra området før de ble så mange at “de med Lempe ei staaer til at udrottes”. Lignende klager finner vi igjen fra flere østlandsbygder i samme tidsperiode, ofte med den samme, harde retorikken. I Sigdal ønsket man for eksempel “allerhelst at sådan ukrutt måtte ganske utryddes”.
Kart over et omstridt skogområde i Odalen. Riksarkivet (Kart- og tegnsamlingen, Generalkonduktøren, nr. 207) Foto: Odd Amundsen.
Skogfinnene kom fra Savolax i det indre Finland. Der hadde de levd et halvnomadisk liv, med svedjebruk som hovednæring. Å drive svedje- eller bråtebruk innebærer å brenne vegetasjon, for siden å så korn i aska. Dette var en velkjent teknikk også i Norge, spesielt i forbindelse med nyrydding. Den noe spesielle bråtebrenningsteknikken skogfinnene hadde med seg fra Finland, barskogssvedje eller huutha, var nok derimot ukjent for de norske bøndene. Den ga meget god avkastning, men krevde også store skogsområder. Det store forbruket av skog kan ha vært medvirkende årsak til at flere av disse finnene på 1500-tallet begynte å bevege seg vestover, mot Sverige og etter hvert også Norge. De første sporene av skogfinner i norske kilder finner vi på 1630-tallet, i tingbøker fra Solør. Sannsynligvis var de ikke bofaste i Norge før litt senere, men fra 1650-åra finner vi skogfinner i både skattemanntall og tingbøker. Snart var de å finne over store deler av Østlandet.
Møtet med det norske bondesamfunnet
Det kan by på visse utfordringer når en innvandrergruppe skal bosettes og integreres i et allerede etablert samfunn. Kultur- og språkforskjeller kan skape problemer for begge gruppene i en slik etableringsfase. Men hvordan fortonet møtet mellom skogfinner og den norske allmuen seg egentlig? Ut fra de mange klagene fra allmuen kan det se ut som forholdet var konfliktfylt. Dette har også vært den gjeldende oppfatningen frem til de senere årene. Men en grundigere undersøkelse av de kildene som foreligger, viser et noe mer nyansert bilde.
En av de kildetypene som er nærliggende å undersøke er supplikkmaterialet, som noen av utdragene i innledningen er hentet fra. En supplikk var en klage eller et ønske formulert til kongen. Det finnes bevarte brev og supplikker fra hele den tidlige finneinnvandringsperioden, men spesielt godt er tilfanget i 1648 og 1661, da det var kongehyllinger i Norge. Supplikkmaterialet viser at det ble sendt flere klager angående skogfinner. Ordlyden er ofte dramatisk. Ut fra dette alene virker det som skogfinnene var til voldsomt bry i østlandsbygdene. Samtidig vet vi at dette er en kildetype som var ment for å agitere, og ofte var hensikten med supplikkene å oppnå ulike goder – som oftest skattelette. At det ble bedt om finnenes “utryddelse” hører altså til unntakene.
Skogfinner i kildene
En av de aller viktigste kildene til skogfinnenes tidlige historie i Norge, er Finnemanntallet av 1686. Som resultat av de mange klagene, og en frykt for at den verdifulle skogen skulle ta stor skade av svedjebruket, bestemte myndighetene at finnene måtte registreres. Fogden, sorenskriveren og seks lagrettemenn skulle sørge for å føre opp finnene med navn og bosted, informasjon om hvorvidt de skattet eller ikke, om de tjente i det militære, hvor lenge de hadde vært i Norge, og ikke minst – om de drev svedjebruk. I tillegg kunne allmuen fortelle sin versjon om hvorvidt de enkelte finnefamiliene var til skade eller gagn.
Svarene fra de ulike distriktene ligger i dag samlet i Riksarkivet. Det ble transkribert og utgitt i sin helhet i 1990, og er dermed lett tilgjengelig for alle som vil bruke dette fantastiske vitnesbyrdet om skogfinnenes liv i Norge. I motsetning til supplikkene tegner Finnemanntallet et relativt fredelig bilde av skogfinnenes forhold til allmuen. Bortsett fra et par klager på enkeltpersoner, og en generell misnøye mot skogfinnene i Norderhov og Hole, har ikke allmuen hatt mye å utsette på sine nye naboer. Mange steder er det derimot lovord å finne om innvandrerne, og de får skryt for å ha tatt opp igjen gamle plasser, og for å være til god hjelp for reisende i de ellers så øde skogene.
Når man skal undersøke konfliktnivået mellom to grupper, er det også nærliggende å benytte seg av tingbøker. Å føre tingbok over alle rettssaker var påbudt, og flere av disse bøkene er bevart og ligger i dag på Digitalarkivet i skannet versjon. Tingbøkene avslører at skogfinner var involvert i flere typer saker. Alt fra drap og alvorlig vold, til tyveri, gjeldssaker og selvsagt ulovlig bråtebrenning. Men dersom man ser nærmere på tingbøkene, ser man at dette slett ikke var uvanlige problemstillinger i de norske bygdene, og i forhold til folketallet var skogfinner neppe overrepresentert på tinget. Slik sett kan vi si at tingbøkene støtter opp om den historien Finnemanntallet presenterer, nemlig at det var enkelttilfeller av både krangel og misnøye, men at det i all hovedsak var mulig å leve fint side om side.
Finnemanntall fra Vardal og Toten. Riksarkivet (Danske kanselli, skapsaker, skap 15, pk. 125G). Foto: Odd Amundsen.
Å leve sammen på tvers av kultur
Selv om forholdet mellom skogfinner og den norske allmuen i all hovedsak ser ut til å ha vært fredelig, er det visse regionale forskjeller. Ved videre undersøkelse av tre ulike områder, blir det tydelig at geografi og demografi har hatt mye å si for hvordan integreringen av skogfinner gikk for seg. I Aker, Asker og Bærum var folketettheten stor fra før, og innflytterne relativt få, slik at de skogfinnene som slo seg ned i dette området raskt ble integrert i det norske samfunnet. De tok seg for eksempel arbeid på Bærum jernverk og ryddet gamle ødegårder. Ulovlig bråtebruk var sjelden her, og de fleste betalte det de skulle av landskyld og skatt. Det er også fra dette området man finner flest gode skussmål i Finnemanntallet, og relativt sett færrest saker i tingbøkene.
I den andre enden av skalaen finner vi Solør, som med sine enorme og øde skogsområder huset hundretalls skogfinner. Her var avstanden mellom finner og nordmenn såpass stor at den skogfinske kulturen og språket fremdeles var i live til langt utpå 1800-tallet. Med andre ord gikk integreringen sakte, og kontakten mellom de to gruppene var liten. Men til tross for at dette området huset den helt klart største andelen av skogfinner, var også dette et område med lavt konfliktnivå. Det er relativt sett få saker i tingbøkene, i det minste frem til 1700, og det er ingen eksplisitte klager i Finnemanntallet.
Sannsynligvis skyldes dette ene og alene at skogfinnene i de store, øde skogsområdene ikke var til særlig bry for den norske befolkningen. De holdt seg stort sett for seg selv. Kampen om ressursene var ikke så stor, da det var nok skog til alle. Dette underbygges av at det ved opptaket av Finnemanntallet ikke var noen som visste hvorvidt det var brent bråter eller ikke i området. Man hadde rett og slett ikke oversikt over all skogen, så dette måtte man eventuelt undersøke til våren.
Et område som skiller seg markant fra disse to, er finnebosetningene på Ringerike. Her var konfliktnivået høyt. Det var relativt mange rettssaker, og en generell misnøye ble uttrykt i Finnemanntallet. Konfliktene skyldes i stor grad at skogfinnene bosatte seg midt i et minefelt av allerede pågående konflikter, nemlig de store allmenningene på Krokskogen. Dette var områder som allerede før finnenes ankomst var omtvistede, og det var stor misnøye blant befolkningen over at større jordeiere bygslet bort jord i disse områdene, blant annet til skogfinner. En annen grunn til den noe høyere konfliktsituasjonen kan være at Ringerike utmerker seg som et område som både er sentralt, slik at det ikke var store, folketomme områdene å gjemme seg i, men også øde nok til at integreringen gikk saktere enn i for eksempel Aker, Asker og Bærum.
Et barbarisk folk?
Hvordan var det egentlig med allmuen på Øvre Romerike? Var det så håpløst for dem å ha skogfinnene til naboer som de uttrykte til kongen i 1661? I 1686 oppholdt det seg i underkant av 100 skogfinner i området, medregnet kvinner, barn og eldre. Hvor mange de var i 1661 er vanskelig å svare på, men sannsynligvis var de færre. Det er altså vanskelig å tro at skogfinnene skal ha vært et veldig påtrengende problem. Opptellingen i 1686 viste også at flere av finnene i manntallet her hadde norske koner, så det er tydelig at integreringen var i gang. Mer er det vanskelig å si om situasjonen på Øvre Romerike. Til det kreves ytterligere undersøkelser. Men ut fra det vi kan se i andre områder, var det sannsynlig at forholdet mellom en skogfinne og hans nabo var omtrent slik som for folk flest. Noen ganger ble det konflikter av både den ene og den andre sorten, men i de fleste tilfeller levde de godt sammen.
Kildene viser at skogfinnene var som andre mennesker, både rause og gjerrige, vennlige og kranglevorne, flittige og late, alt etter hvem man traff på. Men om klagen på dette “barbariske folk” skyldtes frykt for det ukjente, en ubehagelig opplevelse med enkeltpersoner, ønske om skattelette, eller noe helt annet, det kan bare nye studier vise.
Kilder og litteratur
Johansen, Annikken: “At sådan ukrutt måtte ganske utryddes. De finske innvandrerne på Østlandet på 1600-tallet, og møtet med det norske bondesamfunnet” masteroppgave, UiO, 2014.